Hollywoods hudfarge- og kjønnskvotering, identitetspolitikk og forfatterstreiken

Den 2. mai gikk rundt 11 500 fjernsyns- og filmforfattere, medlemmer av Writers Guild of America (WGA), ut i streik i opposisjon mot bestrebelsene til de massive konglomeratene som kontrollerer film- og underholdningsbransjen for å redusere dem i all hovedsak til «gig»-arbeidere.

Hver eneste seksjon av arbeiderklassen har sin interesseandel i utfallet av denne konflikten. De gigantiske, multi-milliarder-dollar-selskapene (Disney, Amazon, Apple, NBCUniversal, Sony, etc.) er fast bestemt på å bruke forfatterne som et eksempel, og få drevet ned deres vilkår og betingelser som del av den generelle offensiven for å påtvinge kapitalismens krise på den arbeidende befolkningens rygg. Forøvrig, det forfatterne skaper, eller ikke blir tillatt å skape, har en innvirkning på det kulturelle nivået til breie lag av befolkningen, deres evne til å forstå viktige sosiale realiteter og til å orientere seg. Serier som Succession, The Dropout, Dopesick og andre bidrar til folkelig bevissthet og undergraver illusjoner om det eksisterende systemet.

Litt over ei uke etter at forfatterne gikk ut i streik, den 10. mai, holdt [den profesjonelle, honorære bransjeorganisasjonen] Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS), et nettmøte for å diskutere deres nye «inkluderingsstandarder» for priskategorien Best Picture, som vil gjøres gjeldende i 2024.

Logoen til bransjeorganisasjonen Academy of Motion Picture Arts and Sciences

Disse «inkluderingsstandardene» ble først kunngjort i september 2020. WSWS fordømte [engelsk tekst] den gangen Akademiets tiltak for, faktisk sett, å forlange at filmer «overensstemmer med hudfarge- og kjønnskriterier for å kvalifisere til deres pris Best Picture» som et «ondsinnet angrep på kunstnerisk frihet, og et skritt ned en veldig dyster vei.»

Det er en tråd som sterkt forbinder disse to hendelsene tidlig i mai, selv om den kanskje ikke umiddelbart er åpenbar.

Fjernsyns- og filmforfatterne, i likhet med andre deler av befolkningen en gang ansett som av middelklassen, har allerede i betydelig grad blitt proletariserte. Studioene og nettverkene bestreber seg, i deres profittjakt, for å skape en ansamling av desperate forfattere som på deres minste vink er tilgjengelige for deres umiddelbare anvendelse, for så å bli dumpet. Spørsmålene reist av deres streik er de store deler av befolkningen konfronterer.

Lederskapet i [forfatternes fagforening] Writers Guild (WGA), tilknyttet Det demokratiske partiet og Hollywood-etablissementet, er ute av stand til å motsette seg disse angrepene, som krever mobiliseringen av den store makten til hundretusener av arbeidere i industrien og utover. Forfattere, skuespillere og regissører trenger grunnplankomitéer for å kunne slåss for betydelige lønnsøkninger og forbedringer av deres arbeidsbetingelser. Politiske og kulturelle spørsmål er også uunngåelige. Finansoligarkiets kvelertak på fjernsyns- og filmproduksjonen, som blir brakt skrikende fram i lyset av den pågående konflikten, kan bare knuses av arbeiderklassens bevegelse for å reorganisere samfunnet langs sosialistiske linjer.

Til verks i en helt annen retning er den generelle besettelsen av hudfarge og kjønn, som har infisert den velbeslåtte øvre middelklassen og som kommer akutt til uttrykk i Academy of Motion Picture Arts and Sciences’ såkalte inkluderingsstandarder. Identitetspolitikk opererer bevisst for å splitte arbeiderklassen, sette svarte opp mot hvite, kvinner opp mot menn, og så videre, og generelt for å injisere så mye forvirring og ideologisk gift inn i atmosfæren som mulig. Akademiets nye standarder er del av en høyreorientert respons fra forsvarere av status quo i Det demokratiske partiet, fagforeningene og det pseudo-venstre mot trusselen reist av en massebevegelse av arbeiderklassen.

De nye orienteringslinjene for «inkludering» var resultatet av flere år med intenst press fra identitetspolitiske aktivister, figurer i Hollywood innordnet med Det demokratiske partiet og medieutløp som New York Times. Kontroversen #OscarsSoWhite, som brøyt ut i 2016 da de 20 skuespillerne som var nominert i kategoriene hovedrolle og støttende roller, for det andre året på rad alle var hvite, besørget påskuddet for operasjonens igangsetting.

AMPAS-representanter kunngjorde i juni 2020 at ei spesialarbeidsgruppe var nedsatt og i arbeid med neste fase av deres «likeverd og inkluderingsinitiativ», kjent som «Academy Aperture 2025». Ei pressemelding den 8. september 2020 kunngjorde deres nye «Representasjons- og inkluderingsstandarder» for Best Picture-utnevnelse, som det var foreslått av arbeidsgruppa, der styrelederen var Academy-guvernørene DeVon Franklin (motivasjonstaler, predikant og produsent av slike udødelige verk som Miracles from Heaven og Heaven Is for Real) og Jim Gianopulos (en multi-millionær og, på den tiden, styreleder og administrerende direktør for Paramount Pictures).

For å bli kvalifisert for utnevnelse til Best Picture ved Academy Awards 2024 [Oscar-utdelingen på norsk], må en film oppfylle to av fire standarder (fra A til-og-med D). Standardene er både råtne og absurde.

For å oppfylle «Standard A», for eksempel, må en film oppfylle ett av følgende kriterier:

  • Minst én av hovedrolleinnehaverne eller innehavere av betydelige biroller er asiat, latinamerikaner/latinx, svart/afrikaner-amerikaner, av urfolk/amerikaner-indianer/fra Alaska, fra Midtøsten/Nord-Afrika, innfødt fra Hawaii eller fra annen Stillehavsøy, eller av en annen «underrepresentert hudfarge eller etnisitet.»
  • Minst 30 prosent av alle skuespillere i sekundære, og enda mindre roller, er fra minst to av følgende underrepresenterte grupper: «Kvinner, mørkhudede eller etniske grupper, LHBTQ+ eller personer med kognitive eller fysiske funksjonshemninger, eller er døve eller tunghørte.»
  • «Hovedlinja i historien(e), temaet eller filmens narrativ er sentrert om en underrepresentert gruppe(r).»

«Standard B» forplikter at et visst antall «stillinger for kreativt lederskap og avdelingsledere» kommer fra de nevnte «underrepresenterte gruppene». Dette vil fordre at minst 30 prosent av filmens crew er fra de samme gruppene. «Standard C» angår «bransjetilgang og muligheter», inkludert tilbud om betalte læreplasser eller praksisplasser for kvinner og medlemmer av mørkhudede eller etniske grupper, og «Standard D» krever at et gitt studio og/eller filmgruppe har «flere fast ansatte (‹in-house›) toppledere» fra de forskjellige «underrepresenterte gruppene ... i deres markedsførings-, publisitets- og/eller distribusjonsteam».

AMPAS-hovedkvarteret [Photo by Ucla90024 / CC BY 3.0]

Ifølge Deadline insisterte akademiets administrerende direktør Bill Kramer på town hall-nettmøtet 10. mai at standardene ikke ville vise seg å være restriktive for filmskapere. Kramer og hans medarbeidere bemerket også «at alle fjorårets Best Picture-nominerte ville ha kvalifisert, men sa ikke under hvilke av de fire standardene de forskjellige filmene oppfylte deres krav».

Deadline rapporterte forøvrig at selv om «de nye standardene har intimidert noen, har Akademiet forsikret medlemmene at de ikke er ment å skulle blande seg inn i den kreative prosessen, gitt de mange måtene en film fortsatt kan kvalifisere for topp-prisen på Oscar-kvelden.»

Vi er ikke det minste beroliget. Som WSWS kommenterte [engelsk tekst] i 2016 er den underliggende forutsetningen for denne typen bestrebelser at «kunstverk må kategoriseres og antagelig verdsettes i henhold til hvorvidt eller ikke verket representerer et mannlig eller kvinnelig, et svart eller hvitt perspektiv.» Enten de likte det eller ikke, advarte vi, er slike krefter i ferd med å sette opp denne grunnleggende standarden: «Kvinner får mer ut av kunst produsert av kvinner, jøder av verk skapt av jøder, afrikaner-amerikanere av ‹afrikansk-amerikansk kunst›, osv.»

Under antakelsen at det kunstneriske perspektivet er gjennomgående innrammet av hudfarge eller kjønn, eleverer AMPAS-byråkratene og deres rådgivere slike anliggender til nivået av et verdensperspektiv. I ideologiske termer, gitt deres besettelse av hudfarge spesielt, har slike synspunkter historisk sett vært identifisert med det ytre høyre.

En slik tilnærming er faktisk et dødsstøt for kunsten, som fordrer at kunstneren ignorerer ytre tvangsforestillinger av enhver art, og bare er tro mot seg selv. AMPAS-forslagene er en form for småborgerlig, identitetspolitisk sensur, en ny versjon av den notoriske Motion Picture Production Code (Hays Code), som i sin tid tyranniserte over filmskapingen i mer enn tre tiår.

Filmkunstnere kan, der de motsetter seg denne skadelige bestrebelsen, hente inspirasjon fra den ungdommelige Karl Marx’ replikk i 1842 til instruksjonene han ble utsatt for fra den prøyssiske sensoren, som også insisterte at «sensuren ikke skulle hindre seriøs og moderat etterforskning av sannheten». Marx spurte retorisk: «Er det ikke sannhetssøkerens første plikt å sikte direkte på sannheten, uten å se seg til høyre eller venstre? Vil jeg ikke glemme sakens essens, dersom jeg er forpliktet til ikke å glemme å framsette den i den foreskrevne form?»

Han fortsatte: «Loven tillater meg å skrive, bare jeg skriver i en stil som ikke er min! Jeg kan vise mitt åndelige ansikt, men jeg må først legge det i de foreskrevne folder! Hvilken mann av ære ville ikke rødme av denne formodning...?»

Ja, hvilken mann eller kvinne av ære ville ikke rødme av slik formodning...?

Påstanden at Akademiets initiativ innebærer «inkludering» og «mangfold» i noen meningsfull forstand er uredelig. Tvert imot, det å bringe inn en andel allerede velstående afrikaner-amerikanere og kvinnelige vil ikke endre amerikansk film og fjernsyns sosiale karakter i det aller minste.

Et av formålene med de nye standardene er faktisk å fiksere fokuset til forfattere, regissører, produsenter og skuespillere på personlig identitet, som spørsmålet over alle spørsmål, og til å avlede oppmerksomheten fra de brennende problemene krig, fattigdom, pandemi og trusselen om diktatur.

Likegyldigheten og fiendtligheten til den velstående kasten som styrer underholdningsindustrien overfor den arbeidende befolkningens betingelser og interesser kan bare motvirkes av en brei bevegelse rettet mot profittsystemet. Fjernsyns- og filmkunstens videreutvikling, den nøyaktige og komplekse framstillingen av livet, som for tiden bare av og til gjør seg gjeldende, henger sammen med klassekampens utvikling.

Hva er Academy of Motion Picture Arts and Sciences? Hvem sine sosiale interesser representerer bransjeorganisasjonen?

Louis B. Mayer, i 1953

Observante kommentatorer er enige om at opprinnelsen til «Academy» ligger i omvendt proporsjon til organets høytsvevende og pretensiøse navn. Det oppsto som et skittent, bakromsforehavende på slutten av 1920-tallet, anført av Louis B. Mayer, toppsjefen for Metro-Goldwyn-Mayer og den mektigste Hollywood-direktøren, for å undergrave filmarbeidernes fagorganisering. Etableringen av en korporatistisk enhet, med forskjellige greiner, ville – håpet Mayer og de andre – få forfattere og andre til å føle at de var del av bransjen, og ikke ville stille urimelige forlangender.

Når det gjelder selve Academy Awards seremonien, Oscar-prisutdelingen, kommenterte Mayer seinere kynisk: «Jeg fant ut at den beste måten å håndtere [filmskapere] på var å henge medaljer over alt på dem... Om jeg skaffet dem priser og tildelinger, da ville de drepe seg selv for å produsere det jeg ønsket. Derfor ble Oscar-prisen opprettet.»

Larry Ceplair og Steven Englund forklarte presist, i deres verdifulle The Inquisition in Hollywood: Politics in the Film Community, 1930-60, at studioeierne i 1927, «der de fornemmet en ny æra av arbeidermilitans, kastet fram et av ledelsens mest esel-ørede trumfkort – en selskapsformet fagforening kalt Academy of Motion Picture Arts and Sciences.» Den tilrettelagte organisasjonen, skrev de, klarte å forhindre seriøs arbeiderorganisering blant Hollywood-artistene i mer enn fem år. Så snart endringene forårsaket av lydrevolusjonen og de tidlige, verste årene av Depresjonen sluttet å forvirre og skremme filmkunstnerne, ble imidlertid Akademiets rolle som et agentur for studioledelsen åpenbar for alle. Organisasjonens samtykke til ei rekke lønnskutt og permitteringer på slutten av tjuetallet og begynnelsen av trettitallet etterlot det talentfulle personellet hjelpeløst for produsentenes økonomiseringer.»

Nancy Lynn Schwartz bekreftet denne beretningen i The Hollywood Writers’ Wars. Hun refererte til den eksklusive middagen der MGMs Mayer (på 1930-tallet USAs best betalte person) «foreleste for hans gjester, og overbeviste dem om at en organisasjon som Academy ville være langt å foretrekke framfor enhver fagorganisasjon som var antagonistisk mot produsentene. Slik ble Academy født ...»

Schwartz bemerket videre at i ei årrekke «syntes alt trygt og sikkert i det lille kongedømmet, inntil studioene under Depresjonen innførte de massive lønnskuttene. Da forfatterne seinere for alvor begynte å organisere seg kunne «Akademiet selvfølgelig ikke forstå hvorfor forfatterne ville organisere seg siden det var forfatterrepresentasjon i Akademiet. Men som så presist formulert i en uttalelse som noen tilskriver [forfatteren] Dorothy Parker: ‹Det å se til Akademiet for representasjon var som å prøve å få seg et knull i sin mors hus. Det var alltid noen i salongen, som så på.»

På slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet, under utrenskingene av Kommunistpartiet og av andre venstreorienterte skuespillere, forfattere og regissører, spilte Akademiet en råtten og feig rolle. Så seint som i 1957, kort før svartelistas sammenbrudd, vedtok AMPAS en vedtekt som bestemte at ingen som hadde påberopt seg deres rettigheter i henhold til Det femte endringstillegget (forholde seg taus, for ikke å begå selvinkriminering) under heksejaktavhørene for Husets komité for u-amerikanske aktiviteter (HUAC), kunne motta en Oscar. Det hadde også fratatt berettigelse for prisen for alle som hadde vært medlem av Kommunistpartiet. Akademiet strakk seg i 1999 foraktelig langt ved å tildele erkeinformanten, regissøren Elia Kazan, en ærespris.

Dersom denne «selskaps-formede fagforeningen», denne studioenes uanstendige, møllspiste doning, driver energisk og ettertrykkelig hudfarge- og kjønnspolitikk, da har den en utmerket klasse begrunnelse for å gjøre det. I møte med en så truende utvikling som forfatterstreiken, og der denne sistnevnte bare er et åpningsskudd, fører Hollywoods og Wall Streets rådende makter kampanjer for «inkludering» og «mangfold» som ei av deres forsvarslinjer. Forfattere og andre må ta dette til etterretning.

Loading