Hva streiken vår handler om: Et åpent brev fra Clarios Workers Rank-and-File Committee

Følgende uttalelse ble meldt av ei gruppe Clarios-arbeidere i Ohio som har dannet grunnplankomitéen Clarios Workers Rank-and-File Committee. De 525 arbeidernes streik nærmer seg slutten av den tredje uka, etter at arbeidere sist uke avviste den andre framlagte UAW-støttede kontrakten.

For å kontakte Clarios Workers Rank-and-File Committee, send e-post til clarios.rfc@gmail.com eller ei tekstmelding til 419-491-7478.

Kjære brødre og søstre,

Clarios-arbeiderne har tatt et klart standpunkt. Vi har overveldende stemt ned to kontrakter brakt tilbake av UAW-apparatet. Vi har stått sammen og erklært at vi ikke vil akseptere en kontrakt som vi ikke kan leve med.

Etter å ha gjort klart hva vi ikke vil godta, er det på høy tid at grunnplanets Clarios-arbeidere gjør det klart hva det er vi krever. Det er ikke nok å si «Nei!» og avvent og se hva ledelsen og UAW vil bringe tilbake neste gang. Vi må først og fremst klargjøre oss imellom hva denne streiken egentlig handler om.

Clarios Workers Rank-and-File Committee består av arbeidere på grunnplanet, uavhengige av UAW-apparatet, som har organisert seg for å diskutere og planlegge strategien og taktikken for kampen vår.

Vi foreslår følgende de følgende krav, som ikke er til forhandling, og som må inkluderes i enhver kontrakt før vi er villige til å akseptere den:

1. Nei til 2-2-3-systemet!

Arbeidstidsplanen vi jobber etter for øyeblikket er allerede uakseptabel, med dens 12-timer-skift som ofte fører til 16-timers dager, som knapt gir oss tid til å komme hjem for å sove før vi må tilbake. Vi vil ikke akseptere selskapets bestrebelser for å introdusere 2-2-3-systemet, som vil kodifisere påfølgende 12-timers dager.

I den andre framlagte kontrakten hevdet UAW Region 2B-direktør David Green at fagforeningen satte en «boks» rundt 2-2-3-ordningen, ved å begrense den til TBS-linja og alle nyansettelser. Dersom Clarios fortsetter å bringe inn nye maskiner vil vi imidlertid alle bli satt på 2-2-3-tidsplanen. Vår grunnlinje er åtte timers dager, deretter skal vi betales med halvannen ganger tida!

2. En 30-prosent-lønnsøkning for å ta igjen reallønnsnedskjæringene! Reverser alle lønnskutt og returner akkordsatsene til nivåene fra før 2020!

Den årlige lønnsøkningen på 3 prosent i begge kontraktene vi avviste er en fornærmelse. Med dagens inflasjonsrate vil det bety et reallønnskutt på mer enn 10 prosent over kontraktens levetid. Vår siste kontrakt frøys i utgangspunktet våre lønninger, selv om inflasjonen nådde de høyeste nivåene på fire tiår. På toppen av dét har endringene i akkordratene det siste året redusert våre lønninger enda mer, med så mye som $ 10 i timen.

I stedet for den bedragerske signeringsbonusen, forlanger vi en lønnsøkning på 30 prosent, pluss en COLA (Cost-of-Living Allowance) knyttet til inflasjonsraten, for å kompensere for årevis med tapte inntekter. Vi ser alle våre økende dagligvareregninger og vet at vi ikke kan fortsette på denne måten. Det ville ikke vært ei svingdør på fabrikkanlegget dersom arbeiderne fikk ei anstendig lønn. Men ingen kommer til å jobbe her for $ 13 i timen om de kan få mer på en McDonald’s med tryggere betingelser.

3. Lønnstillegg for farefullt arbeid, betalte sykedager og retten til å gå av etter 25 år med full pensjon og helserettigheter!

Det å arbeide på en fabrikk som produserer batterier er farefullt arbeid, og det er en uhyrlighet at vi ikke får betalte sykedager. Så mange av våre brødre og søstre dør bare få år etter at de går av med pensjon. Dette må ta slutt. Arbeidere skal ha rett til å gå av etter 25 år, og de skal ikke måtte betale noe for helsetjenester som er nødvendige på grunn av betingelsene vi abeider under.

I stedet for å få poeng for å sykemelde seg må arbeidere få syv dager med betalt sykefravær og syv betalte personlige dager i året, for at vi kan komme oss til hektene og kunne tilbringe tid med våre familier.

Som om det ikke er det ille nok å måtte jobbe under farlige forhold må vi også gjøre det i sommervarmen, som er utålelig og ekstremt farlig. Johnson Controls lovet oss klimaanlegg tilbake i 1981, men selskapet leverte aldri. Vi forlanger nå klimaanlegg på hele fabrikkanlegget.

Dette er våre krav, og de er ikke til forhandling. Vi er ikke dyr! Vi er menn og kvinner som fortjener å få ei lønning som er til å kunne leve av, og å kunne arbeide rimelige timer og ikke måtte drepe oss selv for å pumpe ut profitter for selskapet.

UAW-funksjonærene hevder de vil forhandle om bedre lønninger og betingelser om tre år. Men om tre år vil Clarios få oss alle til å jobbe etter 2-2-3-tidsplanen. Nei, tiden for å slåss er nå! Siden Clarios i fjor hentet inn $ 1,6 milliarder i profitter kan ingen fortelle oss det ikke er penger til å kunne betale oss det vi trenger. I stedet for å besørge milliardærinvestorer og selskapslederne enorme utbetalinger, må pengene gå til arbeiderne som skaper profittene med deres blod, svette og tårer.

Til UAW-funksjonærene gir vi klar beskjed, om at vi ikke godtar en kontrakt som ikke oppfyller disse betingelsene. Dere tok oss for idioter i den siste kontrakten, og prøvde å presentere den som en stor seier, når den egentlig var akkurat den samme som vi allerede hadde avvist.

Og dere hadde mage til å fortelle oss at vi ikke er «utdannet» nok til å forstå hele kontrakten. Vi fikk bare «høydepunktene» og var forventet å stemme over den samme dagen. Før enhver framtidig avstemming forlanger vi hele kontrakten, og minst tre dager for å studere den før vi avsier vår dom.

UAW-president Shawn Fain hevder fagforeningsledelsen står 100 % bak streiken vår: La dem sette pengene deres der munnen er. UAW sitter på et streikefond på $ 800 millioner, betalt for av våre arbeidskontingenter. Arbeidere som streiker ved Clarios og Constellium må få $ 1 000 dollar uka i streikelønn for å bevise for selskapene at vi nå er beredt til å slåss en skikkelig kamp, og også når kontraktene for GM-, Ford- og Stellantis-arbeiderne utløper i september.

Til våre brødre og søstre på Clarios sier vi: Arbeidere har enorm makt. Ved begynnelsen av streiken var mange av oss ikke klar over hvor viktige vi er for hele bilindustrien. Men det er allerede rapporter om at Ford går tomme for batterier og nå må kutte i deres produksjon. Samtidig får vi rapporter fra Toledo Jeep, Warren Truck og GM Flint Assembly Plant om at arbeiderne der ikke vil håndtere batterier produsert av streikebrytere på deres samlebånd.

Vi vet også at vi ikke bare slåss for oss selv. Vi slåss for alle bilarbeidere, og for alle arbeidere. Om Clarios får foten i døra her, med 12-timers skift og ingen overtid etter åtte timer, da vil GM, Ford og Stellantis stille lignende krav når Big Three-kontraktene kommer opp i september.

Vi har stilt våre krav i skriftlig form. Dette er det vi må ha for å godta enhver ny kontrakt. Om ikke UAW-forhandlerne vil slåss for dette, da må vi selv slåss for det. Samtidig skal vi spre ordet om hva vi slåss for, til alle bilarbeidere, sånn at vi kan slåss sammen for det. Vår kamp er deres kamp, deres kamp er vår!

Loading