Der den kinesiske økonomien nå bremser opp med problemer på mange områder – inkludert fallende forbrukeretterspørsel, lavere investeringer, pågående problemer i eiendomssektoren og lokalmyndigheters stigende gjeld, for bare å nevne noen – tikker det ei tidsinnstilt sosial bombe.

Titalls millioner unge kinesere, mange av dem med høyere utdanning, er ute av stand til å finne sysselsetting eller i det minste de mulighetene de ble ført til å tro høyere utdanning ville åpne for.

Ytterligere titalls millioner, uten grader eller spesialiserte kvalifikasjoner, står enten uten arbeid, blir presset inn i svært lavtlønnede jobber eller prøver å livnære seg i den prekære gig-økonomien.

De nyligste dataene viser at arbeidsledigheten for urban ungdom i alder fra 16 til 24 år er på 21,3 prosent, et rekordnivå som gjenspeiler en pågående stigende trendutvikling. Nivået kan i virkeligheten være langt høyere.

Zhang Dandan, en professor ved Peking-universitetet, skrev tidligere denne måneden en online-artikkel i finansmagasinet Caixin, der hun hevdet at dersom de 16 millioner ungdommene som ikke er studenter og som bor hjemme og baserer seg på deres foreldre for deres livsopphold også ble inkludert, kunne den reelle arbeidsledighetsraten for ungdom være så høy som 46,5 prosent.

Dette fenomenet er nå så utbredt at det nye begrepet «liggende flatt» har blitt myntet for å beskrive det. En indikasjon på sensitiviteten rundt dette anliggendet er at Zhangs artikkel, publisert 17. juli, etter et par dager ble fjernet. Reuters rapporterte at anrop til hennes jobbtelefon ble ubesvart.

Anliggendet ungdomsarbeidsledighet blir mye diskutert i sosiale medier, med utviklingen av nye begreper som å «tygge på de eldre» og «profesjonelle barn» brukes for å beskrive «liggende flatt».

Det er estimert at Kina har rundt 96 millioner ungdommer i alderen fra 16 til 24 år som bor i urbane områder. Av disse er 33 millioner på utkikk etter arbeidsmuligheter. Ytterligere 48 millioner er involvert på forskjellige nivåer av utdanning, som etterlater ytterligere 15 millioner eller så som det ikke er noen klar status for. Dersom de ikke i arbeid, utdanning eller under opplæring blir regnet med som arbeidsløse, da er ungdomsledigheten mer enn det dobbelte av det offisielle tallet.

Regjeringen er vel inneforstått med det voksende problemet, men har ikke tilbudt noen løsning.

En artikkel på Bloomberg, som karakteriserer de mer enn 20 millioner arbeidsledige utdannede unge menneskene som en «potensiell kilde til sosial ustabilitet», bemerket: «Regjeringen har foreslått husholdningstjenester, som eldreomsorg og barnevakt, så vel som arbeid i rurale områder. Kinas president Xi Jinping har gjentatte ganger oppfordret unge mennesker til å ‹spise i seg bitterhet› – tåle motgang og utvikle utholdenhet. Alt det har ført til er unge menneskers hån.»

Kinas ungdomsledighet har den siste perioden vært gjenstand for både kommentarer og analyser.

George Magnus, en kjent Kina-forsker ved University of Oxfords China Centre, sa i en kommentar publisert i Financial Times tidligere denne måneden, at begrepet «liggende flatt», som uttrykker desillusjon, har slått rot blant kinesisk ungdom og at et nytt begrep, «la det råtne», som formidler pessimisme, også blir stadig mer populært.

Magnus refererte til forskning fra Stanford University-professoren Scott Rozelle, og påpekte en «markert endring i arbeidslivets yrkesstruktur». For 15 år siden var relasjonen mellom jobber i arbeidslivets uformelle og formelle sektor 40 til 60, der relasjonen nå har blitt snudd rundt.

Som et eksempel på situasjonen utdannede unge mennesker konfronterer, refererte en CNN-rapport tilfellet til Nancy Chen som nå er «heltidsdatter» i en familie lokalisert i den østlige provinsen Jiangxi.

24-åringen hadde undervist på en privat veiledningshøgskole etter at hun ble uteksaminert fra høyskolen, men mistet jobben i 2021 da myndighetene forbød profittbaserte veiledningstjenester. Hun hadde ikke fått seg noen jobb siden den gang på grunn av «heftig konkurranse», der det ble henvist til et tilfelle i hennes provins der det var 30 000 søkere på tre ledige jobber i den kommunale myndighetsadministrasjonen.

Økonomihistorikeren Adam Tooze publiserte noen avslørende data i et nylig innlegg på hans nettside Chartbook, der han bemerker at det i år kommer 11,58 millioner universitetsutdannede kinesere ut på arbeidsmarkedet.

Han skriver at tallene er «virkelig illevarslende for dem fra andre- eller tredje-sjikts universiteter, hvorav mange er familiers første generasjon høyskolestudenter, som har satset alt på deres barns akademiske suksess».

Arbeidsledigheten kommer som et sjokk på dem, og er et relativt nytt fenomen.

«For ti år siden hadde flertallet av unge arbeidsledige i byer ingen høyskolegrader. Som kontrast hadde i 2021 mer enn 70 prosent av arbeidsløse kinesiske bybeboere i alder fra 16 til 24 en grad fra en institusjon for høyere utdanning, og over 42 prosent hadde en bachelorgrad eller høyere.»

Toozes analyse går ut over fokuset i det meste av mediedekningen om høyskoleutdannede, og sier det tilslører en «dypere og på mange måter mer illevarslende trend på gang i Kinas arbeidsmarked».

«To tredjedeler av de unge under 24 år som kommer ut på arbeidsmarkedet i Kina akkurat nå er ikke høyskoleutdannede, men har videregående utdanning eller mindre. Dette gjenspeiler det faktum at 40 prosent av kinesiske ungdommer ikke oppnår kriteriene og får noen tilgang til høyere utdanning. Faktisk er det en betydelig minoritet som knapt fullfører videregåendeskolen, og de utgjør flertallet av de som kommer ‹tidlig› inn på arbeidsmarkedet.»

I rurale områder evner skolene ofte ikke engang å undervise i grunnleggende lese- og skriveferdigheter, og denne utdanningssvikten begrenser seriøst mulighetene for titalls millioner unge mennesker.

De finner ikke lenger sysselsetting på gårder og i fabrikker, fordi andelen sysselsetting på disse områdene går ned både i relative og absolutte termer. «Kinas industriarbeidsstyrke eldes, der unge arbeidere blir stengt ute og holder seg unna,» skriver han.

Unge arbeidere på bunnen av den sosiale pyramiden er konsentrert i arbeidsintensive «fleksible» eller uformelle sektorer. Dette er ikke i byggebransjen, en gang ansett som den «klassiske» sysselsetteren for migrantarbeidere som kommer fra landet inn til byen, med to tredjedeler av sysselsettingen i arbeidsintensive tjenester.

Ifølge offisielle data har antallet såkalte «fleksibelt sysselsatte» nådd 200 millioner, eller 27 prosent av den yrkesaktive befolkningen. Andre estimater anslår tallet til 250 millioner.

Tooze skriver: «I stedet for å avta etter hvert som Kina blir rikere, stiger faktisk andelen sysselsetting i den uformelle sektoren.»

Han henviser til analyser fra Caixin som har estimert at det i år forventes å være  5,7 millioner arbeidsløse personer i utdanningsvesenet og eiendoms- og byggebransjen – en økning på 73 prosent fra 2019. Av disse vil 1,3 millioner være unge arbeidere, mer enn det doble antallet for fire år siden.

Det er kiv og strid om sysselsetting i gig-økonomien, spesielt innen feltet taxikjøring, der antallet nye lisenser utstedt til sjåfører økte med 32,6 prosent i 2022. Nye taxisjåfører har blitt tillagt i år med en rate fem ganger raskere enn i fjor. Dette har ført til en situasjon der enkelte byer har sluttet å utstede tillatelser.

Sosial ulikhet tiltar, et faktum som ikke går upåaktet hen.

Som Tooze formulerer det: «Der den økonomiske veksten og lønnsveksten for alle deler av den kinesiske økonomien bremser opp, tjener de på toppen av selskapshierarkiet globalt konkurransedyktige lønninger som går opp til hundretusenvis av dollar, og deres lønninger fortsetter å stige over BNP-trenden. Som kontrast ... de i den uformelle sektoren ser inntektene slepe etter den stadig avtagende BNP-veksten.»

Disse økonomiske dataene har vidtrekkende sosiale og politiske implikasjoner. Det regjerende Kinesiske kommunistparti-regimet fastholdt at overgangen til kapitalisme, som begynte for alvor for tre tiår siden, ville skape en økonomi der utdanning ville bringe høyere levestandarder samtidig som migrasjon fra landet til byen ville føre til sosial framgang.

I en tidsperiode var dette faktisk tilfelle, der hundrevis av millioner ble løftet ut av absolutt fattigdom. Men til tross for byråkratenes påstander, kapitalistøkonomiens lover opphører imidlertid aldri å operere, og dette happy-scenarioet blir nå knust av virkeligheten.

For tiden indikerer begreper som «liggende flat» på sosiale medier en følelse av resignasjon og pessimisme. Men det er også tiltakende tegn på sinne og fiendtlighet, markert av latterliggjøringen av offisielle kunngjøringer.

En ny stemning er i ferd med å utvikle seg. Dette er forvarsler om vesentlige sosiale og klassekonflikter, der smiingen av et genuint internasjonalistisk sosialistisk perspektiv, utviklet imot det offisielle kapitalistdogmet om «sosialisme med kinesiske kjennetegn», og dannelsen av et revolusjonært lederskap for å slåss for dette perspektivet vil bli det overordnet viktigste anliggendet.