12. oktober 2023 vil gå inn i historien som dagen da alle partiene representert i Forbundsdagen (det føderale parlamentet Bundestag), fra Die Linke (Venstrepartiet) til ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD), sluttet rekkene og enstemmig erklærte deres støtte til en politikk for hemningsløs militarisme og politisk represjon.

Forbundsdagen ga den israelske regjeringen carte blanche for å ta grusom hevn på den palestinske befolkningen, for oppstanden i Gaza og lovet å støtte den med alle tilgjengelige midler. Det føderale parlamentet Bundestag truet alle regionale organisasjoner og makter som skulle våge å hjelpe palestinerne, med militær gjengjeldelse, og lovet å rettsforfølge, straffe og undertrykke ethvert uttrykk for sympati med palestinerne i Tyskland.

Innen Forbundsdagen møttes torsdag hadde den israelske regjeringen forlengst gjort det klart at de planlegger krigsforbrytelser av en massiv skala. Den hadde allerede begynt å gjøre Gaza-stripa, der mer enn to millioner mennesker lever sammenklemt på et bittelite landområde uten fluktmuligheter, til et helvete.

Israels forsvarsminister Yoav Gallant hadde kunngjort: «Ingen elektrisitet, ingen mat, ikke noe drivstoff, alt er avstengt. Vi slåss mot menneskelige dyr, og vi handler deretter.» Statsminister Benjamin Netanyahu hadde sverget å drepe alle medlemmer av Hamas, som styrer og administrerer Gaza. «Vi vil knuse og ødelegge dem som verden ødela «Den islamske staten», truet han. Hvert eneste Hamas-medlem var «en død mann». Siden Hamas er dypt forankret i Gaza, betyr dette å drepe hundretusener.

Gaza-stripa har i flere dager blitt bombet nonstop av det israelske militæret, der hele boligområder allerede er lagt i ruiner, og befolkningen er avskåret fra tilgangen til strøm, vann og mat. Over 1 400 mennesker, deriblant mange barn og kvinner, var per middagstid torsdag drept, ifølge den offisielle tellingen. Tusenvis flere er skadet, og sykehusene kan ikke besørge ytterligere omsorg.

Den israelske hæren (IDF) ansamler nå mer enn 300 000 soldater ved Gaza-grensa, nesten det doble antallet av Bundeswehrs, den nåværende tyske hærens, totale styrke, der det forberedes for en bakkeinvasjon som allment er forventet å bli lang og blodig. «Omfanget av dette kommer til å bli større enn før, og mer alvorlig. Det kommer ikke til å være reint», siterer det britiske magasinet Economist, den israelske militærtalsmannen Richard Hecht. Og Gilad Erdan, Israels utsending til FN, legger til: «Æraen med å resonnere med disse villmennene er over. Nå er tiden inne for å utradere Hamas’ terrorinfrastruktur, for å slette den fullstendig.»

Ikke desto mindre, ikke ett ord av kritikk av israelske handlinger ble ytret under hele debatten i Forbundsdag, enn si en stavelse av empati med palestinerne. Parlamentarikere fra alle de representerte partiene overgikk hverandre i deres forsikringer om deres støtte til den israelske regjeringen. Ron Prosor, Israels ambassadør til Tyskland, som satt på galleriet, mottok stående applaus.

Referatet fra sesjonen bemerker dusinvis av ganger: «Applaus fra hele Bundestag» og «Applaus fra SPD, CDU/CSU, BÜNDNIS 90/DIE GRÜNEN og FDP, så vel som fra medlemmer av AfD og DIE LINKE.» Forbundsdagen vedtok til slutt en resolusjon som var framlagt i fellesskap av de tre regjeringspartiene sammen med unionspartiene CDU/CSU. Den ble vedtatt uten dissens eller avholdte stemmer. Medlemmer av AfD og Die Linke stemte også enstemmig for.

Kansler Olaf Scholz (SPD) åpnet debatten med en regjeringserklæring. Han fordømte de opprørske palestinerne som «terrorister» og ga det israelske militæret en blankosjekk. «Israel er berettiget under folkeretten til å forsvare seg og sine borgere mot dette barbariske angrepet,» sa han. «For øyeblikket er det bare ett sted for Tyskland: ved Israels side.»

Scholz benektet enhver sammenheng mellom den mange-tiår-lange undertrykkingen av palestinere av det israelske regimet, som gjentatte ganger har organisert massakrer, annektert store deler av Vestbredden med støtte fra fascistbosettere, og gjort Gaza om til et friluftsfengsel som landet bomber med regelmessige intervaller. «Ingenting, men ingenting, rettferdiggjør Hamas’ terror!» hevdet han.

For Scholz er brutal vold bare tillatt når den kommer fra undertrykkere, ikke fra de undertrykte. Nazistene brukte en gang lignende argumenter for å fordømme som «terrorisme» og for brutalt å knuse enhver motstand som kom fra partisaner, jøder eller andre ofre for deres morderiske politikk. Alle de andre talerne i debatten fulgte Scholz uforbeholdent, og falt ned i et veritabelt krigsvanvidd.

CDU-partileder Friedrich Merz rettferdiggjorde på forhånd enhver krigsforbrytelse begått av den israelske regjeringen. «Men én ting er allerede klart: Det må ikke bli noen sprekker i vår solidaritet, selv om Israel gjør det som er nødvendig for å gjenopprette sin sikkerhet.»

Omid Nouripour (Die Grünen) sa: «Dette handler ikke om to parter i uenighet. Det handler om en demokratisk stat som forsvarer seg mot rein terror. Derfor er det ingen tvetydighet for noen eller noe. Vi står bare ved Israels side.»

Dietmar Bartsch (Die Linke) snakket om «en ny dimensjon av terror» som «ganske enkelt ønsker å slakte jøder» og bekreftet «vår solidaritet med Israel».

SPD-leder Lars Klingbeil sa Hamas’ terrorhandlinger hadde gjort «en vedvarende fred til et fjernt perspektiv». Nå var det nødvendig «konsekvent å bekjempe terror».

Den første til å tale på vegne av AfD var Alexander Gauland, som har kalt Holocaust bare så mye «fugleskitt» på tusen år med strålende tysk historie. «Dette barbariske angrepet med nesten utelukkende sivile ofre må besvares radikalt,» sa han, og oppfordret til en kampanje mot islam: «Der vi står sammen med Israel, forsvarer vi også vår måte å leve og tenke på, mot et politisert islam.»

Hans gruppekollega Jürgen Braun beskyldte «de gamle partiene» for å ha «tillatt nettopp slike folk som Gaza-attentatsmennene i årevis å komme uforstyrret inn i landet vårt». Bare AfD hadde «klart motsatt seg immigrasjon av jødehatere og massemordere».

CDUs generalsekretær Carsten Linnemann oppsummerte tydeligst parlamentarikernes entusiasme for krig da han snakket med kringkasteren ZDF om et besøk av den israelske ambassadøren Prosor til CDUs Bundestag-gruppe. Han sa: «Det var historisk for meg, jeg vil aldri glemme det møtet.» Han rapporterte at ambassadøren hadde sagt: «Selvfølgelig prøver vi å unngå å ramme uskyldige mennesker, men selvfølgelig vil det skje. Og vi må slå så hardt tilbake at ingen engang tenker på å angripe Israel igjen. Og det blir tøft.» Bundestag-gruppa hadde applaudert, sa han. «Vi viste ham respekt, og jeg fikk virkelig gåsehud.»

Gåsehud i møte med en «tøff» handling som rammer mange uskyldige mennesker – slike følelser var tidligere forbeholdt radikale nynazister!

I hans regjeringserklæring stoppet ikke Scholz ved angrepet på palestinerne. Han beskyldte også Iran for medvirkning, uten noe som helst bevis, og truet blatant Teheran med krig.

«Det er sant at vi enda ikke har noen håndfaste bevis på at Iran har gitt konkret og operativ støtte til dette feige angrepet fra Hamas,» sa kansleren. «Men det er klart for alle av oss: Uten iransk støtte de siste årene ville ikke Hamas ha vært i stand til disse uforlignelige angrepene på israelsk territorium.»

Han dreide seg til Teheran og libanesiske Hizbollah, og truet: «Vårt budskap er klart: Det ville være et utilgivelig feiltak å angripe Israel.»

Også i dette anliggendet fulgte alle de andre talerne ham. Framfor alt gjorde CDU-leder Merz det klart at militæraksjon i Midtøsten allerede blir diskutert innen de styrende kretsene.  Han sa: «Siden lørdag i forrige uke vet vi at frihet og fred må forsvares, i tillegg til i krigen i Ukraina, på et neste sted i vårt breiere nabolag.»

Alle partier var også enige om å undertrykke ethvert tegn på solidaritet med palestinerne i Tyskland. I hans uttalelse kunngjorde Scholz også forbud mot Samidoun, et nettverk for forsvaret av palestinske fanger, og et forbud mot Hamas’ aktiviteter, som av EU allerede er klassifisert som en terroristorganisasjon.

Det at alle partiene i Forbundsdagen slutter rekkene, og deres entusiasme for krig og deres bestrebelser for å undertrykke enhver avvikende opinion er ikke bare en reaksjon på den palestinske oppstanden i Gaza. De reagerer på den voksende opposisjonen mot et sosialt system som ikke har annet å tilby enn utbytting, sosial ulikhet og krig. De står med ryggen mot veggen og reagerer som for 90 år siden, med diktatur og krig.