Disse hilsenene ble levert av to representanter fra Den unge garde av bolsjevik-leninister, Young Guard of Bolshevik Leninists (YGBL), fra Ukraina og Russland, til Det internasjonale online-stevnet 1. mai 2023, International Online May Day Rally 2023, arrangert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde intrnasjonale, International Committee of the Fourth International (ICFI), søndag kveld 30. april. YGBL er en trotskistisk ungdomsorganisasjon i den tidligere Sovjetunionen som har erklært sin politiske solidaritet med ICFI og tilsluttet seg ICFIs ungdomsorganisasjon Internasjonale ungdom og studenter for sosial likhet, International Youth and Students for Social Equality (IYSSE). Stepan Geller talte til stevnet som en representant for YGBL i Ukraina, og Andrei Ritsky leverte hans hilsener på vegne av YGBL i Russland.

Talen holdt av Stepan Geller, YGBL i Ukraina

Mitt navn er Stepan Geller. Jeg snakker til dere, kjære tilhørere, fra det krigsherjede Ukraina. Denne krigen ble utløst av amerikansk imperialisme, NATO og Putin-regimet. Det er en imperialistkrig, ikke ført i interessene til proletariatet i Russland, Ukraina og Amerika, men i disse landenes kapitals interesse. Denne krigen er resultatet av kapitalismen, et system rammet av en dødelig sykdom. I påvente av sin forestående død, og fylt til randen av masseødeleggelsesvåpen, graver kapitalismen ei grav for alle levende ting, for å gravlegge dem før de begraver den.

Er det sant at alle folk i Ukraina støtter denne krigen? Mitt svar er: Nei! Påstanden om at alle ukrainere støtter denne krigen er ei blank løgn. Hovedstøtten for denne krigen er ikke proletariatet og den ukrainske befolkningen, som erfarer en forferdelig livssituasjon. Hovedstøtten for denne krigen er de ukrainske borgerlige nasjonalistene og dem de tjener.

Vi, de ortodokse trotskistene i Den unge garden av bolsjevik-leninister, støtter ikke denne krigen, verken i Ukraina eller i Russland.

Ja, det er de i Ukraina som oppriktig tror at amerikansk imperialisme kan få stoppet denne krigen. De tror at våpnene som ble levert til regimet etablert ved statskuppet i 2014 og nå representert av Zelensky kan føre Ukraina til seier og avslutte denne krigen.

Men faktisk gir amerikansk imperialisme næring til denne krigen og oppfordrer til en tredje verdens imperialistisk krig. Oppstarten av denne tredje imperialistiske krigen involverer ikke bare Amerika, NATO-land og Kiev-regimet representert ved Zelensky, men også de borgerlige ukrainske nasjonalistene, som tjener disse regimene. Disse styrkene kaller seg støttespillere og ideologiske tilhengere av den fascistiske organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den ukrainske opprørshæren (UPA). De har utløst terror mot folket og nasjonalt og politisk folkemord på territoriet i det vestlige Ukraina. De har sådd død, frykt, sorg og tårer på ukrainsk jord. De har helt blod i bondehytter og fylt brønner med lik.

WSWS publiserte nylig min artikkel om disse grusomhetene, som de borgerlige ukrainske nasjonalistene og pseudo-venstre-siden som støtter denne krigen har kalt fiksjon, angivelig noe som egentlig aldri fant sted i det hele tatt. Andre har spurt i kommentarene under artikkelen: «Hvorfor bryr du deg om Bandera, som døde for mer enn 60 år siden, og banderistene som det bare er en håndfull igjen av?»

Man vil gjerne stille slike gentlemen et tilsvarende spørsmål: Hvorfor ødelegger dere monumenter over Lenin, som døde for nesten 100 år siden? Hvorfor ødelegger dere monumenter til det sovjetiske folk, også dedikert til det ukrainske folk, dedikert til seieren over de tyske fascistinntrengerne, når det har passert nesten 80 år siden disse hendelsene, når banderistenes forbrytelser ble begått selv etter den krigen? Var det kanskje ikke for å ødelegge folkets minne om disse hendelsene, for å slette minnet om disse menneskene og hva som da ble begått?

Når vi etter så mange år snakker igjen og igjen om de ukrainske borgerlige nasjonalistene og deres forbrytelser, da sier vi dette for at arbeiderklassen i Ukraina og i hele verden skal huske det. De må vite hvem som begikk forbrytelser mot dem, hvem som ødsler  deres blod og blodet til deres barn og barnebarn. De må vite hvem de er alle de som har tjent og fortsatt tjener tysk, britisk og amerikansk imperialisme, og kveler og undertrykker arbeiderne.

Arbeiderklassen i ethvert land, av enhver nasjon, må huske at det ikke er borgerlig nasjonalisme, men proletarisk revolusjonær internasjonalisme som kan befri og frigjøre dem, deres barn og barnebarn, fra fattigdom, undertrykking og urettferdighet. Mens kapitalister har borgerlige nasjonalister i deres tjeneste og til deres støtte, tjener revolusjonære internasjonalister kun proletariatets og revolusjonens interesser, ikke interessene til noens borgerskap: Verken imperialistisk eller nasjonalt.

Arbeiderklassen og den revolusjonære ungdommen kan bare få stoppet den forestående imperialistkrigen bare ved sin internasjonalisme og enhet. Bare internasjonalisme, ikke borgerlig og småborgerlig nasjonalisme, kan få slutt på fattigdom, menneskelig undertrykking og urettferdighet.

Kapitalismens ende vil uunngåelig komme, før eller seinere. Dette endeliktet kan bare bringes fram av et internasjonalistisk anslag mot kapitalens hjerte. Dens bortgang vil åpne veien for et nytt og mer forhåpningsfullt liv der alt som plager dagens samfunn vil være bak oss.

La den 1. mai 2023 bringe oss alle enda nærmere denne nye verden, som jordas virkelige styrere, byggerne av denne nye verden har kjempet for, og fortsatt kjemper for: Arbeiderne i alle land og på alle kontinenter.

――――――――――――――――――――――――

Talen holdt av Andrei Ritsky, YGBL i Russland

I dag, på denne viktige årlige begivenheten, melder jeg, Andrei Ritsky, hilsener på vegne av Den unge garde av bolsjevik-leninister.

Det russiske samfunn står i dag overfor en sosioøkonomisk krise uten sidestykke siden Sovjetunionens sammenbrudd. Krigen som nå raser i Ukraina er en åpenbar manifestasjon av dette.

Russland og USA signerte for bare 30 år siden en ny avtale om nedrusting av atomvåpen. Og nå er vi på randen av en nukleær katastrofe mellom stater som til sammen besitter nesten 90 prosent av verdens atomvåpenarsenal. For å forstå dette sammenbruddet av internasjonale relasjoner er det nødvendig å dykke ned i den ikke altfor fjerne fortiden.

Med Sovjetunionens sammenbruddet erklærte USA en «unipolar» verden der amerikansk imperialisme skulle diktere sine vilkår overfor ethvert annet land. Samtidig begynte Den russiske føderasjonen, dannet etter kapitalismens restaurering, sin kurs for «likeverdig samarbeid» med sine imperialistomgivelser.

Initielt kunne USA føre spillet om likeverdige partnere, så lenge de anså det mer formålstjenlig å vende blikket mot Midtøsten i stedet for mot hele Eurasia, som Russland er en vesentlig og stor del av. Jeltsin-regimet, etterfulgt av Putin-regimet, fortsatte å presse linja for forening med Vesten. Russland følte det sågar nødvendig å ville bli med i NATO.

NATO-utvidelsen østover, og den direkte støtten til det coup d’éat som fant sted i Ukraina i 2014, viste imidlertid at amerikansk imperialismes interesser var helt motsatte av Putin-regimets, som opprettholdt drømmer om multipolart samarbeid. Dette ble gjenspeilt blant annet i konflikten i Donbass, en lokal forløper til den nåværende krigen i Ukraina.

Utviklingen av en innenlandsk krise i USA tvang imidlertid imperialismen til å satse alt på ett kort. Direkte kontroll over Russlands ressurser kunne bli svært viktig for at USA skulle kunne løse sin krise og understøtte ytterligere rivalisering med andre imperialistmakter og utviklende økonomier.

Det moderne russiske regimet oppsto, på sin side, fra ruinene av Sovjetsamfunnet med sin rike arv, som hadde blitt plyndret av kapitalistoligarkiet. Stalinistbyråkratiets endelige og ugjenkallelige svik av Oktoberrevolusjonens vinninger førte til det som kan kalles et utsalg av den store arven som ble vunnet av arbeiderklassens blodige kamper mot utbytting og undertrykkelse.

Det russiske oligarkiet, stalinismens hovedarving, vil ikke gi slipp på sin privilegerte posisjon ved å avgi den til imperialismen. Derfor viser det tenner og er sågar beredt til en militær konfrontasjon med NATO.

Denne posisjonen er perfekt uttrykt i det eventyrlige trekket å invadere Ukraina den 24. februar 2022. Svakt forberedt og støttet av forhåpningen om en avtale med imperialismen, viser dette trekket i tiltakende grad sin reaksjonære og begrensede karakter.

Målene som ble skissert av Kreml har ført til det motsatte resultatet. I stedet for en overenskomst med djevelen, er Russland på randen av en atomkrig med ham. Troen på en «multipolar verden» og den borgerlige sjåvinismens plattform er fullstendig ute av stand til å motsette seg imperialismen.

Uansett hvor mye Kreml kolliderer med Washington, deres regime står på det felles grunnlaget om privat eierskap til produksjonsmidlene. Begge forsvarer de borgerskapets interesser mot arbeiderklassens revolusjonære ambisjoner.

Den nåværende krigen i Ukraina er en konsekvens av verdenskapitalismens utviklende krise. Denne krigens løsning er bare mulig med denne krisas løsning. Det å tro at imperialismen er i stand til å løse denne krisa betyr å dømme verden til tiår med katastrofer som ender i atomkrig og økologisk katastrofe. Det å si at borgerlige apologeter som Putin er i stand til å bringe fred, er å tro det er mulig å plukke et ugress uten å rive det ut med røttene.

Kreml, som står overfor trusselen om kollaps på grunn av imperialistinvasjonen, er i ei akutt politisk krise. Det gjenspeiles i den konstante krangelen på toppen av den russiske styringsklassen og i dens feberaktige sikksakk-kurs; i utvidelsen av undertrykkingsapparatet og innstrammingen av justisvesenet, og i dets militaristiske propaganda på skoler og på universitetene.

Putin er på den ene siden beredt til å erklære seg som arvingen av kampen mot kolonialisme, og på den andre baktaler han Russlands bolsjevikiske fortid. Han angriper Lenin og Trotskij, de virkelige frontkjemperne av kolonialismen.

Det russiske samfunnetet klassesår gjør seg gjeldende. Arbeiderklassen streber i tiltakende grad en rask slutt på krigen i Ukraina og uttrykker sine antikrig-sentimenter og sympatiserer med de ukrainske arbeidernes situasjon. Arbeiderklassen var i fjor, til tross for krigsutbruddet, i stand til å opprettholde sin militante styrke, og jeg er sikker på at den vil kunne utvide den igjen i år.

Arbeidere forstår at Kreml-krigen vil bli finansiert på deres bekostning, så vel som på bekostning av arbeiderklassen i andre land. På samme måte betaler den ukrainske, europeiske og amerikanske arbeiderklassen nå ned på Zelenskij-regimets gjeld.

Flere og flere arbeidere står overfor lønnskutt og til og med manglende lønnsbetaling. Det er ingen tilfeldighet at manglende utbetalinger av lønninger var hovedårsaken til fjorårets økning av arbeiderkamper.

Russiske arbeidere er like militante som alle andre arbeidere. Dette har gjentatte ganger vist seg i deres konkrete kamper. Et nylig eksempel var streiken til leveringsarbeidere i selskapet Wildberries.

Men russiske arbeideres brødre og søstre rundt om i verden må også forstå at spørsmålet om politisk lederskap i arbeiderklassen i Russland ikke er mindre akutt enn noe annet sted i verden. De nåværende politiske kreftene som kaller seg «venstreorienterte» tilbyr ikke en eneste progressiv løsning på krisa.

Disse politiske pseudo-venstre-kreftene står framfor alt for et nasjonalistisk synspunkt. «Lovlige» krefter står på Kremls åpent sjåvinistiske posisjon, og de forsvarer Putins invasjon av Ukraina. «Illegale» krefter promoterer for det meste agendaer som enten er pro-imperialisme eller nasjonalt reformistiske.

De ser ikke at krigen er en manifestering av ei internasjonal krise, og ikke ei krise som er nasjonal av karakter. Derfor er løsningen av denne krisa bare mulig på verdensscenen, der det viktigste revolusjonære subjektet er arbeiderklassen, forbundet med den global produksjonens mange tusen tråder, til tross for kapitaliststatenes nasjonale grenser.

De motsetter seg kampen for et verdensparti av arbeiderklassen som utgangspunktet for byggingen av nasjonale partier i stand til å fremme et internasjonalt perspektiv.

Jeg vil avslutte med å si at Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og dens seksjoner rundt om i verden er de eneste revolusjonære organisasjonene som er i stand til å løse lederskapskrisa. Dette er basert på det faktum at for vår bevegelse er de revolusjonære prinsippene etablert i proletariatets århundrelange historiske kamp, en kamp hvor det har vært store seire og bitre nederlag, og dette er ikke tomme ord, men del av våre liv, delen av våre liv som er kampen mot barbari, utbytting og ulikhet mellom mennesker.

I år markeres det et hundre år for grunnleggelsen av Venstreopposisjonen, under Leo Trotskijs ledelse, mot den byråkratiske og nasjonalistiske degenereringen av Bolsjevikpartiet og Sovjetstaten, personifisert i Stalins maktovertakelse.

Trotskistbevegelsens kamp ført mot det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen har blitt berettiget av historien. Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL) er et eksempel på trotskismens gjenkomst, under Den internasjonale komitéens banner, i Russland og i hele den tidligere Sovjetunionen.