Rundt 800 personer deltok i et proteststevne i Sydney onsdag formiddag, med krav om at den fengslede WikiLeaks-utgiveren Julian Assange umiddelbar må løslates. Det kom deltakere fra hele delstaten New South Wales, og fra resten av landet, for å delta på demonstrasjonen, som var en av de største hittil som har forlangt Assanges løslatelse, til tross for at den ble holdt på en ukedag.
Stella Assange, Julians kone, erklærte der hun talte til demonstrantene at de står «i fronten for en global bevegelse for rettferdighet. En global bevegelse som konvergerer rundt én mann, men dens mening og betydning går langt utover bare Julians frihet. Det er ikke bare Julian som har blitt fratatt hans frihet, det gjelder oss alle. For at de skal kunne holde Julian fengslet har de måttet korrumpere deres egne regler og deres egne prinsipper.»
Stella, som besøkte Australia for første gang, bemerket at hennes reise opprinnelig var planlagt å sammenfalle med USAs president Joe Bidens planlagte besøk. Han skulle denne uka ha deltatt på et toppmøte i Sydney for den krigshissende antiKina-alliansen Quadrilateral Strategic Dialogue – Quad.
Biden kansellerte imidlertid, mens Stella opprettholdt hennes besøk. Hun forklarte den avgjørende betydningen av kampen nettopp i Australia for å sikre hennes ektemanns frihet. Assange er varetektsfengslet i Storbritannia og står overfor utlevering til USA, hvor han vil bli stilt for retten i henholdt til spionasjeloven, med utsikt til 175 års fengsel for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser.
Assange er en australsk statsborger. Stella forklarte: «Julians sak er en sak av global betydning. Men dere folkens er i sentrum av dette fordi Julian er australier, han er en landsens gutt, og han er fra dette landet. Det betyr at nøkkelen til å sikre Julians løslatelse ligger hos dere.»
Hun understreket at Assanges supportere i Australia er del av en «global bevegelse» som involverer millioner av mennesker over hele verden. Det er en økende erkjennelse internasjonalt av at «han er i fengsel fordi han avslørte andres forbrytelser. Det vil ingen anstendige mennesker noensinne tolerere. De eneste som har interesse av Julians fortsatte fengsling, er de som er skyldige og er involvert i disse forbrytelsene.»
I Australia har det funnet sted et «vannskille». For bare få år siden var det «radiotaushet» om Assanges sak. Men i tiltakende grad blir saken nå diskutert i media, så vel som av offisielle politikere. Dette, understreket Stella, er en konsekvens av vanlige folks forlangender og en langvarig grasrotkampanje.
Denne kampen må styrkes, sa hun. «Dere må rope høyere, slåss hardere, legge press på hver og én av deres representanter, gjøre Julians situasjon synlig overalt, hver dag, på bilene deres, på t-skjortene deres. Hver dag må dere fortelle alle deres venner, dere må snakke om saken med deres familier... Sørg for at Julian forblir topp-prioritet inntil han kan forlate fengselet. Jeg tror vi er nært det, sammen kan vi oppnå det.»
Stella bemerket at dette var hennes første besøk i Australia, men at det ikke ville bli hennes siste. «Jeg kommer tilbake hit, kommer hjem med Julian, og barna våre som er australske statsborgere skal også komme hjem.»
John Shipton, Assanges far, plasserte forfølgelsen av Assange i en bredere kontekst. Han bemerket at Brown University, i USA, nylig publiserte en rapport som viste at det har vært 4,5 millioner dødsfall i Midtøsten relaterte til Irak-invasjonen i 2003. Et tidligere dokument, fra samme institusjon, anslo at de rovdyraktige USA-ledede krigene i regionen har fordrevet 38 millioner mennesker.
Der han snakket om disse amerikanske intervensjonene fordømte Shipton en «hegemon som står i ei elv av blod». Han la vekt på vanlige menneskenes streben etter «rettferdighet» og «menneskelighet», som til slutt vil seire. Assanges sak og kampen for hans frihet er integrert i denne bredere kampen.
Gabriel Shipton, Assanges bror, sa: «Om det er noe vi skal ha med oss fra forfølgelsen av Julian, er det at den har mobilisert mennesker over hele verden... Kampen gir mening til Julians arbeid. Det har brakt oss alle sammen her, for å slåss for noe som er så viktig for våre vestlige demokratier, og det er en fri presse. Hvordan kan vi treffe beslutninger om hva våre regjeringer gjør i våre navn dersom vi ikke vet? Det er ikke mulig.»
David McBride talte også til protestdemonstrasjonen. Han er en tidligere australsk hæradvokat, som nå står overfor fengsling for livstid for å ha blåst i fløyta og varslet om australske krigsforbrytelser i Afghanistan. Hans avsløringer inkluderte bekreftede drap av sivile og fanger, og andre brudd på folkeretten. For disse lovbruddene er McBride, mannen som avslørte dem, den første til å bli stilt for retten.
«Det er en god sjanse for at jeg, selv om det var meg som rapporterte om drap og tildekkinger, nå kommer til å sitte i fengsel for resten av livet... Det er ikke noe jeg henger med hodet for. Det er noe jeg er stolt av... Vi må stå opp, planetens framtid avhenger av det.»
Varsleren bemerket kommentarene fra den australske Labor-statsministeren Anthony Albanese, som har kommet med ekstremt lunkne uttalelser, og har uttrykt «bekymring» over Assanges situasjon. Albanese har sagt at «nok er nok» relatert Assange-saken. Han hevder å ha gjort private representasjoner til den amerikanske og den britiske regjeringen på Assanges vegne, men har stoppet langt unna et offentlig forlangende om at den australske journalisten må løslates.
McBride responderte: «Dette har jeg å si til Anthony Albanese. Nok av at du sier «nok er nok.» Det betyr ingenting. Tenk om jeg hadde vært vitne til krigsforbrytelser i Afghanistan, vært vitne til drap og tildekkinger ... og alt jeg sa var at «nok er nok.» Det er bare ikke nok.» McBride ba Albanese om å «komme seg opp på podiet» og sikre Assanges ubetingede frihet.
Stephen Kenny, Assanges australske advokat, meldte det samme kravet. Kenny representerte den australske statsborgeren David Hicks, som ble overført til det amerikanske militærfengselet i Guantánamo Bay som del av «krigen mot terror». Hicks ble til slutt løslatt og returnert til Australia, som resultat av en kraftfull kampanje ledet av hans far Terry Hicks. David Hicks hadde blitt tvunget til å signere en plea deal, en skyldserkjennelse, til tross for at han ikke hadde begått noen forbrytelse.
Kenny bemerket parallellene. «Som David Hicks har heller ikke Julian Assange begått noen som helst forbrytelse. Så hvorfor er han i fengsel?» Redaktørene av andre store publikasjoner, som var involvert i WikiLeaks’ utgivelser i 2010 og 2011, som Assange nå blir tiltalt for, er fortsatt på frifot. Dette, forklarte Kenny, gjør det klart at saken mot Assange er politisk og krever en politisk løsning.
Han skisserte noen av det britiske rettsvesenets overgrep. Disse inkluderer det å plassere Assange i et glassbur bakerst i rettssalen under hans sak, under den første utleveringsforhandlingen, og å nekte ham retten til å delta i hans egen sak. Assanges advokater hadde dessuten sendt inn deres siste anke i november. De britiske dommerne trenger bare å avgjøre om han har en sak som er akseptabel å føre, en prosess som Kenny sa burde ta noen få dager eller høyst ei uke. Men seks måneder seinere er denne oppgaven enda ikke fullført.
Albanese har nylig antydet utsiktene til en plea deal i Assange-saken. Kenny avviste dette sporet kraftfullt. «Finnes det en Hicks-løsning? Hvorfor skulle det være det? Han har ikke begått noen forbrytelse. Han skal ikke tvinges til å vedgå noe som helst. Vi trenger at vår statsminister står opp, og ikke bare sier «nok er nok».»
Protestsamlingen reiste flere politiske anliggender. Av betydning var at mange av talerne understreket den avgjørende rollen det er å få mobilisert vanlige mennesker i kampen for å få løslatt Assange.
Uttalelsene fra Albanese og andre Labor-representanter har uunngåelig skapt et visst håp i Assange-leiren. Men det er ingen som helst indikasjoner på at Albanese faktisk slåss for Assanges frihet, verken bak lukkede dører eller noe annet sted. Denne uka nektet han sågar å motta Stella Assange. Albanese var del av Gillards Labor-regjering, som i 2010 og 2011 spilte en sentral rolle i de innledende stadiene av Assanges forfølgelse.
Noen talere refererte til den «spesielle relasjonen» mellom Australia og USA. Dette kan utnyttes for å bidra til Assanges løslatelse, foreslo de.
USA-Australia-alliansen er faktisk en imperialistmekanisme som tjener den samme pådriveren for krig som ble avslørt av Assange selv. Mer enn et tiår seinere, og med det militaristiske programmet langt framskredent, med USA som nå fører en stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina og forbereder for en konflikt med Kina. Labor har plassert Australia i frontlinja for disse planene for en katastrofal krig.
Dette programmet er uforenlig med grunnleggende demokratiske rettigheter. Som på 1900-tallet betyr krig en vending til diktatoriske styreformer.
Talere antydet at dersom ikke Assange blir løslatt ville det vise at Australia er i et vasall-lignende relasjon til USA. Dette er heller ikke en sann påstand. Australia er en imperialistmakt i seg selv, som har undertrykt og utnyttet kolonimassene, spesielt i det sørlige Stillehavet, i mer enn et århundre. Den australske styringseliten støtter USAs aggresjon mot Kina som del av forfølgelsen av sine egne rovdyrinteresser, som er sikret under den amerikanske alliansens paraply.
Krigen mot varslere og forleggere er ikke bare et amerikansk fenomen. Som McBride-saken viser, gjennomfører Labor også et tilslag i tråd med sitt militaristiske program.
Til slutt må det sies et ord om ordstyreren, den tidligere Greens-politikeren Scott Ludlam. Ludlam personifiserer fallitten av enhver orientering til parlamentet for å bekjempe krig og forsvare demokratiske rettigheter. Han er en politisk sjarlatan, som i årevis har slått rundt seg med bedragersk venstreretorikk.
Men da han var i embetsposisjon gikk Ludlam og De grønne effektivt sett sammen om forfølgelsen av Assange. De grønne ble de facto-partnere i en koalisjon med Gillards Labor-minoritetsregjering, selv om den samarbeidet med de amerikanske etterretningsbyråenes kampanje for å ødelegge Assange og WikiLeaks.
Da Ludlam ble utfordret på dette anliggende av Socialist Equality Party i 2012, indikerte han at han ikke var beredt til å «krasje regjeringen», selv om den ikke gjorde noe for å «få Julian ut av trøbbel».