Den ett-år-lange kampen 140 000 postarbeidere har ført mot Storbritannias Royal Mail demonstrerer besluttsomheten blant millioner av arbeidere over hele verden for å få slutt på de lammende nedskjæringene av deres levestandarder. Dette finner sted midt under ei bølge av streiker i Storbritannia og internasjonalt. Men postarbeidernes kamp beviser også at arbeidere ikke kan forsvare deres interesser så lenge de er underlagt de byråkratiske klikkenes kontroll, som på vegne av selskapene opererer deres fagforeninger som politistyrker mot klassekampen.

Det er konklusjonen som ubønnhørlig kommer for dagen av en gjennomgang av det siste årets begivenheter. Kampen ved Royal Mail, som brøt ut i fjor sommer, var i sentrum av ei streikebølge mønstret av jernbanearbeidere, helsetjenestearbeidere ved National Health Service (NHS), lærere og andre sentralt viktige arbeidere, og som vokste midt under den største levekostnadskrisa på flere tiår. Overveldende streikemandater ble levert nettopp av de seksjonene av sentralt viktige arbeidere som under pandemien risikerte deres liv, og ble godtgjort med brutale angrep på deres lønninger og arbeidsvilkår.

Royal Mail håvet inn rekordprofitter på nesten £ 1 milliard i løpet av de to årene fram til mars 2022, takket være fagforeningen Communication Workers Union (CWU) som undertrykte nasjonale streikeaksjoner, med henvisning til at det var i «nasjonens interesser». Selskapet responderte i 2022 med å kunngjøre titusenvis av oppsigelser, og et lønntilbud som var massivt under inflasjonsnivået, som del av en omstrukturering av selskapet for å bli konkurransedyktig med globale logistikkgiganter som UPS, Evri og DHL, og for å tilfredsstille profittsultne investorer.

Disse tiltakene har blitt omfavnet og håndhevet av CWU-apparatet, og taler til fagforeningsbyråkratiets breiere rollen i å undertrykke en eksplosiv streikebevegelse – en prosess som gjenspeiles i Frankrike, på Sri Lanka, i USA og internasjonalt.

Royal Mail-arbeidere stemte i to separate avstemminger for å streike i juli 2022, med et massivt flertall, over en pålagt lønnsavtale på 2 prosent, og med vidtrekkende endringer i vilkår og betingelser. Dette sammenfalt med streiker fra mer enn 40 000 andre CWU-medlemmer ved British Telecom og Crown Post Offices. Arbeiderne gjennomførte 18 aksjonsdager, mens CWU-ledelsen hele tiden forsøkte å komme til en råtten overenskomst i diskusjoner med ledelsen bak lukkede dører. CWU-generalsekretær Dave Ward og hans stedfortreder Andy Furey appellerte til «alle store aksjonærer» og lovet at fagforeningen var «beredt til endring».

Mens arbeidere gikk til kamp for å beseire Royal Mails offensiv har CWUs eneste bekymring vært å bevare sin mangeårige rolle som selskapspartner. Fiendtlighetene mellom grunnplanarbeiderne og CWU-byråkratiet ble brakt til et bristepunkt i februar, etter at CWU for andre gang kalte av streikeaksjoner under tvisten, som respons på Royal Mails juridiske utfordring. Fagforeningens nekting av å organisere streiker var i trossing av det overveldende kravet om fornyet handling som ble registrert den 16. februar, da CWU ble tvunget til å holde en ny avstemming, i tråd med Storbritannias antistreikelover.

Rasende postarbeidere responderte i enestående antall på intervensjonen fra Socialist Equality Party. En artikkel på World Socialist Web Site 14. mars, som advarte for at «Utsalg forberedes bak lukkede dører mellom Royal Mail og CWU» ble lest over 40 000 ganger. En oppfordring til postarbeidere om å ta kontakt og forklare deres situasjon utløste en flom av responser.

I løpet av de to neste månedene ble WSWS-artikler om Royal Mail lest over en kvart million ganger, og mange flere ganger på sosiale medier, deriblant artikler med mer enn 340 innsendte skriftlige bidrag fra posties på grunnplanet.

Postarbeidere møttes 2. april på nettet for å stifte postarbeidernes grunnplankomité – Postal Workers Rank-and File Committee (PWRFC). Det ble enighet om en resolusjon som forpliktet seg til å mobilisere mot Royal Mails angrep, og samtidig advarte for at «denne kampen bare kan føres i opposisjon til Communication Workers Unions lederskap og apparat, som fungerer som Royal Mails partner.»

Resolusjonen, som bemerket at dette var «den gjengse erfaringen opplevd av arbeidere i alle bransjer over hele verden», erklærte: «Våre allierte er arbeidere i Frankrike, som fører en heroisk kamp mot ‹de rikes president› Emmanuel Macron, i Tyskland, der det er tvist ved Deutsche Post, og i hele Europa og internasjonalt.» Komitéen vedtok derfor å søke tilknytning til Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Påfølgende møter i PWRFC har hatt som tema å motsette seg CWUs forsøk på å banke gjennom en avtale som inkluderer en lønnsheving på 10 prosent over tre år, endrede start- og sluttider, vanlig søndagsarbeid for nytilsatte, og masseoppsigelser så framt de er «frivillige». Verst av alt var at 400 trakasserte CWU-representanters og medlemmers skjebner skulle overlates til et «uavhengig tilsyns» nåde.

Med CWU-avtalen som ble bekjentgjort den 24. april sto Royal Mail-arbeiderne ansikt til ansikt med den kjensgjerning at fagforeningslederne er de sentrale håndheverne av det PWRFC beskrev som det største angrepet på arbeiderklassen siden gruvearbeiderstreiken i 1984 og 1985, og fagforeningsknusingen av trykkeriarbeiderstreiken i 1986 ved Wapping, men denne gangen derimot håndhevet av fagforeningene selv.

En postarbeider spurte på CWUs Twitter-konto, bare én time etter at avtalen ble offentliggjort: «Er det på tide at vi begynner å se på alternativer?» – med lenke til et skjermbilde av en artikkel fra WSWS 12. april, med tittelen «Voksende støtte til UK Postal Workers Rank-and-File Committee.» CWU responderte med å fordømme WSWS. Dette angrepet slo imidlertid tilbake på dem, med hundrevis av kommentarer som fordømte CWU og deres avtale.

På et nøye regissert møte i Peterborough angrep Ward «ekstreme politiske grupper som noen ganger prøver å infiltrere fagforeninger» og som «ikke er interessert i dere, og dette selskapets framtid». Han erkjente en utbredt motstand mot avtalen, og erklærte: «Det jeg ikke godtar er at de skal få en overordnet påvirkning på våre medlemmer i denne spesielle tvisten.» Dette ble ledsaget av angrep på postarbeidere som kritiserer avtalen som «tastatur-krigere» og «feiginger».

Uttømmingen av motstand mot CWUs utsalg har to ganger tvunget byråkratiet til å trekke en planlagt avstemming, fordi byråkratene vet at de ville gå på et massivt nederlag. CWU har til og med kansellert sin årlige konferanse. Grunnplankomitéen (PWRFC) uttalte på sitt siste møte at det ikke lenger er nødvendig at en avstemming holdes over en råtten avtale som aldri burde vært inngått i utgangspunktet. Kravet må bli at streikehandling gjenopptas umiddelbart.

Komitéen insisterte at CWU-byråkratiet er et privilegert apparat som ikke kan presses til å endres. Det må fjernes og gjennomføringen av streiken må plasseres i grunnplanets arbeideres hender.

Arbeidere kommer opp imot det samme anliggendet overalt. Arbeidere organisert i Royal College of Nursing (RCN), University and College Union, fagforeningene for grunnskole- og videregåendeutdanningen, og i Rail, Maritime and Transport, alle har de forhindret deres respektive lederskap fra å sluttføre avtaler som ofrer lønninger og arbeidsvilkår, mens hundretusener andre har blitt tvunget til å akseptere avtaler som har avsluttet deres kamper med svik.

Sviket og transformasjonen av fagforeningene til pro-selskapsenheter er basert på to vesentlige faktorer: Deres aksept av og forsvar for kapitalisme, og deres forsvar av nasjon-staten.

CWU snakker om Royal Mail som et 500-år-gammelt selskap grunnlagt av Henry VIII. Realiteten er at Royal Mail er del av et massivt globalt konsern, International Distribution Services, og at selskapets agenda bestemmes av den globale kampen for markedsdominans. CWU hevder en felles interesse mellom arbeiderne og arbeidsgiverne, men Royal Mail er imidlertid bare ansvarlig overfor institusjonelle aksjonærers og private equity-investorers profittforlangender.

Fagforeningsbyråkratiet tjener ikke postarbeidernes interesser, men de gigantiske selskapenes som Royal Mail, som det skylder sin egen privilegerte eksistens. Og bak selskapet står en Conservative-regjering som er fast bestemt, for sin egen globale konkurranseevne, å påføre alle kamper ført av arbeidere et nederlag, gjennom en kombinasjon av byråkratisk svik og vedtak av antidemokratisk lovgivning som forbyr streiker i sentrale bransjer og tjenesteproduksjon.

Hva angår Labour Party har partiet i flere tiår spilt en nøkkelrolle i arbeidet med å privatisere Royal Mail og systematisk å uthule arbeidernes arbeidsplasser og levestandarder. CWU sørget for elimineringen av 50 000 arbeidsplasser via sine avtaler med Labour-regjeringer fra 1997 til 2020.

Kampene i Storbritannia finner sted mot bakteppet av et globalt oppsving av klassekampen over hele verden, rettet mot styringsklassenes bestrebelser for å sløye arbeidernes lønninger, levestandarder og rettigheter, for å betale for den stadig utvidede krigen mot Russland og det enorme oppsvinget av utlegg for våpen.

Titusenvis av arbeidere i Frankrike deltok i forrige måned i streiker mot Macron-regjeringens angrep på pensjonene. I USA har arbeidere dannet grunnplankomitéer i kritisk viktige deler av jernbanene og logistikkbransjen, og i bilindustrien. En pågående streik ved bilbatteriprodusenten Clarios vinner støtte fra bilarbeidere over hele USA og rundt om i verden.

Royal Mail-arbeidere kan ikke begrense seg til å stemme ned framlagte forslag til utsalg, men må besvare det grunnleggende spørsmålet: Hva er veien videre? Postarbeidernes grunnplankomité (PWRFC) tilbyr et svar basert på det grunnleggende prinsippet til nettverket Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer (IWA-RFC):

For at arbeiderklassen skal kunne slåss imot, må det skapes en vei for å koordinere deres kamper i forskjellige fabrikker, bransjer og land, i opposisjon til styringsklassen og de korporatistiske fagforeningene.

Det betyr å bygge nye demokratiske organisasjoner for klassekamp i hvert land, hver bransje og på hver en arbeidsplass, som forener arbeiderklassens kamper på tvers av nasjonale skillelinjer og frigjør arbeiderklassens reelle makt og potensial i en verdensskala.