Helen Halyard, et ledende medlem av Socialist Equality Party (USA), døde plutselig 28. november 2023, 73 år gammel.

Helen kjempet for perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen gjennom hele hennes politiske liv, som strakte seg over mer enn 50 år. Hun meldte seg i 1971 inn i Young Socialists, ungdomsbevegelsen til Workers League, og ble kort tid etter med i selve partiet. Hennes beslutning om å tilslutte seg trotskistbevegelsen var en høyst bevisst politisk handling, resultatet av hennes politiske radikalisering under den kombinerte innvirkningen av borgerrettighetskampene og bevegelsen mot krigen i Vietnam.

Helen hadde initielt tilsluttet seg ei radikal ungdomsgruppe kalt Third World Liberation Front, men konkluderte raskt med at det som var nødvendig var et revolusjonært perspektiv rettet mot å forene hele arbeiderklassen. Hun avviste og brøyt med perspektivet av en svart eller «tredje verdens» nasjonalisme, og søkte etter et perspektiv for å forene den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et revolusjonært program. Dette var et perspektiv som det bare ble kjempet for av trotskistbevegelsen, representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – og i USA på den tiden av Workers League (nå Socialist Equality Party) og av partiets ungdomsgruppe, Young Socialists (nå Internasjonale ungdom og studenter for sosial likhet – International Youth and Students for Social Equality).

Hennes energi, besluttsomhet og politiske seriøsitet var bemerkelsesverdig fra hennes første dager i partiet. Helen ble valgt inn i sentralkomitéen i Workers League, og som nasjonalsekretær for Young Socialists. I mars 1974 ble Helen den første kandidaten til et offentlige verv i Workers Leagues historie, da hun stilte som kandidat for Kongressen i det 12. distrikt i New York, som omfattet Bedford-Stuyvesant og nærliggende områder av Brooklyn.

Hennes initielle kampanjekunngjøring erklærte:

Jeg ble født i Brownsville og er oppvokst i Bedford-Stuyvesant. I de områdene der jeg bodde, nært Gates og Stuyvesant, er det nå bare ledige tomter eller svært gamle leiegårder. Jeg gikk på Junior High School 57 og på Franklin Delano Roosevelt High School. I Bedford-Stuyvesant-delen av Brooklyn kan du finne noen av landets dårligste utdanningsinstitusjoner. Bygningene er nært ved å kollapse, og finansmidlene til skoleanleggene er drastisk nedskjært.

Valgkampens fokus var på nødvendigheten av at arbeiderklassen skulle etablere sin politiske uavhengighet fra det kapitalistiske topartisystemet, og føre en politisk kamp mot både Nixon-administrasjonen og Det demokratiske partiet. Uttalelsen fortsatte:

Vi slåss for å bringe fram det store hatet som arbeidere har for Nixon og besørge det en politisk retning. Dette hatet eksisterer ikke bare for Nixon, men også for Demokratene. Ingen av partiene kan tilby noe alternativ for å bekjempe arbeidsledighet, elendige boliger, lønnskutt og inflasjon. Jeg vil kandidere for å avsløre dem, hvem de faktisk representerer: de store selskapene.

Den 23 år gamle trotskisten utfordret den sittende Demokrat-representanten, Shirley Chisholm, som hadde skapt overskrifter i 1972 som den første svarte kvinna som søkte Det demokratiske partiets presidentnominasjon.

Så lenge som Chisholm har tjent har vilkårene i Bedford-Stuyvesant bare blitt verre. Alle fattigdomsprogrammene som hun og Demokratene så sterkt har støttet, inkludert Model Cities, er så godt som helt borte.

Vår valgkamp … er ikke en protest for jobber eller bedre betingelser, men faktisk for å bygge et nytt lederskap i arbeiderklassen. Det er bare vår bevegelse som kan møte dette sammenbruddet i kapitalistsystemet med en sosialistisk politikk. Vi har ingen illusjoner om at dette systemet kan reformeres. Det er derfor vår kamp for å bygge et arbeiderparti er et skritt i retning av å bringe arbeiderklassen til makten.

I den perioden bar Workers League fram Trotskijs oppfordring, utstedt etter 1930-tallets dannelse av sentralforbundet av fagforeninger, CIO (Congress of Industrial Organizations), om at arbeiderklassens massebevegelse skulle ta politisk form gjennom byggingen av et arbeiderparti basert på fagforeningene. Etter forvandlingen av fagforeningene til korporatistiske institusjoner fullstendig underordnet selskapene og kapitaliststaten endret Workers League formen for sin kamp for arbeiderklassens politiske uavhengighet ved å transformere Ligaen til Socialist Equality Party, trakk tilbake arbeiderpartikravet, og reiste for arbeidere og unge mennesker som den umiddelbare oppgaven å bygge SEP som arbeiderklassens revolusjonære lederskap. Kamerat Helen støttet helhjertet denne endringen og kjempet for den.

Konflikten med Tim Wohlforth

Et vesentlig vendepunkt i Helens politiske utvikling kom i kjølvannet av Tim Wohlforths desertering fra Workers League. Wohlforth, som hadde vært Ligaens første nasjonalsekretær, ble stadig mer desorientert da Vietnam-antikrigbevegelsen brøyt sammen etter undertegningen av fredsavtalen i januar 1973.

Wohlforth eleverte hans partner Nancy Fields til rollen som effektiv medleder av Workers League, til tross for hennes totale mangel på kunnskap om marxistisk teori og trotskistprinsipper. Fra midten av 1973 til sommeren 1974 gjennomførte Wohlforth og Fields en ødeleggelsesoperasjon innen Workers League, mens de skjulte for Workers League og Den internasjonale komitéen Fields’ nære familietilknytninger til en høytstående CIA-agent.

Etter å ha fått vite om dette svimlende sikkerhetsbruddet i august 1974, fjernet Workers Leagues sentralkomité Wohlforth som nasjonalsekretær og suspenderte Fields, i påvente av en etterforskning. Begge nektet å samarbeide med etterforskningen, meldte seg ut av partiet, fordømte enhver bekymring for bevegelsens sikkerhet og meldte seg igjen inn i Socialist Workers Party, som Wohlforth hadde brutt med i 1964.

Helen Halyard deltok på dette sentralkomitémøtet og støttet den politiske kampen for en besluttsom orientering mot arbeiderklassen, og fornyelsen av kampen mot pabloistenes antitrotskistiske revisjonisme, som var ved kjernen av konflikten med Wohlforth.

Helen gjennomgikk en svært betydelig politisk utvikling i løpet av kampen mot Wohlforths opportunisme, og framsto som en sentral leder av partiet. Hun deltok på Den internasjonale komitéens Sjette kongress i mai 1975, som stemte for å starte etterforskningen Sikkerhet og Den fjerde internasjonale, initiert av ICFI etter at Wohlforth og deretter Joseph Hansen, SWPs politiske leder, fordømte bekymringen for sikkerhet mot statsinfiltrasjon og overvåkning som «paranoia».

Helen var ikke bare en nasjonal, men en internasjonal leder, dypt orientert i retning av utviklingen av ICFI som et internasjonalt parti. Hun reiste mye og ble kjent med mange av ICFIs ledere, jobbet en tid i den britiske seksjonen og deltok på møter og konferanser i utlandet.

I hennes tidlige år med politisk aktivitet ble Helen godt kjent for tusenvis av arbeidere i New York City, spesielt transittarbeidere og arbeidere ved Brooklyn Navy Yard og Brooklyn Union Gas, hvor Workers League da fokuserte sin innsats for å nå industriarbeidere. Hun var en kraftfull taler, med stor innvirkning på arbeiderne og ungdommen som deltok på partimøter og samlingsstevner.

Saken til Gary Tyler

En av hennes viktigste intervensjoner var i saken til Gary Tyler, som i en alder av 16 år ble falskt innrammet i Louisiana, for skytingen av en 13-år-gammel hvit ungdom da en hvit mobb angrep en buss som fraktet elever fra Destrehan High School, som nylig hadde blitt integrert. Tyler ble dømt skyldig av en helhvit jury, som i den tidens Louisiana var en dødsdom.

Young Socialists offentliggjorde saken over hele USA, distribuerte titusenvis av løpesedler, tusenvis av kopier av en pamflett som forklarte saken, og vant støtte fra breie lag av arbeidere, deriblant fagforeningsledere som representerte mange millioner.

Kampanjen kulminerte med en marsj gjennom Harlem i 1976 der hundrevis av ungdommer deltok. Helen og Tom Henehan – et ledende medlem av Workers League som i oktober 1977 døde i et politisk attentat – ledet denne kampanjen. Helen dannet et nært forhold til Tyler-familien, spesielt med Garys mor Juanita. Helen besøkte henne i Destrehan, og Juanita Tyler kom til Detroit for en Young Socialists-konferanse der forsvaret av Gary Tyler var hovedfokuset.

Da USAs Høyesterett i 1976 avga sin rettskjennelse som gjeninnførte dødsstraffen, men slo ned obligatoriske straffeutmålingslover som dem i Louisiana, ble Gary tatt ut fra Death Row. Han forble imidlertid fengslet i 41 år, til tross for rettsfunn for at hans opprinnelige domfellelse var konstitusjonsstridig. Han ble først løslatt i 2016, etter at Høyesterett slo ned livstidsdommer uten prøveløslatelse for dem, som Gary, som ble dømt i ungdomsalder.

Workers League flyttet i 1978 og 1979 sitt senter fra New York City til Detroit, og Helen flyttet selv til Detroit, og ønsket velkommen muligheten til å ta opp kampen for sosialisme blant bilarbeiderne ved GM, Ford og Chrysler og andre deler av industriarbeidere. Hun ble snart viden kjent og respektert blant arbeidere i hele Detroit-området.

Da partiet etablerte stillingen som assisterende nasjonalsekretær var det naturlig å henvende seg til Helen for å fylle den. Denne rollen krevde en kombinasjon av grenseløs og uoppslitelig energi, dyp kjennskap til partiets kadre, grundig kunnskap om partiets program og politiske arv, og politisk modenhet og besluttsomhet. Helen hadde alle disse egenskapene, og hun var i mer enn 30 år spydspiss for partiets daglige arbeid.

Dette var spesielt viktig på 1980-tallet da partiet spilte en kritisk rolle i kampen mot sviket av trotskismen begått av lederne av Workers Revolutionary Party i Storbritannia – Gerry Healy, Michael Banda og Cliff Slaughter. Den britiske seksjonen, som hadde ledet kampen mot den prinsippløse gjenforeningen av det amerikanske Socialist Workers Party med pabloistene i 1963, forflyttet seg i løpet av 1980-tallet kraftig til høyre.

David North, nasjonalsekretær for Workers League, kom med den første kritikken av Healys brudd med marxismen i 1982 og ledet kampen mot den direkte opportunismen og oppgivelsen av Trotskijs teori om permanent revolusjon, som brøyt ut i splittelsen i Den internasjonale komitéen i årene 1985 og 1986. Denne kampen kulminerte med det trotskistiske flertallet i ICFIs seier og Healy, Banda og Slaughters nederlag, som alle forlot revolusjonær politikk.

Helen støttet denne politiske kampen, og den ble drivkraften i Workers Leagues kamp for sosialistiske prinsipper i den amerikanske arbeiderklassen. Som assisterende nasjonalsekretær hadde Helen alltid fingeren på partiets puls. Hun kastet seg inn i alle de daglige problemene med å bygge partiet, og hun var ikke redd for å hanskes med vanskelighetene som kamerater – enten nye medlemmer eller veteraner – sto overfor.

Dette gjorde hun, ikke ved å senke politiske standarder, men snarere ved å fokusere oppmerksomheten på øyeblikkets revolusjonære muligheter. Det var aldri en tid da hun ga uttrykk for motløshet. Hun hadde en gjennomgående realistisk vurdering av vanskeligheter, feide dem ikke til side, men kjempet dem i stedet gjennom heller enn å inngå kompromisser, enten det var for å overbevise en arbeider om å gi en donasjon eller for å heve nivået på et partimedlems arbeid til det den politiske situasjonen krevde av partiets medlemmer. Hun overbeviste ved utdanning og eksempel.

Helen som partikandidat

Helens evne til å gjennomføre en tålmodig, men uforsonlig kamp, var et gjennomgående trekk ved alt hennes arbeid. Hun kunne snakke med hvem som helst, og spesielt til arbeidere, av alle hudfarger, kjønn, aldre og erfaringer. Dette gjorde henne til en formidabel offentlig representant for partiet, og hun utførte denne viktige oppgaven i valgkamper for Kongressen i 1974 og 1976, og for visepresident i 1984, første gang Workers League deltok i et nasjonalt valg. Presidentkandidaten var Ed Winn, en sosialistisk transittarbeider fra New York City, som hadde tilsluttet seg partiet under kampanjen til forsvar for Gary Tyler. I 1985 var Helen partiets kandidat til borgermester for Detroit.

Helen var selv Workers League-kandidat for USAs president i 1992. Det var det første presidentvalget som ble holdt etter stalinismens sammenbrudd i Sovjetunionen og Øst-Europa, som demonstrerte pabloistisk revisjonismes historiske perspektivs bankerott, som Workers League hadde kjempet mot gjennom hele sin historie. Stalinismen var ikke, som Pablo og Mandel hevdet, en progressiv kraft i stand til å bekjempe og beseire imperialismen. Det var snarere imperialismens agentur i den første arbeiderstaten, som med sin kontrarevolusjonære rolle kulminerte i oppløsingen av USSR og kapitalismens restaurering.

Langt fra å representere «historiens slutt», som teoretikere og apologeter for verdenskapitalismen hevdet, åpnet sammenbruddet av Sovjetunionen veien for en fornyet hevdelse av imperialistisk militarisme av en kolossal skala, som begynte med Den persiske gulf-krigen, der USA ødela det meste av den irakiske hæren og gjenerobret Kuwait, selv om de fortsatt holdt tilbake fra en direkte marsj på Bagdad. Dette var fortsatt seks måneder før den formelle oppløsingen av Sovjetunionen, selv om slutten var synlig.

Disse store historiske spørsmålene dannet rammeverket for Workers League-kampanjen i 1992, som framfor alt var en internasjonal kampanje, som bestrebet seg for å bygge ikke bare trotskistpartiet i Amerika, men Den internasjonale komitéen som helhet. Kamerat Helen brakte Workers League-kampanjen til Europa, Sør-Asia og Australia. Hun var spesielt stolt over at de største møtene hun talte til i høstkampanjen var på Sri Lanka, hvor hun snakket med supportere samlet i Colombo og Kandy av den srilankiske seksjonen av ICFI.

Helen var i midten av hver kampanje ført av Workers League og Socialist Equality Party. Det inkluderte Mack Avenue Fire-granskingen i 1993, organisert for å avsløre Detroits forferdelige boligstandard og fattigdom, og den dødelige innvirkningen av avstengte basistjenester etter at en husbrann i byen drepte syv barn, og deres foreldre ble tiltalt av byrådet som syndebukker. Helen var én av seks kommisjonærer som ledet en borgergransking som anklaget kapitalistsystemet og Det demokratiske partiets etablissement, som lenge hadde kontrollert Detroit, og utstedte krav om en slutt på stans av basisleveranser – den umiddelbare årsaken til brannen – og forsyningen av nødvendigheter som elektrisitet, varme og vann som grunnleggende menneskerettigheter for alle.

Fra Workers League til SEP og WSWS

Workers League fattet i 1995 beslutningen om å lansere Socialist Equality Party. Denne transformasjonen innebar mer enn bare et navneskifte, og satte en stopper for perioden da partiet hadde fokusert på å stille krav til fagforeningene om å avsløre deres byråkratiske ledere. SEP fortalte arbeiderne at de gamle organisasjonene var blitt ute av stand til å reformere eller respondere på press fra grunnplanet. De var byråkratiske skall som bare responderte på diktatene og behovene til den kapitalistiske styringseliten, overført gjennom Det demokratiske partiet. Arbeidere måtte bygge nye organisasjoner og slutte seg til SEP for å gjennomføre denne kampen.

To år seinere, som respons på mulighetene spredningen av datateknologi og veksten av internett besørget, lanserte SEP og søsterpartiene i Den internasjonale komitéen en felles global publikasjon, World Socialist Web Site. Denne ble opprettholdt av det politiske og redaksjonelle arbeidet fra hver av ICFIs seksjoner, og erstattet de trykte avisene utgitt av de forskjellige seksjonene hver for seg. WSWS har blitt den mest leste sosialistiske publikasjonen i verden, og trotskismens autoritative stemme, anerkjent som sådan selv av dens bitre fiender.

Kamerat Helen spilte en kraftfull rolle i begge disse utviklingene. Hun ble værende som assisterende nasjonalsekretær inntil 2008, og ledet mye av det praktiske politiske arbeidet, inkludert intervensjoner i masseprotestene mot krigen i Irak i 2003. Hun fortsatte å demonstrere hennes engasjement for forsvar av politiske fanger, og skrev mye om saken til Mumia Abu-Jamal og mer generelt om spørsmål om svart nasjonalisme og om borgerrettighetskampens historie.

Med tiltakende helseproblemer fratrådte Helen i 2008 som assisterende nasjonalsekretær ved Grunnleggingskongressen for SEP i USA, men hun forble i partiets nasjonalkomité og fortsatte å spille en vesentlig rolle i det politiske lederskapet.

Først i de siste årene av hennes liv, etter utbruddet av Covid-19-pandemien i 2020, så Helen seg nødt til å begrense hennes aktive deltakelse i offentlig politisk arbeid, selv om hun fortsatte å møtes online og deltok i utdanning og pengeinnsamlinger, hvor hun utmerket seg.

Som en personlighet reflekterte Helen de beste tradisjonene til den afrikaner-amerikanske arbeiderklassen, som i umiddelbar etterkant av Oktoberrevolusjonen i 1917 samlet seg om Kommunistpartiet. Hun var høyt kultivert, belest i litteraturen produsert av Harlem-renessansen på 1920-tallet, som selv var sterkt påvirket av Den russiske revolusjonen, og velkjent med seinere utviklinger blant svarte intellektuelle. Hennes egne bidrag, for eksempel et essay om «ebonics», det angivelige «svarte språket» som ble omfavnet av skolestyret i Oakland, California, uttrykte tydelig hennes motstand mot den kulturelle tilbakeskuenheten som ble promotert av nasjonalistene. (Se Ebonics and the danger of racialist politics: A socialist viewpoint, 21. april 1997.)

Helen hadde den dypeste respekt for trotskistbevegelsens kadre, både dem som i likhet med henne selv ble vunnet til trotskismen på begynnelsen av 1970-tallet, nyere medlemmer som nettopp kom inn i politikken og som så til henne for veiledning, og spesielt for den relative håndfull eldre medlemmer av Den fjerde internasjonale som hadde overlevd stalinismens og pabloismens svik.

Dette ble spesielt demonstrert i hennes relasjon til Jean Brust, som sammen med ektemannen Bill var blant de svært få medlemmene av Socialist Workers Party, veteraner fra de store arbeidskampene på 1930- og 1940-tallet, som forble livslange ledende deltakere i verdens trotskistbevegelse. Da Jean, den gang 76, møtte hennes siste helseproblemer i 1997, flyttet Helen til Minneapolis i flere måneder for å overta ansvaret for hennes omsorg. Seinere organiserte hun minnemøtet som ble holdt for Jean i tvillingbyene, til minne om hennes livslange aktivitet i trotskistbevegelsen, som var mer enn 60 år.

Helen hadde samme holdning til Nadezha Joffe, datter av Adolph Joffe, den sovjetiske diplomaten og Trotskijs nære samarbeidspartner. Adolph Joffe begikk i 1927 selvmord i protest mot Trotskijs utvisning fra Det sovjetiske kommunistpartiet. Nadezhda Joffe besøkte USA i forbindelse med Mehring Books’ utgivelse av hennes 1993-memoarer, Back in Time, My Life, My Fate, My Epoch. Dette er den eneste memoarboka skrevet i Sovjetunionen, etter Stalin, av et gjenlevende medlem av Venstreopposisjonen.

Etter at Helen og SEP organiserte en boklansering i New York City, ga Nadezhda Joffe henne en signert kopi av boka, påskrevet meldingen «Helen, med hilsen og takknemlighet fra forfatteren, N. Joffe.» Helen oppbevarte bindet på et verdsatt sted blant hennes mange bøker.

Avslutningsvis er det best å la Helen snakke for seg selv, som hun alltid gjorde så tydelig og kraftfullt. Hun talte til Nødskonferansen mot krig holdt av SEP og IYSSE i Ann Arbor, Michigan 31. mars og 1. april 2007, og ga følgende bidrag:

Spørsmålet har oppstått om vår langsiktige strategi, og dens relasjon til vår nåværende virksomhet. Vår langsiktige strategi er avskaffelsen av kapitalismen og etableringen av et sosialistisk samfunn. Det finnes ingen enkle svar på problemene og undertrykkelsesforholdene som millioner over hele verden møter, enten man snakker om kampen mot arbeidsledighet, kampen mot imperialistkrig, eller kampen mot angrepene på demokratiske rettigheter. Det finnes ingen svar annet enn arbeiderklassens uavhengige mobilisering.

Arbeiderklassen er den eneste klassen innen kapitalistsamfunnet, på grunn av sin relasjon til produksjonsmidlene, som ikke er knyttet til forsvaret av nasjon-staten. Arbeidende mennesker har et enormt potensial til å endre samfunnet og kontrollere produksjonsmidlene, og det er vår oppgave å bevisstgjøre dem. Dette krever å lære leksjonene fra tidligere kamper, som andre talere har sagt. Vi må trekke lærdommene fra de strategiske erfaringene til massene av mennesker i løpet av det 20. århundre.

Da jeg kom inn i det politiske liv, var det i løpet av de massive borgerrettighetskampene i USA som radikaliserte titusenvis av svarte ungdommer og brakte dem i opposisjon til betingelser av fattigdom, arbeidsledighet og rasisme. De deltok i denne bevegelsen for å endre betingelsene for både rasisme og økonomisk undertrykkelse.

Det småborgerlige lederskapet som ledet bevegelsen for borgerrettigheter skilte kampen mot rasisme fra dens kilde i det eksisterende økonomiske kapitalistsystemet. De sa det var mulig å endre ting, ikke ved å sette en stopper for dette systemet, men ved å reformere det. Virkningen av dette perspektivet er åpenbar. Hvem var nyttehaverne av politikken med affirmative action – bekreftende handling?

I løpet av de 30 siste årene har det vært en enorm lagdeling av den svarte befolkningen, med et lite sjikt som beriker seg og har blitt veldig aktivt i de eksisterende politiske strukturene. Dette sjiktet inkluderer ekstremt høyreorienterte politiske figurer – Condoleezza Rice, Clarence Thomas og Colin Powell – mens betingelsene for svarte arbeidere og ungdommen i de indre byene forblir de samme, og i noen tilfeller er dårligere enn i en tidligere periode. Denne ulikheten er produktet av perspektivet om at man kan kjempe mot ulikhet uten å ta tak i de sosiale forutsetningene som har skapt ulikheten.

Anliggendet om praktiske kontra upraktiske løsninger har blitt reist på denne konferansen, og for å svare på dette er det avgjørende å forstå at den eneste praktiske løsningen på problemene er den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen. Ethvert forsøk på å finne en snarvei for disse problemene vil uunngåelig føre til å forråde de historiske interessene til massene av arbeidende mennesker.

Vi sier i resolusjonen: «I kampen for dette programmet må arbeidere og ungdommen internasjonalt basere seg på kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet, i konflikt med de partiene og tendensene som bestreber seg for å lede, på en eller annen måte, den folkelige opposisjonen inn i det politiske etablissementets trygge kanaler.» Dette er en ekstremt viktig oppfatning, og en som må assimileres sammen med de andre delene av resolusjonen, i utviklingen av en politisk bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen som må være basert på arbeiderklassens historiske erfaringer.

Dette er perspektivet som Helen Halyard viet hennes liv til, og som Socialist Equality Party og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonle (ICFI) fortsetter å kjempe for.