Den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, har satt sine rentehevinger på vent, for det andre rentemøtet på rad, og sendte ut blandede signaler om hvorvidt rentene ville heves på det siste rentemøtet for året, i desember.

Fed-styreleder Jerome Powell indikerte at risikoer var jevnt balanserte, som svar på spørsmål under hans pressekonferansen etter rentemøtet, men det var ikke en del av hans forberedte kommentarer. Dette ble tatt av noen markedskommentatorer som en indikasjon på at selv om Fed ikke offisielt kunngjorde det, har sentralbankens hevingssyklus kommet til en ende.

Powell lot for hans del døra stå på gløtt for en ytterligere renteheving, og sa: «Komitéen går forsiktig fram, gitt usikkerhetene vi står overfor.»

Hva angår spørsmålet om arbeidsmarkedet, nøkkelanliggendet for Fed i sentralbankens såkalte kamp mot inflasjonen, sa Powell at arbeidsmarkedet forble «stramt», men at tilbud og etterspørsel fortsatte å komme «bedre i balanse».

Nominell lønnsvekst har vist «noen tegn til å gi etter» og ledige stillinger har gått ned, men selv om relasjonen ledige jobber til tilgjengelige arbeidere hadde smalnet, «overstiger etterspørselen etter arbeidskraft fortsatt tilbudet av tilgjengelige arbeidere».

Et av målene for Feds politiske orienteringer siden den begynte å heve rentenivåene i mars i fjor, og siden hevet dem til deres høyeste nivå på 22 år, har vært å øke denne arbeidertilgjengeligheten ved å prøve å bremse økonomien, og om nødvendig å skape arbeidsledighet.

En sentral faktor i beslutningen om å sette ytterligere renteheving på vent ser ut til å være det nylige nedsalget i obligasjonsmarkedet, som har sendt avkastningsrentene – the yield – på den 10-årige amerikanske statsobligasjonen ved visse anledninger opp mot 5 prosent – det høyeste nivået siden før den globale finanskrisa i 2008.

Det er generelt ansett at yield-stigningen i obligasjonsmarkedet har tilsvarende effekter som en heving av Feds rentenivå, hvilket betyr at sentralbanken for øyeblikket kan trekke seg noe tilbake.

Powell pekte indirekte på disse betraktningene i hans kommentarer.

«Finansielle betingelser har strammet seg betydelig til de siste månedene, blant annet drevet av høyere yields på langsiktige obligasjonser. Fordi vedvarende endringer i finansielle betingelser kan ha implikasjoner for pengepolitikkens utviklingsløype, følger vi de finansielle utviklingene nøye. Komitéen går forsiktig fram, i lys av usikkerheter og risikoer, og hvor langt vi har kommet.»

Powell hadde utvilsomt erfaringen fra mars i tankene, da fallet i obligasjonskursene og den medfølgende yield-veksten (de to beveger seg i motsatte retninger) førte til tre av de fire største bankkonkursene i USAs historie, da Silicon Valley Bank sammen med to andre kollapset, og kort deretter den globale storbanken Credit Suisse måtte overtas.

Bekreftelsen på marskrisas alvorlige karakter kom i går, da Jordan Thomas, sjefen for den sveitsiske nasjonalbanken (SNB) sa hans intervensjon hadde vært «avgjørende» for å unngå ei «finanskrise» som ville blitt verdensomspennende.

Mot betydelig motstand kastet SNB tidligere avtaler over bord om avviklingen av store banker, og slettet med et pennestrøk obligasjonseierne ut av bildet, samtidig som det ble besørget utbetalinger til aksjonærene, helt kontært med vanlig praksis, i sentralbankens organisering av Credit Suisse-redningen.

«SNBs vilje og evne til å besørge likviditet var avgjørende viktig for å håndtere den akutte krisa i Credit Suisse og dermed unngå ei finanskrise med alvorlige økonomiske konsekvenser for Sveits og for resten av verden,» sa Thomas på et arrangement i Bern, Sveits.

Selvfølgelig, ingen av disse erfaringene ble nevnt av Powell i hans bemerkninger om konsekvensene av obligasjonsmarkedets tilstramminger – det ville ha motsagt det offisielle mantraet at banksystemet er «sound and resilient» – men det må ha vært en av faktorene i Feds beslutning om ikke å heve rentene, for på den måten å legge mer til denne innstrammingen.

Mens USAs BNP steg med en årlig rate på 4,9 prosent i tredje kvartal, hovedsakelig på grunn av en økning av forbrukerutleggene, er det tegn til at den underliggende trenden i amerikansk økonomi er en oppbremsing.

Powell sa at etter sommerens løft har aktiviteten i boligsektorene «flatet ut» og holdt seg godt under nivåene for et år siden, «som i stor grad gjenspeiler høyere boliglånsrenter», mens høyere rentenivåer «også ser ut til å tynge næringslivets faste investeringer».

Bevis for en oppbremsing ble klart av den siste innkjøpssjefindeksen utstedt av Institute for Supply Management (ISM). Indeksen, som sporer fabrikkaktivitet, falt i forrige måned til 46,7, et fall på 2,7 poeng fra september. Dette var godt under forventningene om et resultat på 49, der indekstall under 50 indikerer en sammentrekning i økonomien. Dette er 12. måned på rad at indeksen faller.

Timothy Fiore, lederen av ISMs komité for selskapsrundspørringer, kommenterte at av de seks største produksjonsindustriene var det bare én – mat, drikke og tobakksprodukter – som viste vekst.

Selv om økningen i obligasjon-yields innebar at Fed kunne utsette eventuelle ytterligere rentehevinger, er dette i høy grad et tveegget sverd.

Nedsalget i obligasjonsmarkedet betyr at rentekostnadene for statsgjelda forbruker en stadig større andel av statsinntektene. Dette er under betingelser der det er økende nervøsitet for hvor mye statsgjeld finansmarkedene kan absorbere. Eller sagt på en annen måte: Vil det være tilstrekkelig antall kjøpere for nye statsobligasjoner?

Disse bekymringene ble reflektert i en annen av gårsdagens finansbegivenheter – kunngjøringen fra det amerikanske finansdepartementet, US Treasury, av deres planer om å utstede nye obligasjoner.

Normalt får en slik kunngjøring knapt noen omtale, fordi finansmarkedet anses å være svært likvid, det vil si at selv store bevegelser har liten innvirkning. Men dette er ikke lenger tilfelle, fordi likviditeten i Treasury-markedene er «utfordret», som en nylig Fed-rapport bemerket, og derfor ble gårsdagens kunngjøring fulgt med argusøyne, uten å forårsake den slags forstyrrelser som i august.

Som Financial Times advarte i en nylig lederartikkel, utgjør skarpe endringer i finansmarkedene risiko, og «spesielt når Treasury-likviditeten forblir under historiske normer».

«Investorer på søk etter å låse inn høye yields kan imidlertid være noe motvillige til å handle obligasjoner dersom de tror kursene kan falle ytterligere. Risikoen for skarpe yield-bevegelser vil også kunne true institusjoner som holder store obligasjonstap, og forårsake presset Treasury-salg.»

FT-lederen sa USA måtte utvise «budsjettforsiktighet» – en oppfordring om kutt i statsutgiftene – og advarte for at høye rentenivåer kombinert med «ettergivende budsjettpolitikk og politisk kaos» var oppskriften på en ond sirkel av stigende regjerings-yields. Dette ble bevist i Storbritannia for et år siden, da den kortvarige Liz Truss-regjeringen ville å finansiere skattekutt for de velstående uten tilsvarende nedskjæringer i utleggene, som dermed kastet markedene ut i kaos, og henne ut døra.

FT advarte: «Skulle USA få sitt eget Liz Truss-event vil ikke skaden holdes innen egne kyster.»

FT antydet ikke hvor utleggsøksa burde falle.

Men agendaen for mektige deler av finanskapitalen ble imidlertid utlagt av milliardærinvestoren Stanley Druckenmiller, i gårsdagens kommentarer på forretningskanalen CNBC.

Den amerikanske regjeringen «bruker penger som fulle sjømenn» og rettighetsprogrammer som utgjør nesten halvparten av utleggene må nå kuttes, og da spesielt pensjonistenes Social Securities – pensjonistenes trygderettigheter. «Jeg vil gå etter rettighetsprogrammene», sa han. «Det er der pengene er. Denne generasjonen må ta en nedskjæring.»

Som det er nå, fortsatte han, får seniorene 100 cent på dollaren, og det er «slett ikke urimelig» at det blir redusert.

Men Druckenmiller artikulerte samtidig programmet for krig i utlandet og krig mot arbeiderklassen hjemme, og sa han ble «actually happy» over å se regjeringens kunngjøring om $ 106 milliarder i militærbistand til Ukraina og Israel.