I ny og ne glipper den faktiske tenkningen i styrerommene ut av et medlem av selskapseliten, og avslører fiksjonen om at regjeringspolitikk handler om å heve økonomien og forbedre befolkningens levestandarder.
Det er tilfellet med uttalelsene mangemillionær-eiendomsutvikleren Tim Gurner kom med tirsdag på byggebransjens toppmøte, arrangert av Australian Financial Review (AFR), uttalelser som har gått viralt på Twitter (X).
Spurt av AFR-redaktøren Michael Stutchbury om immigrasjon, la Gurner ut om det som bare kan karakteriseres som en agenda for klassekrig.
«Jeg mener problemet vi har hatt er at folk bestemte seg for at de egentlig ikke så for seg å skulle jobbe så mye lenger, etter Covid. Og det har hatt en massiv effekt på produktiviteten. Du vet, tradies [australsk slang for bygningsarbeidere og håndverkere] har definitivt trukket tilbake på produktiviteten. De har de siste årene fått mye betalt for å ikke gjøre så mye, og det må vi se til å få endret.»
Gurner la ikke noe imellom, om hvordan dette skulle oppnås.
«Vi trenger å se arbeidsledigheten stige – arbeidsledigheten må, som jeg ser det, opp med 40 til 50 prosent», sa han.
På de nåværende undervurderte offisielle tallene ville en 50 prosent økning i arbeidsledigheten fra dagens 3,7 prosent opp til 5,6 prosent, føre til at minst 275 000 arbeidere mister jobben. Gurner ville helt klart vært for en enda større økning, om dette ikke er tilstrekkelig.
Ifølge Gurner: «Vi må se smerte i økonomien.» Ikke at det ville påvirke ham. Hans selskap har en portefølje på $ 9,5 milliarder og hans personlige formue er på $ 677 millioner, som plasserer ham på 192. plass på australieres Rich 250-liste.
På samme måte som en adelsherre som henvender seg til sine undersåtter i bestrebelser for å få dem til å krype, fortsatte han: «Vi må minne folk på at de jobber for arbeidsgiveren, og ikke omvendt. Det har vært en systematisk endring der ansatte nå føler arbeidsgiveren er ekstremt heldig som har dem, i motsetning til det omvendte. Det er en dynamikk her som må endres.»
Og med reine ord fortsatte han: «Vi må drepe den holdningen, og det må finne sted ved smerte i økonomien, som er det verden prøver å få til. Regjeringene prøver å øke arbeidsledigheten for å få til en slags normalitet.»
Dette er faktisk den virkelig politiske orienteringen fulgt av alle sentralbanker og regjeringene som står bak dem. Gurners bemerkninger peker på det faktum at høyrenteregimet, fremmet under påskudd av å «bekjempe inflasjonen» og bestrebelser for å besørge en «myk landing», i realiteten er rettet direkte mot arbeiderklassen, ved å endre betingelsene på arbeidsmarkedet som universelt karakteriseres som «for stramt».
Det å drive opp arbeidsledigheten har som siktemål å tvinge ned lønningene, og korrigere arbeidernes «holdning», der de anser seg å være i en sterkere posisjon enn de har vært på flere tiår for å kunne presse tilbake mot de uopphørlige reduksjonene av deres levestandarder.
Gurner mener at den politiske linja for å tvinge opp arbeidsledigheten begynner å lykkes i å undertrykke denne bevegelsen.
«Vi ser det. Jeg tror alle arbeidsgivere nå ser det. Det er definitivt massive permitteringer på gang. Folk snakker kanskje ikke om det. Folk blir definitivt permittert, og vi begynner å se mindre arroganse i arbeidsmarkedet, og det må fortsette, fordi det vil fornemmes som en kaskade gjennom kostnadsbalansen.»
Gurners kommentarer forårsaket litt av en Twitter-storm. Som én bruker kalte det, var de en «grov forevisning av arroganse». En annen kommenterte: «Arrogansen til Tim Gurner er virkelig til å få hakeslipp av. Jeg så den to ganger, og kunne fortsatt ikke tro det jeg hørte.» Det har vært mange lignende innlegg.
Professor Steve Robson, president for Den australske legeforeningen, sa Gurner hadde kommet med en «så uansvarlig uttalelse at det er til å miste pusten av» da en økning av arbeidsledigheten er assosiert med ei rekke ugunstige helsekonsekvenser, inkludert selvmord.
Man må imidlertid ikke tillate forargelsen å skjule den vesentlige politiske lærdommen, som arbeidere og ungdommen må trekke av kommentarene.
Det ville være et feiltak bare å avfeie Gurner som kapitalismens «grimme ansikt». Han har nettopp revet av maska som det politiske etablissementet iherdig tjener hele næringslivets interesser bak. Han er kapitalismens sanne ansikt.
I kommentarer om tilstanden i byggebransjen, før han gikk over til hans breiere politiske agenda, pekte han på noen av motivasjonene for hans utbrudd.
Han advarte om ei «boligkrise ulik noe vi noen gang har sett».
«Utviklere jobber med en margin på 20 prosent. Dersom våre kostnader går opp 40 prosent, er det ganske enkel matematikk. Det går ikke.»
Det har vært ei rekke byggeselskaper som har gått konkurs, med flere på vei.
Gurner sa han hadde 30 prosjekter over hele Australia, hvorav 14 var «absolutt satt på vent, de kan ikke fungere på dette stadiet. Bare ingen sjanse. Og det ville være det samme for alle utviklere over hele Australia, som er ærlige.»
Gurners forsøk på å klandre «late» og «arrogante» arbeidere, og deres «holdninger», for de stadig dypere bransjeproblemene, har ikke noe grunnlag i den økonomiske virkeligheten. Men det har forøvrig en dyp betydning siden det peker på måten styringsklasser har til hensikt å gå fram for å prøve å løse den stadig dypere krisa i hele profittsystemet.
Stormen som bygges opp innen eiendomsmarkedet og eiendomsutviklingen er ikke bare lokalisert til Australia, men er den samme over hele kloden. Den er resultatet av den spekulative bobla som utviklet seg på bakgrunn av den pengepolitiske orienteringen kalt kvantitativ lettelse, quantitative easing [QE] som ble ført av US Federal Reserve etter den globale finanskrisa i 2008.
Trillioner av dollar som ble pumpet inn i finanssystemet fant veien inn i eiendom. Sammen med fallet av rentenivåene til deres laveste punkt i historien skapte det en spekulants boom.
Gurner var en av dem som hoppet på rulletrappa.
Hans oppstigning fra en småskala kjøper og selger av hus og boliger til en eiendomsmogul var ikke resultatet av hardt arbeid og flid, som han liker å framstille det. Millioner av arbeidere jobber tross alt mye hardere og under mer tyngende betingelser enn Gurner noen gang har opplevd, men de kommer ikke på lista over de rike.
Gurner ble løftet til himmels, ikke av hardt arbeid, men av monetær inflasjon. På hans vei opp ble han beryktet i 2017 da han gurglet opp et tema som ble fremmet et år tidligere i Murdoch-pressen. Han erklærte at unge mennesker kunne kjøpe seg boliger til de høye prisene han dro nytte av, om de bare sluttet å bestille deres most-avokado-smørbrød.
Nå kollapser den oppblåste bobla som han bestrebet seg for å anvende på hans oppstigelse til finanshimmelen, under innvirkningen av et høyrenteregime. Og nå må verdi settes tilbake inn i finanseiendeler som har blitt blåst opp til uante høyder i løpet av de siste 15 årene og mer.
Den ultimate kilden til denne verdien er merverdien som trekkes ut fra arbeidere gjennom profittsystemets operasjoner. Økt merverdi kan bare oppnås gjennom intensiveringen av arbeiderklassens utbytting.
Dét er betydningen av Gurners utbrudd. Det er ikke et individs utblåsing, men et uttrykk for diskusjonene som foregår i selskapenes styrerom, i det politiske etablissementet og i kapitaliststatens finansorganisasjoner. Forlangendet er en offensiv mot arbeiderklassen, ikke bare i byggebransjen, men over hele fjøla.
Styringsklassene forbereder en hensynsløs offensiv. Arbeiderklassen må likeledes utarbeide sin egen uavhengige strategi, kampen for et sosialistisk program, for å fremmes i klassekampene som nå er under utvikling.