Den 11. april var det fire år siden journalisten Julian Assange, WikiLeaks’ grunnlegger og utgiver, ble voldelig slept ut fra Ecuadors London-ambassade og arrestert av britisk politi. Siden den gang har Assange vært fengslet, uten avbrudd, i maksimalsikkerhetsanstalten Belmarsh Prison, av noen beskrevet som «Storbritannias Guantanamo Bay».

Assanges pågående innesperring, i et anlegg designet for å holde terrorister og voldelige kriminelle, er ikke fordi han er dømt for noen forbrytelse. Innesperringens eneste formål er å tilrettelegge for en amerikansk forespørsel om utlevering, som har blitt fordømt av menneskerettighetsgrupper som et alvorlig angrep på pressefriheten.

Hans eneste «lovbrudd» er som journalist og forlegger å ha publisert sann informasjon, og ha avslørt krigsforbrytelser ledet av USA. Disse publiseringene inkluderer den amerikanske hærens dokumenter som viser tusenvis av siviles død i Irak og Afghanistan, som var blitt dekket over av den amerikanske regjeringen, og grove brudd på folkeretten, fra USA-NATO-massakrer til tortur.

For alle disse uhyrlige handlingene er Assange den eneste personen som har sett fengselstid, han som avslørte krigsforbryterne.

Opptakene av Assanges pågripelse i ambassaden og påfølgende arrestasjon sjokkerte mennesker over hele verden. Journalisten ble ikke bare brutalt håndtert av det britiske politiet. Hans fysiske tilstand var også markant forverret. Den ecuadorianske ambassaden ble de siste årene av hans opphold forvandlet fra et tilfluktssted til et de facto fengsel, og omfattet spionasje og andre intriger, som siden har blitt avslørt å ha inkludert CIA-diskusjoner om mulig kidnapping og sågar drap av WikiLeaks-forleggeren.

Arrestasjonen var i seg selv en forbrytelse.

Assanges status som en internasjonalt anerkjent politisk flyktning har gjentatte ganger blitt opprettholdt av relevante FN-organer. Han ble dessuten arrestert på den amerikanske regjeringens oppfordring. Forfølgelsen var selve grunnlaget for hans status som flyktning, hvilket betyr at den høyreorienterte ecuadorianske regjeringens utvisning av Assange brøyt med det grunnleggende prinsippet om ikke-avvisning [‘non-refoulement’], som forbyr at en asylsøker returneres til et land der vedkommende står overfor alvorlige trusler mot sitt liv eller sin frihet.

Ikke desto mindre kan noen ha næret illusjoner at Assange i det minste ville få tilgang til medisinsk behandling, som han ikke hadde vært i stand til i årene innenfor ambassadens avgrensninger, og at han ville bli innvilget juridiske prosesser som, basert på en behørig og rettferdig prosess, på presedensgrunnlag og bevisstandarder, han ikke kunne tape.

Alle slike illusjoner har imidlertid blitt til støv. Assanges fire år i varetekt har vært en litani av juridiske overgrep og trakasseringer.

Assange har nå sittet fengslet i Belmarsh Prison i rundt 1 460 dager. Gitt at han er 51-år-gammel, og i juli fyller 52, utgjør dette nesten 12 prosent av hans voksne liv. Dersom hans asylperiode tillegges har Assange sittet i en eller annen form for forvaring i nærmere 11 år, eller nesten en tredjedel av hans voksne liv.

Hans varetektsfengsling i Storbritannia har vært preget av to sammenflettede prosesser, som begge fremmer USAs målsetting om å ødelegge Assange. Den første har vært den fullstendige likegyldighet til forverringen av Assanges helsetilstand. Det andre er rettsvesenets forpliktelse til å gjøre alt hva de kan for å fremme den juridiske kampanjen ført mot WikiLeaks-utgiveren.

Det var i november 2019 at eminente medisinske eksperter først offentlig advarte for at Assanges helsetilstand var i forfall, til det punkt at han kunne dø i fengselet, og de forlangte at han umiddelbart måtte løslates. De britiske domstolene har siden den gang gjentatte ganger avvist søknader om kausjon, til tross for at Assange ikke soner idømt straff for noen forbrytelse, og er en sårbar og ikke-voldelig intellektuell.

Den helt forutsigbare konsekvensen av disse beslutningene har vært en ytterligere forverring av hans helsetilstand, der Assange blant annet led et hjerneslag bak murene, pådro seg Covid-19-infeksjon og, ifølge hans slektninger og advokater, blir stadig mer uvel.

Dette har gått hånd i hånd med nesten utallige juridiske angrep. Storbritannia fortsetter å prosedere USAs sak for å få Assange utlevert, selv om den relevante avtalen som ligger til grunn mellom de to nasjonene eksplisitt forhindrer utlevering for politiske lovbrudd, og anklagene reist mot WikiLeaks-utgiveren, under den amerikanske spionasjeloven, og for publisering av dokumenter som avslørte den amerikanske regjeringen, er eksplisitt politiske.

Den «juridiske prosessen» har rullet videre og har avansert, til tross for at USAs sak for utlevering kollapser. Sigurdur «Siggi» Thordarson, en dømt kriminell islending, innrømmet i juni 2021 at hans vitnesbyrd mot Assange hadde vært bare løgn, som han tilbød i bytte for immunitet mot egen påtale.

Ekstraordinært er at disse innrømmede løgner forblir opprettholdt i det nåværende amerikanske tiltaledokumentet. De høyt aktede britiske dommerne ignorerer rett og slett det faktum at tiltalen, hvis realitet de dømmer på grunnlag av, inneholder åpent erkjente usannheter.

Så publiserte Yahoo News i september 2021 en detaljert etterforskningsrapport. Basert på uttalelsene til mer enn 30 nåværende og tidligere offisielle amerikanske embetsfunksjonærer demonstrerte denne rapporten, utover enhver skygge av tvil, at Trump-administrasjonen og CIA hadde diskutert og konspirert om den illegale kidnappingen av Assange fra den ecuadorianske ambassaden, og om gjennomføringen av et attentat mot ham i London. I prosessen med denne operasjonen hadde de også grundig overvåket hans konfidensielle advokatsamtaler og hans private legekonsultasjoner.

En straffetiltale mot Assange ble kun utarbeidet for å styrke disse utenomjuridiske og gangsterlignende planene.

Om noe av dette hadde funnet sted i Russland eller Kina, da ville selskapsmedia, sammen med vestlige politikere, ikke nølt et øyeblikk med å fordømme det som en uakseptable fabrikkasjon og en politisk forfølgelse. Men i stedet videreføres Assanges forvaring, og utsiktene til en utlevering rykker stadig nærmere.

Det må nå trekkes klare lærdommer. Det mangler ikke på støtte for WikiLeaks-utgiveren, som av brede sjikt av arbeidere og ungdommer blir ansett som en heroisk og prinsippfast person. Men denne støtten forblir latent, og har enda ikke tatt form av en massebevegelse som slåss for hans frihet.

Selskapsmedias løgner, forvrengninger og oftest deres taushet, har utvilsomt spilt en rolle i dette.

Men et bestemt politisk perspektiv deler også ansvar. Den offisielle WikiLeaks-støttede kampanjen for Assange har de fire siste årene fokusert på bakromslobbyvirksomhet overfor kapitalistpolitikere og andre prominente individer. Klagende appeller har blitt sendt til praktisk talt alle regjeringer og ledere, i USA fra Trump til Biden, og i Storbritannia fra Johnson og til Labouristene. I Australia ble det fremmet illusjoner om at Labor Party-regjeringen, valgt inn i mai i fjor, ville markere et brudd med deres konservative Liberal-National-forgjengere, og nå stille til forsvar for Assange som en forfulgt australsk statsborger.

Men disse illusjonene har blitt knust, eller de burde være det. Alle regjeringene og de offisielle politiske partiene opprettholder enten en åpen støtte til forfølgelsen av Assange, eller de er stilltiende medvirkende. Selv om det hele har blitt avslørt som et lovløst bedrageri, proklamerer de deres respekt for den «juridiske prosessen» som har som siktemål å kaste Assange inn i et CIA-fangehull for resten av hans eksistens.

Sakens politiske innhold har i løpet av de fire siste årene blitt stadig mer åpenbart. USAs bestrebelser for å oppnå hans utlevering er ikke bare en gjengjeldelse for Assanges avsløring av tidligere illegale kriger. Det er også et forsøk på å intimidere den utbredte motstanden som eksisterer mot de nye og enda større forbrytelsene som den amerikanske imperialismen og verdensimperialismen har under forberedelse.

En fjerdedel av Assanges britiske fengsling har sammenfalt med Ukraina-krigen. Denne konflikten, som ble skapt, forberedt og egget til av Washington, er det nå hevet over enhver tvil at er en stedfortrederkrig mellom USA og NATO på den ene siden, og Russland på den andre. Seinest denne måneden har dokumenter som er lekket på nettet vist at amerikanske tropper er utplassert på bakken i Ukraina, og leder kampene.

Dette er bare én front i det som utvikler seg til å bli en global krig. Med full støtte fra den australske Labor-regjeringen som nekter å forsvare Assange, aktiverer Biden-administrasjonen planer de lenge har hatt på beddingen for en direkte konflikt med Kina, som blir ansett som den sentrale trusselen mot amerikansk imperialismes økonomisk dominans.

Som på 1900-tallet er pådriveren til krig uforenlig med grunnleggende demokratiske rettigheter, og dette er uunngåelig ledsaget av fabrikkasjoner, bedragerier og politisk forfølgelse.

Men krigen utspiller seg under samtidige betingelser av en enorm vekst av klassekampen internasjonalt, med eksplosive omveltninger som strekker seg fra Sri Lanka til Frankrike og praktisk talt overalt imellom. Denne framvoksende globale bevegelsen, som har revolusjonære implikasjoner, er grunnlaget ikke bare for kampen mot kapitalistisk sparepolitikk og innstramminger, men også for kampen mot krig og til forsvar for demokratiske rettigheter.

Det er til arbeidernes og ungdommens framvoksende massekamper at Assanges forsvarere og forfektere av de borgerlige frihetene må vende seg. Regjeringer vil bare løslate Assange dersom de blir tvunget til det av en massebevegelse nedenfra. WSWS og SEP vil fortsette å gjøre alt som er innen vår rekkevidde for å bringe Assange-saken inn i kampene som oppstår, og for å oppmuntre arbeidere som trer inn i kamp til å skrive kampen for hans frihet på deres banner.