President Joe Biden og hele det amerikanske politiske etablissementet har denne uka overøst Narendra Modi – Indias høyreekstreme, hindusjåvinistiske statsminister – med alt av æresbevisninger og oppmerksomhet under hans fire-dager-lange statsbesøk i USA, som ble avsluttet fredag.

I tillegg til all pomp og prakt relatert det seremonifylte statsbesøket, var Modi torsdag ettermiddag invitert til å tale til en fellessesjon av Kongressens begge kamre. Han tilsluttet seg dermed den eksklusive håndfull av utenlandske politikere, blant andre Winston Churchill og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som noensinne har gjort det to ganger.

Som alle rapporter har indikert var Biden-Modi-toppmøtet ment å skulle bringe India-USAs «globale strategiske partnerskap», målrettet mot Kina, til et neste nivå.

Indiske våpenanskaffelser for flere milliarder dollar, felles militærproduksjon og utviklingsinitiativer, og tiltak for å stimulere Indias framvekst som et rivaliserende knutepunkt til Kina i den globale produksjonskjeden, er toppmøtets viktigste «leveranser».

Ei rekke amerikanske presidenter, så vel Republikanere som Demokrater, fra George W. Bush og Barack Obama til Donald Trump og nå Biden, har framhevet India-USA-partnerskapet som en allianse av verdens mest folkerike «demokratier», som er basert på «delte verdier».

Denne løgna er i dag mer manifest blatant og obskøn enn noen gang. Modi og hans hindusjåvinistiske parti BJP har i løpet av sine ni år i embetet utført et massivt angrep på demokratiske rettigheter, og har oppildnet til bigotteri og vold mot muslimer og andre minoriteter.

Dette inkluderer diskriminerende lover som forbyr slakting av kuer og som håndheves med vigilantjustis; raseringen av muslimske regjeringsopponenters hjem med bulldosere; gjennomgripende sensur på internett og sosiale medier; fengslingen av journalister uten rettssak og på ubestemt tid, under drakoniske antiterrorismelover; og vedtaket av en «reform» av arbeidslivsloven som kriminaliserer det meste av streiker.

Selv lederne av den høyreorienterte borgerlige opposisjonen blir trakassert, der BJP og partiets fascistiske allierte, anført av den sjåvinistiske organisasjonen RSS for hinduoverherredømme, som Modi er et livslangt medlem av, bestreber seg for å monopolisere den politiske makten. Rahul Gandhi, partilederen for det viktigste opposisjonspartiet, Congress Party, ble nylig dømt på falske og oppdiktede anklager. Han er nå utestengt fra å delta i neste års nasjonale valg, og i påvente av utfallet av hans ankesak kan han snart befinne seg bak fengselsmurene.

Det amerikanske politiske etablissementet og media har på deres side kommet med sensasjonelle, fabrikkerte og åpenbart gjennomskuelige beskyldninger om et kinesisk stats-«genocid» mot landets historisk muslimske uygur-minoritet. Likevel blir kvasi-politistat-regimet som råder i Indias omstridte delstat Jammu og Kashmir, den eneste indiske delstaten med muslimsk befolkningsflertall, forbigått i taushet.

Modi og hans parti BJP legger åpent for dagen de politiske og pseudo-juridiske grunnlagene for et autoritært regime som vil påtvinge den raskt voksende og stadig mer opprørske indiske arbeiderklassen brutal utbytting, samtidig som de forfølger målsettingen å tjene som en frontlinjestat for amerikansk imperialisme i dens strategiske offensiv mot Kina.

Biden-administrasjonen og den politiske eliten i Washington er vel inneforstått med Modis historikk for kriminalitet, og hans autoritære handlinger og ambisjoner. Modi var i nesten et tiår utestengt fra innreise til USA, som først endte etter at han i 2014 ble Indias statsminister, på grunn av hans rolle i oppildningen til og tilretteleggingen av en antimuslimsk pogrom i Gujarat i 2002 da han var sjefsminister der, og 2 000 mennesker ble drept og hundretusener ble gjort hjemløse i delstaten.

En ikke navngitt «topp-plasert» embetsfunksjonær i Biden-administrasjonen innrømmet nylig overfor Al-Jazeera at Modi-regjeringen har skapt en giftig kommunalistisk atmosfære, som består av «åpne oppfordringer til genocid mot muslimer, med lynsjinger og annen hatnæret vold, angrep på hellige tilbedelsessteder og raseringer av hjem, og i noen tilfeller straffrihet og til og med benåding av dem som har vært involvert i angrep på religiøse minoriteter.»

Syttifem kongressmedlemmer, deriblant senator Bernie Sanders og Elizabeth Warren, signerte et brev til Biden der han ble innstendig oppfordret til å ta opp med Modi problemer med indernes menneskerettigheter, under deres toppmøte. Med det mekret de bare patetisk, mer for å prøve å bevare et snev av demokratisk troverdighet, for på den måten bedre å kunne promotere amerikansk imperialistpolitikk, ikke minst krigen mot Russland, enn noe annet.

Brevet begynte og avsluttet med å understreke hvor sentralt India-USA-partnerskapet er for å opprettholde «stabilitet», det vil si imperialistinteressene i regionen Det indiske hav-Stillehavet, og det berømmet Biden for angivelig å gjøre «menneskerettigheter» igjen til en sentralt prinsipp for amerikansk utenrikspolitikk. Hva Modi-regimet angår var det meste de kunne få seg til å si at Biden burde nevne «innskrenkingen av det politiske spilleromet, framveksten av religiøs intoleranse, målrettingen av borgerrettighetsorganisasjoner og journalister, og tiltakenende restriksjoner på pressefriheten og tilgangen til internett».

Dersom Modi er den høvelige representanten for Indias kapitalistoligarker (den øverste 1 prosenten som mesker seg på 45 prosent av landets rikdom, midt i et hav av fattigdom og elendighet), så er også Biden og Trump det for Amerikas del. Den første av to har tilbrakt et halvt århundre som senator, visepresident og nå som en president nedsunket i imperialistintriger. Han har bak det amerikanske folkets rygg konspirert for å igangsette og forfølge krig med Russland «så lenge det måtte ta, for uansett hvilken pris», om så å måtte utløse atomkrig. Trump, den fascistiske milliardæren som forsøkte å etablere et presidentdiktatur gjennom det mislykkede 6. januar-kuppet i 2021, bestreber seg i mellomtiden for å samle seg styringsklassens støtte ved å sverge å ville utslett sosialisme.

Det offisielle Washingtons oppstemte enstemmighet i omfavnelse av fascistkjeltringen Modi vitner om aggresjons- og krigsfeberen som griper styringsklassen, som den eneste veien ut av de uløselige problemene den konfronterer for å sikre USAs globale hegemoni i utlandet, og for å undertrykke en stadig mer rastløs arbeiderklasse hjemme. Selv mens den forfølger krig med Russland i Ukraina, forbereder amerikansk imperialisme seg for en voldelig konfrontasjon med Kina, landet den har identifisert som sin viktigste strategiske rival.

Der Biden-administrasjonen forfølger disse tvillingmålene, er det samtidig et klart element av både flaksing og kaving. Den uttalte målsettingen med utenriksminister Antony Blinkens besøk i Kina 18. og 19. juni, som inkluderte et møte med president Xi, var å få redusert spenningene med Kina. Denne håpede taktiske endringen henger sammen med det å få skapt bedre betingelser for Washington og deres NATO-allierte til å føre krig med Russland under betingelser der det er, med fiaskoen for den mye oppskrytte ukrainske motoffensiven, et voksende ståk om en direkte NATO-intervensjon i krigen.

Men der Biden forberedte seg på å ønske sin antiKina-allierte Modi velkommen, valgte han imidlertid å gni salt i såret ved å lange ut mot Xi som han fordømte som en diktator.

Når det er sagt, Indias innordning til Washingtons strategiske ambisjoner er en strategi forfulgt i mange år. Det er også USAs pådriver for strategisk å omringe Russland gjennom NATO-ekspansjon, og forvandlingen av Ukraina til en NATO-EU-stedfortreder.

Og på akkurat samme måte blir India-USA-«partnerskapet» på militær-sikkerhetsområdet forfulgt med en fullstendig hensynsløshet.

Ett potensielt tennpunktelement i denne sammenhengen er sammenflettingen av grensetvisten mellom India og Kina og den tre-kvart-århundre-gamle strategiske rivaliseringen mellom India og Pakistan med konfrontasjonen mellom USA og Kina, som besørger hver av disse en massiv ny sprengladning.

Først under Trump og nå Biden har USA forlatt enhver posering av nøytralitet i grensekonflikten mellom India og Kina. Washington sidestiller den nå rutinemessig med de USA-oppildnede territorielle tvistene mellom Kina og nabolandene i Sør-Kinahavet, som eksempler på kinesisk «aggresjon». Under betingelser der India og Kina har titusenvis av tropper med stridsvogner og krigsfly oppstilt mot hverandre langs den omstridte Himalaya-grensa, skryter indiske embetsfunksjonærer av at amerikansk «sanntids»-etterretning har gjort dem i stand til å kontre påståtte kinesiske inntrenginger.

Biden vil høflig ignorere Modis autokratiske styre og råtne hindusjåvinisme under deres toppmøte, mens han derimot vil presse ham på spørsmålet om Indias strategiske tilknytninger til Russland. I forfølgelsen av det indiske borgerskapets egen rovagenda har New Delhi avvist USAs press for at landet skal stemple Russland som «aggressor» i Ukraina-krigen og pålegge det straffesanksjoner.

Modi har i stedet forsøkt å berolige Washington ved å integrere India enda mer inn i USAs militærstrategiske offensiv mot Kina. Og den integrasjonen – ytterligere forsterket på denne ukas toppmøte, inkludert et stadig økende antall fellesmanøvrer og interoperabilitetsavtaler – er allerede enorm. India har i løpet av de tre siste årene, og veldig mye som respons på den økonomiske og geopolitiske krisa utløst av pandemien, økt de bilaterale, trilaterale og firelaterale tilknytningene med USA og landets viktigste allierte i Asia og Stillehavs-regionen, Japan og Australia. Øverst i dette nettverket står Quad, deres USA-ledede kvasi-militærsikkerhetsallianse.

At amerikansk imperialisme fører krig mot Russland samtidig som den systematisk forbereder seg på krig med Kina, understreker at Ukraina-krigen ikke er en episode, men de innledende stadiene av en ny imperialistoppdeling av verden. Men de samme kapitalistmotsetningene som eksploderer ut i imperialistkrig, besørger også næring til et enormt oppsving av den globale klassekampen, og skaper de objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon.