Avtalene mellom Big Three-selskapene og UAW retter søkelys på den globale klassekrigen

Denne uttalelsen ble opprinnelig publisert i Newsweek.

Lehman jobber for trailerprodusenten Mack Trucks i Macungie, Pennsylvania. Han stilte i 2022 til valg for UAW-president, og vant nesten 5 000 stemmer. Han saksøker for tiden det amerikanske arbeidsdepartementet for en gjenopptakelse av valget på grunn av velgerundertrykking.

Streikende Jeep-arbeidere sammen med Will Lehman (tredje fra høyre) på streikevaktene i Toledo

De tentative avtalene mellom [bilarbeidernes fagforening] United Auto Workers og [Big Three-selskapene] Ford, Stellantis og General Motors blir universelt hyllet i media, av UAW og av Biden-administrasjonen, som «historiske» og «rekord»-kontrakter, som gjenoppretter tidligere innrømmelser.

Biden sa i en uttalelse 30. oktober: «UAW har med denne landemerkeavtalen med GM oppnådd historiske tentative avtaler med alle de amerikanske Big Three-bilprodusentene. Denne historiske tentative avtalen belønner bilarbeiderne, som har ofret så mye, med rekordlønnshøyninger, mer betalt fritid, større pensjonssikkerhet, flere rettigheter og mer respekt på jobben.»

Men enhver seriøs gransking av kontraktsvilkårene avslører at de er en videreføring av selskapenes klassekrig mot arbeiderne.

Avtalene vil avfyre åpningssalva i angrepene på arbeidsplasser, i overgangen til produksjonen av elektrodrevne kjøretøy (EV; Electric Vehicles). Stellantis-forslaget blinker ut 19 fabrikkanlegg for nedleggelse, og Ford-avtalen kategoriserer alle ansatte ved det enorme Rouge-komplekset i Michigan som «overtallige» fra 1. desember.

Kontraktene hever basislønningene med bare 25 prosent over fire-og-et-halvt år, en økning som ikke engang oppveier for den massive nedgangen i verdien av arbeidernes lønninger de tre siste tiårene. Inflasjonen har siden bilindustriens restrukturering i 2009 steget mer enn 40 prosent, som betyr at bilarbeidere i 2028 fortsatt vil tjene mindre i realverdi enn for 20 år siden.

Samtidig vil UAWs hyllede kontraktsvilkår for levekostnadsjusteringer (COLA; Cost of Living Adjustments) bare oppveie en liten del av forbrukerprisenes uopphørlige stigning. UAW anslår at neste års COLA-økning bare vil være $ 0.45 i timen. Det vil utgjøre en lønnsheving på bare $ 5 dagen, som i året vil utgjøre $ 1 000, som fullstendig overgås av prisstigningene for bensin, egg, melk, internett, telefonregninger og andre livsnødvendigheter, enn si husleie eller boliglån og kostnadene for å ha en bil å kunne komme seg til jobben med.

UAW-president Shawn Fain har også påstått at avtalene får slutt på fenomenet «perma-temps» [vedvarende midlertidig ansatte], der de midlertidig ansatte arbeiderne blir opprettholdt i deres nåværende status som underordnede og lavtlønnede. Fains påstand at «alle temps vil bli konvertert til fulltidsansatte» etter 90 dager er ei kynisk løgn. Kontraktene med GM og Stellantis utelukker tusenvis av deltids-temps fra dette kontraksvilkåret.

UAWs «stand up-streiker» var fra begynnelsen av et bedrageri og en svindel. Bare noen få fabrikkanlegg fra hvert av bilselskapene ble kalt ut i streik, mens flertallet av arbeiderne ble pålagt å fortsette å arbeide uten kontrakt. Selskapene fikk fortsette produksjonen praktisk talt ubehindret, og de økte til og med deres varelagre innen slutten av streikene. I en fullstendig overtredelse av arbeidernes demokratiske rettigheter avbrøyt UAW disse begrensede streikene før arbeiderne engang fikk se kontraktene.

Bilselskapenes direktører har gjort det klart at de ønsker avtalene velkommen og forventer å motvirke enhver beskjeden stigning av arbeidskostnadene ved å øke «effektiviteten», og ved å finne andre besparelser, som Fords finansdirektør forrige måned gjorde det klart i en investorsamtale.

Hva synes Wall Street? Bare få dager etter at UAW-Ford-avtalen ble kunngjort hadde S&P Global hevet selskapets obligasjonsrating fra skrot til investeringsgrad, for førte gang siden 2020. Ratingbyrået sa det var forventet at Ford ville øke deres profitter «med tilstrekkelig pute i 2024 og 2025, gitt sterkt moment i deres kommersielle kjøretøyfranchise, og en gradvis kostnadsreduksjon».

Investeringsforetaket Barclays har estimert av UAW-Ford-avtalen for framtiden vil belaste selskapet med tilsammen $ 1 til $ 2 milliarder – som Ford nå uansett planlegger å kompensere for med hastighetsopptrappinger og kostnadsnedskjæringer. Avtalens kostnader utgjør for dem uansett bare 1 prosent av deres årlig omsetning, eller 10 prosent av Fords 2022-profitter, som var $ 10 billioner. For Biden kan dette synes å være en «rettferdig andelsfordeling», men alt av denne rikdommen er produsert av arbeidernes nedlagte arbeid.

Det hvite hus’ og UAW-ledelsens viktigste bekymringer har vært å begrense bilarbeidernes streiker innen nøye definerte grenser, og å sikre bilselskapenes «konkurranseevne» der de går over til å produsere elbiler.

Fain og Biden frykter også at en voksende streikebevegelse skal undergrave Washingtons planer om massivt å eskalere og finansiere deres kriger. Biden, Fain og Fords styreformann roste under streiken bilfabrikkenes transformasjon til militærproduksjon under den andre verdenskrigen.

Samtidig som Big Three-streikene fant sted har det brutt ut globale antikrigprotester mot Israels krig mot Gaza, som utføres med genocidale hensikter. I en uttalelse forrige uke oppfordret jeg UAW til å stanse produksjonen ved alle fabrikker som produserer utstyr og ammunisjon til Israel, og at alle eventuelt permitterte arbeidere måtte garanteres deres fulle inntekter. Det gjorde jeg fordi krigen mot Gazas undertrykte er del av en multifrontkrig mot arbeiderklassen i hele verden.

Styringseliten er skrekkslagen av arbeiderklassens radikalisering, som er drevet fram av det enormt ulike og urettferdige samfunnet de fører tilsyn med. Forrige måned beklaget en artikkel i transportbransjepublikasjonen Freight Waves en «sosialistisk glød» som vokser fram blant Mack Trucks-arbeidere, der jeg jobber. Den pekte på min kritikk av UAWs konsesjonsavtale med selskapet – som Fain støttet – og rollen grunnplankomitéen Mack Workers Rank-and-File Committee har spilt, som organiserte arbeiderne til å avvise UAWs avtale, med en margin på 73 prosent.

UAW-president Fain tror kanskje han har løst saken ved å avlyse Big Three-streikene. Men UAWs kontrakter vil bare intensivere ulikhetene og besørge næring til opprøret fra grunnplanets arbeidere.

Loading