World Socialist Web Site publiserer på nytt nettstedets redaksjonsråds uttalelse utstedt den 25. april 1998, etter 10. april-undertegningen av Langfredagsavtalen mellom regjeringene i Storbritannia og Irland, og de store partiene i Nord-Irland, nasjonalistpartiet Sinn Féin og det den gang dominerende Ulster Unionist Party (UUP). Avtalen ble den 22. mai 1998 ratifisert ved folkeavstemminger i Nord-Irland (71,1 prosent for) og i Republikken Irland (94,4 prosent for).

Redaksjonsrådet skrev i en framsynt analyse at selv om Langfredagsavtalen avsluttet tre tiår med borgerkrig i Nord-Irland, «la den ikke grunnlaget for å få slutt på de sekteriske konfliktene som i århundrer har blitt dyrket av britisk imperialisme». Motivert av en sammensmelting av forretningsinteresser i Irland, nord og sør for grensa, i Storbritannia og USA, som alle forlangte politisk stabilitet, ble avtalen utformet både for å avslutte konflikten og for å «motvirke undergravingen av de unionistiske og nasjonalistiske partienes innflytelse over arbeiderklassen» ved å forankre sekteriske splittelser i regionens politiske rammeverk.

Der uttalelsen forklarte at de objektive forutsetningene eksisterer for å overvinne «splittelsen mellom katolske og protestantiske, irske og britiske arbeidere, forutsatt at de er forent om et program som artikulerer deres grunnleggende behov for anstendige jobber, helsetjenester, boliger og demokratiske rettigheter», fremmet redaksjonsrådet et sosialistisk, internasjonalistisk perspektiv som gir desto sterkere gjenklang et kvart århundre seinere, der Nord-Irlands Forsamling nå igjen er suspendert midt i enda ei politisk krise, og regionen er pålagt et brutalt budsjett av Chris Heaton-Harris, Westminsters utenriksminister for Nord-Irland.

***

En objektiv analyse av avtalen som ble oppnådd den 10. april mellom den britiske og den irske regjeringen om Nord-Irlands framtid viser at denne såkalte fredsplanen ikke legemliggjør interessene til irske arbeidere, verken katolske eller protestantiske, nord eller sør for grensa.

Avtalen har støtte fra Ulster Unionist Party (UUP), Social Democratic and Labour Party (SDLP), partiene tilknyttet de viktigste lojalistiske paramilitære gruppene og partiet Sinn Feins lederskap. Av de vesentlige politiske grupperingene er det bare Ian Paisleys ytrehøyreparti Democratic Unionist Party (DUP) som har kommet ut i opposisjon.

Planen vil bli forelagt velgerne på begge sider av grensa i folkeavstemminger den 22. mai. Avtaleteksten sirkuleres i en glanset brosjyre med et omslag som viser en lykkelig familie som går i retning av et lyst nytt morgengry.

Til tross dens for tverrpartistøtte, legger den nye avtalen ikke grunnlaget for å få slutt på de sekteriske konfliktene som i århundrer har blitt dyrket av britisk imperialisme. Den opprettholder forestillingen at de grunnleggende skillene i Irland er religion og nasjonal identitet. Ei rekke konstitusjonelle tiltak skal vedtas basert på delingen av Nord-Irland i unionistiske og irsk-nasjonalistiske «lokalsamfunn».

Republikken Irland skal si fra seg sitt krav på de seks nordlige kommunene [‘counties’], mot en rolle i deres styresett, og folkeavstemminger hvert syvende år om mulig gjenforening. Grenseoverskridende organer ledet av et Nord/Sør-ministerråd skal delta i beslutninger om områder av felles interesse.

En ny Nord-Irlands Forsamling [‘Assembly’] utgir seg for å være det grunnleggende parlamentariske organet for demokratisk selvstyre. Avtalen spesifiserer at «sentrale beslutninger tas på tverr-lokalsamfunn-basis». For dette formålet, «Forsamlingens medlemmer skal på deres første møte registrere deres identitetsbetegnelse – enten nasjonalist, unionist eller annet – med det formål å kunne måle støtte på tvers av lokalsamfunnene i Forsamlingens avstemminger.»

Politiske beslutninger vil det da bare kunne enes om «enten med parallelt samtykke, dvs. et flertall av de som er tilstedeværende og stemmer, inkludert at et flertall av dem betegnet som unionister og nasjonalister stemmer; eller et vektet flertall (60 prosent av medlemmene tilstedeværende og stemmer, inkludert at minst 40 prosent av hver av betegnelsene nasjonalister og unionister er tilstede og stemmer.)

I et avtaletillegg tilføyet i siste øyeblikk ble det foreslåtte systemet med proporsjonal representasjon for å vinne et sete i Forsamlingen endret, som senket kravet fra 17 til 14 prosent av velgerstemmene. Denne tilsynelatende mindre endringen har viktig politisk betydning: Basert på de nåværende stemmemønster vil endringen sikre de mindre unionistpartiene representasjon i Forsamlingen, samtidig som den ekskluderer organisasjoner som bestreber seg for å operere på tvers av de religiøse skillelinjene, som Women’s Coalition og Northern Ireland Labour Party.

Valgestemmelsene for representasjon i Forsamlingen og forsamlingsavstemmingene blir framstilt som garantier for de demokratiske rettighetene til både den katolske minoriteten og det protestantiske flertallet i Nord-Irland. De representerer i virkeligheten akseptering og forsterking av de sekteriske splittelsene som lenge har blitt utnyttet av britisk imperialisme og den irske kapitalistiske styringsklassen for å opprettholde deres dominans over øya.

Det komplekse stemmesystemet vil sikre at alle avgjørelser må ha støtte fra partier som appellerer til og baserer seg på eksisterende kommunalistiske og religiøse forskjeller. Dette er et forebyggende angrep mot enhver politisk bevegelse som bestreber seg for å overvinne disse splittelsene og slåss for en sosialistisk og internasjonalistisk oppfatning av arbeiderklassesolidaritet. En organisasjon som fremmer alternativet med å forene arbeidere på grunnlag av et program som forsvarer deres felles klasseinteresser, ville bli marginalisert, og deres supporteres stemmer ville bli effektivt redusert til en status av annen rang.

De underliggende klasseinteressene

For å forstå betydningen av avtalen må man undersøke de økonomiske og sosiale kreftene som er pådriverne som har ført partene sammen og har formet karakteren av deres overveielser. Det økonomiske livets stadig mer globale karakter – framveksten av transnasjonale selskaper som opererer på en verdensskala, kapitalens internasjonale mobilitet, og verdensmarkedenes dominans over selv de største nasjonale økonomiene – har, fra den internasjonal kapitalens ståsted, utdatert mange av de politiske relasjonene som rådet grunnen i etterkrigsperioden.

Avvikene mellom de gamle politiske relasjonene og selskaps- og finansinteressenes behov for å få tilgang til større markeder, nye kilder til råvarer og arbeidskraft, og den globale økonomien generelt, var underliggende for avviklingen av det legale apartheidsystemet i Sør-Afrika og forsøket på å innlemme PLO i et nytt politisk oppsett i Midtøsten. De samme kreftene har i det store og hele ligget til grunn for betrebelsene for å overvinne de gamle barrierene for kapitalinvesteringer og profittskaping i Nord-Irland.

Prosessen med europeisk økonomisk integrasjon, inkludert neste års planlagte lansering av euro-valutaen, har økt presset for å få slutt på den væpnede konflikten og få ryddet vekk forhindringene som hemmer både internasjonal og lokal kapital i å dra nytte av regionens rikelige tilbud av billig og godt skolert arbeidskraft, og regionens strategiske potensial som en plattform for eksportering av varer til et ekspanderende kontinentalt marked.

Som næringslivsavisa Sunday Business Post, basert i Republikken Irland, nylig observerte: «Alle nye økonomiske krefter feier per definisjon over de politiske tidemerkene skapt av tidligere økonomiske dispensasjoner. Den øko-politiske grensa fra 1920 som går på tvers over Irland, resultatet av det en gang store industrielle nordøst, er nå like meningsløs som Berlinmuren.»

10. april-avtalen tar sikte på å fjerne forhindringene for at big business kan høste de samme lukrative profittmarginene i nord som de for tiden gjør i sør, hvor avkastningen er i overkant av 20 prosent. Bak den glitrende kampanjen som presenterer avtalen som en altruistisk bestrebelse for å bringe fred til provinsen, står det reelle materielle interesser på spill.

Hva har brakt de britiske, irske og amerikanske regjeringene sammen i utformingen av denne avtalen, og hva er deres grunnleggende målsettinger?

Den britiske styringsklassen søker å utvikle grenseoverskridende initiativer med den irske regjeringen slik at britisk kapital kan ha fordel av av økte investeringer i et av de siste betydelige reservoarene av billig arbeidskraft i det nordlige Europa, samtidig som den reduserer dens enorme og (fra profittsynspunktet) uproduktive utlegg i Ulster.

Nedgangen i nord-regionens økonomi betyr at Storbritannia subsidierer provinsen med £ 3,2 milliarder i året for å betale for politi- og velferdsutgifter – mer enn £ 2 000 per person. Nord-Irlands industris ineffektivitet er så stor at regionens bruttonasjonalproduktet per capita nå er 21 prosent under EUs referansenivå. Påfølgende britiske regjeringer siden Thatcher i 1985 har søkt en vei ut av denne situasjonen.

Like viktig, britisk imperialisme bestreber seg for å forhindre, eller i det minste stå i veien for amerikansk kapitals regelrette økonomiske overtakelse av den irske republikken, som anvender Irland som en eksportplattform til Den europeiske unions enorme marked. Irland skal bli et grunnleggende medlem av euro-valuta-blokken, mens Storbritannia forblir, i det minste foreløpig, på utsiden.

Det irske borgerskapet er en villig deltaker i de foreslåtte endringene, fordi de er usedvanlig avhengige av internasjonale investeringer. Borgerskapet er av den oppfatning at dets relasjoner til de store selskapene, spesielt de som er basert i Amerika, vil fungere til deres fordel i ethvert økonomisk samarbeid med Storbritannia.

USA, som meglet avtalen, kontrollerer hele tre-fjerdedeler av det sørlige Irlands utenlandske investeringer. Landet bestreber seg for å rydde banen for å utvide sin innflytelse også i nord. Blair fikk bare sikret en avtale med Clintons vedvarende intervensjon, og George Mitchell, Senatets tidligere majoritetsleder, fungerte som styreleder for de britisk-irske samtalene. Dette viser den dominerende rollen USA spiller, selv i Storbritannias eldste koloni.

Alle de involverte hevder at de nye ordningene vil bringe velstand til Irland på begge sider av grensa. Denne prognosen forutsetter imidlertid ikke bare en kapitalistisk utvikling fri for kriser, den ignorerer den umiskjennelige betydningen av de ni siste månedenes hendelser i Asia. Den irske økonomiske utviklingen har de siste årene blitt utbasunert som framveksten av en «keltisk tiger», som sammenligner øya med Den fjerne østens asiatiske tigre. De asiatiske hendelsene viser hvor raskt drømmene om rask økonomisk vekst kan falle i grus og såkalte tigre omgjøres til økonomiske katastrofeområder.

Uansett hvilken økonomisk utvikling som faktisk vil finne sted vil den ikke besørge en langsiktig forbedring av irske arbeideres sosiale posisjon, verken i nord eller i sør. De virkelige fordelshaverne vil være de transnasjonale selskapene og et smalt og privilegert sjikt av irske kapitalister og elementer av den øvre middelklassen som vil administrere den nye orden.

Erfaringene i sør viser allerede tomheten i løftene som nå holdes fram for arbeiderne i nord. Den irske republikkens økonomiske «suksess» har vært bygget på lavtlønnede jobber, med midlertidige og deltidsansettelser og veksten av sosial utarming. Offentlige utlegg har blitt sløyet til fordel for skattelettelser for næringslivet. En tredjedel av befolkningen lever i fattigdom og gapet mellom fattig og rik vokser.

Arbeidere i nord starter fra en enda dårligere utgangsposisjon. Nord-Irland er den fattigste regionen i Storbritannia. Sammenbruddet av regionens produksjonsbase har resultert i utbredt fattigdom og arbeidsledighet, forverret av mangel på investeringer på grunn av tiårene med væpnet konflikt. Mer enn 67 prosent av de arbeidsledige har vært arbeidsløse i mer enn et år, og en fjerdedel av arbeidsledige menn i mer enn fem år.

Nå blir arbeiderne fortalt at «avhengighetskulturen» som har vokst opp rundt den statlige tjenestesektoren må avskaffes, dersom nord skal kunne etterligne sin sørlige nabos prestasjoner. Som med tilsvarende tiltak i Skottland og Wales, overdragelsen av makt til en Forsamling i Nord-Irland vil gjøre det mulig for Storbritannia betydelig å redusere deres utlegg til velferd. Dette vil bli ledsaget av tusenvis av oppsigelser i den statlige sektoren, nedbemanning av mange eksisterende selskaper og sløyingen av i lønningsnivåer.

Nasjonalismens og unionismens krise

Et vesentlig betraktning i utformingen av avtalen er bestrebelsen for å motvirke undergravingen av unionistenes og nasjonalistenes partiers innflytelse over arbeiderklassen. Ifølge en rundspørring utført i fellesskap av Guardian og Irish Times vil nesten tre fjerdedeler stemme ja i neste måneds folkeavstemming i nord. Støtten er spesielt sterk blant katolikkene, med Sinn Fein-supportere som støtter avtalen med 81 prosent mot 5 prosent.

Slike tall indikerer uthulingen av den folkelige støtten til det tradisjonelle perspektivet både for unionisme og nasjonalisme. Begge deler har vist deres bankerott og er i ferd med å miste deres grep. Mangelen på et uavhengig klasseperspektiv som kan forene katolske og protestantiske arbeidere etterlater imidlertid det store flertallet som bytte for illusjoner om at «fred» kan oppnås gjennom et lappeteppearrangement forhandlet fram bak lukkede dører av imperialismens representanter, det lokale borgerskapet og aspirerende borgerskapselementer, og håndheves under USAs tilsyn.

Tapet av overhøyhetssystemet har undergravd unionistborgerskapets grep om protestantiske arbeidere, som framfor alt ble opprettholdt av det faktum at deres levestandarder og sosiale betingelse, uansett hvor utilstrekkelige, tross alt var bedre enn i de katolske områdene, og i sør. I dag er bruttonasjonalproduktet per capita i sør betydelig over det i de seks nordøstlige kommunene – som reverserer trendene som har påvirket Irlands historie i tre århundrer.

Blant katolske og republikansk-sinnede arbeidere har den regelrette fiaskoen av IRAs strategi for «væpnet kamp» og spredningen av fattigdom bidratt til en voksende avsky mot de 30 årene med sekteriske drap. Det er bemerkelsesverdig at flere av demonstrasjonene fagforeningene har kalt de siste årene i protest mot slike drap så protestantiske og katolske arbeidere marsjere side om side.

Under betingelser der dens klassestrategi er avhengig av å bruke Irland som ei kilde til billig arbeidskraft, er den største faren big business står overfor trusselen om en forent bevegelse av de arbeidende menneskene som handler i deres egne interesser. Den nye avtalen har karakter av en forebyggende handling fra styrerne i Storbritannia, Irland og USA, for å utforme et nytt rammeverk for å opprettholde og videreføre deres klassestyre.

Valget av Blair var et sentralt vendepunkt i denne prosessen. Labours fordel relatert Major-regjeringen var at sistnevnte var avhengig av støtte fra unionist-MPer for å holde seg ved makten. Blairs besluttsomhet om å inkludere Sinn Fein i avtalen møtte til slutt kun minoritetsmotstand fra unionistene og har blitt støttet av Det konservative partiet i Storbritannia.

Sinn Féins rolle

Den vesentligste forskjellen mellom denne avtalen og tidligere forsøk på å løse Nord-Irland-spørsmålet er inkluderingen av Sinn Fein i det politiske oppgjøret og de nye statsstrukturene som skal etableres. Hva er den dypere politiske betydningen av denne utviklingen?

Sinn Fein representerer ikke interessene til katolske arbeidere, eller et angivelig «nasjonalist-lokalsamfunn». Partiet representerer snarere et småborgerlig sjikt som med deres sosiale ambisjoner har blitt sperret ute og forhindret av Storbritannias avhengighet av unionistene. Dét er grunnen til at Gerry Adams vil at Sinn Fein skal finne sin plass i en administrasjon som forsvarer privateiendom og profittsystemet, og ikke engang rokke ved den fortsatte tilstedeværelsen av britiske tropper.

Nok en gang har en bevegelse som bekjente deres antiimperialistlegitimering byttet ut soldatuniformene ded forretningsdresser og blitt innlemmet inn i nye mekanismer for å bevare og videreføre big business’ styre. Dette er det logiske utfallet av det nasjonalistiske perspektivet. Sinn Fein og IRA følger i kjølvannet av Palestine Liberation Organisation (PLO), African National Congress (AFC), Sandinistene og ei rekke tidligere geriljagrupper over hele Latin-Amerika.

Disse nasjonale frigjøringsbevegelsenes storhetstid var under den kalde krigen, da konflikten mellom Sovjetunionen (USSR) og imperialistmaktene, anført av USA, ga spillerom for radikale nasjonalistregimer til å manøvrere mellom det stalinistiske byråkratiet og deres egne tidligere koloniundertrykkere.

Mange av de nasjonale frigjøringsbevegelsene antok en sosialistisk fargevalør for å vinne støtte fra arbeiderklassen og de undertrykte massene, for et program for nasjonal økonomisk utvikling. Deres politiske vokabular ble lånt fra den stalinistiske «to-trinnsteorien» om revolusjon, som utelukket enhver kamp for sosialisme før etter en lang periode med nasjonal uavhengighet på kapitalistbasis, der arbeiderklassen skulle underordnes det innenlandske borgerskapet, eller et aspirerende sjikt av småborgerskapet.

Dette ble ledsaget av en glorifisering av den «væpnede kampen», utført av geriljahærer basert på bondestanden eller individuelle terrorister, i stedet for den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen. Et av de mest groteske resultatene i denne perioden var IRAs perspektiv, som forsøkte å assosiere frihet og tidvis også «sosialisme» med plantingen av bomber i puber og shoppingområder for å drepe engelske eller irske protestantiske arbeidere.

Det gjenstår noen få organisasjoner, som Irish Republican Socialist Party (IRSP), Continuity Army Council og 32 County Sovereignty Committee, som fordømmer Adams og Sinn Fein ut fra synspunktet om å opprettholde de gamle metodene for individuell terror. Ingenting kunne tydeligere uttrykke kløfta mellom disse gruppene og massen av den arbeidende befolkningen enn uttalelsen utstedt som respons på avtalen fra IRSP, som erklærte: «Væpnede grupper eksisterer og det er fortsatt moro i irsk politikk.»

Alternativet til nasjonalisme

Det siste århundres bitre lærdommer viser at den irske kapitalistklassen og de småborgerlige nasjonalistene ikke er i stand til å overvinne imperialistdominans og sosial og politisk ulikhet. Arven etter koloni- og klasseundertrykking kan ikke løses gjennom improviserte avtaler mellom imperialistmakter og partier som i hovedsak fungerer som deres lokale representanter. Som erfaringene fra Sør-Afrika og Palestina viser, dette resulterer bare i fortsatt arbeidsledighet, fattigdom og sosial utarming. Selv om den irske grensa blir fjernet på et framtidig tidspunkt, vil ikke dette være til fordel for den arbeidende befolkningen så lenge det eksisterende økonomiske oppsettet opprettholdes.

Utviklingen av globalt organisert produksjon og internasjonalt mobil kapital har gjort perspektivet for uavhengig nasjonal utvikling uoverkommelig. Borgerlige nasjonalistregimer har overalt forlatt strategier for økonomisk selvforsyning. I stedet bestreber de seg for å tiltrekke seg internasjonale investeringer ved å tilby «deres» arbeiderklasser opp for brutal utbytting. Dette er realiteten også i Irland.

En avtale som opprettholder sosial ulikhet og økonomisk usikkerhet kan ikke besørge fundamentene for å overvinne den reaksjonære arven fra religiøse og kommunalistiske splittelser. Irlands problemer kan bare overvinnes gjennom en fundamental omorganisering av det økonomiske liv. For dét er det nødvendig med en politisk og sosial bevegelse som bringer den store massen av de arbeidende menneskene inn på historiens scene.

De objektive forutsetningene eksisterer for å overvinne de eldgamle skillene mellom katolske og protestantiske, irske og britiske arbeidere, forutsatt at de forenes om et program som artikulerer deres grunnleggende behov for anstendige jobber, helsetjenester, boliger og demokratiske rettigheter. Disse behovene kan bare realiseres på et program for internasjonal forening av arbeiderklassen mot profittsystemet.

Det økonomiske grunnlaget for sosialt framskritt eksisterer i formen av de to siste tiårenes revolusjonære framskritt innen produksjonsteknologi. Under de transnasjonale selskapenes kontroll anvendes disse teknikkene til fordel for en liten elite på bekostning av det store flertallets arbeidsplasser og levestandarder. I arbeiderklassens hender kunne de anvendes til å tjene samfunnets behov, som helhet.

Dette er sosialismens og internasjonalismens perspektiv. Hendelser har igjen understreket at likhet og frihet ikke kan oppnås så lenge arbeiderklassen er politisk underordnet deres klassefiender og utbyttere. Det som fordres er den politiske organiseringen og utdanningen av arbeiderklassen, og byggingen av et bevisst revolusjonært lederskap i Irland, som en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.