Rundt 7 200 havnearbeidere ved havneanlegg i Vancouver, Prince Rupert og andre steder i provinsen British Columbia (BC), Canada, stemte sist helg for å autorisere en streik mot havneoperatørenes forbund Maritime Employers Association (MEA), som kan starte så tidlig som 24. juni. Medlemmer av havnearbidernes fagforening International Longshore and Warehouse Union of Canada (ILWU), stemte med 99,25 prosent for streikeaksjoner.

BC-havnearbeidernes motstykker ved havneanleggene på Vestkysten av USA er også uten kontrakter. Dette setter arbeidere på begge sider av grensa i en uhyre mektig posisjon til å slåss for deres krav. En felles kamp ført av canadiske havnearbeidere sammen med deres amerikanske kolleger på Vestkysten ville raskt lamme økonomisk aktivitet i Nord-Amerikas tvillingimperialistmakter og forpurre transportnettverkene som anvendes for å forsyne USA/NATO-krigen mot Russland.

De to største amerikanske havneanleggene – Los Angeles og Long Beach – ligger i California. Havna i Vancouver er Canadas største.

Årlig passerer varer verdt mer enn C$ 300 milliarder gjennom Canadas vestkysthavner. Ifølge bransjeanalytikere ville en streik av longshore-arbeidere i BC ha store konsekvenser for forsyningskjeder over hele Canada og USA. Anslasvis 15 prosent av amerikanske inngående og utgående containere forflyttes gjennom havneanlegget i Vancouver.

Disse fakta forklarer hvorfor de korporatistiske fagforeningene på begge sider av grensa, sammen med deres allierte i Biden-administrasjonen og den Justin Trudeau-ledede føderale Liberal-regjeringen, manøvrerer for å forhindre enhver nedstenging av havnene.

Selv om ILWU er den juridiske forhandlingsagenten for longshore-arbeidere både i Canada og USA, gjør den alt i sin makt for å holde de to kontraktskampene hermetisk forseglet langs nasjonale linjer. På samme måte er ILWU-byråkratene tause om trusselen om statlig intervensjon for å kriminalisere arbeidslivsaksjon.

Dersom de 7 200 BC-longshore-arbeiderne skal kunne seire må de bryte gjennom fagforeningsbyråkratiets bestrebelser for å isolere deres kamp, og slåss for å gjøre den til spydspissen for en arbeiderklassens motoffensiv mot kapitalistisk innstramming og sparepolitikk. Dette må inkludere en spesiell appell for felles handling med deres 22 000 amerikanske kolleger ved havneanlegget i Los Angeles og de andre havnene på Vestkysten av USA som har blitt tvunget til å arbeide uten en kontrakt siden juli i fjor.

De vesentlige anliggendene for arbeiderne i kontraktsforhandlingene med de BC-baserte havneoperatørene i MEA er høyere lønninger, midt i den verste levekostnadskrisa på flere tiår, og sikkerhet for arbeidsplassene der havneoperatørene forflytter seg for å implementere større automatisering. Da den forrige tariffavtalen utløp i mars forespurte umiddelbart ILWU Canada de føderale myndighetene om mekling. Disse samtalene brøyt sammen i forrige måned, selv om ingen av partene har gitt noen ytterligere detaljer.

Avstemmingen for autorisering av streik i Canada sammenfaller med pågående gå-sakte-aksjoner ledet av grunnplanets longshore-arbeidere ved havneanleggene på Vestkysten i USA. Der er arbeiderne i harnisk over den foreslåtte lønnsøkning fra havneoperatørenes forbund Pacific Maritime Association (PMA) på US$ 1,56 i timen, og langt under inflasjonsnivået som i fjor nådde 6,5 prosent, og over fagforeningens unnlatelse av å kalle en stemming om autorisering av streikeaksjon, selv om deres kontrakt utløp for 11 måneder siden.

Longshore-arbeidere ved havna i Seattle ble sist lørdag med i grunnplanprotesten, og provoserte med det fram et beskt utrop fra PMA. Selv om ILWU ikke organiserer arbeidernes gå-sakte-aksjoner, har ILWU motvillig, og i ettertid, sanksjonert dem, men bare for bedre å kunne tøyle grunnplanet.

Det er allerede febrilske oppfordringer fra big business om at regjeringen må intervenere. Det amerikanske handelskammeret, US Chamber of Commerce, har oppfordret president Joe Biden til å utnevne en mekler for å bistå med å hamre sammen en utsalgsavtale mellom PMA og ILWU. Handelskammeret og andre arbeidsgivergrupper har indikert at dersom det ikke raskt kommer til en løsning, forventer de at regjeringen pålegger et forlik. Som respons har Washington kunngjort at fungerende arbeidsminister Julie Su arbeider med å mekle en avtale.

En nedstenging av de amerikanske havnearbeidernes kamp av Biden-administrasjonen, med kritisk viktig bistand fra ILWU-byråkratiet, ville være i tråd med et virtuelt forbud mot streik i nøkkelsektorer, som det har vært håndhevet i USA siden begynnelsen av krigen med Russland. Kongressen i Washington stemte i fjor samstemt over partiskillelinjene for å pålegge en fagforeningsstøttet utsalgsavtale for de mer enn 100 000 jernbanearbeiderne som med store flertall hadde stemt for å streike for høyere lønninger, tryggere arbeidsvilkår og betalte sykedager, men som ble forhindret fra å gjøre det av deres jernbanefagforbunds byråkratier.

Trudeau-regjeringen, som i likhet med Biden og hans Demokrater baserer seg på et nært partnerskap med fagforeningene, har ikke vært mindre hensynsløs når det gjelder å undertrykke arbeidernes rettigheter. Den kriminaliserte i 2021 havnearbeideres streik i Montreal, og har gjentatte ganger framsatt tilslørte trusler om nødrettslovgivning mot jernbanearbeiderne. Nå i vår samarbeidet regjeringen med fagforbundet til de føderalt offentlig ansatte, Public Service Alliance of Canada, for å kvele 120 000 føderale regjeringsarbeideres streik og pålegge dem utsalgsavtaler [engelsk tekst] som inneholder betydelige reallønnskutt.

Longshore-arbeiderne, som har arbeidet uavbrutt i løpet av pandemiens tre første år og kynisk har blitt hyllet som «helter» av havnebossene, blir nå fortalt, til tross for at arbeidsgiverne høster enorme profitter, at det ikke er penger til å besørge inflasjonskompenserende lønnsøkninger.

De forverrende betingelsene havnearbeidere arbeider under er praktisk talt identiske uansett hvilket land eller region man vurderer. Lønninger som ikke klarer å holde tritt med de skyhøye levekostnadene, brutalt lange skift, tilfeldige arbeidstidsplaner og trusselen om permitteringer på grunn av automatisering, er longshore-arbeideres daglige erfaring over hele Nord-Amerika og internasjonalt.

Nordamerikanske havner, og spesielt de på Vestkysten, har de siste årene vært et arnested for arbeidernes kamper. I hvert tilfelle har fagforeninger som ILWU holdt arbeidere i mørket om kontraktsforhandlingene eller kampene ført av andre grupper av havnearbeidere. De har trampet jernskodd over nesten enstemmige avstemmingsresultater for streik. Og når forsinkede arbeidsaksjoner har vist seg utilstrekkelige for å holde igjen et sydende raseri blant arbeidsstyrken, har ILWU raskt avsluttet streikene i koordinering med arbeidsgiverne og staten.

Den siste kontrakten for havnearbeiderne i British Columbia var et utsalg i 2019 orkestrert av Robert Ashton, president for ILWU Canada. Ashton erklærte, til tross for et streikemandat på 98 prosent: «Vårt mål er å holde havnene åpne, med minimal forstyrrelse av handelen.» ILWU forhindret følgelig deres medlemmer fra å streike, og oppfordret dem bare til å observere et forbud mot overtidsarbeid.

Dette ble fulgt av en stor streik ved Port of Montreal i 2021, lansert av 1 150 havnearbeidere representert av fagforeningen Canadian Union of Public Employees (CUPE). Til tross for sterk offentlig støtte til arbeiderne og gjentatte streikemandater fra grunnplanet, utsatte CUPE-ledelsen arbeiderne for mer enn et års nedsliting i ei rekke tannløse protester utformet for å undergrave deres kampvilje. Deretter sto de til side og tillot Trudeau-regjeringen med lovgivning [engelsk tekst] å tvinge longshore-arbeiderne tilbake til arbeid, og pålegge dem en konsesjonstynget avtale.

Siden den gang har ei rekke andre streiker og selskapstrakasseringer funnet sted ved Canadas vestkysthavner, deriblant følgende hendelser:

• Permitteringen av 94 havnearbeidere i 2021 ved Prince Rupert-havna for å ha hedret ei streikevakt satt opp av antiIsrael-demonstranter.

• En streik i september i fjor av 200 ILWU-organiserte havn- og lagerarbeidere, ved Vancouver-terminalene Deltaport og Westshore, som spesialiserer seg på kullforsendelser.

• En flere-uker-lang streik i fjor sommer fra 165 slepebåtkapteiner og ingeniører ved Seaspan i Vancouver, for høyere lønninger, som utløste en solidaritetsstreik fra 1 000 andre havnearbeidere representert av ILWU.

• Arbeidsnedleggelsen nå i vår av føderale havneinspektører og teknikere ansatt ved Port of Vancouvers Grain Monitoring Program, som del av streiken til de 100 000 føderale regjeringsarbeiderne som PSAC er forhandlingsagent for.

Det høye nivået av militant aksjon blant havnearbeidere i Canada og USA understreker at de 7 200 canadiske ILWU-medlemmene kan stole på kraftfull støtte fra arbeidere på begge sider av grensa. En appell om å utvide kampen til andre deler av arbeiderne ville også møte sterk sympati. Om tre måneder vil kontrakter utløpe for mer enn 150 000 canadiske og amerikanske bilarbeiderne ved Detroits Big Three-bilprodusenter [GM, Ford og Stellantis]. I Quebec er mer enn 600 000 offentlig ansatte på kollisjonskurs med den høyreorienterte CAQ-provinsregjeringen, som i likhet med andre regjeringer over hele Canada forsøker å pålegge enorme inflasjonsdrevne reallønnskutt, og kutting av de offentlige tjenestene.

Men militant aksjon aleine er utilstrekkelig. Arbeidere står overfor en politisk kamp mot regjeringen og kapitaliststaten som helhet – den viktigste håndheveren av big business’ klassekrigsagenda, med intensivert arbeiderutbytting, privatisering og imperialistaggresjon.

For å mønstre en forent industriell og politisk offensiv fra arbeiderklassen, mot havnebossene og regjeringene som står bak dem, må longshore-arbeiderne ta kampen over i egne hender. Dette fordrer byggingen av grunnplankomitéer, uavhengige av og i opposisjon til ILWU-byråkratiet; avvising av fagforeningenes allianse med Biden og Demokratene i USA, og den NDP-støttede Liberal-regjeringen i Canada; og en felles mobilisering av longshore-arbeidere i USA og Canada.