Den føderale distriktsdommeren Matthew Kacsmaryk i Texas utstedte sist fredag en kjennelse som omstøter den gjeldende godkjenningen fra kontrollinstansen Food and Drug Administration (FDA) av abortmedikamentet mifepriston, er det mest flagrante angrepet på den demokratiske retten til abort siden Høyesterettskjennelsen i fjor sommer som omstøtte den til da gjeldende føderale kjennelsen fra saken Roe vs. Wade.
Avgjørelsen, om den ikke blir omgjort etter en ankeprosess i en nødssituasjon, vil ha en katastrofal effekt på tilgjengelige helsetjenester for fattige kvinner og arbeiderklassens kvinner. I løpet av de to tiårene siden prosedyren med legemiddelkombinasjonen mifepriston og misoprostol ble FDA-godkjent har fem millioner kvinner anvendt den. De siste årene har disse medikamentene forbigått kirurgi som den vanligste abortprosedyren, med anslagsvis 500 000 kvinner som i 2022 anvendte mifepriston.
Med hans omfavnelse av loven Comstock Act, en barbarisk lov fra 1873 som kriminaliserte enhver levering av materiale knyttet til sex eller abort via posten eller med kommersiell transportør, åpnet Kacsmaryk døra for juridiske utfordringer av enhver form for abort, ikke bare den aktuelle pillen, så vel som prevensjon.
Beslutningen ville få en dypt forpurrende innvirkning på hele den farmasøytiske og bioteknologiske industrien, ifølge et åpent brev utstedt på mandag, signert av 400 administrerende direktører og andre beslutningstakere. De bemerket at det å erstatte FDAs vitenskapelige ekspertise med kjennelser fra uskolerte dommere, ville åpne ei Pandoras eske for juridiske utfordringer av vaksiner og andre livreddende behandlinger.
I henhold til prinsippene fastsatt av dommeren ville antivaksinegrupper kunne søke rettslige påbud mot distribusjonen av vaksinene som har reddet utallige liv under Covid-19-pandemien, så vel som vaksiner mot barnesykdommer, som feilaktig har vært knyttet til autisme.
Kacsmaryk er en antiabortfanatiker som ble utnevnt til den føderale dommerbenken av Donald Trump, etter hans fem år som juridisk representant og rådgiver for ei kristen fundamentalistisk gruppe. Han oversatte ganske enkelt hans konservative katolske religiøse synspunkter til lov, i et grovt overtramp på skillet mellom kirke og stat, som det er fastlagt i Det første endringstillegget til Den amerikanske konstitusjonen – the First Amendment to the US Constitution.
Han tråkket over slike juridiske prinsipper som kravet om at saksøkere må en juridisk berettigelse, legal standing, til å kunne saksøke: En faktisk påført skade, ikke ganske enkelt en ideologisk innvending mot en bestemt beslutning eller lov. Han avfeide det åpenbare faktum at 23-år-etter FDAs beslutning om å godkjenne medikamentet mifepriston som trygt og effektivt, var foreldelsesfristen (seks år) forlengst utløpt.
Metoden anvendt for å få saken brakt inn for Kacsmaryk viser at kjennelsen er resultat av en politisk konspirasjon mot demokratiske rettigheter. Høyreorienterte grupper har tatt i bruk en teknikk kalt dommer-shopping der saker blir anlagt i juridiske smådistrikter i Texas der det sitter bare én enkelt dommer, som sikrer at de får den dommeren de ønsker, en det er sikkert vil beslutte i deres favør.
Ei rekke reaksjonære kjennelser har blitt besørget på denne måten, som angriper immigranters rettigheter, forbyr homofile menn gratis medisinsk behandling, og andre mål for fundamentalistisk bigotteri som omstøter andre av Biden-administrasjonens administrative handlinger.
Det hvite hus’ respons har vært å innordne seg og etterkomme disse juridiske uhyrlighetene, heller enn å utfordre dem og avsløre prosessen som illegitim. Biden og Det demokratiske partiet bryr seg ikke om de hundretusener av kvinner fra arbeiderklassen som nå benektes den enkleste og minst risikable prosedyren for tilgang til abort, og snart kan bli nektet enhver tilgang i det hele tatt.
Det privilegerte øvre middelklassesjiktet som utgjør Det demokratiske partiets sosiale grunnlag, sammen med Wall Street og Pentagon, vil kunne opprettholde deres tilgang til aborttjenester, gjennom private ressurser eller om nødvendig ved å reise til et annet land, uavhengig av den juridiske kontrarevolusjonen USAs ultrahøyre fører.
Det er bemerkelsesverdig at til tross for dette sjiktets besettelse av identitetspolitikk, basert på hudfarge, kjønn og seksuell legning, har det vært lite respons fra deres side på omstøtingen av saken Roe vs. Wade eller på denne siste juridiske uhyrligheten.
Bidens hovedfokus, som har vært å insistere på nødvendigheten av et «sterkt» Republikansk parti, som han har sagt så mange ganger siden kuppforsøket den 6. januar 2021, har viste den grunnleggende autoritære og antidemokratiske kursen som Trump og hans supportere, og Det republikanske partiet som helhet, har lagt ut på.
Essensen av dette «sterke Republikanske partiet» er nå gjort klart, der en Trump-utnevnt dommer utsteder en rabiat antidemokratisk kjennelse, som justisdepartementet vil anke til rettsområdet Den femte kretsdomstolen, der seks av 18 dommere ble utnevnt av Trump , og deretter til Høyesterett, med seks Republikanere av ni dommere på benken, derav tre utnevnt av Trump.
Karakteren til flertallet på Høyesteretts dommerbenk ble klart demonstrert i forrige ukes avsløring at dommer Clarence Thomas, den mest konsekvent reaksjonære av de ni på benken, regelmessig har reist på overdådige ferier i selskap med Texas-milliardæren Harlan Crow, som betalte og sto for alt, og der Thomas aldri rapporterte disse lukrative ytelsene til domstolen eller til offentligheten.
Høyesterettsdommeren avfeide kritikken av det han kalte «familieturer» som hadde involveret «personlig gjestfrihet» fra noen av hans «kjæreste venner». Magasinet Rolling Stone rapporterte mandag at Crow har en stor samling av minneverdige nazigjenstander, deriblant flere av Hitlers malerier, en forfattersignert kopi av Mein Kampf, sengetøy preget med hakekors, og fascistpartiets medaljonger. Ble dommer Thomas vist denne nazisamlingen, av en av hans «kjæreste venner»?
Verken Biden-administrasjonen eller Det demokratiske partiet vil løfte en finger mot denne høyreorienterte klikken. Deres eneste politiske bekymring er å holde Det republikanske partiet ombord med den amerikanske proxy-krigen mot Russland i Ukraina. I den grad Demokratene hevder å forsvare abortrettighetene, er det bare for å besørge et «venstre» dekke for en administrasjon og et parti som har forlatt ethvert fnugg av sosial reform, og som sluser hundrevis av milliarder doller – på arbeiderklassens bekostning – inn i den nåværende krigen mot Russland, og til forberedelsene for en framtidig krig med Kina.
Det er en enda mer fundamental årsak for Bidens besluttsomhet om å opprettholde et sterkt Republikansk parti, et parti som til og med er engasjert i et fascistisk herjingstokt mot demokratiske rettigheter. Biden bestreber seg nemlig for å styrke Det republikanske partiet for å unngå en kollaps av det kapitalistiske topartisystemet, som skulle det skje kunne skape en åpning for arbeiderklassens framvekst som en uavhengig politisk kraft.
Potensialet for et slikt politisk utbrudd er åpenbart, i den første bølga av streiker i 2021 og 2022, i industrien, helsevesenet og den offentlige utdanningen, og i kampene til arbeidere på jernbanene, havneanleggene og andre av økonomiens kritisk viktige sektorer. Når det er klassespørsmål som står på spill, som med de 110 000 arbeidernes kamp på godsjernbanene sist høst, mot deres brutale utbytting og kutt av reallønningene, da dropper Biden maska av å være «arbeidets venn» og gjør det veldig klart at han faktisk er fagforeningsapparatets venn, byråkratiet han er avhengig av for å undertrykke arbeiderklassen. Når dette apparatet trenger forsterkning, da er Biden der for å besørge det, som da han i desember i fjor signerte lovprposisjonen som forbød en jernbanestreik og påla en kontrakt som arbeiderne allerede hadde avvist.
Unge mennesker, og den arbeidende befolkningen, som bestreber seg for å forsvare abortrettigheter må vende seg til denne voksende arbeiderklassebevegelsen. Abortrettigheter, som alle demokratiske rettigheter, er et klassespørsmål. Forsvaret av arbeiderklassens kvinners rettigheter må det kjempes for av arbeiderklassen som helhet, som en integrert del av dens klassekamp mot selskapene og kapitaliststaten.