Den fascistiske fjernsynspersonligheten Javier Milei og den sittende peronistiske økonomiministeren Sergio Massa har ligget likt an på meningsmålingene forut for andre runde av Argentinas presidentvalg, søndag 19. november.

Presidentvalget har gjort det klart at argentinsk kapitalisme ikke har noe å tilby arbeidere. Begge kandidatene vil komme til å lede høyreekstreme administrasjoner, forpliktet til ytterligere å kutte reallønningene, de sosiale utleggene og selskapsskattene, med underordning til amerikansk imperialisme og stadig åpnere former for diktatorisk styre. Det er bare taktiske forskjeller mellom dem, og ingen oppslutning for demokrati innen styringsklassen, under betingelser av ekstrem krise og ulikhet.

Mens Milei foreslår å oppløse Argentinas sentralbank, gjøre den amerikanske dollaren til landets valuta, og eliminere ei rekke departementer, deriblant helse-, utdannings- og arbeidsdepartementet, tar Massa til orde for en «nasjonal enhets»-administrasjon, for å håndheve «budsjettorden» for å kunne tilbakebetale IMF og andre kreditorer.

I kontekst av imperialismens raskt eskalerende krigspådriver mot Russland, Kina og Iran, og USAs finansielle korthus, anser finans- og selskapseliten i all hovedsak Argentina som en piñata for naturgass, litium, soya og andre landbruksprodukter, og de gjenværende pensjonsfondene, sammen med statlige og fagforeningseide eiendeler.

Under det siste oppløpet har Massa understreket at argentinerne stemmer «for eller imot Milei». Samtidig har han imidlertid skjenet ytterligere til høyre, og avslørt hvordan fascistiske tradisjoner med dype historiske røtter i peronismen kommer stadig mer i forgrunnen. Massa har kommet med gjentatte forsikringer til de mest reaksjonære delene av styringsklassen og imperialismen om at han vil bistå dem i deres plyndring av landet, og skal kunne knuse opposisjonen like aggressivt som Milei, samtidig som han tilbyr det ekstreme høyre et fikenblad.

«Argentinas vei ut er gjennom en nasjonal enhetsoverenskomst som tillater oss å kutte skattesystemet, inkludert agro-eksportskatter,» sa Massa i den siste presidentdebatten forrige søndag, der han appellerte spesielt til den fascistiske landbrukslobbyen.

Den kvelden responderte Massa: «Jeg er tilfreds med at vi endelig er enige om noe» etter at Milei la fram hans fascistiske program for en politistat. Milei hadde da nettopp sagt: «Staten har ansvaret for sikkerhet, men som alt staten gjør, den gjør det slett. Argentina er et blodbad. Vi tror ikke på logikken om at forbryteren også er et offer.»

Der det sionistiske genocidet i Gaza setter en ny målestokk for hvor langt styringselitene går i deres omfavnelse av forbrytelser assosierte med fascisme, har Milei viftet med det israelske flagget på hans valgstevner. Massa har i mellomtiden skrytt av at han oppfordret til å erklære Hamas som en terroristorganisasjon allerede før den nylige krigen. Han fordømte den sittende Alberto Fernandez-administrasjonen for ikke å ha gått langt nok i å støtte den genocidale kampanjen.

Kapitalisteliten favoriserer i vesentlig grad Massa, som mottok over 90 millioner pesos i donasjoner i den første valgrunden – fra sektorer som spenner fra banker til detaljhandelen, til import-eksport-virksomheter og selskapsmedia – sammenlignet med Mileis 14 millioner pesos fra to arbeidsgivere.

En direktør for et argentinsk næringslivsforbund forklarte til Financial Times: «Massa vil ikke ha forandring ved røttene, men dersom du melder ham på WhatsApp, vil han ta det på seg å løse ditt problem. Milei ville ikke svare deg engang, bortsett fra kanskje for å fornærme deg.»

Elitens klare favoritt var imidlertid høyresidens mer «moderate» kandidat Patricia Bullrich, fra koalisjonen ledet av tidligere president Mauricio Macri, og besørget deres valgkamp med 589 millioner pesos. Men etter at hun i første valgrunden kom inn på tredjeplassen meldte Bullrich hennes støtte for Milei – utvilsomt med hovedsponsorenes godkjenning.

Det er verdt å merke seg at Milei var en betalt rådgiver for Massas parti Frente Renovador, samtidig som flere innsidere har antydet at Massa selv har bidratt til å sponse Milei.

Hva angår militærets holdning intervjuet den spanske avisa El País flere offisielle representanter i aktiv tjeneste, og fant en viss nøling i å støtte de diktatoriske politiske orienteringene til Milei og hans visepresidentkandidat Victoria Villarruel, som driver en fascistorganisasjon dedikert til å benekte eller minimere massedrapene og torturen begått under det USA-støttede militærdiktaturet fra 1976 til 1983.

Det spanske avisa konkluderer, ikke desto mindre: «Visepresidentkandidaten har lovet dem [militæret] en betydelig økning av budsjettet dersom hun når fram til presidentpalasset. Det gjenstår å se om dette vil være nok til å oppnå støtte i brakkene.»

Så er det de åtte millioner argentinerne som meldte deres støtte for Milei i den første valgrunden. Noen sektorer av ungdommen og arbeidere ga utvilsomt fra seg en forvirret proteststemme. For første gang siden midten av 1970-tallet blir imidlertid breie deler av middelklassen, ruinert av inflasjon og økonomisk krise, vellykket mobilisert av en borgerkrigserklæring mot arbeiderklassen, som utgjør den enorme faren for en framvoksende fascistbevegelse.

Borgerskapet har opp gjennom historien respondert, og responderer overalt i dag på voksende masseopposisjon, ved å promotere fascisme. Arbeidere må snarest trekke de historiske lærdommer om imperativet å motsette seg ethvert forsøk på å underordne deres revolusjonære kamper til angivelig «demokratiske» seksjoner av styringsklassen, og enhver form for folkelig front.

I Argentina gjør imidlertid pseudo-venstre-partiene i Arbeidernes venstrefront, Frente de Izquierda y de Trabajadores-Unidad (FIT-U), det stikk motsatte og gjentar den kriminelle rollen som deres forgjengere spilte for politisk å lenke arbeidere til et stadig mer fascistisk peronistisk apparat.

Gruppa Sosialistisk Venstre, Izquierda Socialista (IS), har sagt de stemmer på Massa. Deres fagforeningsleder Rubén «Pollo» Sobrero har erklært: «Jeg forstår at dersom jeg går til en marsj mot regjeringen og dersom Massa er der, da vil de helt sikkert banke meg opp, de vil gasse meg, de vil kaste meg i fengsel. ... Milei ville få meg til å forsvinne.»

Sosialistiske Abeideres Bevegelse, Movimiento Socialista de los Trabajadores (MST), støttet absurd Massa ved å oppfordre til «Ikke å stemme på Milei» og motsatte seg enhver appell om å avgi blanke stemmesedler. Sosialistiske Arbeideres Parti, Partido de los Trabajadores Socialistas (PTS) har gjentatte ganger insistert på at de «forstår» dem som stemmer på Massa, samtidig som de anvender bedøvelsesmidler for å avvæpne arbeiderne for den enorme faren for fascisme og diktatur. PTS oppfordret i 2018 velgerne i Brasil til å stemme på den borgerlige kandidaten Fernando Haddad fra Arbeiderpartiet, Partido dos Trabalhadores (PT), mot den fascistiske kandidaten Jair Bolsonaro.

Det argentinske Arbeiderpartiet, Partido Obrero (PO), oppfordrer til å stemme blankt, men partiet dannet nylig en «forent front» med MST og peronistfraksjonen ledet av Juan Grabois og Emilio Persico.

«Venstresiden kan ikke gi noen politisk eller valgmessig støtte til en leder av Yankee-ambassaden», skriver PTS, mens PO hevder at «posisjonene til IS og MST er 100 % opportunistiske». Ikke desto mindre har de gjentatte tilfellene der MST og IS nakent har understøttet amerikansk imperialisme – krigene i Libya, Syria og Ukraina, og sågar kuppforsøket i Venezuela – ikke stoppet disse kreftene fra å samarbeide i FIT-U og i fagforeningene, for å kanalisere opposisjonen inn bak de peronistiske Yankee-marionettene på hjemmebane.

Peronistene setter igjen scenen for fascisme, med morenoismens støtte

I parallell med valget begynte sist uke den første rettssaken i Rosario, over det historiske tilslaget i mars 1975 mot stålarbeiderne i Villa Constitución.

Noen få måneder etter at Acindar-arbeidere hadde valgt et nytt fagforeningslederskap som opponerte mot den peronistiske Argentinske Arbeideres Generalkonføderasjon, Confederación General del Trabajo de los Argentinos (CGT), utplasserte peronist-regjeringen rundt 4 000 væpnede tropper og politi, med signaturkjøretøyene Ford Falcons, helikoptre og hunder, for å kidnappe, torturere, arrestere eller drepe rundt 300 militante arbeidere på deres fabrikker og i deres hjem. Represjonen fortsatte, mot en fabrikkokkupasjon og en 59-dager-lang streik på tvers av hele byen. Vitner påpeker deltakelsen av peronistenes paramilitære styrker og medlemmer av det fascistiske Peronistiske Ungdomsforbundet, Juventud Peronista (JP), en av kontingentene i dødsskvadronene Triple A – Alianza Anticomunista Argentina (AAA).

To år tidligere hadde styringsklassen bestemt seg for å la den borgerlige nasjonalisten Juan Domingo Perón returnere til Argentina fra hans eksil i Spania, der peronistene etter den andre verdenskrigen hadde dyrket den tetteste relasjonen til fascistdiktatoren Francisco Franco.

Perón ble raskt innsatt ved makten for å anvende folkelige illusjoner fra hans svunne reformisme for å undertrykke arbeideres massive revolusjonære oppstand, som fant sted som del av det globale oppsvinget som begynte med generalstreiken i Frankrike i mai-juni 1968. Perón, og hans kone Isabel etter hans død i juli 1974, implementerte en «Sosial pakt» utarbeidet av den stalinistiske økonomen José Ber Gelbard, og akseptert av CGT. Den inkluderte ei frysing av lønningene, som resulterte i et stort tap av kjøpekraft, anslått til rundt 20 prosent, på grunn av en rasende inflasjon.

Til sammenligning falt reallønningene fra desember 2015 til september 2022 med 21,4 prosent, ifølge offisielle tall. I mellomtiden er inflasjonen for inneværende år forventes å nå 185 prosent, og lønnsavtaler inngått av fagforeningene sakker raskt etter.

Så tidlig som i februar 1975 signerte Isabel Perón et hemmelig dekret som beordret militæret til å «nøytralisere og/eller utradere de undergravende elementene», med geriljaen i Tucumán som utgangspunkt.

Represjonen som fulgte, inkludert i Villa Constitución, ble ansett som en forutsetning for det radikale økonomisk sjokket «Rodrigazo» innført i juni 1975, oppkalt etter økonomiministeren Celestino Rodrigo. Pesoen ble devaluert, og prisene på olje, grunntjenester og mat ble skrudd opp.

Kontrontert med et opprør fra grunnplanet ble CGT tvunget til å kalle en generalstreik, for å demme opp for bevegelsen, og få kanalisert den inn bak forhandlinger om en lønnsøkning på 100 prosent (seinere tilsvarende inflasjonen, på 180 prosent). Rodrigo og sosialminister José López Rega, Triple A-lederen, ble tvunget til å fratre, og peronistene inngikk deres første IMF-avtale noensinne.

Under Argentinas oppsving i årene 1969 til 1975 spilte Sosialistisk Arbeiderparti, Partido Socialista de los Trabajadores (PST), grunnlagt og ledet av Nahuel Moreno og som tilhørte det pabloistiske Forente Sekretariatet, en nøkkelrolle i å kanalisere opposisjonen inn bak peronistene, og for politisk å avvæpne arbeiderne forut for fascistmilitærkuppet i 1976.

Dagens oppfordringer og unnskyldninger for å stemme på Massa, med henvisning til trusselen om fascisme, gjenspeiler PSTs beslutning om å tilslutte seg «Blokka av de 8» i 1974. Denne blokka var en demonstrasjon av politisk enhet mellom mange kapitalistpartier bak Peron-administrasjonen, eksplisitt for å forsvare det borgerlige demokratiet mot trusler om et militærkupp. Moreno spilte også en hovedrolle i å promotere dannelsen av suicidale castroistiske geriljagrupper.

Der peronistene nå planlegger deres egen «Massazo» mot sosiale rettigheter og en fascistisk vending til åpen represjon, har pseudo-venstre-siden vist at den taler for sjikt av den øvre middelklassen utelukkende opptatt av å beskytte deres privilegerte posisjoner i fagforeningene, akademia, politikken og frivillige organisasjoner, der de i siste instans tjener til å blokkere arbeiderklassens politiske uavhengighet og internasjonalistiske og revolusjonære ambisjoner. Alle påstander om nødvendigheten av å forsvare det borgerlige demokratiet, og en falsk «enhet» under peronistenes politiske kontroll, reflekterer deres egne nasjonalt baserte interesser.

Den samme advarselen som Trotskij så forutseende kom med da hendelsene utviklet seg under Den spanske revolusjonen på slutten av 1930-tallet, gjelder med like stor kraft i dag i Argentina og internasjonalt: «Ved å lulle arbeiderne og bøndene til ro med parlamentariske illusjoner, ved å lamme deres kampvilje, skaper Folkefronten de gunstige betingelsene for fascismens seier. Koalisjonspolitikken med borgerskapet må proletariatet betale for, med år av nye plager og oppofrelser, om ikke tiår med fascistterror.»