Storbritannias avtroppende forsvarsminister Ben Wallace har løftet lokket på diskusjoner som føres i regjeringen over krig med Russland og Kina.

Wallace sa til Sunday Times denne helga at han vil trekke seg som forsvarsminister ved neste kabinettomstokking, og som parlamentsmedlem (MP) ved neste generalvalg.

Hans avgang i år har lenge vært planlagt, selv om Wallace hadde håpet å kunne flytte over på ferske beiter i stedet for å pensjonere seg politisk. Han takket i fjor nei til å stille til valg for lederskapet av Det konservative partiet, til tross for betydelig popularitet blant partiets MP-er og medlemskapet, i forventning om å bli utnevnt til NATOs generalsekretær. Men den forhåpningen ble torpedert av Biden-administrasjonen på grunn av en risiko for å fremmedgjøre Tyskland og Frankrike, og Jens Stoltenberg ble i stedet overtalt til å bli for nok et år.

Han sa bittert til Times: «Hvorfor støtter de ikke sin nærmeste allierte, når de fremmer en kandidat? Jeg synes det er et betimelig spørsmål.»

Intervjuartikkelen hadde tittelen «Hvorfor jeg slutter i politikken – og min frykt for at vi vil være i krig innen 2030.»

Wallace var uvanlig oppriktig. Han advarte: «Mot slutten av tiåret kommer verden til å bli langt mer utrygg, mer usikker. Jeg tror vi vil befinne oss i en konflikt. Hvorvidt det er en kald eller varm konflikt, jeg tror vi kommer til å være i en vanskelig posisjon.»

Russland og Kina nevnes som de største farene, der Vladimir Putin har evnen «i løpet av de neste tre eller fire årene til å lange ut» og ha «en doktrine for bruk av taktiske atomvåpen». Selvfølgelig, Storbritannias fremste allierte USA forbeholder seg også retten til et nukleært førsteangrep.

Wallaces tidslinje kan godt være optimistisk. Storbritannia er allerede dypt involvert i en militær konflikt med Russland, og leverer ammunisjon og utstyr, inkludert avanserte og tunge våpen, trening, etterretning og spesialstyrkeassistanse til den ukrainske hæren, i en krig utkjempet under direksjon av NATO-alliansen. Storbritannia bidrar med betydelige styrker til NATO-krigsspill i andre land på Russlands grenser.

Men i faværet av brei folkelig entusiasme for en krig med den største atomvåpenmakten i verden, baserer den britiske styringsklassen seg sterkt på at media og hele det politiske etablissementet skildrer en situasjon der Storbritannia på en eller annen måte er i tilstrekkelig avstand fra krigen i Ukraina til å være immun mot konsekvensene.

Wallace er den første kabinettpolitikeren til offentlig å løfte fram realiteten at Storbritannia og hele NATO-alliansen er på en kurs til direkte krig med Russland, og til og med Kina. Hans kommentarer er en innrømmelse av at befolkningen i Storbritannia blir dratt inn i en potensielt katastrofal konflikt av styringseliten.

Han er i en posisjon til å vite. Wallace er den lengst kontinuerlig tjenende regjeringsministeren og den lengst tjenende Tory-forsvarsministeren siden Winston Churchill, i en periode med ekstraordinær politisk uro, inkludert fraksjonskamper om Brexit og utskiftingen av to statsministre på like mange måneder. Han er en tidligere kaptein i Scots Guards, og ekstremt nært ledelsen av de britiske væpnede styrker.

Til tross for at han nylig ble tatt ved nesa relatert generalsekretærstillingen i NATO har han av amerikansk imperialisme vært ansett som et essensielt viktig kontaktpunkt for kommunikasjon og stabilitet i Storbritannia. Midt under krasjet av Liz Truss’ korte premierskap ble Wallace i tolvte time kalt til et hemmelig møte i Washington, for diskusjoner som hans viseminister James Heappey beskrev som «hinsides hva man kunne tro».

USAs Pentagon-pressesekretær forklarte: «Han er her i dag for å diskutere Ukraina-situasjonen, og USAs og Storbritannias felles innsatser for å støtte Ukraina, så vel som for, igjen, å bekrefte de transatlantiske båndene og samarbeidet som våre to land deler når det kommer til anliggender som Russland.»

Det er sannsynlig at Wallace ble fortalt under det besøket ikke å stille i det den gang vordende Tory-lederskapsvalget, for å holde en figur USA kunne stole på i spissen for Storbritannias væpnede styrker, i forbindelse med overgangen til et nytt kabinett. Derfor ikke så rart at han ikke bare var snurt men direkte rasende over å bli forhindret i hans ambisjon om å lede NATO.

Times skrev mandag i sin redaksjonelle lederartikkel: «Samtidig med kriser hjemme og i utlandet har han tjent effektivt og gjort det mulig for Storbritannia å spille en avgjørende rolle i forsvaret av Vesten. Hadde ting bare vært litt annerledes hadde han kanskje nå hatt en enda høyere stilling. Som det er, forlater han nå det offentlige liv med Storbritannias rykte blankpusset og den transatlantiske sikkerheten sterkere ...»

«Heller enn å søke et mytisk felles grunnlag for en forhandlet overenskomst som ville belønne russisk aggresjon, har han ført kampen på idé- og ideologiplanet.»

Dette er grunnen til, som Times refererer fordelaktig, at Wallace har vært en så ivrig forkjemper for økte militærutgifter. Som så intimt kjent med NATOs krigsplaner som ingen annen i Storbritannia, er han smertelig inneforstått med de enorme ressursene som må mobiliseres for å gjøre britisk imperialisme beredt og i kampform, og om angrepene som derfor må igangsettes mot sosiale utgifter og arbeiderklassen.

Det gikk rykter om at hans resignasjon i februar, fordi han ikke fikk sikret forpliktelser fra statsminister Rishi Sunak og finansminister Jeremy Hunt til å forplikte 3 prosent av landets BNP til forsvaret, og en økning på £ 8 til £ 11 milliarder i forsvarsutgifter de to neste årene. Han nøyde seg til slutt med et løfte om å øke forsvarsutgiftene til 2,5 prosent, som han kalte «et skritt i riktig retning, og raskere kunne det selvfølgelig ikke vært trengt».

I søndagens intervjuartikkel, som kunngjorde hans forestående fratredelse, sa Wallace til Times at «hans stolteste bragd er krigen han førte i Whitehall for forsvaret. ‹Jeg har kombinert alt dette med en budsjettøkning på £ 24 milliarder, en forsvarsreform og investeringer for modernisering av hæren,› sa han.»

«‹Jeg overtok et departement som gjennom 30 år hadde lidd av nedskjæringer og hadde vedgått at hele regjeringen handlet om helse- og utdanningsvesenet, mens forsvaret bare var skjønnsmessige utlegg. Det jeg håper jeg har klart å gjøre de fire siste årene er å låse opp genuint nye penger, og vinne argumentet at forsvar er kjernen.»

Avisa fortalte at Wallace fortsatte med å si at forsvarsutgifter kunne «bli ei skillelinje ved parlamentsvalget. ‹For øyeblikket ser jeg at Labour helt unngår spørsmålet om finansiering av forsvar,› sa han.»

Faktisk er det ikke så mye som ei spalte dagslys mellom Toryenes og Labours holdning til militæret og krigen i Ukraina, der Labour bare er enda mer krigshissende. Skyggeforsvarsminister John Healey kritiserte Toryenes forsvarsutgifter i en tale i Underhuset sist fredag: «Det var 2,5 % av BNP i 2010. Vi har ikke kommet i nærheten av det i noen av de 13 årene etter 2010.»

Han utfordret regjeringen til å «ta opp Labours planer om å gjennomføre en NATO-test av vesentlige forsvarsprogrammer, for å sikre at vi oppfyller våre NATO-forpliktelser».

Om Labour ikke har kommet med noen forpliktelser om forsvarsutgifter, så er dette i tråd med partileder sir Keir Starmers insistering på at han ikke vil gi noen utgiftsløfter før han tiltrer som partiet med «budsjettansvarlighet», i tillegg til å være «NATO-partiet».

Ikke desto mindre peker Wallaces kommentar på hvordan politisk «debatt» mellom de to hovedpartiene i økende grad vil bli dominert av deres nødvendighet av å finne mer penger til krig gjennom angrep på lønninger og sosiale tjenester, som eksempelvis helsevesenet. Dette vil uunngåelig bli kombinert med nye bølger av undertrykkende lovgivning rettet mot streiker, protester og ytringsfriheten.

Styringsklassens krigsplaner er langt framskredne. De må matches og nedkjempes av en sosialistisk strategi, som baserer seg på opposisjonen som vil utvikles i arbeiderklassen til de oppofrelser krigshisserne forlanger av den.