G7-toppmøtet, som fant sted i Hiroshima i Japan fra 19. til 21. mai, markerer et stort skritt i retning av en kjernefysisk tredje verdenskrig. G7 – USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada – stilte Russland et ultimatum som ikke etterlater spillerom for diplomatiske løsninger.

«Vi formaner Russland til å stoppe sin pågående aggresjon og umiddelbart, fullstendig og betingelsesløst trekke tilbake sine tropper og sitt militærutstyr fra hele Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium,» står det i uttalelsen.

G7-medlemmene erklærte dermed Moskvas betingelsesløse overgivelse – inkludert evakueringen fra Krim og den strategisk viktige marinebasen Sevastopol – som en forutsetning for eventuelle fredsforhandlinger. De tilbød ingen innrømmelser, som sikkerhetsgarantier for Moskva eller avkall på Ukrainas opptak i NATO. I stedet lovet uttalelsen «å besørge den økonomiske, humanitære, militære og diplomatiske støtten Ukraina trenger, så lenge det tar», dvs. inntil Russlands militære nederlag.

Beslutningen om å bevæpne Ukraina med atomvåpenkompatible F16-jagerfly står i denne konteksten. F16-flyene er i stand til å føre krigen dypt inn på russisk territorium. En ytterligere militær eskalering, som involverer NATO-tropper direkte i kampene og truer med å sette Europa i brann, er derfor uunngåelig.

G7-lederne begrenset seg ikke til å forlange Russlands fullstendige tilbaketrekning. De har også til hensikt å tvinge fram et regimeskifte i Moskva og blø landet ut økonomisk og finansielt. De bestemte seg for å pålegge landet ytterligere sanksjoner, og sikre «at Russland betaler for den langsiktige gjenoppbyggingen av Ukraina», og at landets ledere blir stilt for retten «for krigsforbrytelser og andre grusomheter».

Det er åpenbart at Vladimir Putins regime ikke kan imøtekomme dette ultimatumet uten å signere på sin egen dødsattest. Det er et ultimatum med det eneste formål å fortsette krigen inntil NATO når sitt mål: Etableringen av et marionettregime i Moskva, og ødeleggelsen av Den russiske føderasjon. G7 aksepterer helt bevisst risikoen for en kjernefysisk eskalering.

Det er historiske presedenser for slike uakseptable ultimata. Det mest velkjente er ultimatumet Østerrike-Ungarn utstedte til Serbia i 1914, etter at en bosnisk-serbisk nasjonalist myrdet den østerrikske tronfølgeren i Sarajevo. Østerrike ville ha krigen og ble i det støttet av Tyskland. Landet anvendte Serbias unnvikende respons til å åpne den første verdenskrigen.

Stormaktene «sklei» ikke utilsiktet inn i krig, slik noen historikere hevder. De ville ha krigen, eller de aksepterte den i det minste velvillig. De politiske beslutningene, provokasjonene og konspirasjonene, som med deres fatale sammenflettinger til slutt førte til det største blodbadet i menneskehetens historie til da, var det bevisste uttrykket for klasseinteresser som ikke tillot noen progressiv vei ut av kapitalismens fastlåste situasjon og reelle blindgate.

De fire tiårene forut for krigen var karakterisert av en voldsom utvikling av produktivkreftene, som brøyt opp nasjon-statens rammeverk. De framvoksende industrimaktene Tyskland og USA tørstet etter råvarer, markeder og investeringsmuligheter, som ble kontrollert av deres rivaler Storbritannia og Frankrike.

Kapitalistsystemet, forankret til privateiendom og nasjon-staten, tillot ikke en rasjonell organisering av verdensøkonomien for å betjene sosiale behov. Innenfor kapitalismens rammeverk fantes det bare ett svar på motsetningen mellom verdensøkonomien og nasjon-staten: Den voldelige omfordelingen av verden blant de imperialistiske supermaktene. Dette var hovedårsaken til den første og også den andre verdenskrigen.

Krig mot Kina

De objektive motsetningene som i dag er G7-maktenes pådriver til krig er langt sterkere enn hva de den gangen var i 1914. Deres krigspolitikk har opphav i en svekket posisjon. Da G7 ble grunnlagt i 1975 sto medlemslandene for 60 prosent av den globale økonomiske produksjonen. Tallet er i dag bare 31 prosent.

USA har lenge bestrebet seg for å kompensere for sin avtagende økonomiske makt med militære virkemidler, støttet av de europeiske maktene. Krigene i Afghanistan, Irak og Syria forfulgte dette målet. NATOs stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland følger i disse krigenes spor.

Etter at det stalinistiske byråkratiet i 1991 oppløste Sovjetunionen, rykket NATO stadig lenger østover. Putin-regimet responderte til slutt med et reaksjonært militært angrep på Ukraina. NATO anvendte dette som et påskudd for en fullskala krig, og ikke bare mot Russland. Spesielt USA anser Kina som sin viktigste økonomiske og geopolitiske rival.

Dette var også åpenbart i Hiroshima. Toppmøtets slutterklæring angrep Kina med ekstraordinær hardhet. Det beskyldte Beijing for å true andre lands militære og økonomiske sikkerhet, Kinas ensidige forsøk på å endre status quo i Øst- og Sør-Kinahavet «med makt eller tvang», og dets bestrebelser for å «forvrenge den globale økonomien» ved «ondsinnet praksis, som eksempelvis illegitim teknologioverføring eller dataavsløring» og «økonomisk tvang».

Den konkluderende uttalelsen fortsatte: «Vi vil fortsette å gi høylytt uttrykk for våre bekymringer om situasjonen for menneskerettighetene i Kina, inkludert i Tibet og Xinjiang, hvor tvangsarbeid er av stor bekymring for oss.» Kina ble også formanet til å tilslutte seg fronten mot Russland, der uttalelsen oppfordret Beijing til å «presse Russland til å stoppe sin militære aggresjon, og umiddelbart, fullstendig og betingelsesløst trekke sine tropper fra Ukraina».

På Scholz’ og Macrons insistering, som frykter de økonomiske konsekvensene av et brått brudd med Kina, ble det også satt inn en mer forsonende passasje. De ønsker ikke å skade Kina eller forhindre landets økonomiske framgang. G7-lederne ønsker ikke en «frakobling» fra Kina, men bare en «fjerning av risiko». Men dette er rein kosmetikk. G7s budskap er utvetydig: Imperialistmaktene forbereder seg for en krig mot Kinas atomvåpenbestykkede makt.

Det globale sør

I denne konteksten bestreber G7 seg også for å trekke landene i det såkalte Globale sør over til sin side. For det formålet ble Indias statsminister Narendra Modi og Brasils president Lula da Silva invitert til Hiroshima. Begge har inntatt en avventende holdning i Ukraina-konflikten, og de har ikke støttet sanksjonene mot Russland.

For å gå til verks med de to ble Ukrainas president Zelenskyj fløyet inn med et fransk regjeringsfly. Han måtte, som president Macron formulerte det, påta seg rollen som «game changer», og som den tyske dagsavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev, «bryte opp blokka av de nøytrale».

Den trente skuespilleren Zelenskyj gikk til verks, uten forbehold. Han holdt seg heller ikke for god for å sette likhetstegn mellom krigsofrene i Ukraina og ofrene for atombombingen av Hiroshima. Ironien i denne sammenligningen så ikke ut til å skjennere ham.

Drapet av hundretusener av sivile i Hiroshima og Nagasaki – en graverende krigsforbrytelse under folkeretten – var faktisk ikke hvilken som helst «skurks» feiltakelse, men forbrytelsen begått av Zelenskyjs allierte, USA. Atombombene sluppet på Japan tjente ikke noe militært formål, men hadde som intensjon å intimidere alle av USAs reelle og potensielle motstandere. De skapte grunnlaget for den USA-dominerte etterkrigsordenen som NATO forsvarer i dag ved å risikere kjernefysisk krig.

Modi gikk med på å møte Zelenskyj og ga ham et uforpliktende løfte om å hjelpe Ukraina «med vanskelighetene». Lula nektet å snakke med den ukrainske presidenten. Ingen av dem avviser NATOs krigspolitikk, men inntar bare en avventende tilnærming. India samarbeider eksempelvis tett med USA i forberedelsene for krig mot Kina, men er foreløpig ikke villig til å avbryte sine økonomiske relasjoner med Russland.

I siste instans tjener eskaleringen av krigen i Ukraina og konfrontasjonen med Kina, så vel som G7-enheten demonstrert i Hiroshima, også til å undertrykke de voksende motsetningene mellom gruppemedlemmene selv. I krigen er de europeiske maktene avhengige av støtte fra det militært overlegne USA – men streber etter å redusere deres avhengighet av landet.

President Macron advarte allerede etter hans siste besøk til Kina for at Europa ikke måtte bli en «vasall» av USA. Tyskland anvender krigen i Ukraina til å gjenopplive sin gamle drøm om «Lebensraum» i øst, og igjen å bli Europas militære leder.

Tallrike artikler dukket opp i tyske mediekanaler under toppmøtet som beklaget «Europas avtagende innflytelse i Den nye verdensordenen» (Der Spiegel), og som presset på for nye allianser og en akselerert opprusting. Tysklands forbundskansler Scholz forfølger en travel timeplan med reisediplomati. Ledsaget av store business-delegasjoner har han besøkt Afrika, India, Japan og Sør-Korea to ganger, for å åpne opp for nye allierte og markeder for Tyskland. [Den tyske hæren] Bundeswehr trapper opp sine operasjoner i Afrika.

Krig og klassekamp

Den første verdenskrigen viste at pasifistappeller til styrerne var fullstendig nytteløse. Det som karakteriserte krigen var overklassens og middelklassesjiktenes forente overgang til militarismens leir. Til og med sosialdemokratiets lederskap (SPD), som inntil kort tid før krigsutbruddet hadde organisert internasjonale fredskongresser, var fortært av krigsfeber.

Bare en liten marxistisk minoritet, ledet av Lenin, Trotskij, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, sto imot det sjåvinistiske krigshysteriet og baserte seg på arbeiderklassens internasjonale enhet og den sosialistiske revolusjonen. Deres perspektiv ble i oktober 1917 bekreftet, da arbeiderklassen i Russland, ledet av Lenin og Trotskij, tok makten og fikk avsluttet krigen.

Novemberrevolusjonen i Tyskland i 1918 stoppet på halvveien, fordi SPD allierte seg med den øverste hærkommandoen for med vold å undertrykke den og forsvare den kapitalistiske privateiendommen. Konsekvensene ble Hitler og den andre verdenskrig.

Selv i dag har småborgerskapets tidligere pasifister blitt til krigshissere. De grønne, SPD og deler av Venstrepartiet (Die Linke) er blant de verste krigshisserne. Faren for en nukleær katastrofe kan bare avverges av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen, som er fullstendig uavhengig av de borgerlige partiene, og som kombinerer kampen mot krigen med kampen mot dens årsak, kapitalismen.

De objektive forutsetningene for en slik bevegelse utvikler seg raskt. Det umettelige finansoligarkiets berikelse på bekostning av arbeiderklassen har ført til utbruddet av voldelige klassekamper over hele verden. I Frankrike har arbeidere i flere måneder gått til opprør mot president Macrons pensjonsnedskjæringer. I USA og Europa har inflasjonen ført til en markant stigning av lønnskampene, som det blir stadig vanskeligere for fagforeningene å undertrykke.

Krigen i Ukraina tilspisser klasseantagonismene ytterligere. Jo høyere kostnadene for krig og gjenopprusting er, desto skarpere blir angrepene på inntekter og sosiale utlegg. I tillegg kommer krisa i det oppsvulmede finanssystemet, som truer med å trekke den globale økonomien ned i avgrunnen.

Styringsklassene reagerer på den voksende motstanden med autoritære tiltak og ytterligere opptrapping av militarisme og krig. De demokratiske formene for borgerlig styre bryter sammen. Ultrahøyreorienterte figurer, som Donald Trump i USA eller Giorgia Meloni i Italia, stiger opp til de høyeste statsembeter. Dette setter revolusjonære klassekamper på agendaen. De må forberedes ved å bygge Socialist Equality Party og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) til å bli arbeiderklassens nye masseparti.