Amerikanske medias respons på en serie lekkede Pentagon-dokumenter som avslører USAs involvering i Ukraina-krigen reiser vidtrekkende anliggender om demokratiske rettigheter.
New York Times identifiserte torsdag offentlig personen som angivelig lekket Pentagon-dokumenter som avslører amerikanske regjeringsløgner om Ukraina-krigen, som førte til hans arrestasjon.
Times avslørte offentlig, i samarbeid med det statsfinansierte Bellingcat, et propaganda-clearinghouse, identiteten til Jack Teixeira, en 21-åring som er medlem av Air National Guard. Teixeira ble arrestert bare timer seinere.
Det er indikasjoner på at Teixeira målbærer avskyelige fascistiske og antisemittiske synspunkter. Men Teixeiras motiveringer endrer ikke det faktum at dokumentene han lekket tok den amerikanske regjeringen på fersk gjerning i dens systematisk lyving for offentligheten om at den fører en uerklært krig mot Russland i Ukraina.
Dokumentene har vist, stikk i strid med Biden-administrasjonens falske påstander, at det er NATO-tropper på bakken i Ukraina, at NATO er direkte involvert i krigen, og at det ukrainske militæret befinner seg i en langt dårligere posisjon enn det som har vært presentert i nyhetsrapporter.
Disse dokumentene har ikke bare avslørt den amerikanske regjeringen, men også New York Times og Washington Post, som løgnere.
De store amerikanske mediene har på deres side, i prinsippet, respondert med å opprettholde den amerikanske regjeringens rett til å lyve for offentligheten.
Washington Post publiserte torsdag en redaksjonell lederartikkel med overskriften «Discord-lekkasjene viser at vår nasjons hemmeligheter er i fare.»
Ingen steder i lederartikkelen er det noen kritikk av Biden-administrasjonen for å ha løyet for den amerikanske offentligheten. Redaksjonen opprettholder i stedet regjeringshemmeligholdet, og sverget å bistå regjeringen i å forhindre at offentligheten får å vite det regjeringen ønsker å holde hemmelig.
Lederartikkelen erklærte: «Å holde på hemmeligheter er essensielt for en fungerende regjering.»
Post, eid av oligarken Jeff Bezos, har med denne uttalelsen erklært krig mot en grunnleggende forskrift om et demokratisk styre.
Thomas Jefferson hevdet i hans første innsettingstale: «Jeg anser spredningen av informasjon og framstillingen av alle overgrep for den offentlige fornufts domstol, som [ett av] vår regjerings grunnleggende prinsipper.» Som Jefferson seinere forklarte, er dette fordi «selv om [folket] vil kunne akseptere, kan de likevel ikke godkjenne det de ikke forstår.»
I verbal henvisning til dette prinsippet, og for å gi USAs inntreden i den første verdenskrig en demokratisk finér, erklærte det første av president Woodrow Wilsons fjorten punkter: «Det skal ikke være noen private internasjonale overenskomster av noe slag, og diplomati skal alltid gå fram åpent og ærlig og i offentlighetens påsyn.»
«Statshemmelighetene» som ble avslørt av dokumentene var ikke hemmeligheter tilbakeholdt fra Russland, men fra det amerikanske folk.
Dokumentene viser at regjeringen fundamentalt villeder offentligheten om en utenrikspolitikk som truer en atomkrig og ødeleggelsen av den menneskelige sivilisasjon.
Ved å opprettholde prinsippet om «statshemmeligheter» med hensyn til USAs opptreden i Ukraina-krigen, opprettholder Post regjeringens rett til å lyve for offentligheten med total straffefrihet.
Dette bringer amerikanske medias medskyldighet i amerikansk imperialismes forbrytelser til et helt nytt nivå: De har blitt regjeringens aktive samarbeidspartnere for å forhindre utviklingen av en informert opinion som kunne legge begrensninger på forberedelsen, opptredenen og eskaleringen av krig.
Med andre ord, skapingen av en politistat i Amerika ville ikke kreve noen endring av Washington Post’s politikk, og langt mindre en endring av redaksjonsstaben.
Lederartikkelen forklarte ikke den besynderlige kontrasten mellom denne vidtrekkende påstanden om regjeringens makt over offentligheten, med avisas slagord på deres egen mastetopp: «Demokratiet dør i mørket».
En «nasjonal hemmelighet» er faktisk en hemmelighet som holdes av en del av «nasjonen» fra en annen. En del av «nasjonen» – regjeringen og finansoligarkiet, hvis anliggender den forvalter – er fullt og helt inneforstått med hemmelighetene. Men den store massen av befolkningen er bare tillatt å høre løgner.
Det faktum at en 21- åring fra Nasjonalgardens luftforsvar hadde tilgang til disse angivelig svært hemmelige og sensitive dokumentene, peker på hvor utbredt kunnskapen om USAs involvering i Ukraina er innen statsapparatet, i militæret og media. Washington Post har faktisk offentlig innrømmet å ha sett hundrevis av dokumenter fra lekkasjen som offentligheten ikke har tilgang til.
Forbrytelsen er med andre ord å informere den bredere offentligheten om den amerikanske regjeringens løgner. Det er for den forbrytelsen Chelsea Manning tilbrakte syv år i fengsel, og som Julian Assange er fengslet for, den dag i dag.
Amerikanske medier, og spesielt Times, har lenge kollaborert med den amerikanske regjeringen for å promotere og rettferdiggjøre amerikansk imperialismes forbrytelser. Men at Times offentlig iverksatte handlinger som direkte førte til arrestasjonen av en informasjonskilde som er av avgjørende betydning for allmennhetens interesse, markerer en milepæl i den amerikanske presses degenerering til et vedheng av staten.
Enhver som har informasjon som avslører kriminelle overtredelser fra regjeringens side, kan ikke gå til New York Times, Washington Post eller andre vesentlige amerikanske media, av frykt for bare å bli overlevert til politiet eller FBI. Omvendt, New York Times’ handlinger setter alle amerikanske journalister i fare, som nå vil bli beskyldt for å være ikke annet enn regjeringsspioner.
New York Times og Washington Post publierte for over 50 år siden [dokumentsamlinga] Pentagon Papers, og avslørte den systematiske konspirasjonen fra administrasjonene til Kennedy, Johnson og Nixon, for å ha ført en aggressiv krig i Vietnam, som involverte omfattende krigsforbrytelser begått av amerikanske tropper, samtidig som de hadde villedet offentligheten om krigens mål og omfang.
I henhold til standardene som nå forfektes av Times og Post, ville ikke bare Daniel Ellsberg, som tilgjengeliggjorde Pentagon Papers, men Times-redaktørene, journalistene og utgiverne som trykket dem, være berettiget straffeforfølgelse.
John Kirby, Det hvite hus’ talsperson for nasjonal sikkerhet, oppfordret tirsdag amerikanske media om å slutte å publisere informasjonen i dokumentene, og erklærte: «Den har ingen ingenting å gjøre … på avisenes forsider eller på fjernsyn. Den er ikke ment for offentlighetens konsum, og den skulle ikke ha være der ute.»
Mens Det hvite hus kan ønske seg at offentligheten ikke skal ha kunnskap om regjeringens løgner og forbrytelser, og hovedstømsmedia kan bøye seg for denne forespørselen, har framveksten av internett gjort det umulig for staten å kontrollere den offentlige diskursen.
Samantha Power, tidligere embetsfunksjonær i Obama-administrasjonen, beklaget i 2017 at medieselskapenes kontroll over den offentlige diskursen avtok. Hun skrev: «Under den kalde krigen mottok de fleste amerikanere deres nyheter og informasjoner via medierte plattformer. Reportere og redaktører, i rollen som profesjonelle portvoktere, hadde nesten full kontroll over det som dukket opp i media.» Det faktum at «to tredjedeler av amerikanerne får i det minste noen av deres nyheter gjennom sosiale medier» skrev hun, er farlig.
Dette er grunnen til at Washington Post, da Julian Assange ble pågrepet og slept ut fra den ecuadorianske ambassaden, jublet over Trump-administrasjonens arrestasjon av den prinsippfaste journalisten, og i en lederartikkel erklærte at «Mr. Assange er ingen helt for den frie presse,» og at han «forlengst skulle vært stilt til rette for hans personlige ansvar».
Innholdet i de lekkede Pentagon-dokumentene peker på den viktige rollen World Socialist Web Site spiller. Mens Times’ og Post’s løgner ble avslørt av dokumentene, har derimot WSWSs rapportering blitt bekreftet. Dette er fordi, mens Times og Post har bestrebet seg å villede og lyve for arbeiderklassen, har WSWS ført en kamp for å informere allmennheten om de enorme farene som krigens opptrapping utgjør.
Medias flokking til forsvar av regjeringens løgner er en desperat bestrebelse fra finansoligarkiets side for å avverge den voksende bølga av sosial opposisjon. De er av den formening at de gjennom kombinasjonen av løgner og propaganda vil være i stand til å dra verden ut i en krig som ville skape forutsetningene for å forby streiker og protester, og garantere finansoligarkiets profitter.
Men som Abraham Lincoln en gang sa: «Du kan lure noen av menneskene noen ganger, men du kan ikke lure alle mennesker hele tiden.» Det oligarkiet frykter mest av alt – byggingen av en internasjonal, sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen mot imperialistkrig – står nå på agendaen.
Maidagen 2023 vil bli et vesentlig viktig skritt for byggingen av denne bevegelsen. Søndag 30. april skal Den internasjonale komitèen av Den fjerde internajonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IW-RFC) – og ICFIs ungdomsorganisasjon, Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – sammen med World Socialist Web Site, holde et globalt online-stevne for å feire Maidagen 2023, og for å mobilisere arbeidere og unge over hele verden mot krigen i Ukraina. Vi ber alle som vil motsette seg krigen til å registrere deres deltakelse i dag.