Resultatene fra søndagens president- og parlamentsvalg i Tyrkia ble først klare mandag morgen. Ifølge det øverste valgstyret (YSK) fikk den sittende presidenten Recep Tayyip Erdoğan 49,5 prosent av stemmene, foran hans rival Kemal Kılıçdaroğlu med 44,8 prosent. Valgdeltakelsen var på 88,8 prosent, den høyeste på flere tiår.

Valgene, som ble avholdt midt under NATOs eskalerende krig mot Russland i Ukraina, noen hundre kilometer nord for Tyrkia, ble nøye fulgt i NATOs hovedsteder, i Moskva og i Beijing. Finanskapitalen reagerte negativt på utfallet, i forventninger om en Kılıçdaroğlu-seier i første runde, der de fleste meningsmålingene spådde feil. Tyrkias børsindeks, Borsa Istanbuls BIST 100, åpnet nesten 7 prosent ned. Bankindeksen falt også med 9,5 prosent.

Erdogans islamistiske Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) kom best ut i parlamentsvalget, med 35 prosent av stemmene, til tross for et alvorlig tilbakeslag på 7 prosent. Den AKP-ledede Folkealliansen beholder sitt flertall i parlamentet. Hans Folkeallianse inkluderer i tillegg til hans eget AKP det fascistiske Nationalistbevegelsens parti (MHP, 10 prosent), det islamistisk-nasjonalistiske Nytt velferdsparti (YRP, 2,8 prosent) og det islamistisk-fascistiske Det store enhetspartiet (BBP, 1 prosent), med ekstern støtte fra Hüda Par, en kurdisk islamist-organisasjon.

Erdoğan forble på førsteplass til tross for den tiltakende utarmingen av arbeiderklassen midt under den massiv levekostnadskrisa, hans dødelige respons på Covid-19-pandemien og jordskjelvkatastrofen den 6. februar som forårsaket titusenvis av forebyggbare dødsfall.

Dette avslører Nasjonalliansens fallitt, ledet av Kılıçdaroğlus Det republikanske folkets parti (CHP) og partiets høyreekstreme allierte Det gode partiet, og støttet av det kurdisk-nasjonalistiske Folkets demokratiske parti (HDP) og forøvrig av pseudo-venstre-partiene. CHP og Nasjonalliansen var fullt og helt medskyldige i alle av Erdoğans politiske forbrytelser. Essensielt sett antok de alt av den samme politikken konfrontert med et voksende raseri og stor motstand i arbeiderklassen.

CHP, sammen med det islamistiske Lykkelighetspartiet og de høyreorienterte partiene For framtiden og DEVA, som begge ledes av tidligere AKP-ministre, men som stilte til parlamentsvalget på CHP-lister, oppnådde 25 prosent. Det gode partiet fikk 9,7 prosent.

HDP stilte til valg under navnet Det grønne venstrepartiet på grunn av Erdoğan-regjeringens reaksjonære trussel om å forby partiet. Oppslutningen falt med 3 prosent, ned til 8,8 prosent.

I Tyrkia, hvor det fra starten av var en utbredt motstand mot krigen i Ukraina og mot NATO, var Erdoğan i stand til å utnytte disse sentimentene mot imperialismen med en falsk «antiimperialistisk» retorikk, selv om han selv er en NATO-alliert. Erdoğan sa, dagen før valget: «Biden beordret ‹Vi må få ned Erdoğan.› I morgen vil valgresultatene gi Biden et svar.»

Nasjonalliansen, og spesielt Kılıçdaroğlu, erklærte hans åpne orientering til Washington og NATO. Den var ikke et «alternativ» til Erdoğan, men en høyreorientert rival til AKP-regimet.

Ved å opponere mot Erdoğan fra høyre og å føre en antiflyktningkampanje bidro Kılıçdaroğlu også til å styrke den tredje presidentkandidaten Sinan Oğan, og hans støtte fra Seierspartiet, som fikk 2,25 prosent i parlamentsvalget.

HDP og deres pseudo-venstre-allierte, som det stalinistiske Tyrkias arbeiderparti (TİP) var medskyldige i Kılıçdaroğlus xenofobiske kampanje, som de forble tause om. Ikke desto mindre oppnådde TİP, i deres første parlamentsvalg som parti 1,73 prosent av stemmene (rundt 930 000 stemmer). Partiet kom inn i parlamentet med fire representanter.

Oğan, en ytrehøyre antiflyktning-ekstremist som ser ut til å ha fått stemmer som reaksjon mot både Erdoğan og Kılıçdaroğlu, overgikk prognosene, der han fikk 5,2 prosent av stemmene og oppnådde en nøkkelposisjon for presidentvalgets andre runde. Muharrem İnce, som trakk seg som kandidat få dager før valget etter en angivelig sexskandale, fikk 0,44 prosent.

Seint søndag kveld, da valglokalene begynte å melde, hevdet Nasjonalliansen at valgratene ble manipulert for å vise Erdoğan foran, og i henhold til CHPs egne data ledet Kılıçdaroğlu. De sa også at Erdoğans kampanje gjentatte ganger hadde protestert mot tellinger der Kılıçdaroğlu lå klart foran.

«De blokkerer systemet, med innsigelse etter innsigelse. Det er 783 valglokaler med vedvarende innvendinger mot opptellingene. Det er valglokaler der det er er innvendinger mot opptellingene seks ganger, 11 ganger,» sa Kılıçdaroğlu, før han la til: «Det dere blokkerer er Tyrkias vilje. Dere kan ikke stoppe det med innvendinger. Vi vil aldri tillate at dette blir et fullført faktum.»

Etter midnatt henvendte Erdoğan seg til hans supportere foran AKP-hovedkvarteret i Ankara. «Selv om de endelige resultatene ikke er inne ennå, er vi i en klar ledelse... Vi har allerede en forskjell på rundt 2,6 millioner stemmer over vår nærmeste rival i valget,» sa han, og la til: «Dersom vår nasjon har gjort sitt valg til fordel for en andre valgomgang, da vil vi godta det.»

Ved CHP-hovedkvarteret sa Kılıçdaroğlu: «Erdoğan fikk ikke resultatet han forventet, til tross for alle hans bakvaskelser og fornærmelser. Ingen må strebe etter et fait accompli... Dersom vår nasjon sier en andre runde, da aksepterer vi det. Vi vil definitivt vinne dette valget i andre valgrunde.»

Oğan leverte tidlig mandag morgen en uttalelse om hvem han kunne støtte i andre valgrunde. En av betingelsene han meldte for enhver kandidat han ville støtte i andre runde var: «Han må distansere seg fra politiske partier som ikke tar avstand fra terroristgrupper. Helt fra begynnelsen av var jeg imot at HDP og Hüda Par skulle spille en nøkkelrolle i politikken.»

Oğan har tidligere erklært at han vil forlange å få styre departementer i den nye regjeringen. Han sa: «Vi vil diskutere våre krav med partiene. Selvfølgelig vil vi ikke være partner helt gratis. Vi vil ha krav, på departementer.»

Resultatet av det tyrkiske presidentvalget er av avgjørende betydning for NATOs krig mot Russland. New York Times rapporterte at amerikanske embetsfunksjonærer fulgte avstemmingen nøye: «Amerikanske embetsrepresentanter og analytikere tror en endring i Tyrkias lederskap kan by de to landene en anledning – som deler viktige strategiske interesser – til å tilbakestille relasjonen, og potensielt trekke Tyrkia tilbake i retning av Vesten.»

Times skisserte hovedårsakene til at Washington og de europeiske hovedstedene ville foretrekke Kılıçdaroğlu framfor Erdoğan, og skrev: «Mr. Erdoğan har balansert ei grenselinje mellom Vesten og Moskva, og har forsøkt å opprettholde et samarbeid med Mr. Putin til tross for hans invasjon av Ukraina. Tyrkia har ikke deltatt i de økonomiske sanksjonene som ble pålagt Russland av USA og Europa på grunn av krigen.»

Krigen mellom NATO og Russland spilte så visst en sentral rolle i det tyrkiske valget. I intervjuer med den internasjonal pressen lovet Kılıçdaroğlu å være en mer pålitelig NATO-alliert enn Erdoğan. Få dager før valget hevdet han, uten å framlegge noe bevis, at Russland hadde blandet seg inn i det tyrkiske valget for å tvinge İnce til å trekke seg som kandidat.

Dmitrij Peskov, Kremls talsperson, avviste påstanden kategorisk. Kılıçdaroğlu sa til Reuters: «Vi har bevis», men han nektet å offentliggjøre dem. Peskov tilbakeviste Kılıçdaroğlus ubegrunnede påstander, og sa at Kılıçdaroğlu ikke kunne offentligjøre hans beviser fordi han ikke hadde noen, og la til: «Det er åpenbart at Kılıçdaroğlus uttalelse motsier [den tyrkiske republikkens grunnlegger Kemal] Atatürks visjon om nære relasjoner» mellom Russland og Russland.

Kılıçdaroğlus pro-NATO uttalelser mot Russland styrket ham ikke mot Erdoğan, som har ført en utenrikspolitikk basert på manøvrering mellom NATO og Russland. Etter Russlands invasjon av Ukraina viste meningsmålinger i fjor at nesten 80 prosent av tyrkerne er imot Ukraina-krigen. Det er en dypt forankret opposisjon mot Washington i Tyrkia, som har stått bak mange militærkupp i landet og som siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har ført tre tiår med imperialistkriger i Midtøsten.

Valgkampen for 14. mai-valget og resultatet av det nå har berettigt perspektivet til Sosyalist Eşitlik Grubu (SEG) om å motsette seg begge styringsklassens pro-imperialist fraksjoner og til å slåss for arbeiderklassens politiske uavhengighet. Den avgjørende oppgaven er å bygge et sosialistisk og internasjonalistisk revolusjonært parti i arbeiderklassen, for å kjempe mot krig og for sosialisme internasjonalt.