Den utfattige vestafrikanske staten Niger er det siste brennpunktet i imperialistmaktenes kamp om en omfordeling av verden. Anliggendene involvert i krigen mellom NATO og Russland i Ukraina – en kamp om territorium, strategiske ressurser og regimeendring – bryter ut over hele kloden, i Kina og på Taiwan, og nå i Sahel-regionen i Afrika.

Selv om situasjon for øyeblikket er stilt i bero er en eventuell ødeleggende krig ledet av Nigeria, det mektigste landet i regionen, for å fjerne kupplederne [engelsk tekst] i Niger og gjeninnsette president Mohamed Bazoum, fortsatt under aktiv forberedelse. På toppmøtet for De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) i Nigerias hovedstad Abuja torsdag, ble statslederne enige om å aktivere en væpnet styrke i beredskap, og truet at «ingen alternativer er tatt av bordet».

De ble enige om en ny runde med sanksjoner mot Niger, som opplever gjentatte strømutkoblinger på grunn av nabolandet Nigerias struping av leveransene og har sett matvarepriser stige med 60 prosent, under en blokade og frysing av landets eiendeler og handel.

En konflikt ville trekke inn hele regionen. Senegal, Benin og Elfenbenskysten har allerede lovet å sende tropper for å bistå Nigeria. Mali, Burkina Faso og Guinea har erklært deres støtte til lederne av militærkuppet i Niger.

Bak den foreslåtte ECOWAS-aksjonen står imperialistmaktene, som er fast bestemt på å blokkere Russland og Kina fra ytterligere inntrenging på et kontinent av raskt voksende strategisk betydning. Den langtrukne nedgangen i Frankrikes økonomiske posisjon i landets tidligere vestafrikanske kolonier – som de tre siste årene kulminerte i en dramatisk kollaps av landets militære tilstedeværelse i Mali, Burkina Faso og nå kanskje Niger – har kastet Sahel-regionen åpen for intens geopolitisk konkurranse.

Bazoum ble ansett som en viktig vestlig alliert. USA og de europeiske maktene har respondert på kuppet mot ham med å kutte bistand til Niger, angivelig besørget av «humanitære» grunner – som landet beror på for 40 prosent av sitt årlige statsbudsjett. De er fast bestemt på å sikre deres interesser, uansett hva kostnaden måtte være.

USAs fungerende viseutenriksminister Victoria Nuland – veteran fra det USA-støttede 2014-kuppet i Ukraina – truet i en uttalelse tirsdag, etter «vanskelige» samtaler med kupplederne: «Vi vil følge situasjonen tett, men vi forstår vårt juridiske ansvar og jeg forklarte det i klare ord til typene som var ansvarlige for dette, og at det ikke er vårt ønske å gå dit, men de vil kunne presse oss til det punktet.»

Tilbakeholdenheten over en foreslått militær intervensjon fra ECOWAS’ side har vært sentrert om bekymringer for at en slik aksjon ikke er tilstrekkelig forberedt, og kunne utløse masseopposisjon i hele regionen. En feilvurdert krig kunne antenne den sosiale krutt-tønna Nigeria, hvor USA og Storbritannia er tungt investert politisk og økonomisk.

En hel del står på spill. USA har for tiden 1 500 soldater av sine 6 500 erklærte tropper utplassert i Afrika stasjonert på to baser i Niger – der den ene er det regionale knutepunktet for droneoppdrag. Frankrike har 1 100 soldater i landet, Italia 300 og Tyskland rundt 100.

Niger er en vesentlig produsent av uran, og står for en fjerdedel av Europas forsyninger. Landet skal snart begynne å eksportere olje, og spiller en sentral rolle i politikontrollen av migrasjon fra Afrika til Europa. Niger har blitt en frontlinjestat i en kamp om økonomisk og militær dominans i Vest-Afrika og på tvers av hele kontinentet.

Afrika er hjemstavn for anslagsvis 30 prosent av verdens mineralrikdommer, inkludert 90 prosent av all krom (Cr) og platina (Pt) – av avgjørende betydning for den grønne energiomstillingen. Et annet betydningsfullt mineral er kobolt (Co), der 70 prosent av verdens forsyning i dag produseres i Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Innen slutten av århundret vil Afrika også kunne stå for en femtedel av verdens litiumforsyninger.

Kontinentet produserer i tillegg 65 prosent av verdens diamanter, og er hjemstavn for 40 prosent av verdens gullreserver, 12 prosent av de kartlagte oljeressursene og 8 prosent av naturgassen, mens Marokko aleine er hjemstavn for 75 prosent av verdens fosfatstein, av avgjørende betydning for produksjon av kunstgjødsel.

Hva angår markeder er Afrikas forbrukerutlegg på vei til å vokse fra $ 1,4 billioner i 2015 til $ 2,5 billioner i 2030.

USA og Europa vil ikke å la Niger bli nok et tap til Kinas og Russlands krav om disse rikdommene og mulighetene.

Russlands Wagner Group (ledet av Yevgeny Prigozjin) opererer i Mali, beliggende umiddelbart vest for Niger, i Libya, nordøst for Niger, i Den sentralafrikanske republikk (CAR) og i Sudan – og sørger for væpnede styrker til disse landenes regjeringer i konflikt med lokale opprørsgrupper. I CAR og Sudan opererer Wagner også private gull- og diamantgruver.

Russlands president Vladimir Putin innviet i 2019 et Russland-Afrika-toppmøte der han lovet å bidra til å skyve tilbake mot «ei rekke vestlige land som tyr til press, trusler og utpressing av suverene afrikanske regjeringer». Det andre oppfølgende toppmøtet fant sted i forrige måned, som hadde langt mindre deltakelse, og ble holdt under betingelser av antiRussland-sanksjoner og krigen i Ukraina, der det var en spesiell innsats for å kurtisere Burkina Fasos «midlertidige leder» oberst Ibrahim Traoré.

Russland har forsøkt å utnytte sine relativt magre finansressurser for å oppnå allierte og et og annet lukrativt investeringstiltak, mens Kina setter inn sin enorme økonomiske tyngde for å sikre kontroll over Afrikas ressursmarkeder. Landet har kontrollerende eierandeler i store deler av kontinentets gruveindustrier – inkludert hoveddelen av urangruvene i Niger, i tillegg til landets oljeindustri – og utgjør en del av den totale FDI-beholdningen (foreign direct investment) i 2020 på $ 43,4 milliarder, en 100-dobling i løpet av 17 år.

Kina er Afrikas største bilaterale långiver, som de to tiårene fram til 2019 utgjorde $ 153 milliarder, og kontinentets nest største handelspartner etter EU, større enn noe annet enkelt land.

Både Russland og Kina er også store våpenleverandører til Afrikas land sør for Sahara, og sto de fem siste årene for henholdsvis 26 og 18 prosent av salget, foran Frankrike på tredjeplass med 8 prosent, og USA med 5 prosent.

US Africa Command (AFRICOM) lanserte i 2019 en femårsplan for å «forhindre» det som ble kalt «kinesisk og russisk ondsinnet handling». Marine Corps-general Thomas Waldhauser, tidligere AFRICOM-sjef, fortalte det året Kongressen at begge var de ute etter «tilgang og innflytelse, til vår skade», og at Kina i løpet av tiåret kunne oppnå evnen til å forhindre det amerikanske militærets tilgang og operasjoner. Denne politiske orienteringen har stått uendret siden Trumps Republikanere ble erstattet av Demokratene under Biden.

Colin P. Clarke, tidligere RAND-analytiker og nåværende forskningsdirektør ved The Soufan Group, et konsulentselskap for global etterretnings- og sikkerhetsanalyse, forklarte Newsweek i klare ordelag implikasjonene av Niger-situasjonen.

«Dette kan anta dimensjonene av en regional stedfortrederkrig, med vestlige land som støtter ECOWAS, og Russland som støtter Niger – og Burkina Faso og Mali, om de slutter seg til – med muskler fra Wagner Group.

«Det som finner sted i Sahel er ikke et sideshow til stormaktenes konkurranse, det er stormaktskonkurranse. Begivenhetene som utspiller seg gjør ikke det i et vakuum. USA, Frankrike, Kina og Russland har hver og én av dem deres egne interesser i land i Sahel-regionen.»

Arbeidere og landsbygdas fattige i Niger og Vest-Afrika er konfrontert med katastrofen som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) advarte om på konferansen avholdt i Berlin i 1991 som respons på Gulf-krigen, under headingen Berlin Conference of Workers against Imperialist War and Colonialism. [Lenke til samling av rapporter og resolusjoner, på engelsk]

Manifestet som kunngjorde konferansen forklarte: «Denne pågående og de facto oppdelingen av Irak signaliserer starten på imperialistenes nye oppdeling av verden. Gårsdagens kolonier skal igjen underkastes. Erobringene og annekteringene som ifølge imperialismens opportunistiske apologeter tilhørte en svunnen tid, er igjen på dagsordenen.»

Uttalelsen advarte, basert på Trotskijs teori om permanent revolusjon, at kampen «mot imperialistundertrykking ikke kan føres med suksess så lenge arbeiderklassen forblir under den politisk dominansen av noen fløy av det nasjonale borgerskapet». Den er uadskillelig fra en kamp mot nasjonale styringsklasser som har håndhevet den vedvarende og gruelige utbyttingen av de afrikanske massene, og holdes ved makten av militærer trent og finansiert av imperialistene.

Niger må framfor alt tjene som en advarsel til arbeiderklassen over hele verden om den presserende nødvendigheten for å motsette seg imperialistmaktenes rovgriske krigsmål. Som ICFI og dens ungdomsorganisasjon International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) insisterte med oppropet om å bygge en verdensomspennende bevegelse mot NATO-Russland-krigen:

«Krigen i Ukraina er ikke en episode som snart vil bli løst, og som vil etterfølges av en retur til ‹normalitet›. Den er begynnelsen av et voldsomt utbrudd av ei global krise som bare kan løses på én av to måter. Den kapitalistiske løsningen fører til atomkrig, selv om ordet ‹løsning› vanskelig kan anvendes rasjonelt, for det som ville utgjøre planetarisk selvmord. Dermed er den eneste levedyktige og holdbare responsen, med tanke på å sikre menneskehetens framtid, den sosialistiske verdensrevolusjonen.»