Det dødeligste togkrasjet i India på mer enn et kvart århundre krevde nesten 300 passasjerers liv og skadet mer enn 1 000. Det er en tragedie som har forskrekket verden, og har avslørt den kriminelle forsømmelsen av grunnleggende infrastruktur som ultrahøyreregimet til hindusjåvinisten Narendra Modi er ansvarlig for, og forøvrig også kapitalistregjeringene forut for den.
Tre tog kolliderte i distriktet Balasore i Indias østlige delstat Odisha fredag kveld, to av dem høyhastighetspassasjertog som kjørte i motsatte retninger på to forskjellige spor, og det tredje et stillestående godstog tungt lastet med jernmalm. Stasjonen Bahanaga Bazar i Balasore er en firesporsstasjon, med to hovedspor i midten og to sløyfespor, ett på hver side. Ekspresstoget Shalimar-Chennai Central Coromandel Express fra Chennai i det sørlige India, var på vei til Howrah i det østlige India, og kjørte i 128 km/t på et av hovedsporene, og ekspresstoget Bengaluru-Howrah Superfast Express kom i 126 km/t i motsatt retning på det andre hovedsporet, fra Howrah.
Ifølge én offisiell jernbanefunksjonær ble det nordgående ekspresstoget Coromandel Express penset av fra hovedsporet inn på et av sidesporene, der det «krasjet inn i et stasjonært godstog fullastet med jernmalm» som «absorberte alt av krasjets sjokk, da det er veldig tungt». En annen jernbanefunksjonær sa 12 av persontogets 22 vogner sporet av på grunn av kollisjonen, og noen vogner ble kastet ut på sporet der det sørgående ekspresstoget Superfast Express kom, som smalt inn i dem, og selv sporet av.
Det er foreløpig ikke kjent hvorfor det nordgående passasjertoget ble penset over på sidesporet, men krasjet kan enten tilskrives et feil signal, eller en apparatfeil i signaleringsutstyret. Før noen som helst etterforskning greip Modi-regjeringen til de første rapportene for å henge ansvaret på den lokale arbeidsstyrken på jernbanene, for å avlede all oppmerksomhet vekk fra hvordan dens egen politikk har bidratt til å legge grunnlaget for katastrofen.
Statsminister Narendra Modi hastet til med å uttrykke hans «fortørnelse» over tragedien, der han felte krokodilletårer over det enorme tapet av menneskeliv. «Hvem enn som gjorde feil, det vil bli slått hardt ned på,» erklærte han, og gjorde det klart at syndebukker ville bli funnet og straffet, for å dekke over for tiår med forsømmelser fra påfølgende regjeringer.
Den indiske styringsklassen, med Modi som dens nåværende representant, bryr seg i virkeligheten ingenting om passasjerene som ble knust og kvestet i togkrasjet. De fleste var migrantarbeidere fra delstatene Vest-Bengal, Bihar og Jharkhand, som arbeider i Chennai og nærliggende områder. Andre var pasienter på vei tilbake fra behandling på det sørlige Indias private sykehus.
Som medierapporter har vist forårsaket krasjet grufulle scener fulle av kvestede kropper. Redningspersonell kunne sees klatre på toppen av de ødelagte togvognene for å bryte opp dører og vinduer ved hjelp av skjærebrennere, samtidig som lokale innbyggere prøvde å få ut hundrevis av passasjerer som var innsperret i jernbanevognene.
Ramesh, en overlevende fra passasjertoget Coromandel Express, fortalte til ABP Nadu: «Da krasjet fant sted, skaket og ristet hele toget og alle av oss falt. Vi forsto ingen ting. Da vi kom oss ut av vogna, ble vi sjokkerte over å se flere vogner som var sporet av, og ei av vognene krasjet inn i ei annen vogn.»
Der Ramesh mintes den grusomme scenen sa han at mange av passasjerene var innesperret i de ødelagte togrestene. Landsbyboere hastet umiddelbart etter hjelp og begynte straks deres forsøk på å redde de forulykkede. Til slutt ankom politi og helsepersonell til åstedet.
Modis jernbaneminister Ashwini Vaishnaw sa søndag at årsaken til ulykken var «en endring i den elektroniske forriglingen» som var i bruk for å unngå kollisjoner, og at en etterforskning ville vise «hvem som var ansvarlig for denne feilen». Men statistikken over dødsfall på det indiske jernbanenettet viser at dette ikke var noen enkeltpersons «feil» eller for den del noen «ulykke», men at ansvaret derimot ligger hos påfølgende regjeringer.
Til tross for den forferdelige kostnaden i menneskeliv var fredagens ulykke overskredet av tre andre togtragedier i India, deriblant et krasj i 1995 der rundt 358 personer ble drept i en kollisjon mellom passasjertogene Purushottam Express og Kalindi Express, nær Firozabad i delstaten Uttar Pradesh i Nord-India.
Enda verre er tallene for de daglige dødfallene av passasjerer kastet av togene – de fleste der de prøver å klamre seg fast på takene av overfylte passasjervogner – og personer drept på skinnegangene, påkjørt av tog i stor fart. Ifølge de nyligste tallene døde 16 000 mennesker i 19 000 rapporterte ulykker på det indiske jernbanesystemet i 2021. Det er i gjennomsnitt 49 ulykker per dag, som dreper 45 personer.
I et forsøk på å dempe et voksende raseri over offisiell uaktsomhet kunngjorde Modi en eks-gratia-betaling fra statsministerens nasjonale hjelpefond (PMNRF) på 200 000 rupi ($ 2 427) til en avdøds pårørende, og 50 000 rupier for de som ble skadd. Dette er en dråpe i bøtta for en regjering som for tiden bruker 6,33 billioner rupier ($ 76,8 milliarder) på militæret – det tredje største krigsbudsjettet i verden, bare etter USA og Kina.
Mens Modi-regjeringen og delstatlige myndigheter nå desperat prøver å dekke over deres eget ansvar, er det klart at tiår med forsømmelse og kostnadsnedskjæringer har resultert i en alvorlig erosjon av jernbaneinfrastrukturen, og de påkrevde nødvendige sikkerhetstiltak.
En rapport publisert i avisa Hindu den 31. mai, bare to dager før fredagens ulykke, som hadde overskriften «Økning av antallet togulykker bekymrer Indian Railways», rapporterte:
Jernbanestyret tok nylig opp saksanliggendet at loco pilots [benevnelse for lokførere] blir holdt i arbeid utover deres foreskrevne arbeidstider, som resulterer i en fare for sikkerheten i togoperasjonene. I henhold til reglene skal ikke mannskapets arbeidstid under noen omstendighet overstige 12 timer, sa den offisielle embetsrepresentanten, som ikke ønsket å bli sitert... Bekymret over økningen av antallet togulykker på tvers av jernbanenettet, har jernbanestyret oppfordret til hastetiltak for å fylle ledige stillinger, og få redusert loco pilots’ lange arbeidsdager.
Avanserte teknologier er tilgjengelige for å forhindre «menneskelige feil» og «signalfeil», men har ikke blitt breit implementert. Offisielle jernbanerepresentanter har innrømmet at antikollisjonssystemet «Kavach» ikke var tilgjengelig på strekningen der fredagens ulykke fant sted.
Jernbanearbeideres erfaring i mange land er uansett at selv med den mest moderne teknologien implementert brukes den ikke til å gjøre jernbaneoperasjonene tryggere, men for å øke jernbanesjefenes og deres økonomiske støttespilleres profitter. Dette har vært formålet med systemet Precision Rail Scheduling (PSR), introdusert de siste årene både i USA og Canada, som har blitt brukt til å redusere jernbanecrew til en status av industrielle livegne, på oppkall 24/7 for å arbeide.
Modi-regjeringens holdning til blodbadet på landets jernbanesystem gjenspeiler den samme kyniske likegyldigheten til de fattige arbeidernes liv som ble åpenbart under Covid-19-pandemien. Millioner av mennesker ble tillatt å dø på grunn av pro-business-regimets kriminelle politikk av å unnlate å implementere nødvendige helsetiltak.
Over hele verden har styringselitenes vanvittige pådriver i retning imperialistkrig og profittutvinning ført til en kolossal forsømmelse av byggingen og vedlikeholdet av infrastruktur. Dette gjenspeiles i katastrofer som passasjertoget som krasjet med et godstog i Tempi, Hellas, der 57 personer ble drept, de fleste studenter på vei tilbake fra en ferie, og avsporingen av et Norfolk Southern-godstog i East Palestine, Ohio, som førte til forgiftning av den lille byen – luft, vann og jordsmonn – av kjemikalier som ble fraktet i togets tankvogner.
I India, der jernbanene eies av staten, er den samme prosessen på gang. Modi-regjeringen ignorerer offentlige tjenester, som er livsviktige for millioner av arbeidere og fattige på landsbygda – der svimlende 8,4 milliarder passasjerer hvert år bruker jernbanenettet som transportsystem. Samtidig har regjeringen brukt overdådig mye midler på militære våpen, deriblant svært sofistikerte droner, krigsfly, stridsvogner, missiler og atomvåpen, der den har stilt på rekke bak amerikansk imperialisme i dens pådriver for krig med Kina.
Alle av Indias sentrale borgerlige partier deler ansvar for dette programmet for militarisme og for krig mot arbeiderklassen hjemme. Congress Party, nå i opposisjon, har styrt landet i mer enn halvparten av tiden siden uavhengigheten i 1947, og har likeledes ignorert grunnleggende sikkerhet i Indias jernbanenettverk.
Det stalinistiske Communist Party of India (Marxist), eller CPM, kom med en mild kritikk av neglisjeringen av sikkerheten på jernbanene, men partiet har i tre tiår støttet Congress Party-regjeringer og andre ikke-BJP-koalisjoner, og har dermed deres egen del av ansvaret for katastrofen. De er like entusiastiske tilhengere av indisk kapitalisme som både Congress og BJP.
Denne siste jernbanekatastrofen understreker nødvendigheten av den politiske kampen for sosialisme, som setter arbeidende menneskers liv og presserende sosiale behov foran pådriveren for profitt. Det krever en fordoblet kamp for å avklare de sentrale politiske spørsmålene som den enorme indiske arbeiderklassen står overfor, og få bygget et revolusjonært alternativ, en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).