Sentralbanker rundt om i verden, deriblant Reserve Bank of Australia (RBA), har hevdet at hevinger av styringsrenta i løpet av det siste året har vært nødvendige for å få ned inflasjonen, nå på det høyeste nivået på fire tiår.

Men ifølge økonomiprofessor Ross Garnaut, et tidligere medlem av det økonomisk-politiske etablissementet, i sin tid økonomisk-politisk rådgiver for Hawke-Keating Labor-regjeringen, er det motsatte tilfellet. [O. anm.: fellesbenevnelsen for to påfølgende Labor Party-regjeringer i Australia, fra 1983 til 1996]

Hevingen av styringsrenta øker faktisk inflasjonsraten på grunn av endringer i den australske økonomiens struktur de siste tiårene, framfor alt framveksten av monopoler som ikke tjener deres penger gjennom produktiv aktivitet, men av utvinningen av økonomiske renter.

Garnauts analyse ble utlagt i et offentlig foredrag han holdt tidligere denne måneden, med tittelen «Den økonomiske offentlige renta i en oligopol-verden.» Dette er en situasjon der økonomien ikke opererer i henhold til fablene om det «frie markedet» og «konkurranse», men er dominert av en håndfull mektige og dominerende selskaper.

Han begynte sin tale med å bemerke at det har vært «store endringer» i den australske økonomien i løpet av dette århundret, som «i vesentlig grad påvirker Australias evne og kapasitet til å levere stigende levestandarder til de fleste, i en voksende befolkning».

Han fortsatte: «Viktigst er at det har vært en stor økning av rentekomponenten av totalinntekten. Dette har redusert veksten i produktivitet og produksjonsvolum, samtidig som det har redusert inntektsandelen som tilfaller landets innbyggere generelt. I de seinere år har dette bidratt til nedgangen i realinntekter for de fleste australiere.»

Renteanliggendet figurerer vanligvis ikke i den offisielle diskusjonen om økonomien som er basert på mytologien om det «frie markedet». Men de antar en dominerende rolle på alle områder av det økonomiske liv. Det refererer til en situasjon der selskapers inntekter avledes fra tilegnelsen av verdi fordi en ressurs er i privateierskap, heller enn av skapingen av ny verdi fra produktiv aktivitet.

Det klassiske tilfellet, som går tilbake til kapitalismens tidlige dager, er renta grunneieren hentet ut. Grunneieren skaper ingen tilleggsverdi. Den er resultatet av produksjonen av landbruksvarer, enten av småbonden eller arbeiderne ansatt for å dyrke jorda. Av profitten oppnådd på denne måten trekker grunneieren ut en andel i form av rente, som betyr at prisen på de produserte varene er høyere enn den ellers ville vært.

Under et «fritt markeds» betingelser ville det føre til en kapitalbevegelse inn i dette området, og dermed øke jordbruksproduksjonen inntil prisen kom ned, og profittraten i denne sektoren falt til gjennomsnittet i økonomien som helhet.

Men det er ikke mulig i dette tilfellet fordi jordbruksareal for å utføre en slik produksjon holdes av private eiere, monopolisert, og ikke er fritt tilgjengelig. Derfor forblir prisen på landbruksprodukter fortsatt høyere enn den ellers ville vært.

Rentetilegningen har nå gått langt forbi dens innledende faser med det private eierskapet av alt jordbruksareal og strekker seg nå ut til praktisk talt alle områder av økonomien, ikke minst til immaterielle rettigheter innen kommunikasjonsteknologiene og for farmasøytiske produkter, så vel som i områder hvor det finnes såkalte naturlige monopoler, som f.eks. strøm- og vannforsyningen.

Apple er et klart eksempel hva angår immaterielle rettigheter. Om det ikke var for selskapets immaterielle rettigheter ville prisen for en iPhone vært langt lavere enn den som nå forlanges. En vesentlig del av prisen er renta selskapet oppnår fra eierskapet av immaterielle rettigheter. Rentas betydning for slike selskaper kan sees i måten de jevnlig saksøker hverandre for påstått tyveri av immaterielle rettigheter.

Selvfølgelig, selskaper som tilegner seg en slik rente – telefonselskaper, legemiddelselskaper og andre – bestreber seg for å «rettferdiggjøre» deres superprofitter ved å hevde at det er belønningen for deres forskning. De overser glatt det faktum at alle de begrensede framskritt de kan gjøre er resultatene av tiår med vitenskapelig utvikling, fritt tilgjengelig, og mye av det offentlig finansiert.

Garnaut bemerket i hans gjennomgang av den australske økonomien, og inntektsfordelingen mellom profitter og lønninger, at tidligere hadde høye terms of trade – høyere eksportpriser relativt til importprisene – vært assosiert med press for høyere lønninger.

«Australske terms of trade har det siste året vært høyere enn noen gang før. Likevel har reallønningene i Australia falt mer gjennom forrige regnskapsåret og dette, enn i noen annen toårsperiode i vår historie. De offisielle prognosene forutser videreføring av reallønnsreduksjoner gjennom det neste regnskapsåret.»

«Det er et slående faktum at profittandelen av inntekten er avgjørende høyere enn noen gang, og lønnsandelen tilsvarende lavere.»

Én av kildene til dette avviket er renten, og han undersøkte to nøkkelområder, husleier og energiforsyning.

Når det gjelder husleier pekte han på det som utgjør en selvforsterkende tilbakeføringssløyfe.

«Høyere husleier fører til en høyere KPI (konsumprisindeks), som tolkes av RBA som et signal om igjen å heve styringsrenta. Høyere rentenivåer reduserer boliginvesteringene og øker etter en tid husleiene, og styrker på den måten enkeltinstrumentsaken for enda høyere rentenivåer.»

Der har rettet oppmerksomheten mot energispørsmålet sa han prisøkningene for elektrisitet og gass, henholdsvis 15 prosent og mer enn 26 prosent, hadde vært den største bidragsyteren til en høyere KPI det siste året, som RBA har respondert på med å heve styringsrenta. Dette førte i sin tur til en ytterligere økning av energiprisene.

Dette er fordi for mange husholdninger utgjør «nettavgiftene for anvendelsen av strømmaster og ledningssystemer omtrent halvparten av strømregningen. Prisene er regulert av ordninger som garanterer spesifiserte avkastningsrater på tidligere investeringer. Avkastningsratene stiger med høyere rentenivåer, så høyere renter fører direkte til høyere strømpriser.»

Han fortsatte med å si at i den grad høyere rentenivåer har redusert etterspørselen etter strøm [fordi arbeiderklassefamilier har kuttet ned på strømforbruket for å møte de stigende kostnadene for nedbetaling av boliglån, som i mange tilfeller har økt med mer enn AUD $ 1 000 i måneden (NOK 7 209)], har «den reduserte anvendelsen av master og ledningsnett krevd en kompenserende prisøkning» på grunn av de lavere salgsvolumene.

Der han pekte på den økonomiske rentas stigende rolle i profittakkumuleringen sa han at forretningsinvesteringers avkastning var høyere enn noen gang i den utviklede verden, og spesielt i Australia.

«Det har vært gjort forsøk på å rasjonalisere disse fakta. Business Council of Australia og Reserve Bank-guvernøren har sagt at gruvedriftens profitter (inkludert petroleumsutvinningen) er mer enn halvparten av totalen, og ekskluderer man dem har det ikke vært noen økning av profittandelen.»

Garnaut fordømte disse bestrebelsene som «speaking power to truth», snarere enn det motsatte. [O. anm.: det faste begrepet er ‹speaking truth to power›, dvs. ‹å fortelle makta sannheten›]

«Ta gruvedriften ut av nevneren så vel som telleren, og profittandelen er fortsatt på historisk høyt nivå. Dette er i en tid da kapitalkostnaden i konkurranseutsatte markeder er nært null, og der lav produktivitetsvekst viser at høye profitter ikke eksepsjonelt kommer fra innovasjon og entreprenørskap.»

Hans fordømmelser av RBAs rentehevinger reiser imidlertid bare et breiere spørsmål: Hvorfor fortsetter sentralbanken med dem dersom de motstrider dens uttalte mål om å få ned inflasjonen?

Her står Garnaut foruten enhver analyse. Det beste han kan komme med er at «gode politiske beslutninger» ville gitt et annet resultat. Med andre ord, problemene han identifiserer kommer av et feilaktig tankesett.

Dette er den klassiske responsen fra alle av kapitalistsystemets ville-være reformatorer.

De bryr seg aldri om å gå for dypt inn i dens klassedynamikk, for at dette ikke skal reise for mange urovekkende spørsmål, og ikke minst føre til konklusjonen at Karl Marx, som de er organisk fiendtlig innstilte imot, hadde rett, og at kapitalistsystemets essensielle logikk er akkumuleringen av fabelaktig rikdom på den ene polen og fattigdom og elendighet på den andre.

Enhver forståelse av årsaken til rentehevingene gjennomført av RBA og andre store sentralbanker begynner med erkjennelsen av at selv om den fremmes under påskuddet å «bekjempe inflasjonen», er dette en ideologisk tildekking av den reelle agendaen.

RBA er essensielt sett opptatt av bare én pris – den for arbeidskraften, varen som selges av arbeideren til eieren av produksjonsmidlene, og som mottas i form av lønninger. Under betingelser av stigende priser – de høyeste på 40 år – som driver arbeidere inn i kamper, er det et imperativ at denne bevegelsen undertrykkes, om nødvendig ved å drive økonomien inn i resesjon.

En av de sentrale drivkreftene for RBA-politikken, med siktemålet å senke lønningene, er å finne i kapitalistrenta. Dette blir åpenbart fra en nærmere undersøkelse av dens modus operandi.

Renta, som vi tidligere har bemerket, er ikke avledet fra skapelsen av ny verdi. Den er i hovedsak parasittisk, og er avhengig av vertsorganismen for tilførsel av friskt blod inn i arteriene. Verdien den streber etter å tilegne seg betinger andre deler av kapitalens utbytting av arbeiderklassen. Forbedring av denne verditilstrømmingen er betinget av undertrykkingen av lønningene.

Ikke bare må lønningene undertrykkes, men sosiale tjenester, som et offentlig helse- og utdanningsvesen, må også kuttes. Dette er fordi disse utgiftene, i den endelige analysen, er et fradrag fra merverdien hentet ut fra arbeiderklassen som er tilgjengelig for kapitalens tilegnelse.

Jo mer rentekapitalen vokser, desto større er dens betydning i økonomien, hvilket Garnaut bemerket, som de siste tiårene har økt. Jo mer den vokser desto hardere blir dens forlangender om at verdistrømmen, som den ikke har gjort noe for å produsere, men som den som en parasitt livnærer seg på, må økes.

Garnaut har ingen løsning å tilby for de voksende sosiale problemene som han, i det minste delvis påpeker, bortsett fra en oppfordring om noen reguleringer, og forøvrig en økt konkurranse.

Her er det nødvendig å påminne om at rentesøking ikke er en «slett» side av kapitalismen som burde dempes, til fordel for de «gode».

Kapitalistsystemets logikk er ikke innrettet på produksjonen av varer og tjenester for å opprettholde befolkningen.

Dens sentrale drivkraft er transformasjonen av penger til en enda større mengde penger, og dette fører ubønnhørlig, som Marx utledet, til akkumuleringsmodiene – rente, handel i aksjemarkeder og finansiell spekulasjon – som fullstendig omgår selve produksjonsprosessen.

Enhver som fristes til å akseptere Garnauts oppfordring om endringer i de politiske beslutningene, burde huske at han, som det sies, har «form» på dette området.

Han var en av de sentrale arkitektene bak de politiske orienteringslinjene som lå til grunn for Hawke-Keating Labor-regjeringen fra 1983 til 1996, som han nå holder fram som å besørge en nødvendig transformasjon av den australske økonomien.

To nøkkelaspekter ved Hawke-Keating-agendaen har spilt en avgjørende rolle i å forme det nåværende økonomiske og sosiale landskapet.

«Fritt marked»-agendaen, kombinert med vesentlige privatiseringer av statseide ressurser, utført av den regjeringen med Garnauts helhjertede støtte, banet vei for den raske veksten av finansiell parasittisme og rentesøking.

De påfølgende Overenskomstene med fagforeningsbyråkratiet, understøttet av domstolenes makt og kapitaliststatens militærmakt, som i tilfellet med dens anvendelse av tropper mot pilotstreiken i 1989, var sentrale i transformasjonen av fagforeningene fra arbeiderklassens begrensede forsvarsorganisasjoner over til rollen de spiller i dag som politistyrker for undertrykkingen av lønninger.

Den sosialistiske og marxistiske bevegelsen er ingen «sent ankommet» hva angår anliggendet om rentas rolle i kapitalistøkonomien. Veksten av en rentier-klasse som mottaker av ikke-tjente inntekter var gjenstand for Lenins gransking i hans pamflett Imperialisme, publisert i 1916, som på mange måter formet den fundamentale plattformen for den sosialistiske revolusjonen han skulle lede året etter.

Han betraktet denne parasittiske veksten som et ytterligere uttrykk – sammen med verdenskrigen – for kapitalismens forråtnelse og forfall, som fullstendig hadde uttømt sin en gang så progressive historiske rolle, og som nødvendiggjorde dens omveltning av arbeiderklassen og etableringen av en høyere samfunnsform, sosialisme.

Rentier-parasittismen, som Lenin bare så begynnelsen av i form av kupongklipping, har i dag nådd gigantiske proporsjoner og er ved selve kjernen av store konsern og av hele økonomier.

Der verden raser i retning av en ny verdenskrig, under betingelser av et stadig større angrep på arbeiderklassens sosiale stilling, ikke minst på grunn av rentetilegnernes umettelige forlangender, er Lenins konklusjon desto mer relevant, i motsetning til de bankerotte kvakksalveriene fra ville-være «reformatorer» som Garnaut.