1. Der jeg åpner Socialist Equality Party’s 2023 International Summer School vil jeg aller først, på vegne av SEP i USA og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) hylle kamerat Wije Dias’ liv. Han døde for litt over et år siden, den 27. juli 2022, i en alder av 80. Mer enn 60 av disse årene ble viet til oppbyggingen av trotskistbevegelsen på Sri Lanka og internasjonalt. De 35 siste årene av hans liv, mer enn en tredjedel av et århundre, hadde kamerat Wije stillingen som generalsekretær for ICFIs srilankiske seksjon. Helt til den siste dagen av hans liv forble han dypt involvert i den srilankiske seksjonens arbeid og arbeiderklassens kamper.
2. En full og hel gjennomgang av kamerat Wijes liv ville være mer enn et individs biografi. Den ville nødvendigvis omfatte den srilankiske arbeiderklassens moderne historie, og også den trotskistiske verdensbevegelsens historie. Han ble trotskist som medlem av ungdomsbevegelsen til Lanka Sama Samaja Party (LSSP), som på grunnlag av partiets flere tiår lange kamp for trotskisme hadde utviklet seg som et revolusjonært masseparti av den ceylonesiske arbeiderklassen. Men i juni 1964, som en konsekvens av den ondartede innflytelsen av pabloisme, og partiets egen tiår lange og stadig mer åpenbare tilpasning til parlamentarisk opportunisme, avviste LSSP trotskismens revolusjonære sosialistiske program og dannet en koalisjonsregjering med det borgerlige partiet SLFP, ledet av statsminister Bandaranaike.
3. Kamerat Wije var i fronten for en bemerkelsesverdig generasjon av prinsipielle og modige unge revolusjonære som motsatte seg dette sviket og satte seg fore å gjenoppbygge trotskistbevegelsen på Sri Lanka, i en utrettelig kamp mot LSSP-opportunistene. Som resultat av Gerry Healys besøk til Colombo i juni 1964 etablerte Wije og andre opponenter mot regjeringskoalisjonen kontakt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Diskusjonene med Healy og ICFI-uttalelsene som fordømte koalisjonen plasserte LSSP-sviket i den breiere og essensielle internasjonale konteksten for kampen mot pabloistisk revisjonisme, som dateres tilbake til 1953.
4. De historiske begivenhetene på Sri Lanka hadde en dyp innvirkning på trotskismens utvikling i USA. Det har alltid for Socialist Equality Party i USA vært et element av stolthet, at det var de amerikanske supporterne av Den internasjonale komitéens prinsipielle respons på LSSP-sviket på Sri Lanka som utløste deres utvisning fra Socialist Workers Party (WRP) i september 1964, og førte til deres grunnleggelse av American Committee for the Fourth International. To år seinere, i november 1966, ble Workers League opprettet som en sympatiserende seksjon av ICFI. I 1968, etter en lengre periode med politiske avklaringer, ble Revolutionary Communist League (RCL) grunnlagt på Sri Lanka. Kamerat Keerthi Balasuriya ble valgt til partiets første generalsekretær, en stilling han hadde til hans alt for tidlige død 18. desember 1987, i en alder av 39. Jeg vil gjerne legge til, som en parentesbemerkning, at kamerat Keerthi ikke bare hjalp meg med skrivingen av How the WRP Betrayed Trotskijism. Han var i alle henseender en full medforfatter av det dokumentet.
5. Kamerat Wije hadde spilt en sentral rolle i lederskapet av RCL siden partiets grunnleggelse. I den usedvanlig vanskelige situasjonen RCL konfronterte med det plutselige og totalt uventede tapet av partiets glimrende og fortsatt svært unge leder, overtok Wije stillingen som generalsekretær. Han aksepterte dette ansvaret midt under en borgerkrig og med terroristangrep på RCL, mord av partiets medlemskap, begått av JVPs reaksjonære singalesiske sjåvinister. Wijes faste og besluttsomme lederskap samlet medlemskapet i partiet Revolutionary Communist League.
6. De enestående karakteregenskaper til Wije var ubegrenset og uanfektet personlig mot og urokkelig forpliktelse til politiske prinsipper. Dette ble erkjent selv av hans politiske motstandere, som, i hans nærvær, ikke kunne unngå å føle seg i viss grad bekjemmet over egen opportunisme.
7. Wije ble ikke bare respektert. Han var også elsket. Ved én anledning, som jeg var så heldig å observere, ble kamerat Wije, av singalesisk opphav, invitert til å delta, som æresgjesten, på en sosial tilstelning i et tamilsk nabolag i Colombo. Borgerkrigen raste fortsatt. Men det tamilske samfunnet var klar over SEPs uforsonlige motstand mot rasistkrigen. Da kamerat Wije kom inn i salen, brøyt det ut en enorm applaus. Han ble ansett som leder for det eneste partiet på Sri Lanka som representerte arbeiderklassen av alle etniske og religiøse samfunn.
8. Kamerat Wije Dias hadde stor autoritet innen ICFI. I alle diskusjonene han deltok i kunne vi basere oss på hans enorme erfaring, objektivitet og kunnskap, og også finne trøst i hans bemerkelsesverdige sans for humor. Wije har gått inn i Den internasjonale komitéens historie, og hans eksempel vil for alltid forbli ei inspirasjonskilde for kaderen til Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Til ære for hans store bidrag til kampen for sosialisme og den internasjonale arbeiderklassens seier, dedikerer vi denne skolen til kamerat Wije Dias liv og minne. Vi holder nå et minutts stillhet.
9. Jeg vil også rette spesielle hilsener til våre kamerater fra over alt i verden. Det å holde en sommerskole av en internasjonal målestokk krever at det er mange kamerater som deltar på denne skolen midt på natta, og som vil delta, til tross for de fysiske påkjenningene dette skaper, fordi de ønsker å delta i denne viktige gjennomgangen av vår bevegelses historie. Vi setter stor pris på deres deltakelse. Som jeg vil forklare, i løpet av denne forelesningen, var én av de store oppnåelsene som oppsto fra splittelsen i årene 1985 og 1986 gjenopprettelsen i vår bevegelse av ekte revolusjonær internasjonalisme.
10. Ytterligere to observasjoner. Først av alt, i forhold til oversettelsesprosessen. Da kamerat Andrea advarte mot for lange, kompliserte setninger med mange innskutte bisetninger, hadde jeg følelsen av at hun kanskje hadde gjennomgått utkastet til min tale. Jeg beklager på forhånd.
11. Hva angår historien til oversettelser i møter som dette, minnes jeg en beretning jeg ble fortalt for mange mange år siden, i 1975 for å være presis, av en revolusjonær som hadde deltatt på Den andre kongressen – unnskyld meg, Den fjerde kongressen – til Komintern i 1922. Han var Arne Swabeck, som både var en grunnlegger av Det amerikanske kommunistpartiet i 1919, og seinere, i 1928, en grunnlegger av trotskistbevegelsen, Communist League of America som den den gang var kjent som. Arne var på den tiden 85-år-gammel, i perfekt helse, og fortsatt i besittelse av et forbløffende minne, som strakk helt tilbake til 1907. Han fortalte meg hvordan han deltok på et av hans første massemøter i Tyskland, da han reiste gjennom Tyskland fra Danmark. Det var et 1. mai-møte der Rosa Luxemburg talte. Han kommenterte, med en dansk-engelsk aksent: «Hun var litt av en taler.»
12. Men så fortalte han meg om hans opplevelse i 1922. Det var to spesielle anekdoter jeg husker veldig godt. Den første var hans beskrivelse av en tale holdt av Lenin. De var alle klar over at Lenin tidligere hadde lidd et hjerneslag, og det var en stor angst for Lenins helsetilstand. Men han besteg plattformen og holdt en glimrende tale. Alle de utenlandske delegatene ble veldig oppmuntret, og Swabeck selv henvendte seg til en russisk delegat som satt ved siden av ham, og sa: «Det var vel en fantastisk tale.» Den russiske delegaten svarte: «Ja, men du skulle ha hørt Iljitsj før hans slagtilfelle.»
13. Det var en anekdote nummer to som er direkte relatert til spørsmålet om oversettelse, og det var Trotskijs opptreden. Da han skulle tale, var det en enorm spenning, en lang applaus. Men der Trotskij begynte å snakke, innledet han med en unnskyldning, og forklarte at han hadde utarbeidet alle hans notater på tysk. Tysk var så å si Den kommunistiske internasjonales halvoffisielle språk. Og han sa han av den grunn ville tale på tysk. På det tidspunktet kom det en protest fra de franske delegatene, som sa: «Kammerat Trotskij, dette er ikke rettferdig. Oversettelsen er ikke særlig god. Det vil bli vanskelig å følge rapporten din.» Trotskij sa da på fransk: «Kamerater, jeg forstår dette problemet. Når jeg har fullført presentasjonen min på tysk, går vi til et annet rom, og der vil jeg gjenta rapporten min på fransk.» På det tidspunktet begynte de russiske delegatene å gi lyd fra seg. «Tavarisj Trotskij, Lev Davidovitsj, dette er ikke riktig. Om du skal snakke på tysk, og deretter på fransk, da må du holde forelesningen på russisk.» Han sa: «Ja, kamerater, når jeg er ferdig med min forelesning til de franske delegatene, vil vi møtes separat og jeg vil gi min rapport på russisk.» Trotskij talte på tysk i tre timer. Deretter leverte han sin rapport på fransk, og seinere samme rapporten på russisk. Swabeck husket det var seint på dagen da han forlot bygningen der Komintern-sesjonene ble holdt, og han så Trotskij komme ut av møtet med de russiske delegatene. Han hadde da talt i til sammen ni timer. Og Arne husket hendelsen som om den hadde funnet sted dagen før.
14. Trotskij var så visst en ekstraordinær størrelse i bevegelsens historie, og det er vanskelig, det var vanskelig å forstå, at det på det tidspunktet bare skulle gå noen måneder før kampen brøt ut i Bolsjevikpartiet som skulle resultere i hans tap av makt. Uansett, vi anvender nå den kunstige intelligensens fasiliteter, og vi kan dra nytte av denne muligheten til å holde forelesninger som forhåpentligvis vil bli fulgt med en viss letthet av alle kameratene fra hele verden som deltar på denne skolen.
15. Nå ble den siste sommerskolen til Socialist Equality Party med fysisk tilstedeværende deltakere avholdt fra 21. til 28. juli 2019, bare måneder før utbruddet av Sars-CoV-2-pandemien. Skolen var dedikert til en gransking av utviklingen av perspektivet og programmet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i kjølvannet av splittelsen med Workers Revolutionary Party (WRP) i februar 1986. Denne splittelsen var resultatet av en langtrukken konflikt innen ICFI som utspilte seg over en periode på tre år.
16. Lederskapet i Workers League hadde i oktober 1982 informert Gerry Healy, Cliff Slaughter, Michael Banda og WRPs politiske komité, om substansielle meningsforskjeller med den britiske seksjonens forvrengning av marxismens filosofiske grunnlag, og om partiets tilbaketrekning fra programmet for Permanent Revolusjon.
17. De britiske lederne gikk tilbake på deres første løfte om å organisere en omfattende diskusjon om meningsforskjellene som ble reist av Workers League, og henfalt i desember 1982 i stedet til trusler om et umiddelbart brudd med mindre den amerikanske seksjonen trakk kritikken tilbake. Under betingelser der Den internasjonale komitéen var helt uvitende om eksistensen av meningsforskjellene som var blitt reist, ble kritikken trukket tilbake.
18. WRPs unnlatelse av å rette opp i deres feiltak, og partiets stadig åpnere omfavnelse av pabloistisk politikk – eksemplifisert av Cliff Slaughters kritikk i november 1983 av vår «for tunge vekt» på arbeiderklassens uavhengighet, og WRPs uhemmede politiske glorifisering av de reaksjonære borgerlige regjeringene i Midtøsten – dette tvang imidlertid Workers League til i januar 1984 å fornye sitt krav om en diskusjon om den britiske seksjonens politiske orientering og Den internasjonale komitéens verdensperspektiv.
19. Nok en gang satte WRP igang med å sabotere organiseringen av en skikkelig diskusjon om politiske anliggender. Husk at dette var på en tid da det ikke fantes internett, ingen e-post, ingen enkel og umiddelbar overføring av dokumenter. Da ledende medlemmer av Workers League ankom London i februar 1984 oppdaget de at verken den srilankiske eller den australske seksjonen hadde blitt informert om ICFI-møtet. De hadde ingen delegater til stede. Den omfattende analysen Workers League hadde utarbeidet om WRPs kapitulasjon for pabloisme ble nok en gang møtt med trusler om en umiddelbart splittelse. Fast bestemt på å unngå et for tidlig organisatorisk brudd med Den internasjonale komiteen under betingelser der innholdet, og sågar eksistensen av kritikken skulle forbli ukjent for flere seksjoner av verdensbevegelsen, trakk Workers League igjen tilbake sin kritikk av WRP.
20. Krisa som brøt ut i WRP i juli 1985, kunne imidlertid ikke skjules for Den internasjonale komitéen. Den omfattende og dokumenterte kritikken fra Workers League i årende fra 1982 til 1984, som til slutt sirkulerte gjennom WRP og ICFI, besørget en analyse av den opportunistiske politikken og tilbaketrekningen fra trotskisme som lå til grunn for den ødeleggende organisasjonskrisa i den britiske seksjonen.
21. De ortodokse trotskistene gjenopprettet fast kontroll over Den internasjonale komitéen i perioden fra oktober til desember 1985. Den britiske seksjonen ble suspendert fra ICFI, med gjenopptakelse gjort betinget av dens fornyede og eksplisitte forpliktelse til de grunnleggende prinsippene for leninisme og trotskisme, som de hadde blitt utviklet og forsvart siden Den kommunistiske internasjonales fire første kongresser og grunnleggingen av Venstreopposisjonen i oktober 1923.
22. WRP kunne ikke avfinne seg med å overholde disse betingelsene og brøyt med Den internasjonale komitéen 8. februar 1986, under en uredelig delkongress der WRP-medlemmer som støttet Den internasjonale komitéen – og som faktisk utgjorde et flertall av de legitime partimedlemmene – ble forhindret av politiet, tilkalt av Slaughter, fra å komme inn i hallen. Denne splittelsen ble gjennomført av Cliff Slaughter og Michael Banda på grunnlag av et dokument skrevet av Banda, med tittelen «27 grunner til hvorfor Den internasjonale komitéen burde umiddelbart begraves og Den fjerde internasjonale bygges». Dokumenttittelen var samtidig ironisk, da ikke en eneste grunn ble angitt av Banda for byggingen av Den fjerde internasjonale.
23. Som ICFI forutsa skulle praktisk talt alle som fulgte dette beryktede dokumentet snart nok avvise trotskisme og all politisk assosiasjon med programmet for sosialistisk revolusjon. Mange av dem vendte tilbake til stalinisme, og andre ble medskyldige i NATOs militæroperasjoner i Bosnia under borgerkrigen som etterfulgte ødeleggelsen av Jugoslavia. De ble gjennomgående antikommunister og imperialismens agenter.
24. Denne kampen, som vil bli gjennomgått i større detalj i tre forelesninger seinere denne uka, er blant de mest konsekvensmessige begivenhetene i Den fjerde internasjonales historie. Den forhindret ødeleggelsen av trotskistbevegelsen og skapte forutsetninger for en renessanse av marxisme og en enorm utvikling i Den internasjonale komitéens teoretiske, politiske og organisatoriske arbeid.
25. Etter 2019-skolen ble splittelsen plassert i den breiere konteksten av Den fjerde internasjonales historie. Åpningsrapporten identifiserte fem distinkte faser, eller stadier, i trotskistbevegelsens historie.
26. Den første fasen strakk seg over en periode på 15 år, fra grunnleggingen av Venstreopposisjonen i 1923 fram til grunnleggingen av Den fjerde internasjonale i 1938. Denne perioden omfattet de kritisk viktige historiske begivenhetene og strategiske erfaringene som bestemte hele kampforløpet for trotskisme mot stalinisme, og som dannet grunnlaget for Den fjerde internasjonales program og perspektiv. De essensielle lærdommene fra denne tragiske perioden, som var vitne til den internasjonale arbeiderklassens største nederlag og den fysiske ødeleggelsen av en stor del av marxismens kader, ble oppsummert i setningen Trotskij åpnet grunnlagsdokumentet for Den fjerde internasjonale med: «Den verdenspolitiske situasjonen som helhet er hovedsakelig karakterisert av ei historisk krise for proletariatets lederskap.»
27. Den andre fasen strakk seg over en ny periode på 15 år, fra grunnleggingen av Den fjerde internasjonale fram til splittelsen med det pabloistiske lederskapet av Det internasjonale sekretariatet (IS) og dannelsen av Den internasjonale komitéen for 70 år siden, i november 1953. Denne fasen, som vi forklarte i 2019, «omfatter attentatet på Trotskij, hele den andre verdenskrigen, etableringen av stalinistregimer i Øst-Europa, kapitalismens restabilisering i Vest-Europa og Japan, utbruddet av den kalde krigen, Den kinesiske revolusjonens seier, utbruddet av Korea-krigen, og som et sluttpunkt Stalins død».
28. Den fjerde internasjonales tredje fase omfattet 33 år med kamp innen Den internasjonale komitéen – det er ingen Fjerde internasjonale utenfor Den internasjonale komitéen – som begynte med utgivelsen av James P. Cannons åpne brev til Verdens troskistbevegelse og ble avsluttet av WRPs suspendering i desember 1985, og det endelige bruddet med de nasjonale opportunistiske renegatene i februar 1986. Det var en periode vi har karakterisert som en periode av langtrukken borgerkrig innen Den internasjonale komitéen, som var karakterisert av ei rekke intense politiske konflikter med pabloist-tendenser både utenfor og innenfor ICFI. Rapporten forklarte:
Gjennom hele denne eksplosive perioden, der mektige massebevegelser av arbeiderklassen objektivt stilte muligheten for sosialistisk revolusjon, måtte Den internasjonale komitéen ikke bare hanskes med det uopphørlige presset fra de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene, fagforeningene og relaterte organisasjoner. De pabloitiske organisasjonene, allierte med de nevnte byråkratiene, så vel som et sjikt av småborgerlige radikalere og antitrotskistiske intellektuelle, bestrebet seg for å isolere Den internasjonale komitéen, og kombinerte uopphørlige forfalskninger av marxistisk teori og Den fjerde internasjonale prinsipper med ei endeløs rekke politiske og organisatoriske provokasjoner.
29. I parentes bemerket, rapportene som vil bli gitt denne uka fokusere på denne tredje fasen i Den fjerde internasjonales historie, som vil inkludere viktige erfaringer fra Workers League (WL) – helt spesielt bruddet med Wohlforth, initieringen av etterforskningen Sikkerhet og Den fjerde internasjonale, og partiets intervensjoner i klassekampen – som førte til en betydelig utvikling av den trotskistiske kaderen i USA, og dens motstand mot WRPs opportunistiske kurs. Som vi understreket i 2019:
WLs politiske historie og seksjonens teoretisk-politiske arbeid hadde sensibilisert WL-ledelsen, gjennomsyret med trotskistbevegelsens historie og prinsipper, for objektive økonomiske prosesser og politiske begivenheter. Dette genererte politisk misnøye og uenighet med kursen fulgt av WRP.
30. Den fjerde fasen av Den fjerde internasjonales historie begynte med bruddet med WRP i februar 1986 – det vil si med opportunistenes avgjørende nederlag og etableringen av trotskistenes politiske autoritet i Den internasjonale komiteen. Dette ble bekreftet, som jeg allerede har understreket, av ICFIs ekstraordinære utvikling, endelig frigjort fra pabloismens destruktive innflytelse og intriger. Den mest kritisk viktige oppnåelsen i denne perioden var utviklingen av et verdensperspektiv som gjorde Den internasjonale komitéen i stand til å tilpasse en politisk enhetlig internasjonal praksis med den objektive globaliseringen av det økonomiske liv, og denne globaliseringens implikasjoner for utviklingen av den internasjonale klassekampen.
31. Der jeg forklarte det intense samspillet mellom ICFI-seksjonene som utviklet seg i kjølvannet av splittelsen i årene 1985 til 1986, refererte jeg til rapporten som jeg presenterte til et møte med Detroit-medlemskapet den 25. juni 1989:
Omfanget av dette internasjonale samarbeidet, og dets direkte innvirkning på praktisk talt alle aspekter av hver seksjons praktiske arbeid, har dyptgripende og positivt endret ICFIs og dens seksjoners karakter. De sistnevnte opphører å eksistere på noen politisk og praktisk meningsfull måte som uavhengige enheter. På grunnlag av et felles politisk program har et komplekst nettverk av relasjoner oppstått innen ICFI som binder hver seksjon sammen. Det vil si at ICFIs seksjoner utgjør sammenkoblede og gjensidig avhengige komponenter av én enkelt politisk organisme. Ethvert brudd på denne relasjonen vil ha ødeleggende effekter innen den involverte seksjonen. Hver seksjon har nå for sin egen eksistens blitt avhengig av dette internasjonale samarbeidet og kollaboreringen, både ideologisk og praktisk.
32. Den internasjonale komitéens framskritt var ikke – og kunne ikke ha vært – ene og aleine produktet av dens kadres subjektive vilje og politiske oppriktighet. Underliggende for utviklingen var dyptgripende endringer i sosioøkonomiske relasjoner på verdensbasis og deres gjenspeiling i politiske strukturer og relasjoner. Vi har ofte bemerket at store utviklinger innen trotskistbevegelsen – og spesielt de intense periodene med intern partikamp – har funnet sted enten som et forvarsel for, eller som resultat av kritiske skjæringspunkter i verdenspolitikken.
33. Fraksjonskampen innen Socialist Workers Party i årene 1939 og 1940 utviklet seg som en nesten umiddelbar reaksjon på utbruddet av den andre verdenskrig. Splittelsen i november 1953 ble utløst av Stalins død åtte måneder tidligere, som igangsatte en endeløs rekke kriser innen Kreml og verdens stalinistbevegelse. Den reflekterte også veksten av en form for middelklasseradikalisme som utviklet seg i opposisjon til arbeiderklassens bevegelse som en politisk uavhengig og revolusjonær sosial kraft.
34. Som det snart skulle vise seg var kampen innen Den internasjonale komitéen fra 1982 til 1986 et forvarsel om det endelige terminale stadiet av det stalinistiske byråkratiets degenerering, som i desember 1991 kulminerte med oppløsingen av Sovjetunionen. Det kan ha syntes svært usannsynlig for overfladiske observatører – spesielt de innen WRP-lederskapet – at Workers Leagues tilsynelatende isolerte opposisjon, innen en periode på bare tre år, ville bli fokuspunktet for en ny trotskistisk omstilling og et flertall innen Den internasjonale komitéen.
35. I den aller dypeste forstand ble den trotskistiske opposisjonens styrke hentet fra det faktum at den ikke bare analyserte objektive prosesser korrekt, men at disse prosessene – i motsetning til situasjonen som eksisterte i 1939 og 1940, 1953, eller til og med under SLLs kamp mot SWPs prinsippløse gjenforening med pabloistene i 1961 til 1963 – var gunstige for den revolusjonære tendensen. Prosessene med økonomisk globalisering knuste det sosiale grunnlaget for enhver form for nasjonalt program for arbeiderbevegelsen, sosialdemokratisk, stalinistisk og fagforeningsbasert. Alle de gamle nasjonalt forankrede arbeiderpartiene og fagforeningene var helt ute av stand til å klekke ut en levedyktig respons på de nye økonomiske realitetene. Sovjetunionens oppløsing og desintergreringen av de stalinistiske massepartiene og -organisasjonene var den viktigste delen av en breiere prosess av nasjonalt forankret reformismes sammenbrudd.
36. De vesentlige initiativene til ICFIs seksjoner – spesielt overgangen fra ligaer til partier, og lanseringen av World Socialist Web Site – var basert på en korrekt vurdering av objektive krefter som besørget en ny og kraftig impuls for utviklingen av Den internasjonale komitéen som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon – the World Party of Socialist Revolution.
37. Rapporten fastso, der den oppsummerte de 33 årene fra 1986 til 2019:
Det kritisk viktige forberedende arbeidet med å fjerne pabloistene, gjenoppbygge verdenspartiet på et internasjonalistisk fundament, utarbeide ICFIs internasjonale strategi, forsvare Den fjerde internasjonales historiske arv, konvertere Den internasjonale komitéens ligaer til partier, og etableringen av World Socialist Web Site, var den fjerde fasen hovedoppnåelser. Disse oppnåelsene muliggjorde en enorm ekspansjon av Den internasjonale komitéens politiske innflytelse og en betydelig vekst av medlemsmassen. Dette stadiet er avsluttet.
38. 2019-rapporten hevdet deretter at den femte fasen av trotskistbevegelsens historie hadde begynt:
Dette er det stadiet, sa vi, som vil bevitne en enorm vekst av ICFI som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. De objektive prosessene med økonomisk globalisering, identifisert av Den internasjonale komitéen for mer enn 30 år siden, har gjennomgått en ytterligere kolossal utvikling. Kombinert med framveksten av nye teknologier som har revolusjonert kommunikasjoner, har disse prosessene internasjonalisert klassekampen i en grad som ville vært vanskelig å forestille seg til og med for 25 år siden. Arbeiderklassens revolusjonære kamp vil utvikle seg som en sammenkoblet og enhetlig verdensbevegelse. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale vil bli bygget som det bevisste politiske lederskapet av denne objektive sosioøkonomiske prosessen. Opp mot den kapitalistiske politikken med imperialistkrig vil dette lederskapet sette den klassebaserte strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette er den essensielle historiske oppgaven i dette nye stadiet av Den fjerde internasjonales historie.
39. Fire år har gått siden vi identifiserte begynnelsen av den femte fasen i Den fjerde internasjonales historie. Nå må vi reise spørsmålet: Har de påfølgende hendelsene underbygget denne vurderingen, både hva gjelder utviklingen av kapitalismens objektive økonomiske og politiske krise, intensiveringen av klassekampen, og til slutt partiets aktivitet?
40. Når vi ser tilbake på de fire siste årene, er det et ubestridelig faktum at 2019-skolen fant sted på selve opptakten av en massiv eskalering av den økonomiske, politiske og sosiale krisa i verdenskapitalismen. I løpet av bare uker etter at skolen ble avsluttet, besørget det som kunne ha syntes som en tilfeldig utvikling en betydelig indikasjon på en kvalitativ utvikling av partiets politiske og intellektuelle innflytelse.
41. New York Times publiserte den 19. august 2019 i avisas søndagsmagasin en serie essays, der det mest prominente var artikkelen skrevet av Nikole Hannah-Jones, som kunngjorde lanseringen av deres «1619 Project». Den mest innflytelsesrike borgerlige selskapsavisa i USA – medieflaggskipet til den amerikanske staten, etterretningsbyråene og det akademiske etablissementet – kunngjorde, med bruke av enorme ressurser på dette prosjektet, at de initierte en grunnleggende revisjon av narrativet om amerikansk historie. Verken Den amerikanske revolusjonen eller Den amerikanske borgerkrigen skulle lenger bli ansett som progressive historiske begivenheter. 1619 Project skulle avgjørende avsløre Revolusjonen som slaveeieres desperate og kyniske opprør, der de var fast bestemt på å forhindre Det britiske imperiets og den heroiske lord Dunmores bestrebelser for å fremme emansipasjonens sak.
42. Borgerkrigen, hevdet de, hadde for dens del lite å gjøre med ødeleggelsen av slaveriet. Unionshæren var på det meste en mindre aktør i det langt større dramaet om slavenes selv-emansipasjon. Hva Lincoln angår var han en smålig og sjofel rasist, som framfor alt ønsket å fjerne svarte mennesker fra det nordamerikanske kontinentet, og se dem returnert til Afrika.
43. Denne løgnaktige og intellektuelt bankerotte historierevisjonen – hovedsakelig basert på resirkulering av den reaksjonære rasistiske mytologien fra svart nasjonalisme propagandister som Lerone Bennett jr. – ble umiddelbart hyllet av media og et kor av akademikere som en endelig bekjentgjort åpenbaring. Dette ville ha stort sett ha passert uimotsagt om det ikke hadde vært for intervensjonen fra World Socialist Web Site. Den 3. september 2019, bare to uker etter oppstarten av 1619 Project, postet WSWS sitt første vesentlige tilsvar, med tittelen: «The New York Times’ 1619 Project: A Racialist Falsification of American and World History».
44. Denne omfattende avsløringen av de grove og grelle feilene i Hannah-Jones’ essay ble ikke bare fulgt opp av flere essay som utviklet kritikken av NYT’s 1619 Project. Kamerat Tom Mackaman intervjuet vesentlige historikere – deriblant Gordon Wood, James McPherson, James Oakes, Richard Carwardine, Victoria Bynum og Clayborne Carson – som besørget detaljerte tilbakevisinger av sentrale påstander fra NYT’s 1619 Project.
45. Essayene og intervjuene som ble publisert av World Socialist Web Site vakte nasjonal og internasjonal oppmerksomhet og kastet New York Times over på defensiven. Redaktørenes klønete forsøk på å redde troverdigheten for deres Project med ikke-annonserte og/eller uforklarlige korrigeringer i originalteksten til Hannah-Jones’ essay tjente bare til ytterligere å diskreditere deres patetiske propagandakampanje.
46. Rollen WSWS spilte i avsløringen av NYT’s 1619 Project var av enorm intellektuell og politisk betydning. Trotskistbevegelsen har siden starten av vært tvunget til å avsløre stalinistiske og borgerlige historikeres groteske løgner om Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionens historie. Den internasjonale komitéen publiserte i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen en enorm mengde litteratur som avslører løgnene fra Den post-sovjetiske skolen for historieforfalskning, som inkluderte verkene til Vadim Rogovin – som ble skrevet i nært samarbeid med Den internasjonale komitéen – så vel som avsløringen i essayene skrevet som tilsvar på bakvaskelsene av Trotskij fra professorene Ian Thatcher, Geoffrey Swain og Robert Service, svar som er publisert i bindet, In Defense of Leon Trotsky.
47. Det er å forvente at trotskistbevegelsen vil ta den førende rollen i å avsløre forfalskningen av sosialistbevegelsens historie. Men det faktum at forsvaret av Den amerikanske revolusjonen og av Borgerkrigen krevde, og var helt betinget av, intervensjonen fra trotskistbevegelsen har vidtrekkende politisk signifikans. Det er en bekreftelse i sfæren av USAs intellektuelle liv av et grunnleggende premiss for teorien om permanent revolusjon. I det imperialistiske forfallets epoke kan det systematiske og urokkelige forsvaret av de demokratiske revolusjonenes kritisk viktige og varige erobringer – som inkluderer det intellektuelle forsvaret av deres historiske legitimitet – bare opprettholdes gjennom den sosialistiske bevegelsens kamp og mobiliseringen av arbeiderklassen.
48. Den første utgaven av World Socialist Web Site i 2020 publiserte et Perspektiv med tittelen: «Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes». Det uttalte:
Det nye årets ankomst markerer begynnelsen på et tiår med intensivert klassekamp og sosialistisk verdensrevolusjon.
I framtiden, når lærde historikere skriver om Det tjueførste århundrets omveltninger, vil de liste opp alle de «åpenbare» tegn som eksisterte, da 2020-tallet begynte, for den revolusjonære stormen som snart skulle feie over hele kloden. De lærde vil beskrive – med et stort utvalg av fakta, dokumenter, diagrammer, nettsteder og posteringer på sosialmedier, og andre former for verdifull digitalisert informasjon til deres disposisjon – 2010-tallet som en periode preget av en uløselig økonomisk, sosial og politisk krise for verdens kapitalistsystem.
De vil bemerke at ved begynnelsen av århundrets tredje tiår hadde historien ankommet til nøyaktig den situasjonen som teoretisk var forutsett av Karl Marx: «På et visst stadium av deres utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i konflikt med produksjonens eksisterende betingelser, eller – det som bare er et juridisk uttrykk for den samme tingen – med eiendomsrelasjonene de hittil har operert innenfor. Fra utviklingsformer for produktivkreftene blir disse relasjonene til deres lenker. Da begynner en epoke av sosial revolusjon. Med endringen av det økonomiske fundamentet blir hele den enorme overbygningen mer eller mindre raskt transformert.»
49. Det er sannsynlig at mange av nettstedets lesere, inkludert dem som generelt er enige i Den internasjonale komitéens perspektiv, og kanskje medlemmer av vårt parti, var tilbøyelige til å anse denne perspektivartikkelen som en øvelse i retorisk overdrivelse, foranlediget av feiringen av et nytt tiår, heller enn en seriøs vurdering av den historiske situasjonen.
50. Men denne uttalelsens forutsigelser skulle bekreftes av de kommende hendelser. Før den første måneden av 2020 var over, ble de første rapportene om en potensiell pandemi lagt ut i media. WSWS publiserte sin første artikkel om utbruddet av det nye koronaviruset den 24. januar 2020. Nettstedet erkjente raskt den enorme globale faren som den raskt utviklende pandemien utgjorde. Den 28. februar 2020 publiserte ICFI en uttalelse med tittelen: «For en globalt koordinert nødrespons til koronaviruspandemien». Med et nivå av klarhet uten sidestykke fra noen annen publikasjon, begreip ICFI pandemiens enorme økonomiske, sosiale og politiske implikasjoner, som den definerte som et «trigger event» – en «utløsende hendelse» – som ville forsterke alle de iboende motsetningene i det kapitalistiske samfunnet av en global skala.
51. Som en ytterligere manifestering av den essensielle rollen til partiets intervenering i store politiske og sosiale utviklingstrekk, antok Den internasjonale komitéen lederskapet i den globale kampen mot pandemien, og besørget et perspektiv og en politisk retning for helsetjenestepersonell, vitenskapens representanter og de breieste deler av arbeiderklassen. I en tidligere æra førte store folkehelsekriser til breit anlagte offentlige initiativ for å utdanne allmennheten og utrydde smittsomme sykdommer. Ingenting av det slaget fant sted som respons på utbruddet av Sars-CoV-2-pandemien. Organisert og effektiv opposisjon mot den politiske orienteringen med «ondartet omsorgssvikt» – som WSWS så tidlig som i mars 2020 beskrev de borgerlige regjeringenes respons – kom bare fra Den internasjonale komitéen.
52. SEP meldte 6. mars 2020 en uttalelse med tittelen «Hva må gjøres for å bekjempe koronaviruspandemien». SEP meldte 14. mars 2020 en uttalelse der det ble oppfordret til «en umiddelbar stans av all bilproduksjon og ikke-essensiell produksjon i hele landet som respons på koronaviruspandemien, med full lønn for alle berørte arbeidere som er berørt». Dette ble fulgt opp 17. mars med en uttalelse fra SEPs nasjonlkomité, «Hvordan bekjempe Covid-19-pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen». Disse uttalelsene spilte en betydelig rolle i å utløse spontanstreiker i Michigan, som tvang bilselskaper til midlertidig å stenge ned fabrikker i hele Nord-Amerika. Jeg synes det skal understrekes at på dette tidspunktet utgjorde det totale antallet dødsfall i USA fortsatt bare noen få dusin. Og over hele verden, bare noen få tusen. Vi har rett til å spørre hvor mange liv som ville blitt spart dersom politikken fremmet av vårt parti hadde blitt fulgt. Vel, vi vet svaret: Det ville ha reddet millioners liv.
53. WSWS definerte de tre vesentlige politiske responsene på pandemien: 1) kapitaliststatens respons med «flokkimmunitet»; 2) det liberale reformistrespons med «avbøtende tiltak»; og 3) det vitenskapelig baserte og nødvendigvis sosialistiske programmet for virusets eliminering og utrydding. WSWS arrangerte to internasjonale webinarer, som samlet framragende forskere og eksperter innen offentlig folkehelse, for å utdanne arbeiderklassen og bygge massestøtte for implementeringen av eliminerings-/utryddingspolitikken.
54. Den internasjonale komitéen utstedte 24. april 2021 sin oppfordring til dannelsen av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer som en nødvendig respons på pandemien og nødvendigheten av å koordinere arbeiderklassens kamper på en global skala.
55. I november 2021, rett før utbruddet av den ødeleggende omikron-varianten, igangsatte WSWS en internasjonal gransking av pandemien. Dette initiativet, som vedvarer, har vært den mest avanserte og helhetlige etterforskningen av pandemiens globale sosiale konsekvenser og kapitalistregjeringers kriminelle respons.
56. ICFIs respons på pandemien har ikke vært begrenset til kommentarartikler. Eller, for å si det mer presist, ICFIs analyse av pandemien har vært uatskillelig knyttet til organiseringen av arbeiderklassens masseopposisjon mot alle regjeringers morderiske politiske orienteringer.
57. Donald Trump organiserte 6. januar 2021 et pøbelangrep på Capitol for å forhindre ratifiseringen av Bidens seier i valget i november 2020, opprettholde hans kontroll over Det hvite hus og i realiteten etablere et presidentdiktatur. Kuppforsøket – som hadde blitt forutsett av World Socialist Web Site – var en begivenhet uten sidestykke i USAs historie og underbygget SEPs analyse av USAs demokratis terminale krise. At kuppet mislyktes – som langt mer kan tilskrives mobbens taktiske uerfarenhet enn noen organisert motstand fra statens krefter – har ikke stabilisert den politiske situasjonen. Det kommende presidentvalget utspiller seg under 2021-kuppets vedvarende skygge.
58. Til slutt, når vi kartlegger erfaringene siden 2019-skolen og dens identifisering av starten på den femte fasen: Den 24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Langt fra å være den plutselige og uventede starten på Biden-administrasjonen og dens motstykker i Europa, i fellesskap med media, fordømte som en «uprovosert krig», var den resultatet av godt forberedte NATO-provokasjoner, som dateres tilbake til Maidan-kuppet i 2014 og enda tidligere, med sikte på å trekke Russland inn i en katastrofal krig som ville destabilisere regimet, og føre til Den russiske føderasjonens sammenbrudd.
59. Som vi har bemerket ved tidligere anledninger, uttalelsene publisert på WSWS i løpet av de ti siste årene er de mest knusende tilbakevisingene av «uprovosert krig»-narrativet. Det er hundrevis av artikler og uttalelser der WSWS eksplisitt advarte mot USAs uopphørlige forberedelser for krig mot Russland og Kina. Det totale antallet artikler knyttet til krigen i Ukraina siden 24. februar 2022 er nærmere 1 000. Selv om vi hadde besluttet å bruke ei hel uke til en gjennomgang av WSWS’ dekning av krigen, ville den begrensede tiden ha krevd et nitidig utvalg dokumenter.
60. Krigen er den mest kritisk viktige bekreftelsen av både Den internasjonale komitéens erkjennelse at trotskistbevegelsen har gått inn i den femte fasen av sin historie, og av 2020-tallet som et tiår av revolusjonære kamper. Som den mest ekstreme manifesteringen av amerikansk kapitalismes motsetninger, og for det kapitalistiske verdenssystemet som helhet, stiller krigens uopphørlige eskalering arbeiderklassen overfor alternativene sosialisme eller barbari.
61. Forståelsen av krisas fundamentalt eksistensielle karakter krever erkjennelsen av at den bevisste provoseringen av denne krigen og den hensynsløse besluttsomheten til å eskalere konfrontasjonen med både Russland og Kina – to atomvåpenmakter – ikke ene og aleine er produktet av irrasjonell aggresjon. Som på 1930-tallet, ser styringsklassene ingen vei ut av deres krise annet enn gjennom krig. Trotskij skrev i 1938 i åpningen av Overgangsprogrammet at imperialistmaktene var enda mindre i stand til å avverge en andre verdenskrig enn de hadde vært under opptakten til den første verdenskrigen. Det kan nå sies, med ikke mindre presserende hast, at kapitalistelitene i Nord-Amerika og Europa er mindre i stand til å forhindre en tredje verdenskrig enn de var til å stoppe utbruddet av den andre verdenskrigen.
62. Man må anta at Biden-administrasjonen ikke er fullstendig uvitende om den høye sannsynligheten for at en atomkrig vil resultere i titalls millioner menneskers død og ødeleggelsen av USA – vi burde si hundrevis av millioner mennesker, bare i USA. Men det kan bare bety at atomkrig blir ansett av styringselitene som en risiko som må tas for å oppnå mål som er enda mer kritisk viktige for den amerikanske kapitalismens overlevelse. Forøvrig, fra styringsklassens ståsted er et Amerika uten kapitalisme et land det ikke er verdt å redde.
63. I analysen av amerikansk imperialisme som Den internasjonale komitéen har utviklet over mange tiår, har vi understreket at USA systematisk har bestrebet seg for å oppveie sin langtrukne økonomiske nedgang vis-a-vis sine store kapitalistrivaler gjennom anvendelsen av militær makt.
64. Denne relasjonen mellom økonomisk nedgang og å henfalle til militære løsninger har fått noe av en karakter av en lov for dagsaktuell geopolitikk. Bevaringen av USAs sentrale rolle i global geopolitikk, enn si landets streben etter hegemoni, er fullstendig knyttet til å opprettholde den amerikanske dollaren som verdens udiskutable reservevaluta. Dette er det sentrale fundamentet ikke bare for USAs dominans i verdensanliggender, men også, og ikke mindre kritisk viktig, for å avverge innenlandsk finansiell bankerott.
65. Det er viktig å minne om at grunnlaget for Bretton Woods-systemet, som eksisterte fra 1944 til 1971, var dollarens konvertibilitet til gull med en kurs på $ 35 per unse. Dette systemets levedyktighet var betinget av USAs industrielle og økonomiske dominans, som ville garantere landet handels- og betalingsbalanseoverskudd. Forverringen av disse essensielle indeksene i løpet av 1960-tallet tvang til slutt USA i august 1971 til å avvise koblingen mellom dollar og gull.
66. Enkelt utlagt, der gjeld ble akkumulert i utlandet – og jeg husker det i 1971 var det de kalte et overheng på 80 milliarder euro-dollar, som gjorde den fortsatte garantien for at repatrieringen av disse dollarene fra Europa til USA kunne tilbakebetales i gull umulig – det var dette som tvang USA til å forlate dollarens offisielle kobling til gull, og gå over til et system med flytende valutakurser. For femti år siden! Det vil si, valutaers daglige vekslingskurs skulle bestemmes i markedet, påvirket av faktorer som et lands handelsbalanse, aktuelle driftsbalanser og nasjonalbudsjettets tilstand.
67. I tiårene som fulgte Bretton Woods’ sammenbruddet, akkumulerte USA stadig større nivåer av gjeld og underskudd. Ikke desto mindre har dollarens rolle som verdens reservevaluta blitt opprettholdt, om ikke av annen grunn enn fraværet av noen annen nasjonal valuta å erstatte dollaren med. Dette har besørget USA enorme privilegier. Som leverandør av verdens sentrale valuta har landet blitt tillatt å kjøre opp store budsjett-, handels- og betalingsunderskudd.
68. Hendelser i løpet av de 15 siste årene har imidlertid reist alvorlige spørsmålstegn ved videreføringen av dollarens unike globale rolle. For det første har omfanget av USAs statsgjeld vokst eksponentielt. Det var først i 1982 at statsgjelda passerte $ 1 billion-merket. Den er nå på over $ 32 billioner. Nasjonalgjelda er mer enn 100 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt.
69. De siste 15 årenes eksplosjon i omfanget av statsgjeld er direkte knyttet til to massive Wall Street-redningsaksjoner: Den første i 2008 og den andre, enda større redningsaksjonen, som respons på Wall Street-krasjet i 2020 utløst av pandemien.
70. En annen faktor som påvirker dollarens status har vært USAs tiltakende bruk av den som et våpen, gjennom økonomiske sanksjoner, mot utenlandske rivaler som faller i Washingtons unåde. Som den innflytelsesrike amerikanske utenrikspolitiske kommentatoren Fareed Zakaria skrev i Washington Post 24. mars 2023:
Dollaren er USAs supermakt. Den gir Washington uovertrufne økonomiske og politiske muskler. USA kan ensidig pålegge land sanksjoner, og fryse dem ute av store deler av verdensøkonomien. Og når Washington hemningsløst bruker penger, kan de være sikre på at gjelda, vanligvis i form av T-bills [statsobligasjoner], vil bli kjøpt opp av resten av verden.
71. Men Zakaria uttrykte bekymring for at USAs aggressive handlinger genererer en farlig reaksjon. Han sa:
Washingtons anvendelse av dollaren som våpen det siste tiåret har ført mange viktige land til å søke etter måter å sikre at de ikke blir det neste Russland. Andelen dollar i globale sentralbankers reserver har falt fra omtrent 70 prosent for 20 år siden, til under 60 prosent i dag, og den faller jevnt og trutt. Europeerne og kineserne prøver å bygge internasjonale betalingssystemer utenfor det dollardenominerte SWIFT-systemet. Saudi-Arabia har flørtet med ideen om å prise sin olje i yuan. India gjør opp mesteparten av sine oljehandler fra Russland i ikke-dollar-valutaer. Digitale valutaer, som de fleste nasjoner utforsker, kan være et annet alternativ; Kinas sentralbank har faktisk opprettet en. Alle disse alternativene legger til kostnader, men de siste årene burde ha lært oss at nasjoner i tiltakende grad er villige til å betale en pris for å oppnå politiske mål.
72. Den amerikanske styringsklassen har blitt stadig mer bekymret for at Kinas framvekst som en stor økonomisk rival kan akselerere en bevegelse vekk fra dollaren; at et annet system for finansiering av globale handelstransaksjoner – muligens basert på ei kurv av valutaer, eller enda mer truende, på økt bruk av gull – som ville frata dollaren dens unike status.
73. En nylig kongresshøring, holdt i juni, av underkomitéen for finansinstitusjoner og monetær politikk av Husets komité om finanstjenester, hadde tittelen: «Dollar Dominance: Preserving the US Dollar’s Status as the Global Reserve Currency». Kongressrepresentant Joyce Beatty, en svart Demokrat fra Ohio uttalte i hennes åpningserklæring:
Den amerikanske dollaren regnes som den globale reservevalutaen fordi rundt 60 prosent av sentralbankers reserver rundt om i verden holdes i amerikanske dollar. Dollaren er den foretrukne valutaen for internasjonal handel. Olje prises og gjøres opp i amerikanske dollar, og nesten 90 prosent av transaksjonene i valutamarkedene involverer, ja, dollaren. Markedet for amerikanske statsobligasjoner er også det dypeste og mest likvide markedet i verden, og påliteligheten og stabiliteten til amerikanske kapitalmarkeder gjør dollar til den foretrukne valutaen for investorer.
Valutaens dominans og overlegenhet innvilger USA ei rekke fordeler, fra reduserte lånekostnader til økt finansiell stabilitet, til inflytelse over globale finansmarkeder. Det tillater oss også å utnytte økonomiske tiltak mot dem som forsøker å true vår nasjonale sikkerhet og utenrikspolitikk. Gitt den ubestridelige verdien av den amerikanske dollaren som dominans, er det avgjørende at vi adresserer valutaen og nåværende trusler mot den.
I talende stund arbeider utenlandske motparter som Russland og Kina aktivt for å undergrave den amerikanske dollaren og lamme vår globale makt og innflytelse. Vi ser dette i Russlands raske akkumulering av gullreserver det siste tiåret, så vel som i Kinas utvikling av ikke-SWIFT-systemer for å gjøre opp og klarere transaksjoner.
74. Under den samme kongresshøringen uttrykte Marshall Billingslea, som hjalp til med å utforme «forbedrede avhørsteknikker» under Krigen mot terror, og som har hatt mange statsstillinger på høyt nivå, hans bekymring for at dollaren kunne lide samme skjebne som 1500-tallets spanske sølvdollar, 1600-tallets nederlandske florin, og til slutt, det britiske pundet. Han uttalte at «koblingen mellom en nasjons valuta som den foretrukne handelsenhetskonto og nasjonens relative dominans på den globale scenen er åpenbar». Han fortsatte:
Og det er grunnen til at ledere som Lula, Putin og Xi alle ønsker å undergrave dollarens rolle som den globale reservevalutaen, like mye som de ønsker å erodere det internasjonale sikkerhetsrammeverket som vi så møysommelig konstruerte etter den andre verdenskrig. I sist instans anser de det som en måte å fortrenge USA som leder av den frie verden. På kortere sikt ser de det som en måte å uthule vår evne til å bruke finans som et redskap for å ivareta vår nasjonale sikkerhet.
75. Av betydning var at Billingslea uttrykte stor bekymring for Russlands og Kinas akkumulering av gull. Han sa:
Russland begynte i mars 2018 å dumpe deres besittelser av amerikanske statsobligasjoner, fra en beholdning på $ 96 milliarder ned til $ 15 milliarder. Russland begynte også å kjøpe opp store mengder gull, og ble den femte største eieren i verden (med 2 300 tonn). …
Kina er nå på gang med sin egen gulloppkjøpsrunde. Jeg har enda ikke sett dataene for mai, men april markerte den sjette måneden på rad med kinesisk ekspansjon i deres gullreserver, med en lagerbeholdning på over 2 000 tonn. Dette er i hvert fall de offisielle tallene. Jeg mistenker at tallet faktisk er langt høyere, og at de skjuler mengder generert av kinesisk gullgruveoperajoner rundt om i verden; Kina er verdens største gullprodusent og halvparten av dette er statseid. Kina er også verdens største gullimportør, mye av det er ikke deklarert. Som et minimum bygger Kina opp ei krigskiste av eiendeler som det vil bli vanskeligere å berøre gjennom økonomiske sanksjoner. Men dersom Kina begynner å støtte yuan-kontrakter med gull, da kan det også fjerne en stor hindring for at yuanen kan utfordre dollaren ved å løse bekymringer om konvertibilitet.
76. Jeffrey A. Frankel fra Harvard Kennedy School presenterte en studie 24. mars 2023 på en konferanse arrangert av Peterson Institute for International Economics i Washington D.C. Sesjonen han talte på hadde tittelen: «Can the Dollar-Based System Be Improved or Replaced?»
Han rettet oppmerksomhet på gulls fornyede betydning. Nasjonale valutaer er ikke nødvendigvis den eneste typen internasjonale reserver, og heller ikke, for den saks skyld, den eneste typen internasjonal bokføringsenhet eller betalingsmiddel. En alternativ finanseiendel, men inntil nylig ansett av de fleste økonomer som «en relikvie fra den barbariske fortid», gjenvinner nå en aktiv rolle som en komponent av internasjonale reserver. Det er gull. Det andre alternativet er et nytt ett: kryptovaluta (et tegn på en barbarisk framtid?)
Vi mente lenge at sentralbankbeholdning av gull var en anakronisme. Monetære myndigheter i mange land holdt fortsatt noe gull, men behandlet det ikke som en aktiv del av deres internasjonale reserver. Det vil si at de ikke kjøpte eller solgte det. De siste årene har imidlertid sentralbanker, spesielt i Asia, aktivt kjøpt (og solgt) gull.
77. Krigen i Ukraina er godt inne i sitt andre år. Omfanget av død og ødeleggelse er hinsides alt hva Europa har vært vitne til siden slutten av den andre verdenskrig. Antallet ukrainske og russiske soldater som har dødd eller blitt såret er ikke kjent. Verken det ukrainske eller russiske regimet besørger nøyaktige tall. Men det er tilstrekkelig informasjon til å anslå at antallet ukrainske døde er minst 200 000, og muligens betydelig høyere. Antallet russiske døde kan godt nærme seg 100 000. Så godt som alle dem som har blitt drept har ikke noe ansvar for denne krigen. De ukrainske og russiske døde er de uskyldige ofrene for avgjørelser truffet av imperialistmaktene i NATO, deres marionetter i Kiev og av det politisk bankerotte regimet i Moskva.
78. Det er sant at USA og NATO oppildnet til krigen. Men Putin-regimets reaksjonære beslutning om å invadere er sluttproduktet av oppløsingen av Sovjetunionen, restaureringen av kapitalismen og overføringen av politisk makt til en bande korrupte oligarker. Alle Putin-regjeringens katastrofale feilberegninger har sin opprinnelse i vrangforestillingen at restaureringen av kapitalisme ville resultere i velstand og en godartet integrering av Russland inn i kapitalistnasjonenes brorskap. Putin mente det ville være tilstrekkelig for ham å fordømme marxismen og Oktoberrevolusjonen for å få hans såkalte «vestlige partneres» tillit og vennskap. Men amerikansk og europeisk imperialisme ønsker ikke Putins vennskap. Det som ønskes er ubegrenset tilgang til Russlands gull, platina, litium, molybden, titan, kobolt og andre viktige strategiske metaller og mineraler, som finnes i det enorme landets jordsmonn.
79. Denne krigen er ikke en forbigående episode. Uansett kampenes kortsiktige utfall er konflikten en milepæl i normaliseringen av krig, og aksepten av massedrap i forfølgelsen av geopolitiske målsettinger. Den amerikanske styringsklassen prøver knapt å skjule sine planer for global krigføring. Krig med Russland og Kina er ikke et spørsmål om «hvorvidt det vil skje», men hvordan og når den vil bli ført. The National Interest, et innflytelsesrikt magasin, argumenterte i en skarp uttalelse om geopolitiske målsettinger, for at amerikansk diplomatis hovedmål ikke burde være fokusert på å forhindre krig med Russland og Kina, men på å finne «en måte å forskyve utfordringene med disse to maktene, for å sikre at USA ikke møter begge i en krig samtidig.»
80. Krigen i Ukraina er den mektigste bekreftelsen på Den internasjonale komitéens identifisering av det nåværende tiårets revolusjonære karakter. Men hvordan er dette relatert til vurderingen av den femte fasen av Den fjerde internasjonales historie? Svaret på dette spørsmålet krever en marxistisk forståelse av relasjonen, innenfor konteksten av en revolusjonær epoke, mellom den objektive utviklingen av den kapitalistiske krisa og den uunngåelige intensiveringen av klassekonflikt og det revolusjonære partiets subjektive praksis.
81. I alle hans vesentlige uttalelser om spørsmålet om krig understreket Trotskij gjentatte ganger to fundamentale punkter. Det første poenget er at pådriveren mot imperialistkrig bare kan stoppes gjennom arbeiderklassens revolusjonære omvelting av kapitalismen. Det andre poenget er at oppnåelsen av denne omveltingen krever bygging av Den fjerde internasjonale som arbeiderklassens revolusjonære lederskap. Utviklingen av den spontane bevegelsen av arbeiderklassen, uten revolusjonært lederskap, vil ikke stoppe verken krig eller styringsklassens påtvinging av det diktatoriske fascistregimet som kreves for å føre total krig.
82. I hans konkluderende fire-timer-lange tale for Dewey-kommisjonen i april 1937, besvarte Trotskij den stalinistiske løgna at han ønsket krig velkommen som et virkemiddel til å framskynde utbruddet av revolusjon. Denne uttalelsen var en konsis framstilling av relasjonen mellom krig og revolusjon.
Krig har faktisk ofte framskyndet revolusjon. Men nettopp derfor har det ofte ført til mislykkede resultater. Krig skjerper sosiale motsetninger og massenes misnøye. Men dét er utilstrekkelig for den triumferende proletariske revolusjonen. Uten et revolusjonært parti forankret i massene, fører den revolusjonære situasjonen til de mest grufulle nederlag. Oppgaven er ikke å «framskynde» krig – for dette jobber dessverre imperialistene i alle land, og ikke uten hell. Oppgaven er å anvende tiden imperialistene vil overlate de arbeidende massene til å bygge et revolusjonært parti og revolusjonære fagforeninger.
Det er i den proletariske revolusjonens vitale interesse at krigsutbruddet utsettes så lenge som mulig, at man vinner størst mulig tid til forberedelse. Jo mer fast, jo modigere, jo mer revolusjonær sliternes opptreden er, jo mer vil imperialistene nøle, jo sikrere vil det være mulig å få utsatt krig, jo større vil sjansene bli for at revolusjonen vil finne sted før krigen, og kanskje gjøre selve krigen i seg selv umulig. …
Krig og revolusjon er de alvorligste og mest tragiske fenomener i menneskehetens historie. Man kan ikke spøke med dem. De tåler ikke dilettantisme. Vi må ikke mindre klart forstå sammenhengen mellom de objektive revolusjonære faktorene, som ikke kan induseres etter eget ønske, og revolusjonens subjektive faktor – proletariatets bevisste fortropp, dets parti. Det er nødvendig å forberede dette partiet med den aller største energi.
83. Dette er det perspektivet partiet må basere sitt arbeid på. Det er det eneste realistiske perspektivet. Vårt arbeid tar utgangspunkt i det grunnleggende og historisk bekreftede premisset at arbeiderklassen er den grunnleggende revolusjonære kraften i samfunnet, i stand til – i kraft av sin objektive rolle i produksjonsprosessen – å omvelte kapitalistsystemet og skape et alternativ, sosialisme, til det system. Hvorvidt eller ikke arbeiderklassen kan oppnå nivået av politisk selvbevissthet og forståelse for sine historiske oppgaver, er ikke et anliggende for tom spekulasjon. Hva som kan eller ikke kan oppnås vil avgjøres i praksis. Som Trotskij ville ha sagt, kamp vil avgjøre. Det er uten tvil sant at revolusjoner har lidd nederlag. Men det har vist seg – framfor alt i erfaringen fra 1917 – at arbeiderklassen, gitt det nødvendige lederskapet, kan omvelte styringsklassen.
84. Vi vil ikke kaste bort tid på å spekulere over hvorvidt eller ikke arbeiderklassen vil slåss, eller om den amerikanske arbeiderklassen vil akseptere den sosialistiske løsningen på krisa. Vår innsats må konsentreres om å heve partiets arbeid til et høyest mulig nivå. Men dersom skeptikerne fortsatt forlanger et mer definitivt svar, vil jeg svare at vi har tilstrekkelig med eksempler på sosiale massekamper i USA og internasjonalt til å berettige tillit til arbeiderklassens potensial. Verden syder av revolusjonær forargelse. En opprørsstemning skyller over kloden. Gatene i Paris har gjentatte ganger blitt fylt med hundretusenvis av demonstranter. Hovedhindringen for utviklingen av revolusjon er ikke arbeidernes uvilje til å slåss, men sabotasjen utført av fagforeningene og reaksjonære politiske organisasjoner, i mange tilfeller dominert av den velstående middelklassens pseudo-venstre.
85. Forøvrig, partiets intervensjon i UAW-valget det siste året besørget et innblikk i arbeiderklassens bevissthet. Kandidaturet til kamerat Will Lehman, som åpent ga uttrykk for hans sosialistiske overbevisning og oppfordret til avskaffelsen av apparatet, fikk støtte fra 5 000 bilarbeidere. Og tusenvis flere ville ha stemt på ham hadde de i det hele tatt visst om valget. Men byråkratiet, som erkjenner og frykter veksten av politisk radikalisme og bevegelsen i retning sosialisme, gjorde alt i sin makt for å blokkere for arbeidernes valgdeltakelse.
86. Lehman-kampanjen er én viktig demonstrasjon av SEPs lederskap av militant opposisjon i arbeiderklassen mot de byråkratiske apparatene til de reaksjonære fagforeningene. Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer, initiert av partiet, utvikler seg i USA og internasjonalt som en genuin bevegelse av militante arbeidere på fabrikker og arbeidsplasser over hele landet.
87. Men veksten av arbeiderklassens massebevegelse stiller stadig større krav til partiets medlemmer. Det å møte disse utfordringene krever større oppmerksomhet rundt utdanningen av partimedlemskapet. Det viktigste elementet i denne utdanningen er å heve kadernes kunnskap og forståelse av trotskistbevegelsens historie.
88. For marxistbevegelsen har historisk kunnskap alltid vært grunnlaget for revolusjonær praksis. Assimileringen av historisk erfaring er grunnlaget for en teoretisk styrt praksis, som må overskride en pragmatisk tilnærming til politikk som for politisk aktivitet generelt tar utgangspunkt i individuell erfaring og personlige inntrykk. I et viktig essay om byråkratismens filosofiske tendenser skrev Trotskij:
…[Har] ikke empiristene rett – de som veileder seg selv av «direkte» praksis som den høyeste autoritetens domstol? Er de ikke de mest konsekvente materialistene? Nei, de representerer en karikatur av materialisme. Det å la seg lede av teori er å la seg lede av generaliseringer basert på alle menneskehetens tidligere praktiske erfaringer, for best mulig å takle et eller annet av dagens praktisk problemer. Følgelig, gjennom teori oppdager vi derfor nettopp forrangen til praksis-som-en-helhet over bestemte aspekter av praksis.
89. Generaliseringene som nvendes av det revolusjonære partiet for å veilede dets respons på problemene som den dagsaktuelle krisa og utviklingen av klassekampen utgjør, er avledet fra assimileringen av en enorm mengde historisk erfaring. I forsøket på å forklare Bolsjevikpartiets degenerering, trakk Trotskij, som en gang ble beskrevet som en mann av historie, til og med på Den franske revolusjonens begivenheter, og anvendte begrepet Thermidor – perioden med politisk reaksjon som begynte i juli 1794 med henrettelsen av Robespierre – for å forklare prosessene som pågikk innen den sovjetiske arbeiderstatens regjerende parti.
Lenin viet seg i månedene umiddelbart før Oktoberrevolusjonen til en fornyet studie av Marx’ og Engels’ skrifter om erfaringen fra Pariskommunen i 1871. Fra denne studien framkom ikke bare Lenins strålende bidrag til marxistisk vitenskap, Staten og revolusjon, men også Bolsjevikpartiets erobring av den politiske makten.
90. Marxister er ikke ene og aleine bokormer. Trotskij kommenterte en gang sarkastisk om akademikeren som leser og grubler over menneskehetens tilstand mens han med fingeren utforsker sin nese. Partimedlemmer, engasjert i daglig arbeid, har ikke luksusen av ubegrenset tid å vie til lesing. Men den tiden som er til rådighet burde først og fremst brukes til å assimilere historien til partiet de kjemper for å bygge opp, til å assimilere lærdommene av de essensielle historiske erfaringene det har gjennomgått de foregående årene og tiårene.
91. Den yngre generasjonens politiske utdanning byr selvfølgelig på spesifikke problemer. For det første er det generelle politiske miljøet, under påvirkning av Frankfurterskolen og postmodernismen, fiendtlig innstilt til studiet av historie. Postmodernistene har forkynt nødvendigheten av å forlate begrepet objektiv sannhet og studiet av såkalte «Grand Narratives», der de generelt mente den materialistiske historieoppfatningen, og mer spesifikt verk som Det kommunistiske manifest, Kapitalen, og selvfølgelig, Trotskijs verk Den russiske revolusjonens historie og Den forrådte revolusjon. For å si det reine ord, dette er en løgnenes tidsalder, som er sanksjonert av akademikere. Som krigen i Ukraina har avslørt, og karrieren til skurker som Timothy Snyder eksemplifiserer, ignoreres av en betydelig del av det akademiske miljøet skillelinja mellom å skrive historie og å produsere propaganda.
92. Dette reaksjonære miljøet har bidratt til en generell nedgang i nivået av historisk kunnskap. For mange medlemmer begynner deres historiske utdanning når de melder seg med i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.
93. Men etter å ha tilsluttet seg en seksjon av Den internasjonale komitéen, hvordan kan nye medlemmer assimilere trotskistbevegelsens enorme mengde erfaring? Da min generasjon ble med i Workers League, skilte litt mer enn et halvt århundre oss fra Oktoberrevolusjonen. Grunnleggelsen av Venstreopposisjonen i 1923 var skilt fra vår verden av 1970 eller 1971 med bare 47 eller 48 år – det vil si den samme tiden som i dag skiller oss fra 1976! Vår utdanning var konsentrert om studiet av trotskistbevegelsens opprinnelse, grunnleggingen av Den fjerde internasjonale, den historiske fraksjonskampen i 1939 og 1940 mot den småborgerlige minoriteten Shachtman, Burnham og Abern, utviklingen av pabloistisk revisjonisme som førte til utstedelsen av det åpne brevet og splittelsen i 1953, og den påfølgende kampen de britiske trotskistene ledet mot gjenforening. Det var selvfølgelig mange hull i vår kunnskap. Men det vi studerte – de tilgjengelige skriftene til Trotskij og hoveddokumentene til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – gjorde oss i stand til å føre en kamp til forsvar for trotskismens teoretiske og programmatiske arv mot Workers Revolutionary Party-sviket.
94. Vi utledet og tok med oss alt vi kunne fra den revolusjonære marxistbevegelsens erfaringer. Jeg husker én episode. I slutten av oktober 1985, vi erkjennte at mange WRP-medlemmer hadde blitt brakt inn i bevegelsen uten noen kunnskap om Den internasjonale komitéens historie, eller engang noen bevissthet om at de var del av en internasjonal bevegelse, og følgelig ikke kunne fungere som trotskistkader. Vi hadde ingen anelse om hvor deres politiske sympatier lå. Den internasjonale komiteen foreslo derfor – på et møte jeg tror var den 25. oktober 1985 – at alle medlemmer, de som ønsket å være medlemmer av Workers Revolution Party, skulle registreres på nytt, på grunnlag av en eksplisitt erklæring om at de godtok Den internasjonale komitéens politiske autoritet. Banda og Slaughter følte seg tvunget til å godta dette forslaget, som de forresten seinere avviste. Banda kom bort til meg etter møtet, og spurte: «Hvor kom du på det?» Og jeg sa: «Mike, det var en grunnleggende betingelse for medlemskap i Den kommunistiske internasjonale.» Grunnlaget for opptak var aksepteringen av de 21 punktene definert av Den kommunistiske internasjonale. Det var på det grunnlaget de forsøkte å bekjempe Den andre internasjonales reformisme og sentrisme. Banda ble overrasket. Han hadde sannsynligvis, på det tidspunktet i hans politiske degenerering, glemt alle lærdommene fra Den kommunistiske internasjonale.
95. For oss var erfaringene fra den revolusjonære marxistbevegelsen substansen, grunnlaget for vår praksis. Det var mye å lære da vi ble med i bevegelsen på 1970-tallet. Men vi var intenst viet til denne enorme erfaringen. Jeg kom nylig over et dokument som ble utarbeidet av sentralkomiteen i Workers League i november 1979, for å hedre hundreårsdagen for Leo Trotskijs fødsel, nå for rundt 44 år siden. Dette dokumentet sa på et punkt det følgende:
Sovjetunionen var et overgangsregime, der kapitalismen var omveltet, men sosialismen enda ikke bygget, og hvor byråkratiet hver eneste dag undergravde kampen for sosialisme. Den degenererte arbeiderstaten sto overfor alternativet med framskritt i retning av sosialisme gjennom omveltingen av byråkratiet og utvidelsen av revolusjonen, eller restaureringen av kapitalismen gjennom kontrarevolusjonen assistert av stalinismen. Trotskij forutså og oppfordret til at den politiske revolusjonen skulle knuse stalinismen, forsvare planøkonomien og igjen sette Sovjetunionen på veien mot sosialisme. Av dette grunnleggende perspektivet er ingenting – ikke engang et komma – gjenstand for revisjon.
Det var slik vi følte om trotskistbevegelsens historie og dens program. Ingenting var gjenstand for revisjon, ikke engang et komma. Man kunne utvikle trotskistbevegelsens program. Man kunne utvide det. Men ethvert forsøk på å endre, forandre og ødelegge det, det ville vi ikke tolerere. Og den ånden, som tror jeg, uttrykte stemningen og ånden til Workers League på 1970-tallet, var ingen liten faktor i den besluttsomheten som kampen mot WRP-overløperne ble ført med på 1980-tallet.
96. Nesten fire tiår har gått siden splittelsen med WRP. Opprinnelsene til og utviklingen av denne kampen er nå et kritisk viktig element i den historiske erfaringen som må studeres og assimileres av Den internasjonale komitéen. Ja, kamerater, yngre kamerater, vi har lagt mye til det pensum som skal ligge til grunn for deres leseliste. Det som kan hjelpe dere er det faktum at konfliktene i perioden fra 1982 til i dag kontinuerlig refererer til trotskistbevegelsens tidligere historiske erfaringer. Når dere leser disse dokumentene, gjennomgår dere samtidig og lærer av erfaringene fra hele trotskismens historie. Av den grunn er studiet av Den internasjonale komitéens historie det essensielle grunnlaget for utdanningen til kaderen til Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, og vi er overbevist om at arbeidet vi skal utføre denne uka vil spille en viktig rolle for å fremme det teoretiske nivået til hvert eneste medlem av vårt parti, i USA og internasjonalt.