Som det har blitt gjengs fra embetsfunksjonærer i Biden-administrasjonen om USAs relasjon med Kina, var også talen holdt av finansminister Janet Yellen på Johns Hopkins University i forrige uke full av hykleri og direkte forfalskninger.

Talen var viet den økonomiske relasjonen mellom USA og Kina, der Yellen hevdet at USA søkte «en konstruktivt og rettferdig økonomisk relasjon» med verdens nest største økonomi. Hun gjorde det imidlertid klart at «nasjonale sikkerhets»-betraktninger dominerer over alle andre, hvilket betyr at Kina må underordne seg «internasjonale regler» som USA bestemmer.

Hovedpoenget som ble understreket i mediedekningen av talen var Yellens insistering på at USA ikke ønsket noen separasjon fra Kina, og det ble bemerket at den totale handelen med Kina i 2020 var på $ 700 milliarder, mer enn med noe annet land bortsett fra de tilgrensende Canada og Mexico.

Mens USA ville fortsette å «hevde» seg når livsviktige nasjonale interesser står på spill, så «søker vi ikke å ‘frikoble’ vår økonomi fra Kinas. En fullstendig separasjon av våre økonomier ville være katastrofalt for begge land. Det ville være destabiliserende for resten av verden. Snarere vet vi at helsen til den kinesiske og den amerikanske økonomien er nært sammenknyttet.»

Financial Times-spaltisten Edward Luce fokuserte på dette elementet i talen. Han bemerket at selv om hun understreket at «hvor enn USAs nasjonale sikkerhet kolliderte med økonomien ville førstnevnte alltid ha prioritet, så burde hennes tale tolkes som ei olivengrein til Beijing».

En nærmere lesning av hennes uttalelser, sett i konteksten av den siste periodens amerikanske handlinger, indikerer at dette i beste fall er ønsketenkning.

Yellen insisterte på at «vår nasjonale sikkerhet» er et område der vi «ikke vil inngå kompromiss». Som vanlig ble dette kombinert med påstanden at USA er fast bestemt på å beskytte menneskerettighetene – uttrykket amerikansk imperialisme slår av og på, alt ettersom det passer deres geopolitiske mål. Menneskerettighetene må beskyttes i Kina, men ikke i Saudi-Arabia, for eksempel, eller i ei rekke andre land med diktatoriske regimer som USA har viktige økonomiske og strategiske forbindelser med.

For å oppnå sine mål har USA innført ei rekke sanksjoner innrettet på å lamme Kinas høyteknologisk utvikling, med den begrunnelse at den påvirker USAs nasjonale sikkerhet.

«Selv om våre målrettede handlinger vil kunne ha økonomiske konsekvenser er de utelukkende motivert av våre bekymringer for vår sikkerhet og våre verdier. Vårt mål er ikke å anvende disse redskapene for å oppnå økonomiske konkurransefordeler.»

På et annet punkt i talen sa hun at tiltakene som var pålagt Kina ikke var designet for å «kvele Kinas økonomiske og teknologiske modernisering». Og at selv om «disse politiske orienteringene kan ha økonomiske konsekvenser er de drevet av enkle og tilforlatelige nasjonale sikkerhetshensyn», og forøvrig: «Vi vil ikke gå på akkord med disse bekymringene, selv når de tvinger fram avveininger med våre økonomiske interesser».

Her er det to ting å si. For det første, den nasjonale sikkerheten, forberedelsene til krig, trumfer alt og teknologiforbudene er også i høy grad innrettet på å oppnå økonomisk fordel, som er uløselig tilknyttet de militære mål.

Krigen mot Kinas høyteknologiske utvikling begynte for alvor med sanksjonene mot teknologigiganten Huawei, ikke minst fordi selskapets innovasjoner på mange områder lå langt foran USAs, og det er i stand til å produsere nettverk og smarttelefoner billigere og bedre enn mange av deres internasjonale kolleger.

Aksjonene mot Huawei betyr at selve selskapets framtid står på spill, ifølge dets grunnlegger. Og med ei ny rekke teknologibegrensninger som ble pålagt av USA i oktober i fjor, er nå hele den kinesiske mikrochip-industrien truet etterhvert som metoder utviklet mot Huawei brukes mer bredt.

Under de nye kontrollene kan ikke halvledere, laget med amerikansk teknologi for anvendelse i utviklingen av kunstig intelligens (Artificial Intelligence; AI), databehandling med høy ytelse og superdatamaskiner, selges til Kina uten eksportlisens. Og selskaper i andre land som anvender amerikansk teknologi må følge påbudet under trussel om at de selv ilegges sanksjoner.

De amerikanske tiltakene forbyr også amerikanske statsborgere eller selskaper å samarbeide med kinesiske chip-produsenter uten spesifikk godkjenning.

Det andre anliggendet er at all høyteknologisk utvikling er relatert «nasjonal sikkerhet», da framskritt på ett område alltid har militære applikasjoner på et annet, derfor anses alt som en trussel.

Og utover dette, som mange studier fra amerikanske agenturer og tankesmier har gjort klart, blir selve den økonomiske utviklingen i Kina ansett som en eksistensiell trussel mot USAs dominans.

Situasjonen påminner det berømte Eyre Crowe-memorandumet som ble laget for det britiske utenrikskontoret i 1907, der forfatteren konkluderte med at det til syvende og sist ikke spilte noen rolle om Tysklands intensjoner var fredelige eller ikke, landets økonomiske framskritt utgjorde en trussel mot Det britiske imperiet.

Den mangeårige imperialiststrategen Henry Kissinger påminnet memorandumet i hans bok om Kina, skrevet for mer enn ti år siden, der han advarte for at USA og Kina var på samme krigsstien.

I det som kanskje kan beskrives som en eksersis i plystring på sin vei forbi kirkegården, og i direkte motsetning til ei rekke amerikanske sikkerhetsrapporter, hevdet Yellen at Kinas økonomiske vekst ikke trenger å være uforenlig med amerikansk lederskap.

«USA er fortsatt den mest dynamiske og velstående økonomien i verden. Vi har ingen grunn til å frykte sunn økonomisk konkurranse med noe land.»

Slike påstander motsies av alt av økonomisk historie. Det må påminnes at president Nixon i 1971 trakk gullstøtten fra den amerikanske dollaren, ikke minst fordi konkurranse fra Europa undergravde USAs dominans på verdensmarkedene.

Forøvrig gjøres det klart av nylige hendelser, dyptgående finanskriser i 2008 og 2020, som truet det globale finanssystemets sammenbrudd, pluss en vesentlig finansiell skrekk bare forrige måned, gjør det klart at, til tross for alt av Yellens og andres utbasuning av dens styrke, har selve fundamentene i amerikansk kapitalisme blitt spist vekk av tiår med finansiell parasittisme, som har blitt endemisk.

Om USAs utenrikspolitikks overgang til «strategisk konkurranse» forsøkte Yellen å framstille som en slags pådriver for økonomisk helse, der hun sågar henfalt til sportsanalogier.

Hun sa: «USA søker ikke konkurranse der vinneren tar alt. I stedet mener vi at sunn økonomisk konkurranse med et rettferdig regelverk kan komme begge land til gode, og kan føre til gjensidig forbedring. Sportsteam presterer på et høyere nivå når de konsekvent møter topprivaler.»

Yellen burde kanskje ta et oppfriskningskurs i amerikansk businesshistorie, fordi den viser at målet med konkurranse, i USA som i alle andre kapitalistland, er å oppnå monopol, og det i en prosess der, som Marx formulerte det, «én kapitalist dreper mange».

Det er også tilfellet hva angår konkurransen mellom rivaliserende kapitaliststormakter og nasjon-stater – en konkurranse som i det 20. århundre førte til to verdenskriger, og som nå i det 21. legger til rette for en tredje, der USA desperat streber etter å opprettholde sin dominerende posisjon.

Konkurranse med Kina og andre land kan tolereres så lenge den drives innen et rammeverk der USA dominerer.

Hun sa USA søker en sunn relasjon til Kina så lenge Beijing «spiller etter internasjonale regler», det vil si regler satt og håndhevet av USA. Og dersom landet ikke gjør det, da gjelder trusselen om den knyttede neven som Yellen refererte til angående Ukraina.

«Kinas ‘ingen grenser’-partnerskap og støtte til Russland er en bekymringsfull indikasjon på at landet ikke er seriøst hva angår å få slutt på krigen. Det er essensielt at Kina og andre land ikke besørger Russland materiell støtte eller bistand til å unndra seg sanksjoner. Vi vil fortsette å gjøre USAs posisjon ekstremt tydelig for Beijing, og for selskaper under deres jurisdiksjon. Konsekvensene av ethvert brudd vil bli alvorlige.»

Det har lenge vært bemerket at når en stormakt forbereder seg for krig, da projiserer den på sin rival nettopp de tiltakene den selv gjennomfører. Så også i dette tilfellet.

Yellen sa: «Kina har, i visse tilfeller ... utnyttet sin økonomiske makt til å gjengjelde mot og utsette sårbare handelspartnere for tvang. Landet har for eksempel anvendt boikott av bestemte varer som straff som respons på andre lands diplomatiske handling. Kinas påskudd for disse handlingene er ofte kommersielle. Men Beijings egentlige målsetting er å påtvinge konsekvenser for valg de misliker – og å tvinge suverene regjeringer til å kapitulere for deres politiske forlangender.»

Dette kunne karakteriseres som en ganske nøyaktig beskrivelse av USAs politikk for å oppnå det som har blitt kalt «Washington-konsensus».

Det er ingen tvil om at Kina, en kapitaliststat, som forfølger interessene til det oligarkiet den representerer, også utfører slike handlinger.

Men de blekner til ubetydeligheter sammenlignet med USAs, som for bare å nevne noen eksempler: Trusselen om tiltak mot selskaper som handler med Iran i strid med ensidige amerikanske sanksjoner; frysingen av den russiske sentralbankens utenlandsreserver ved starten av Ukraina-krigen, og den implisitte trusselen om at dollarmakt vil bli anvendt mot ethvert annet land som krysser USAs linjer; og trusler mot land som vurderer å bruke overlegen og billigere kinesisk teknologi i deres kommunikasjonssystemer.

Yellens tale var ikke ei «olivengren», men et uttrykk for den totale integreringen av økonomiske og militære politiske orienteringer, der USA konfronterer det de anser som den største trusselen mot deres fortsatte globale dominans.