Etter at Frankrikes president Emmanuel Macron i vår innførte hans upopulære pensjonskutt har han stokket om på hans regjering for å forberede ytterligere angrep på sosiale ytelser når regjeringen i september er tilbake til sin regulære tidsplan.
Macron vet han regjerer mot folkeviljen og bare er i stand til å påtvinge hans styre gjennom politiets undertrykking av opposisjonen, og med fagforeningsbyråkratienes støtte. Krigen NATO fører mot Russland i Ukraina har forverret inflasjonen som utarmer befolkningen. En massiv opprusting av det franske militæret blir finansiert av de ondsinnede nedskjæringene av landets sosiale velferd.
«De rikes president» innførte hans pensjonsreform ved bruk av den antidemokratiske mekanismen i konstitusjonens artikkel 49-3, uten at Nasjonalforsamlingen engang fikk avholdt en avstemming, og han utplasserte massiv tilstedeværelse av opprørspolitiet for å bryte streikene og protestbevegelsen.
Macron har de siste ukene stått overfor et nytt opprør mot hans regjering – opptøyene mot politivold etter politidrapet på tenåringen Nahel M. Macrons regime responderte med mobilisering av 45 000 tungt bevæpnede polititropper for å få lagt ned demonstrasjonene. Kort etter opptøyenes innledning erklærte politiforbundet at politiet var i «krig» med «de ville hordene». Med høylytt støtte fra Marine Le Pens høyreekstreme parti Nasjonal samling, Rassemblement nacional (RN), slo politiet brutalt ned på arbeidere og ungdom, bistått av elementer fra det ekstreme høyre.
Kort før omstokkingen av regjering gratulerte Macron seg selv med hans pensjonskutt. Han uttalte til kringkasteren BFMTV: «Vi har fått ting i bevegelse, fra pensjoner til arbeidsmarkedet. Vi har gått til kraftige aksjoner på arbeidsplasser, energi og miljøomstilling. Vi har gått inn for store reformer.»
Presidentens bravader skjuler en regjering i krise. Media indikerer at Macron og Elisabeth Borne, som har beholdt hennes post som statsminister, hadde det svært vanskelig med å få stokket om på regjeringen. Huffington Post rapporterte at det skulle tre møter til mellom Macron og Borne for å få bestemt de nye ministrene.
Omstokkingen skulle vært avklart torsdag i forrige uke, men ble forsinket til dag derpå. Torsdag kveld uttrykte en prominent regjeringsrådgiver på BFMTV klar irritasjon over mangelen på kommunikasjon fra regjeringen eller Elysée Palace, og sa: «Når du starter på feil fot, er dette hva som skjer. Alt med dette hendelsesforløpet er søppel.»
Thomas Cazeneuve skal erstatte Gabriel Attal i departementet for offentlige finanser, mens sistnevnte blir minister for statlig utdanning og ungdom, og erstatter Pap Ndiaye. Aurore Berger overtar solidaritetsdepartementet, og Aurélien Rousseau blir minister for helse og forebygging.
De vesentlige ministrene offentlig assosierte med pensjonskuttene og politiets undertrykking har beholdt deres posisjoner. Bruno Le Maire forblir økonomiminister og Eric Dupond-Moretti forblir justisminister. Gérald Darmanin, tidligere medlem av den ekstremt høyreorienterte gruppa Action Française som hadde tilsyn med undertrykkingen av demonstrasjonene mot pensjonsreformen og politivolden, forblir minister for innenriksaffærer og de oversjøiske territoriene.
Macron setter hans regjering på krigsfot mot arbeiderklassen, der han forteller det nye kabinettet at han ønsker at andre «avgjørende reformer» skal gjennomføres til høsten: «Ting vil ikke bli enklere kommende høst, da Frankrikes politisk liv vil ikke bli noe lettere.»
Regjeringen skal utdype innstrammingene for å få arbeiderklassen til å betale for imperialistkrig. Macron hevdet feilaktig at det ikke fantes penger til pensjonene. Men med hans oppfordring til å bygge en europeisk «krigsøkonomi» er det mer og mer åpenbart at pensjonskuttene ble gjort for å finansiere en massiv avleding av ressurser over til militærmaskina for å finansiere verdenskrigen som forberedes bak befolkningens rygg.
Det framtidige lovforslaget om militære bevilgninger hever de totale utgiftene til landets væpnede styrker over de syv neste årene til € 413 milliarder. Det årlige militærbudsjettet skal innen 2030 være på € 69 milliarder, sammenlignet med € 32 milliarder i 2017. I hans forslag for en finanslov for 2024 vil Macron ha en reduksjon på € 4,2 milliarder i statens utgifter, den første overordnede reduksjonen på ti år.
Stilt overfor den overveldende motstanden fra det franske folket mot Macrons pensjonsreformer, har fagforeningsbyråkratiene og deres pseudo-venstre-allierte, som Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France Insoumise (LFI), Olivier Besancenots Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), og Nathalie Arthauds Arbeiderkamp, Lutte ouvrière (LO), oppnådd å kvele den sosiale motstanden mot Macron. Mens to tredjedeler av befolkningen gikk inn for å blokkere økonomien og utdype kampen mot presidenten, konspirerte fagforeningsapparatet for å få lagt ned kampen.
For å få pålagt arbeiderklassen de kommende angrepene har Macron til hensikt igjen å kalle på fagforeningenes tjenester. Presidenten rådførte seg med deres ledere i forkant av hans omstokking. François Hommeril, president i fagforbundet for teknikere og mellomledere, Confédération française de l'encadrement - Confédération générale des cadres (CFE-CGC), sa Elisabeth Borne hadde vist et ønske om å starte på nytt «den delen av forhandlingene vi ønsker å starte med næringslivsledere, og som vi ønsker regjeringen skal engasjere seg i en prosedyre for». Han sa videre at statsministeren hadde «oppfylt våre forventninger om dette emnet».
Sophie Binet, generalsekretæren for fagforbundet Confédération générale du travail (CGT), uttalte: «Om Emmanuel Macron har tatt ledelsen i den første etappen av le Tour [de France], for å bruke sportsmetaforen, så er han utbrent, han har ikke noe team igjen mer, han er aleine. Sykling er en teamsport.» CGT-lederen skrøyt av hennes fagforbunds suksesser, som «vokser med 40 000 nye medlemmer. Slutten av denne etappen kommer til å ta ytterligere fire år, og det kommer til å bli ekstremt vanskelig for regjeringen. Og vi fortsetter med spørsmålet om pensjoner, lønninger og ikke minst om miljøet».
Binet skryter av å ha fått 40 000 nye medlemmer under pensjonskampen, men CGT gikk imidlertid til forhandlingsbordet med fagforeningenes felleskomité, l’intersyndicale, for å styrke en regjering som var svekket av massive og langtrukne demonstrasjoner. Bemerkningene fra Binet er framfor alt en innrømmelse av arbeidernes motstand mot Macron, som vil fortsette og vokse seg dypere, som reiser frykten i CGT for å bli flankert av en militant arbeiderklasse den mister grepet over.
Mens Macron ønsker å intensivere hans angrep på arbeiderklassen og øke militærbudsjettet for krig, har alle de kyniske tiltakene framsatt av disse organisasjonene mislyktes. Begivenhetenes gang har fullt ut bekreftet analysen til Parti de l’égalité socialiste (PES) og partiets oppfordring om å få ned Macron-regimet.
Siden starten av kampen mot pensjonsreformen har PES insistert på at arbeidernes kamp konfronterer den med hele kapitaliststaten, og at arbeiderne er forpliktet til å organisere seg uavhengig av fagforeningsapparatet for å få ned Macron.
PES uttalte på det tidspunktet: «En mektig massebevegelse er under utvikling, men den befinner seg fra første stund i ei blindgate. Hvert eneste av halvveistiltakene Macrons rivaler i det politiske systemet har foreslått for å stoppe ham, har mislyktes. Parlamentet klarte ikke å få vedtatt mistillit mot Macron for å ha tvunget Nasjonalforsamlingen til å vedta kuttene uten en avstemming. Macrons kollaps i meningsmålingene og stigende uttrykk for frykt over masseprotestene innen styringskretsene overtalte ikke Macron til å gå til retrett. Det gjorde heller ikke fagforeningsbyråkratienes éndagsstreiker.»
PES forklarte: «Klassekampens retning peker uunngåelig mot dette: Macron må gå, og det franske utøvende presidentskapet med dets vidtrekkende antidemokratiske fullmakter må avskaffes. Arbeiderklassen må samtidig som den slåss for å få ned Macron, forøvrig kjempe for å utvikle sine egne aksjonskomitéer på grunnplanet, for å legge grunnlaget for det som skal erstatte hans regime.»
