Økonomen William Lazonick er en mangeårig forkjemper mot store selskapers tilbakekjøp av egne aksjer, som han med rette anser som en ekstrem form for parasittisme, økonomisk plyndring og en vesentlig faktor for sosial ulikhet.

Hans politiske perspektiv er imidlertid fullt og helt reformistisk. Han vil gjerne se økt regulering, med utgangspunkt i et totalforbud mot tilbakekjøp av egne aksjer, som sammen med andre reguleringsreformer ville ha som siktemål å bringe mer investeringer inn i realøkonomien, i stedet for at selskapsprofitter anvendes til å fylle skattkamrene til aksjehandlere, finansinvestorer, selskapsdirektører og spekulanter.

Men til tross for all hans lengsel etter en tilbakevending til «de gode gamle dager» før iverksettingen av det han kaller «rovgrisk verdiutvinning», og hans illusoriske håp om at Det demokratiske partiet en dag, på en eller annen måte, skal kunne innta et standpunkt for å bremse fenomenet, besørger hans analyse viktige fakta og tall.

De data han framlegger avslører råten og forfallet i selve kjernen av den amerikanske økonomien, men også det veldig viktige faktum at ressursene som genereres av arbeiderklassens arbeid – gjenspeilet i selskapenes profittall – er mer enn nok til å besørge et vesentlig løft i levestandarder.

Svaret på spørsmålet så ofte reist av motstandere av selv de mildeste sosiale reformer: «Hvor skal pengene komme fra?» besvares med andre ord, i det minste delvis, av Lazonicks data.

I en artikkel på nettsiden til det venstrereformistiske Institute for New Economic Thinking presenterer han et sammendrag av sine funn, basert på den nylig publiserte boka Investing in Innovation: Confronting Predatory Value Extraction in the US Corporation.

Lazonick innleder med å bemerke at ifølge Oxfam hadde i 2022 rundt 32 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken ei timelønn på $ 15 eller mindre, med reallønningene erodert av inflasjonen. Og han påpeker at selv i høyteknologisektoren, som omfatter det største antallet høyt betalte jobber, har usikkerheten vokst, med 225 000 permitteringer i løpet av årets syv første måneder på toppen av 165 000 permitteringer i 2022.

Han skriver at hovedinstrumentet for «rovgrisk verdiutvinning» er det åpne markedets tilbakekjøp av egne aksjer for å manipulere aksjekursen.

«De 474 selskapene som i januar 2022 var inkludert i børsindeksen S&P 500, og var børsnoterte gjennom tiåret fra 2012 til 2021, sluste i løpet av denne perioden $ 5,7 billioner inn i aksjemarkedet i form av tilbakekjøp, tilsvarende 55 prosent av deres samlede nettoinntekter, og de betalte i tillegg aksjonærene $ 4,2 billioner i form av utbytte, ytterligere 41 prosent av deres nettoinntekt.»

Han bemerker at aksjetilbakekjøp øker aksjeselgeres gevinster, «inkludert de øverst plasserte selskapsdirektørene, med deres rikelig aksjebaserte kompensasjoner, og hedgefondforvaltere, som opererer timingen av kjøp og salg av aksjer på aksjemarkedet.»

Siden tilbakekjøp av egne akser ble utbredt på 1980-tallet, etter tidligere å ha blitt dømt som en ulovlig form for aksjemarkedsmanipulasjon, har de «bidratt til urettferdig inntektsfordeling, ustabile sysselsettingsmuligheter og skjør produktivitetsvekst i den amerikanske økonomien».

Et av de mest grelle uttrykkene for dette fenomenet er å finne i den farmasøytiske industrien. Fem av de største industriselskapene involvert i denne operasjonen – Aman, Gilead Sciences, Johnson & Johnson, Merck og Pfizer – kommer fra denne sektoren.

Den amerikanske befolkningen er tvunget til å betale noen av de høyeste legemiddelprisene i verden. Big Pharma «berettiger» dette med at det er behov for høye priser på eksisterende legemidler for at overskuddet de genererer kan brukes til å finansiere forskning på nye legemidler.

Lazonicks data avslører at dette er fullt og helt en fiksjon. Profittene brukes til å blåse opp markedsverdiene.

Hos de 14 farmasøytiske selskapene inkludert i børsindeksen S&P 500 i tiåret 2012 til 2021 representerte fordelingen av inntekter til aksjonærer og aksjeselgere via utbytte og aksjetilbakekjøp 110 prosent av nettoinntektene, sammenlignet med gjennomsnittet på 96 prosent.

«De $ 747 milliarder som de farmasøytiske selskapene distribuerte ut til aksjonærer/aksjeselgere var 13 prosent mer enn de $ 600 milliarder disse selskapene brukte på forskning og utvikling i løpet av tiåret,» ifølge Lazonick.

Aksjetilbakekjøpsoperasjoner anvendes over hele fjøla, inkludert av energi- og høyteknologiselskapene og av flyprodusenten Boeing.

«Boeing ble sterkt finansiellisert etter fusjonen i 1997 med McDonnell Douglas. Boeings toppdirektørers besettelse av selskapets aksjeavkastninger bærer mye av skylden for 737 MAX-flyenes krasj i oktober 2018 og mars 2019.»

Fra begynnelsen av 2013 til det andre krasjet 10. mars 2019 foretok Boeing tilbakekjøp av aksjer for $ 43,4 milliarder, tilsvarende 118 prosent av selskapets nettoinntekten over denne perioden, i tillegg til de 43 prosentene som ble utdelt som utbytte. Med andre ord, penger som burde vært anvendt for å sikre høyest mulige standarder for flyene ble utlevert til aksjemarkedets aktørers hender, inkludert selskapets direktører.

Apple er en annen stor utøver av aksjetilbakekjøp. Da selskapet i 2018 var i stand til å repatriere kontanter for $ 285 milliarder, på grunn av lovgivning innført av Trump-administrasjonen, sa administrerende direktør Tim Cook at selskapet ville kjøpe «noen av våre aksjer».

Det skulle vise seg at aksjekjøpene i 2018 var for $ 72,7 milliarder, som langt oversteg det tidligere rekordnivået i 2014 på $ 45 milliarder. Warren Buffett, en av verdens rikeste menn, var en av dem som fikk størst uttelling.

I hans pågående arbeid med aksjetilbakekjøp har Lazonick dokumentert en betydelig komponent for råten og forfallet i kjernen av amerikansk kapitalisme, som er i sentrum av dens stadig dypere historiske krise.

Men han besørger ingen steder noen analyse av krisa. I den grad han gir en forklaring på hvorfor det ikke er en reinvestering av profittene i industrien og til forbedrede lønninger, som det i det minste til en viss grad var tilfelle under etterkrigstidens boom, er dette basert på endringer i politiske orienteringer, og da spesielt lovgivingen under Reagan-administrasjonen i 1982, som gjorde tidligere illegale aksjetilbakekjøp legale.

Denne orienteringen er basert på et politisk perspektiv, nemlig det at endringer i den andre retningen, med utgangspunkt i et forbud mot aksjetilbakekjøp og endringer i måten selskapsdirektører blir betalt og belønnet på, kan medføre en kurskorrigering.

Det han utelater er enhver analyse av de dyptliggende endringene i selve kapitalistøkonomiens fundamenter, som har vært drivkraften for endringene i måten selskaper har operert på og for endringer av regelverket.

Slutten av etterkrigstidens boom, på 1970-tallet, var resultatet av en nedgang av profittraten. Dette var ikke bare en konjunkturell nedtur, men resultatet av en prosess oppdaget av Marx som oppstår fra iboende motsetninger i selve kapitalistøkonomien.

Utbruddet av profittratens fall opp til det økonomiske livs overflate skulle få store konsekvenser.

Fra utbruddet gjorde seg gjeldende på slutten av 1970-tallet og inn i det neste tiåret, fant det sted en massiv omstrukturering av samfunnets økonomiske- og klasserelasjoner – 1980-tallets angrep på arbeiderklassen, nedleggelsen av hele seksjoner av industrien og opprettelsen av store områder som såkalte rust belts, produksjonens globalisering for å utnytte billigere kilder til arbeidskraft.

Et sentralt aspekt ved denne «omstruktureringen» var framveksten og stigningen av finansialisering, det vil si profittakkumulering, ikke gjennom utvidelsen av produksjonen og investeringer som tilfellet hadde vært i etterkrigstidens boom, men via operasjoner i finansmarkedene.

Fjerningen av forbudet mot aksjetilbakekjøp var bare én av mange endringer på 1980-tiåret, slik at finansoperasjonene som en gang ble ansett å være illegale, eller i det minste høyst tvilsomme, er i dagens finansverden standard operasjonsprosedyre.

Som Marx bemerket er et fall i profittraten ledsaget av «svindling og den generell promoteringen av svindel». Dette er ikke lenger et episodisk eller forbigående fenomen, men som de tre siste tiårenes stadig dypere finanskriser viser, er det innebygd i den amerikanske økonomien.

Denne parasittismen, som aksjetilbakekjøp er ett uttrykk for, er ikke bare årsaken til stadig økende sosial ulikhet. Den finner sitt fullendte uttrykk i amerikansk imperialismes pådriver for å motvirke sin økonomiske tilbakegang gjennom plyndringskriger.

Den amerikanske kapitalismens historiske krise, som truer selve menneskehetens framtid, vil ikke kunne overvinnes med lovgiving, som ville-være-reformatorene gjerne hevder. Denne krisa peker heller på nødvendigheten av at arbeiderklassen omvelter hele profittsystemet i den politiske kampen for sosialisme.