Perspective

Klimakrisa når et vippepunkt

En fellesuttalelse utgitt torsdag av European Copernicus Climate Change Service (C3S) og Verdens meteorologiske organisasjon, World Meteorological Organization (WMO), bekrefter at de tre første ukene av juli har vært den varmeste treukersperioden noen gang registrert, og den forutser at måneden vil bli den varmeste noen gang erfart av den menneskelige sivilisasjon.

Carlo Buontempo, direktør for C3S, bemerket som del av uttalelsen: «Rekordbrytende temperaturer er del av trenden, med drastiske økninger av de globale temperaturene. Antropogene [menneskeskapte] utslipp er i siste instans den sentrale pådriveren for disse stigende temperaturene.» Han fortsatte: «Det er ikke sannsynlig at årets juli-rekord forblir isolert, C3S’ sesongprognoser indikerer at temperaturer over landområder sannsynligvis vil ligge godt over gjennomsnittet, og overskride klimatologiens 80. persentil for årstiden.»

En lokal innbygger i landsbyen Gennadi, på øya Rhodos i Egeerhavet, sørøst i Hellas, som reagerer der flammene fortærer trær, tirsdag 25. juli 2023. [AP Photo/Petros Giannakouris]

Rekorden som ble brutt i juli ble satt så nylig som i august 2016, da den globale gjennomsnittstemperaturen steg til 16,92 °C [grader Celsius; 62,46 °F, grader Fahrenheit], målt av US National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). Men siden 3. juli har gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis hver 24. time skutt i været forbi dette nivået, og nådde 6. juli en ny topp på 17,23 °C (63,01 °F). Den kjøligste dagen siden da var 14. juli, da temperturen falt til 16,94 °C (62,49 °F), fortsatt like over forrige toppnivå.

Jordas tropeområder og den nordlige halvkula har blitt spesielt hardt rammet av den pågående hetebølga, med temperaturer i disse områdene for tiden henholdsvis rundt 0,9 °C (1,6 °F) og 1,2 °C (2,1 °F) over gjennomsnittet. Havtemperaturer i Nord-Atlanteren har siden mars knust sesongrekorder, og nådde nesten 1,5 °C (2,7 °F) over gjennomsnittet, mens verdens havtemperaturer, bortsett fra polområdene, forblir på 0,8 °C (1,4 °F) over gjennomsnittet, inkludert en ny rekord på 21,1 °C (69,98 °F), også satt i mars. Det er stadig mer sannsynlig at året 2023 som helhet vil bli det varmeste året noen gang registrert.

Blant de mest katastrofale konsekvensene av årets rekordtemperaturer har vært skogbrannene i Canada, som har fortært mer enn 100 000 kvadratkilometer (38 600 kvadrat-miles), nesten det dobbelte av den forrige rekorden satt i 1989, og som periodevis har tåkelagt nordøstlige deler av Nord-Amerika med giftige nivåer av brannrøyk og aske. Store deler av det sørlige Europa, Midtøsten, Sør-Asia og hele det sørlige USA var, eller er fortsatt, underlagt alarmvarsler for ekstrem hete. Flommer har drept 47 personer i USA, derav 13 fra oversvømmelsene i juli, mens skogbranner i Europa og Nord-Afrika har drept mer enn 40. Hundrevis har omkommet av heteslag i Algerie, Kina, Kypros, Hellas, Italia, Mexico og Spania.

Forøvrig er katastrofene forårsaket av klimaendringer nå forløperne til enda mer katastrofale hendelser. Temperaturene utenfor Florida-kysten – 38,38 °C (101,1 °F) – og utstrekningen av havis i Antarktis – mer enn 2,6 millioner kvadratkilometer (rundt 1 million kvadrat-miles) under gjennomsnittet – er indikatorer på hva som kommer. Oppvarming av havene truer kritisk viktige korallsystemer og den globale planktonbestanden med sykdom og massedød, som igjen truer basisgrunnlaget for hele næringskjeden. Mangelen på havis i Antarktis reiser vedvarende den dødelige faren for at landis brekker opp og faller ut i havet, og hever havnivåer over hele verden, med permanente oversvømmelse av kystområder der det bor anslagsvis 3 milliarder mennesker.

Det er ikke lenger noen tvil om at global oppvarming har blitt forårsaket av utnyttelsen av jordas ressurser av anarkisk kapitalistproduksjon, spesielt den essensielt sett uregulerte forbrenning av kull, olje og naturgass det siste halvannet århundre. Det presserende spørsmålet er å finne en løsning på den pågående og akselererende økologiske krisa.

Som respons på C3S’ og WMOs fellesrapport bemerket FN-generalsekretær António Guterres på en pressekonferanse: «Menneskeheten er i varmesetet [og] menneskene kan klandres.» Dette er en falsk ekvivalens, og Guterres vet det.

«Menneskeheten» har ikke skylden; det har kapitalismen. Det som virkelig blokkerer enhver bestrebelse for å adressere klimakrisa seriøst er profittsystemet, underordningen av det økonomiske liv til privat profitt, og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater.

Socialist Equality Party’s prinsipperklæring av 2008, fastslo [engelsk tekst]:

Den uforsonlige konflikten mellom profittsystemet og selve menneskehetens overlevelse finner, i bokstavelig forstand, sitt mest giftige uttrykk i krisa med global oppvarming og det naturlige miljø. Denne krisas årsak ligger ikke, som det feilaktig hevdes av borgerlige medier, i befolkningsveksten. Det er heller ikke resultatet av vitenskap og teknologi – som med deres videre utvikling er av avgjørende betydning for den menneskelige sivilisasjonens framskritt – men heller med deres misbruk av en irrasjonell og foreldet økonomisk orden.

Erklæringen konkluderer:

Alt av vitenskapelig bevismateriale peker på det faktum at intet mindre enn den sosialistiske omorganiseringen av verdensøkonomien – der planetens miljø ikke lenger blir holdt som gissel for verken profittmotivet eller destruktive nasjonalistiske interesser – vil oppnå de reduksjoner i drivhusgassene som er nødvendig for å forhindre katastrofe.

Hver en internasjonal konferanse for å adressere klimaendringer, nyligst klimatoppmøtet COP27, har endt i total fiasko, som et resultat av umuligheten av å adressere et fundamentalt globalt problem på grunnlag av rivaliserende kapitalistiske nasjon-stater, som alle gir avkall på hvilke som helst klimaløfter de kom med i en tidligere periode, samtidig som de massivt utvider militærutlegg.

Det kapitalistiske profittsystemet, som organiserer samfunnet på grunnlag av kapitalistklassens egeninteresser, er organisk ute av stand til det massive nivået av sosial planlegging og organisering som er nødvendig for å adressere klimakrisa.

Ifølge dokumentasjonen Carbon Majors Report, sist oppdatert i 2020, er de 108 største selskapene for utvinning av fossil brensel (eksempelvis Saudi Aramco, Chevron, Gazprom, BP, ExxonMobil) ansvarlige for 70 prosent av utslippene av drivhusgasser siden 1751 (året som ofte anvendes som grunnlinje for den globale oppvarmingen), hvorav halvparten har blitt sluppet ut i atmosfæren siden 1990. Bare 20 av disse selskapene står for for 30 prosent av de globale utslippene.

Profittene er astronomiske. Fatih Birol, toppsjefen for Det internasjonale energibyrået, International Energy Agency (IEA), uttalte i februar i fjor at profittene fra olje- og gassutvinning globalt i 2022 skøyt opp til $ 4 billioner, og ytterligere beriket investeringsselskapene og finansinstitusjonene i alle de store kapitalistlandene som kontrollerer disse selskapene.

Mens multimillionærer og milliardærer mesker seg på jordas ressurser, er det arbeiderklassen og de rurale massene som betaler prisen. Hetebølga i Europa i fjor tok livet av mer enn 61 000 mennesker, en kostnad i menneskeliv som forventes å være på samme nivå i år, eller høyere. Fjorårets klimaendring-induserte oversvømmelser i Pakistan dreiv 33 millioner mennesker på flukt. Rundt 500 millioner mennesker som livnærer seg med husdyrhold står i fare for å miste deres levebrød. Nesten 1 milliard mennesker er i fare for sult ettersom landbruksområdene de er avhengige av for deres livsgrunnlag blir for uttørket til å opprettholde menneskeliv.

Kampen mot klimaendringene er med andre ord grunnleggende sett et klassespørsmål. Innvirkningene av klimaendringene erfares mest direkte og katastrofalt av arbeiderklassen, der den utsettes for tørke, hungersnød, skogbranner og oversvømmelser. Til disse fenomenene kan man tillegge alle arbeidere som sliter under og dør som følge av ekstreme værhendelser, og de utallige andre konsekvensene av den globale oppvarmingen.

Alle appeller til noen som helst seksjon av den kapitalistiske styringseliten er derfor bankerotte. Enten de ledes av Demokratene eller Republikanerne i USA, eller De konservative eller Sosialdemokratene i Europa, de store kapitalistmaktene står avslørt som inkompetente og uten interesse for å hanskes med krisa. De er langt mer interesserte i å berike seg selv gjennom ulike «karbonhandel»-ordninger, og ved å invadere og ødelegge hele land.

Responsen fra verdens regjeringer på koronaviruspandemien tjener som et ytterligere eksempel på dette minimale sosiale sjiktets interesser. I stedet for å initiere en global kampanje for å forhindre spredning av den dødelige sykdommen, bestrebet USA og alle stormaktene seg først for å sikre at selskapsprofittene, ikke menneskeliv, skulle beskyttes. Den underliggende politiske orienteringen «ondartet forsømmelse» har etterlatt anslagsvis 24 millioner døde, og titalls millioner flere som lider av Long Covid.

Hva angår middelklassens miljøbevegelser er deres evolusjon illustrert av De grønne, som har blitt supportere for militarisme, og er kritisk viktige instrumenter for klassestyre. Spesielt det tyske miljøpartiet Die Grünen har som resultat av deres støtte for kapitalismen også blitt en av de ivrigste forkjemperne for imperialistkrig, inkludert USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Det politiske utviklingsforløpet til disse partiene og tendensene gjør det klart at ethvert forsøk på å dempe og reversere den globale oppvarmingen som ikke er basert på utviklingen av en bevegelse av arbeiderklassen for å styrte kapitalismen på global skala, er håpløst utopisk og bankerott.

Det rekordbrytende oppsvinget i globale temperaturer finner sted samtidig med framveksten av en massiv streikebevegelse rundt om i verden. Bare det siste året har det vært skarpe kamper i bilindustrien, helsevesenet og logistikkbransjen, med eksplosive klassekamper ved UPS, USPS, vestkystens havneanlegg og de tre store bilselskapene (GM, Ford, Stellantis) som allerede tar form. Akkurat som med kampen mot koronaviruspandemien og imperialistkrig, er kampen mot klimaendringer uløselig forbundet med klassekampens utvikling.

Det er påtrengende nødvendig å bevæpne disse voksende arbeiderklassekampene med et sosialistisk perspektiv for omorganiseringen av samfunnet på et rasjonelt grunnlag for å imøtekomme menneskelige behov, ikke privat profitt. Dette er den eneste måten den klimatologiske katastrofen kan avverges.

Loading