Masseprotester nå i godt over ei uke mot straffende tarifføkninger for elektrisitet og de skyhøye kostnadene for matvarer, bensin og andre nødvendigheter har rystet Pakistans store bysentre.

De breibaserte protestene, som brøyt ut utenfor landets stort sett diskrediterte politiske etablissement, har forårsaket voksende forferdelse og frykt innen styringsklassens kretser. Den nylig innsatte «valg-ivaretaker»-regjeringen – støttet av militæret, i årevis landets mektigste politiske kraft – gjør det imidlertid klart at det ikke vil bli noen retrett på disse prisøkningene, eller for den del den større pakka av IMF-dikterte innstramminger de er del av.

Pakistan, verdens femte mest folkerike land, forhandlet for to måneder siden fram med det USA-dominerte IMF et nødssituasjonslån på $ 3 milliarder, for å avverge den overhengende faren for et mislighold.

Dette nødslånet, som tilsvarer bare én måned av Pakistans importer, har imidlertid ikke klart å forhindre den fortsatte oppfrynsingen av Pakistans økonomi. En sentral årsak til dét er at IMF insisterer på «sjokkterapi»-tiltak – med utgangspunkt i elimineringen av energiprissubsidier og begrensede eksportkontroller, så vel som implementeringen av fullt ut markedsbaserte valutakurser. Disse «pro-investor»-tiltakene besørger ytterligere næring for landets inflasjon, nå godt over 25 prosent, og den videre svekkelsen av den pakistanske rupien. Rupien har siden 1. juli, starten av budsjettåret 2023/2024, tapt mer enn 10 prosent av sin verdi relatert den amerikanske dollaren, som har drevet opp kostnadene for oljeprodukter og andre importer, blant annet nødvendige råvarer for den pakistanske tekstilindustrien, kilden for landets viktigste eksportinntekter.

Strømprisene har de tre siste månedene blitt doblet, og bensinprisen har flere ganger blitt hevet. IMF presser i mellomtiden på for å fjerne det generelle fritaket for omsetningsavgift på drivstoff, som vil resultere i ytterligere prisøkninger.

De vedvarende folkelige protestene over prisøkningene på elektrisitet forårsaker vokende alarm innen landets styringskretser, der frykten er påtakelig for en masseoppstand lik den som brøyt ut på Sri Lanka i fjor og drev Rajapakse-regjeringen fra makten.

Protestene hadde innen slutten av forrige uke bredt seg over hele landet. Lørdag ble en landsdekkende «shutter-down»-streik fulgt opp av detalj- og grossisthandlere, som stengte ned de fleste markedene, inkludert i landets største byer, Karachi og Lahore.

Arbeidere i transportsektoren i noen deler av landet tilsluttet seg arbeidsnedleggelsene, og iscenesatte en wheel-jam-streik for å gi uttrykk for deres raseri over de gjentatte hevingene av drivstoffprisene. Demonstranter blokkerte hovedveier i alle store byer, og i det som har blitt en populær form for protester de ti siste dagene, der de for åpne kamera brant deres strømregninger for å understreke deres nekting av å betale de straffende prishevingene, så vel som deres forakt for regjeringen.

Kraftforsyningsarbeidere har spilt en prominent rolle i protestene. I Lahore arrangerte de forrige onsdag protester med krav om at energiprisene må senkes, umiddelbare tiltak for å hanskes med bransjens seriøs bemanningsmangel, som har ført til en drastisk økning i antallet dødsulykker, og gratis strømleveranser for kraftforsyningsarbeiderne. Protesten ble imidlertid isolert og begrenset av deres fagforening All Pakistan Wapda Hydro Electric Workers Union.

Hundretusenvis av arbeidere ansatt i det regjeringskontrollerte Water and Power Development Authority (Wapda) og selskapets distribusjonsselskaper har gjentatte ganger klart å frustrere forsøk på å privatisere det statseide leveranseselskapet ved å igangsette kraftfulle protester. Arbeiderne har imidlertid enda ikke klart å løsrive seg fra deres fagforeningers kvelende grep, som har begrenset protestene til appeller til regjeringen og begrensede streiker med liten økonomisk innvirkning.

Til tross for arbeidernes utbredte involvering beror svakheten i de nåværende protestene på mangelen av arbeiderklassens organiserte intervensjon basert på et sosialistisk program, for å samle alle de undertrykte arbeiderne mot regjeringen, det militær-strategiske-partnerskapet mellom Pakistan og USA, og mot alle det pakistanske borgerskapets politiske representanter.

Forskjellige små næringslivsforeninger som representerer butikkeiere og andre seksjoner av middelklassen, som inntil nylig til en viss grad var isolerte fra den økonomiske krisa, er for tiden politisk dominerende i protestene.

Anwaar ul Haq Kakar, Pakistans midlertidige «før-valg»-statsminister, ble tatt på senga av protestenes omfang, og forsøkte først å forvirre massene med et vagt løfte 27. august om «lettelser», om enn bare var i form av å tillate en utsatt betaling av utestående strømregninger. Men finansminister Shamshad Akhtar avviste onsdag i forrige uke blankt Kakars løfter, etter diskusjoner med IMF. Hun erklærte at den økonomiske situasjonen var «verre enn forventet» og at det ikke er noe «finansielt spillerom» for å mildne prisøkningene.

Kakar holdt torsdag i forrige uke en pressekonferanse der han fordømte protestene. «Folk må betale regningene sine, da vi også kommer til å lansere en storslått politikk for å få drevet inn betaling av utestående regninger fra dem som ikke betalte tidligere,» sverget han. Den midlertidige statsministeren forsøkte også å klandre kraftleveransearbeiderne for priskrisa, og beskyldte dem for å være involvert i «strømplyndring».

Han advarte de protesterende demonstrantene at hans regjering «for enhver pris» ville etterfølge  avtalen den avtroppende koalisjonsregjeringen – ledet av partiene Pakistan Muslim League (Nawaz) og Pakistan People’s Party (PPP) – forhandlet fram med IMF, og ikke tillate noen «avvik» fra de IMF-dikerte innstrammings- og omstillingstiltakene. Disse omfatter i tillegg til elimineringen av subsidier, spesielt i energisektoren, også skattehevinger og et brannsalg av statseiendeler, og å tillate den fortsatte markedsbaserte devalueringen av rupien.

I tråd med Kakars løfte holdt interimsregjeringen seg til IMF-planen og økte 1. september prisen for flytende petroleumsgass (LPG) med 19,5 prosent.

Den breit leste engelskspråklige dagsavisa Dawn har gitt uttrykk for frykten som griper store deler av Pakistans styringselite, der den har utstedt stadig mer skarpe advarsler til regjeringen om de dystre konsekvensene av landets tiltakende sosiale uro. En nylig redaksjonelle lederartikkel i Dawn beskyldte Kakar for å være «løsrevet fra realitetene på bakken» og advarte for at protestene representerer «en alvorlig trussel mot landets stabilitet». En redaksjonell uttalelse sist søndag konkluderte: «Dette er ikke lenger et politisk problem, men et eksistensielt et.»

Men, som resten av Pakistans styringselite har Dawns redaktører ingenting å tilby annet enn en intensivering av innstrammingene som allerede har drevet titalls millioner ut i den ytterste nød. I en lederartikkel 1. september oppfordret Dawn til en slutt på usikkerheten rundt de kommende valgene. Selv om interimsregjeringen er ment å skulle organisere valg innen november til Pakistans nasjonalforsamling og de fire lovgivende provinsforsamlingene, er det vedvarende rykter om at Kakar og hans kabinett vil samspille med militæret og statsbyråkratiet for å få valgene utsatt, i henhold til kalkylen at en «ikke-politisk»-regjering vil være et bedre instrument for å påtvinge IMFs brutale diktater. Dawn-redaktørene insisterer for deres del at den aktuelle situasjones presserende nødvendighet er «en stabil ny-valgt regjering», fordi den nåværende «økonomitilstanden fordrer tøffe beslutninger som et midlertidig oppsett ikke er i stand til å besørge».

De nåværende landsdekkende demonstrasjonene er de første vesentlige folkelige protestene siden den massive militæraksjonen mot Imran Khans høyreorienterte parti Tehreek-e-Insaf (PTI) og partiets stort sett urbane supportere fra middelklassen. Represjonen etterfulgte ei rekke protester mot Khans arrestasjon i begynnelsen av mai, på politisk motiverte anklager for korrupsjon. Khan hadde forsøkt å utnytte det kokende raseriet mot den foregående PML (N)-PPP-regjeringen for å ha implementert de foraktede IMF-innstrammingene, til tross for at han på egne vegne håndhevet tilsvarende politikk da han var ved makten (fra august 2018 til april 2022).

Som kontrast til protestene til forsvar for Khan utviklet den nåværende demonstrasjonsbølga seg utenfor det reaksjonære politiske etablissementet i Islamabad. Etter hvert som protestene fikk moment har det islamske fundamentalistpartiet Jamat-i-Islami og deretter PPP forsøkt å intervenere for å få økt deres egen oppslutning, og politisk få tøylet harmen.

Det er flere faktorer som bidrar til Pakistans ødeleggende økonomiske krise. De mest betydningsfulle er den globale Covid-19-pandemien, som forårsaket massive tap av arbeidsplasser; den USA-NATO-oppildnede krigen med Russland i Ukraina, som har ført til skyhøye globale matvare- og energipriser; og de uforlignelige klimaendringsdrevne oversvømmelsene sommeren 2022, som forårsaket Pakistan skader estimerte til mer enn $ 30 milliarder.

De fleste av Pakistans 240 millioner mennesker lever i eller på randen av fattigdom. Ett mål på denne situasjonen er energiforbruket. Selv om Pakistan kan skryte av å besitte atomvåpen er energiforbruket per capita blant de laveste i verden, utenfor Afrika. En fjerdedel av landets befolkning har fortsatt ikke tilgang til strøm i deres hjem.

Sumaira Malik, bosatt i utkanten av Islamabad og mor til tre, forklarte de uutholdelige livsbetingelsene de fleste arbeiderklassefamilier står overfor. Hun uttalte seg til Al Jazeera og sa hun vurderte å ta ett av hennes barn ut av skolen, for å få betalt den utestående strømregningen. «Forrige måned var vår regning på mer enn 19 000 rupier (NOK 663), og mannen min og jeg hadde ingen annen mulighet enn å be våre slektninger om lån for å kunne betale den,» sa hun. «Denne måneden fikk vi ei ny regning på 37 000 rupier (NOK 1 304).» Malik er hushjelp og hennes ektemann reingjør kontorer og deres felles månedlige inntekter er bare 50 000 rupier (NOK 1 754).