Intervju med partilederen for Tysklands Die Linke: En politisk fallitterklæring

Det halvtimes lange «sommerintervjuet» med Die Linkes partileder Janine Wissler, som Tysklands vesentligste allmennkringkaster ARD programmerte i beste sendetid 16. juli, var en politisk fallitterklæring.

Den tyske regjeringen organiserer den største opprustingsoffensiven siden Hitler, og provoserer til en nukleær konfrontasjon med Russland; dette saler den på arbeiderklassen kostnadene for gjennom inflasjonskutt i lønninger og sosiale utlegg; den styrker statens repressive apparat og fordømmer tusenvis av flyktninger til elendighet og død ved å forsegle de europeiske yttergrensene. Men Die Linkes partileder Wissler har bokstavelig talt ingenting å si om noe av det.

Die Linkes to med-ledere, Martin Schirdewan og Janine Wissler, på partiets Erfurt-kongress i juni 2022 [Photo by Martin Heinlein / Die Linke / CC BY 2.0]

Helheten av intervjuet gjør det klart at Die Linke, som i flere av Tysklands føderale delstater, Bundesländer, regjerer sammen med Sosialdemokratene (SPD) og Die Grünen, også når som helst ville være beredt til å gå inn i den føderale regjeringen, og støtte dens politiske orienteringer for krig og sosial innstramming.

Millioner av arbeidere på jernbanene, i de offentlige tjenestene, på sykehus og i store industriselskaper leter etter måter og virkemidler for å forsvare deres lønninger og arbeidsplasser, og henter inspirasjon fra masseprotestene i Frankrike og andre land. Men Wisslers kritikk av regjeringen, i den grad hun i det hele tatt gir uttrykk for noen, var i sin helhet informert av bekymring for at hun og fagforeningsapparatet kunne miste kontrollen over arbeidernes kamper.

Hun besørger rådgivning til den føderale koalisjonen av SPD, Die Grünen og Liberal-demokratene (FDP) om hvordan de kan få roet ned klassekampen, og kan unngå en åpen konfrontasjon. Men hun sier ingenting for å oppmuntre arbeidere til å slåss mot trepartikoalisjonen, og sier ikke ett ord om den skrikende sosiale ulikheten og de superrikes obskøne formuer, der de på statens bekostning har mesket seg på finanskrisa og pandemien.

Hennes blikk når ikke ut over landegrensene. Hun unngikk behendig enhver henvisning til klassekampene i Frankrike, Storbritannia og andre land, fordi hun, i likhet med regjeringen, frykter utviklingen av en slik bevegelse også i Tyskland.

Wissler bruker mer tid på å la seg forarge av hennes partifelle Sahra Wagenknecht enn på å kritisere regjeringen. Under forleden års «sommerintervju» [engelsk tekst] forsvarte hun Wagenknecht, selv om Wagenknecht da nettopp hadde utgitt ei ny bok [engelsk tekst] som tok til våpen mot kosmopolitisme og kulturell åpenhet, forfektet proteksjonisme og en sterk stat, og fordømte innvandrere og flyktninger for å trykke ned lønningene, for å være streikebrytere og elementer fremmedartet for tysk kultur.

Men Wissler reiser nå bust siden Wagenknecht åpent uttaler seg mot den tyske regjeringens våpenleveranser til Ukraina og mot NATOs krigspolitikk. Det gjør Wagenknecht imidlertid ikke fra den internasjonale arbeiderklassens antimilitaristiske ståsted, men fra det høyreorienterte, nasjonalistiske ståstedet til de deler det tyske borgerskapet som ønsker å ruste opp og føre krig uavhengig av USA. Men for Wissler er imidlertid enhver tvil om den offisielle krigspropagandaen allerede et skritt for langt.

Die Linkes flertall, medregnet Wissler, står fullt og helt bak regjeringens politikk for krig. Hun gjentok i intervjuet punkt for punkt deres begrunnelse for krigen: «Det er klart for meg at det er en angrepskrig [fra Russlands side], som ikke kan rettferdiggjøres av noe som helst. Russiske tropper har ingenting i Ukraina å gjøre, vi krever tilbaketrekkingen av alle russiske tropper.» Indirekte svarer hun på spørsmålet om dette også inkluderte tyske våpenleveranser til Ukraina, med et ja: «Ukraina har en rett til selvforsvar».

Wissler legger til at krigen må avsluttes så snart som mulig. I all hovedsak er «alle enige om at denne krigen også vil bli avsluttet ved forhandlingsbordet» – en uttalelse som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock (Die Grünen), Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og andre krigshissere også kunne si seg enige i, når det uttrykkes i så generelle vendinger.

Samtidig støtter Wissler også NATO. På spørsmål om Die Linkes resolusjon om oppløsing av NATO fortsatt gjelder, svarer hun bekreftende. Krigene NATO tidligere har ført, hvorav noen var i strid med folkeretten, ville ikke bli bedre og mer rettferdige fordi Russland fører en angrepskrig, sa hun. Men «utopien» at NATO skal erstattes av en global sikkerhetsallianse der alle relevante aktører, inkludert Russland, skal være representert, har av denne krigen «foreløpig blitt presset ut i en fjern framtid».

Oversatt til klartekst betyr dette: «I prinsippet, ja, vi går inn for å oppløse NATO. Men bare når vi først har beseiret Russland, og er sterke nok til å føre krig uten selve USA.»

Wissler støtter også åpent eller indirekte den tyske regjeringens reaksjonære politikk på andre sentrale politiske anliggender.

Selv om 1 875 mennesker har blitt ofre for EUs isolasjonistiske politikk i Middelhavet bare siden begynnelsen av året, og den greske kystvakta nylig utenfor havnebyen Pylos senket en båt som fraktet 750 flyktninger, med viten og vilje eller av uaktsomhet, ytret ikke Wissler ett kritisk ord om EU og unionens morderiske flyktningepolitikk. I stedet begrenset hun seg til å kreve mer av den tyske regjeringens finansstøtte til landets kommunale myndigheter for innkvartering av flyktninger.

Om klimavern uttalte hun flere ganger at dette måtte være «sosialt rettferdig», uten å forklare hva det konkret betyr. En kraft var nødvendig «som legger press på regjeringskoalisjonen for å gjøre mer for klimabeskyttelse». Hun sier ikke at klimavern ikke er forenlig med politikken til regjeringen, som setter de rikes profitter over samfunnets behov. Wissler nevnte heller ikke med ett ord koronaviruspandemien, der regjeringens «profitt før liv»-politikk i Tyskland har krevd minst 175 000 liv.

Wissler var ikke engang bekvem med åpent å ta avstand fra høyresidens lov-og-orden-politikk. Hun unngikk spørsmålet om hva hun mener om Den kristelig-demokratiske unions (CDU) nye generalsekretær Carsten Linnemann, og hans krav om at ungdom som slåss i svømmebassenger må dømmes i summariske straffesaker. Hun sa hun gjerne skulle sett slike politiske lov-og-orden-retningslinjer også bli anvendt på selskapers og næringslivslederes kriminelle virksomheter.

Wissler og Marx 21

Janine Wissler har vært med-leder for partiet Die Linke i to-og-et-halvt-år. Hun ble i februar 2021 valgt til å lede partiet sammen med Susanne Hennig-Wellsow, som siden har blitt erstattet av Martin Schirdewan.

På det tidspunktet hadde media bestrebet seg for å framstille Wissler som et venstreorientert motstykke til Hennig-Wellsow, som i kraft av å være den kvinnelige høyrehånda til Bodo Ramelow, premierminister i Bundesland Thüringen, tilhører Die Links regjerende fløy. Wissler, som den gangen hun ble valgt til partileder var 39, var tidligere medlem av den falske trotskisttrenden Marx 21, tidligere allierte av Storbritannias statskapitalistiske Socialist Workers Party, og tilsluttet seg Die Linke via gruppene Linksruck og WASG.

World Socialist Web Site delte ikke denne vurderingen av at hun var et venstrealternativ; allerede den gangen beskrev vi [engelsk tekst] Wissler som en «ledende borgerlig politiker som samstemmer med Hennig-Wellsow i alle sentrale anliggender». Vi refererte til Wisslers aktiviteter i Hessens Landtag [engelsk tekst], delstatens lovgivende forsamling, som hun hadde tilhørt siden 2008.

I 2008 sa hun seg enig med Sosialdemokratene og Die Grünen om å støtte en minoritetsregjering i Hessen av SPD og Die Grünen, et forsøk som forøvrig mislyktes på grunn av motstand fra noen SPD-representanter. I 2018 prøvde hun igjen å smi en Bundesland-regjeringsallianse med SPD og Die Grünen. Som parlamentarisk gruppeleder i Hessen Landtag smidde de også tette relasjoner med næringslivsrepresentanter i finansmetropolen Frankfurt.

Vi evaluerte imidlertid Wissler ikke bare på bakgrunn av hennes praksis i Hessens delsstatspolitikk, men framfor alt også på grunnlag av den internasjonale strømningen hun tilhørte siden hun var 17-år-gammel, og ble politisk utdannet i.

Tony Cliff

Linksruck var den tyske avleggeren fra de såkalte «statskapitalistene», basert på den britiske sosialisten Tony Cliff. Cliff ble i 1950 utvist fra den britiske seksjonen av Den fjerde internasjonale for å nekte – under trykket av den kalde krigens antikommunistiske hysteri – å forsvare Nord-Korea i krigen med USA.

Cliff mente at Sovjetunionen var «statskapitalistisk», og ikke slik Den fjerde internasjonale vurderte det, en degenerert arbeiderstat der regimet hadde degenerert under det stalinistiske byråkratiet, men hvor eiendomsrelasjonene skapt av Oktoberrevolusjonen i 1917 var opprettholdt. Cliff og hans tilhengere nektet å forsvare Sovjetunionen og de deformerte arbeiderstatene mot imperialistangrep, som var ensbetydende med å støtte imperialismen.

Formelen «Verken Washington eller Moskva, men internasjonal sosialisme», som ble det politiske varemerket for Cliff-tendensen, tjente i praksis til å støtte imperialismens forbrytelser, samtidig som de distanserte seg fra dem i ord. Forsvaret av de mest høyreorienterte politiske orienteringen under dekke av pseudo-venstre-fraser ble modus operandi for «statskapitalistene» og deres tallrike avleggere, også i alle andre politiske spørsmål.

I flere tiår fungerte de som et «venstre»-fikenblad for sosialdemokratiske partier. Da Janine Wissler ble med i Linksruck-gruppa som student, var den aktiv i SPDs ungdomsorganisasjon og involvert som fotsoldater for den sosialdemokratiske kanslerkandidaten Gerhard Schröder. Etter Schröders sosialt regressive Agenda 2010-politikk, vendte noen SPD- og fagforeningsbyråkrater seg bort fra SPD, i frykt for å miste all innflytelse over arbeiderklassen. De etablerte WASG og grunnla deretter Die Linke sammen med det stalinistiske etterfølgerpartiet PDS til det tidligere Øst-Tysklands statsparti (SED). Linksruck byttet også på samme tid verter. Gruppa oppløste seg formelt, tilsluttet seg Die Linke, og dannet der Marx 21-nettverket.

Disse ekspertene på høyrepolitikk i venstreorientert kledning ble tatt imot med åpne armer. Kort tid før hadde gruppa, som besto av noen titalls medlemmer, nærmest kollapset på grunn av interne meningsforskjeller og skandaler. Nå åpnet det seg lukrative karrieremuligheter. Wissler var ikke den eneste som steg opp til en topp-post. Christine Buchholz, Nicole Gohlke og Hubertus Zdebel satt i Bundestag (det føderale parlamentet Forbundsdagen) i flere parlamentsperioder. Buchholz, som i likhet med Wissler kommer fra partiets Bundesland Hessen-forening, var i tolv år medlem av Bundestags forsvarskomité og besøkte jevnlig tyske tropper [engelsk tekst] stasjonert i utlandet.

Marx 21 spilte en nøkkelrolle i å fremme Die Linkes høyreorienterte politiske orienteringer. Nettverket støttet imperialistintervensjonen i Syria, feiret det høyreorienterte kuppet i Ukraina i 2014 som en «demokratisk revolusjon», og har siden intensivt promotert et pro-vestlig regimeskifte i Russland.

Det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) har profitert på denne høyreorienterte politikken. I Øst-Tyskland, der Die Linke en gang hadde sine høyborger, ligger partiet nå under 10 prosent i valgene, mens AfD er det sterkeste partiet med nesten 30 prosent oppslutning. På landsbasis står Die Linke med 4 prosent i ARDs siste rundspørring Deutschlandtrend. Det betyr at partiet ikke ville komme over 5 prosent-terskelen for å komme til representasjon i Bundestag. De tre regjeringspartiene har nå på føderalt nivå til sammen bare 38 prosent oppslutning. Med 20 prosent er AfD på andreplass bak CDU, og foran kanslerens parti, SPD.

Wissler hadde ingenting å si i sommerintervjuet om Die Linkes tilbakegang og AfDs framvekst, et parti som vrimler av ytre høyre-ekstremister og nynazister, bortsett fra at Die Linke var for splittet og for selvopptatt. Som om framveksten av det ytre høyre var et kommunikasjonsproblem!

I virkelighetens verden er det den føderale regjeringens militaristiske, antiarbeiderklasse og nasjonalistiske politikk, og dens støtte fra Die Linke, som er årsaken til at AfD styrkes. Regjeringens adoptering av AfDs politiske orienteringer baner vei for det ytre høyre og setter dem i en posisjon til å kunne kanalisere frustrasjonen og harmen til småborgerlige sjikt, og til en viss grad arbeidere, inn i reaksjonære, nasjonalistiske farvann.

AfDs framvekst viser den politiske fallitten til Marx 21 og lignende politiske grupperinger som svinger seg innen og rundt Die Linke. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens tyske seksjon Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, har i flere tiår kjempet mot disse tendensene. Vi kaller dem «pseudo-venstre» – det vil si høyreorienterte partier som tilegner seg et venstreorientert dekke. De representerer ikke arbeiderklassen, men privilegerte deler av den øvre middelklassen som føler seg truet av klassekampens intensivering og som responderer med å bli mer integrert inn i regjeringen og staten.

ICFI har alltid avvist en politikk som innebærer å underordne seg de byråkratiske apparatene under påskudd av en brei venstreenhet. Vi slåss for arbeiderklassens uavhengighet av sosialdemokratiets byråkrati og av fagforeningsapparatet, og alle deres pseudo-venstre-vedheng. Bare et internasjonalt parti basert på, og til forsvar for store historiske prinsipper, er i stand til å motstå styringsklassens politiske press og til å vinne arbeidernes tillit i tider med revolusjonære omveltninger.

Og slike tider er nå under utvikling. Tapet av tillit til etablissementspartiene, det borgerlige demokratiets tilbakegang, den uforlignelige kløfta mellom fattig og rik, gjenkomsten av fascisme og krig, og kapitalismens generelle krise, er bare de første tegnene på enorme revolusjonære omveltninger der massene – som Leo Trotskij skrev om i Den russiske revolusjonens forløp – vil intervenere direkte inn i historiske begivenheter.

Die Linke, Marx 21 og alle andre pseudo-venstre-grupper er et hinder for dette. De forbereder ikke arbeiderklassen på kampen for et sosialistisk samfunn, men gjør alt hva de kan for å forhindre den. Det er derfor de, i møte med den dypeste sosiale krise, vender seg lenger og lenger til høyre.

Alle i Tyskland som seriøst ønsker å ta opp kampen mot krig, mot fascisme og for et sosialistisk samfunn, må bli med og bygge Sozialistische Gleichheitspartei (SGP). Betydningen av partiets kamp for prinsipper kommer nå til skue: Det internasjonale sosialistiske programmet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) sammenfaller med et kraftig oppsving av klassekampen, mens Die Linke og dets pseudo-venstre-vedheng har forvandlet seg til dypt reaksjonære og militaristiske krefter.

Loading