Om det kommer til at de 160 000 medlemmene av Screen Actors Guild–American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA) går til streik fra i kveld, onsdag 12. juli, vil det bli en av de største streikene i USA på flere tiår, som vil gjøre den gjenoppståtte globale klassenkampen enda dypere. Arbeidere må avvise selskapenes desperate bestrebelser for i siste liten å få inn føderale meklere og få kvalt streikeaksjoner, og ethvert forsøk fra deres fagforening om å kunngjøre en ny utsettelse, eller et utsalg.

De titusenvis av skuespillere, kringkastingsjournalister, nyhetsskribenter, redaktører og andre ville da slutte seg til de 11 000 manusforfatterne, medlemmer av Writers Guild of America (WGA), som har vært i streik siden 2. mai. SAG-AFTRA-streiken ville stenge ned praktisk talt alt av gjenværende film- og fjernsynsproduksjon i USA, og all internasjonal film- og fjernsynsproduksjon som involverer amerikanske skuespillere.

Den potensielle nedstengingen av vesentlige deler av underholdningsindustrien i USA, i den første «dobbeltstreiken» av manusforfattere og skuespillere siden 1960, har enorme implikasjoner.

For det første, det demonstrerer arbeiderklassens store styrke og omfang, i verdenskapitalismens sentrum. Med ett slag kan arbeidere stanse operasjoner i en multi-milliarder-dollar-industri som er uunnværlig for det borgerlig styret og dets stabilitet.

For det andre, streikens rekkevidde og dens innvirkning på global film- og fjernsynsproduksjon bringer fram i lyset kulturlivets sammenkoblede, internasjonale karakter, og de felles behovene og interessene til kunstnere og arbeidere innen film, fjernsyn og alle relaterte felt.

For det tredje, en streik vil være en oppmuntring for andre arbeidere til å motsette seg storselskapene og deres uopphørlige angrep på arbeidsplasser, lønninger og vilkår, som ved UPS, i bilindustrien og for de streikende hotellarbeiderne i California. Forøvrig, SAG-AFTRA-medlemskapet innordner seg objektivt sett med arbeidere i kamp rundt om i hele verden.

For det fjerde, den voksende opposisjonen fra alle deler av arbeiderklassen avslører den kontinuerlige propagandainnsatsen fra media og politikere for å framstille Amerika som et generelt fornøyd, velstående land, som støtter sin regjerings endeløse kriger. USA er faktisk ei sydende gryte av sosialt raseri og opposisjon.

SAG-AFTRA-arbeidere vil gå til streik på grunn av mange konkrete anliggender, deriblant fallende inntekter på grunn av inflasjonen og veksten av streaming, som både har tildelt residuals* et knusende slag og har resultert i kortere programmeringssesonger og mindre arbeid. Veksten av kunstig intelligens (KI) vil tillate konglomeratene å gjenskape forestillinger og erstatte menneskelige skuespillere. [* residuals er økonomisk kompensasjon i tilfelle av repriser, syndikering, DVD-utgivelser, og annen distribusjon av verk de har deltatt i produksjonen av.]

En Variety-artikkel i mai rapporterte at SAG-AFTRA-medlemskapet siden 2020 har økt med 10 000 mens fagforeningens kontingentinntekter har «forblitt flate», som avslører et fall i medlemmenes reallønninger. I ethvert gitt år vil anslagsvis 50 prosent av SAG-AFTRAs medlemmer «ikke tjene ei krone for utøvelsen av skuespillerfaget; bare 5 til 15 % av medlemmene tjener nok til å kvalifisere for tilgangen til helseforsikring, med terskelnivået $ 26 470.» Variety estimerte at bare to prosent av fagforeningens medlemmer «trygt tjener ei middelklasselønn ... Arbeidsstyrken blir stadig mer utsatt for prekære betingelser, med gig-aktig og usikker yrkesvirksomhet.»

Samtidig konfronterer manusforfattere og skuespillere gigantiske storselskaper, organisert i kontraktsmotparten Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), slike som Disney, Amazon, Netflix, Apple, Sony og Warner Bros., med billioner i finanseiendeler.

Disse selskapenes direktører fortsetter å meske seg samtidig som de fordømmer de «urimelige» kravene fra manusforfattere og skuespillere. Los Angeles Times avslørte tidlig i juni at den økonomiske kompensasjonen «for Hollywoods toppdirektører gikk til himmels under pandemien, og i 2021 steg opp til samlet $ 1,43 milliarder, opp 50 % fra den samlede kompensasjonen i 2018.» De tre best betalte direktørene i underholdningsindustrien tjente i løpet av de fem siste årene til sammen $ 1,1 milliarder. Times skrev: «Selv i et land så sterkt preget av økonomisk ulikhet er Hollywoods lønnsnivåer helt unike.“

Forøvrig, SAG-AFTRA-medlemmers nylige brev, til slutt signert av mer enn 2 000 utøvere, adressert til deres fagforeningsledere der de ble advart mot å begå et svik, var et tegn på nye, ustabile tider. Som respons på fagforeningsledernes rosenrøde uttalelser forlangte det åpne brevet «en seismisk omstilling» og intet mindre enn en «transformativ avtale». Det uttrykte bekymring for «at SAG-AFTRA-medlemmer kan være beredt til oppofrelser som lederskapet ikke er».

Denne høyst kjærkomne handlingen undergravde bestrebelser for å slutte en utsalgsavtale, og svekket SAG-AFTRA-lederne. Avsløringen at fagforeningspresident Fran Drescher tilbrakte en lukrativ weekend i Italia sammen med Kim Kardashian i «jakt på kameralinser» under oppløpet til en mulig streik, opprørte skuespillerne ytterligere. Kardashian hadde vekket deres irritasjon ved å krysse ei manusforfatterstreikevakt i slutten av juni. Drescher avslørte seg også nok en gang for å være under innflytelse av reaksjonær antivaksinasjonspropaganda.

Det nåværende utbruddet i film- og fjernsynsproduksjonen handler om mye mer enn streaming og residuals. Ikke bare avslører dagens situasjon film- og fjernsynsproduksjonen som en dårlig «forretningsmodell», som visse bransjekritikere antyder, den avslører en voksende bevissthet om at amerikansk kapitalisme er en «dårlig», og faktisk uholdbar «sosial modell».

Det som til syvende og sist er anliggendet i manusforfatternes og skuespillernes kombinerte streikeaksjon er den degenererte og farlige tilstanden i amerikansk og global kapitalisme. Den folkelige fiendtlighet tiltar mot USAs endeløse kriger og trusselen om kjernefysisk utslettelse, mot fattigdom og sosial ulikhet, fra økologiske katastrofer til millioners unødvendige død i pandemien, til morderisk politivold, til domstolenes angrep på abort og andre grunnleggende rettigheter, til sensur og forbud mot bøker, til den pro-korporative, krigshissende Biden-administrasjonen og til ignorante, fascistiske kjeltringer som Donald Trump og Ron DeSantis.

Nedstengingen av film- og fjernsynsproduksjonen er en trussel og en utfordring for selskapenes struping av kunstnerisk frihet og kreativitet. Bransjens administrative direktører, uten en original tanke i hodet, presiderer for det meste over produksjonen av en serie tegneseriefantasier og «action blockbusters», den ene tommere og mer elendig enn den forrige. Manusforfattere og skuespillere som begjærer å utføre seriøse, varende verk – det har de siste årene begynt å dukke opp vesentlige eksempler – kan bare med skrekk se på den store overvekten av søppel, og på studioenes og nettverkenes bevisste bestrebelser for å gjøre deres publikums hjerner til grøt. Manusforfatternes og skuespillernes streikebevegelse må oppmuntre til en vending til realisme i film- og fjernsynsproduksjonen, der kunstnere blir stilt overfor de harde fakta av samtidens sosiale liv.

Lederskapet for fagforeningene i underholdningsindustrien har som helhet allerede bevist deres verdiløshet fra et kampsynspunkt. Manusforfattere og skuespillere trenger lønnsøkninger på 25 prosent og mer, ganske enkelt for å utligne for det de har tapt, en gjennomgående kontroll over bransjens anvendelse av kunstig intelligens, og residual-kompensasjoner knyttet til programmenes og filmenes suksess og seertall, hvilket fordrer at selskapene åpner deres bøker for arbeidernes innsyn og inspeksjon. Situasjonens alvor og kampens dimensjoner fordrer at nye organisasjoner, grunnplankomitéer, demokratisk kontrollerte av medlemskapet og som uttrykker deres tiltakende besluttsomhet, fører kampen fram til slutten.

SAG-AFTRA-streiken, om den bryter ut, vil finne sted i en opprørt sosial og politisk kontekst.

På den ene siden brygger imperialistene i Vilnius, anført av Biden, opp noe helt uhyrlig: Opptrappingen av blodbadet i Ukraina, flere dødsfall, risikoen for en langt større verdensbrann.

På den andre siden er eksplosive utbrudd mot eksisterende betingelser på dagens orden, som alltid kommer som en «overraskelse» på det offisielle samfunn: Masseprotester i Frankrike og på Sri Lanka, streiker av havnearbeidere i British Columbia og hotellarbeidere i Los Angeles, de forrådte postarbeidernes masseraseri i Storbritannia, og mange andre utbrudd av sosial harme.

De to prosessene tørner sammen – barbarisk reaksjon og sosialt opprør.

Den eneste veien ut av det nåværende blindgata er at arbeiderklassens bevegelse opptrer som en mektig, kommanderende internasjonal styrke, som bevisst bestreber seg for en sosialistisk omorganisering av samfunnet og kulturen. Svaret på krigens skrekk og gru og på kapitalismens brutalitet ligger langs denne veien.