En nylig studie publisert i Nature Scientific Reports fant at 48,6 prosent – eller nesten halvparten – av individer med dokumentert SARS-CoV-2-infeksjon i Afrika seinere utviklet Long Covid. Dette resultatet er forbløffende. Tidligere forskning har anslått at raten av Long Covid fra SARS-CoV-2-infeksjon på verdensbasis var rundt 10 prosent, en femtedel av raten i Afrika fastslått av studien.
Studien var en metaanalyse av 25 tidligere studier publisert i engelskspråklig vitenskapelig litteratur. Forskerne utførte et grundig litteratursøk i henhold til state-of-the-art metoder, som inkluderer publisering av protokollen for gjennomgangen og metaanalysen før den gjennomføres. Denne metoden unngår skjevhet, fordi forskerne ikke kan gå tilbake og justere kriteriene for å manipulere hvilke studier som blir inkludert.
Den vanligste kategorien av symptomer på Long Covid i Afrika kumulativt var psykiatriske lidelser, med 25,8 prosent av alle personer med Long Covid som opplevde symptomer på posttraumatisk stresslidelse. Dette ble fulgt av angst på 24,4 prosent, søvnforstyrrelser på 20,3 prosent og depresjon på 18,2 prosent. Disse resultatene, som forskerne bemerker, er helt i samsvar med tidligere forskning på Long Covid og er dermed bekreftende for tidligere forskning.
Det vanligste individuelle symptomet på Long Covid var tretthet, på 35,4 prosent av alle individer med bekreftet SARS-CoV-2-infeksjon. Det var også høye prosentandeler av pasienter med muskelsmerter (15,5 prosent) og leddsmerter (17,3 prosent). Studien bemerket: «Samlet sett var selvrapportert dårlig livskvalitet (25,4%) ekstremt hyppig.»
Resultatene for organ-system-spesifikke symptomer var også ganske like tidligere forskning. De vanligste nevrologiske, respiratoriske, hjerte- og gastrointestinale symptomene var, henholdsvis, kognitiv svikt (15,0 prosent), kortpustethet (18,3 prosent), hjertebank (11,0 prosent) og tap av matlyst (12,7 prosent).
Studien fant at alder var en risikofaktor for påfølgende utvikling av symptomer på Long Covid. For hver økning i alder av ett år, øker risikoen for Long Covid med 10 prosent.
I motsetning til tidligere forskning, som har funnet at det kvinnelige kjønn var assosiert med en høyere forekomst av Long Covid, fant etterforskerne at kjønn ikke var en betydelig risikofaktor for å utvikle Long Covid blant pasienter i Afrika. Studien fant at den relative risikoen for Long Covid for kvinner kontra menn var null. Dette betyr at ikke bare var assosiasjonen til kjønn ikke statistisk signifikant, den var ikke engang forskjellig i det hele tatt.
Mangelen på assosiasjon til kjønn skjedde til tross for at kvinner utgjorde flertallet av individene som ble studert, 59,3 prosent av den totale befolkningen. Videre var kvinnelig kjønn ikke assosiert med utviklingen av noe spesielt symptom. Forskerne ga ingen potensielle forklaringer på dette funnet eller hvorfor det kan stå i kontrast til tidligere studier.
Studien fant også at alvorlighetsgraden av den initielle SARS-CoV-2-infeksjonen bare var en svært liten risikofaktor for påfølgende utvikling av Long Covid. For hver 1 prosent økning i sykehusinnleggelse, økte forekomsten av Long Covid med bare 0,003 prosent. Dette resultatet var statistisk signifikant til tross for den lille effekten. Sammenhengen med opphold på en intensivavdeling var ikke signifikant.
Forskerne bemerket at gitt forskjellene i tilgjengelighet og karakter av sykehus- og intensivbehandling i Afrika sammenlignet med den utviklede verden, og forskjellene i tilgjengelighet av bestemte dataelementer (f.eks. om pasienten trengte mekanisk ventilasjon), var sammenligninger ekstremt vanskelige å gjøre med noen tillit.
Til slutt så studien på regionale forskjeller, og delte kontinentet inn i fire regioner: østlige, vestlige, nordlige og sørlige. De fant at forekomsten av Long Covid var høyest i det sørlige (48,9 prosent) og det nordlige (47,7 prosent) Afrika, og lavest i det vestlige (17,0 prosent) og det østlige Afrika (5,1 prosent).
Forskerne oppgir ikke eksplisitt en mulig forklaring på disse regionale forskjellene, men det faktum at 20 av de 25 studiene de analyserte var i Nord-Afrika tyder sterkt på at både SARS-CoV-2-infeksjon og Long Covid begge er under-bestemt i resten av kontinentet, på grunn av fattigdom og andre alvorlige ressursbegrensninger.
Forskerne bemerket begrensninger i deres studie. For det første gjennomgikk de kun engelskspråklige studier, og følgelig ble mange studier publisert kun på språk vanlige i Afrika, spesielt arabisk, ikke inkludert. Studien var heller ikke i stand til å fastslå assosiasjoner mellom på forhånd eksisterende betingelser og den påfølgende risikoen for å utvikle Long Covid, på grunn av dårlig og varierende informasjon om ko-morbiditeter i kildestudiene. Tilsvarende ga ikke kildestudiene tilstrekkelig informasjon om vaksinasjoner til å kunne studere om vaksinasjoner reduserte risikoen for Long Covid.
Forskerne bemerket de dramatiske implikasjonene av deres funn. Helsevesenet i Afrika generelt, allerede underfinansiert og overbelastet, blir konfrontert med flere millioner mennesker med kroniske sykdommer. Spesielt bemerker de at i Afrika er det bare 1,4 psykiske helsearbeidere per 100 000 innbyggere, mot et globalt gjennomsnitt på 9,0 psykiske helsearbeidere per 100 000. Et allerede lite ressurssterkt og anstrengt helsevesen i Afrika er dårlig rustet til å håndtere millioner av nye pasienter med psykiatriske lidelser på grunn av Long Covid.
Selv om det ikke er diskutert i studien er én mulig grunn til at Afrika har en mye høyere forekomst av Long Covid at vaksinasjonsratene er langt lavere enn i utviklede land. Ifølge Our World In Data har bare 32,5 prosent av afrikanerne fullført den første vaksineserien, med bare 6,9 prosent som har fått en boosterdose.
Selv om studien ikke kunne måle effekten av vaksinasjon for risikoen for å utvikle Long Covid har tidligere studier konsekvent vist en slik effekt. En studie basert på elektroniske helsejournaler i USA fant konsistent reduksjoner i Long Covid-risiko forbundet med SARS-CoV-2-vaksinasjon.
Studien forsterker den massive sosiale forbrytelsen begått av styringsklassen ved å promotere infeksjon av milliarder av mennesker over hele verden med et nytt koronavirus. SARS-CoV-2-infeksjon har en uforlignelig innvirkning på menneskers helse, og en av de mest betydningsfulle er Long Covid, som nå antas å påvirke potensielt hundrevis av millioner mennesker over hele verden.
En annen fasett av denne forbrytelsen er farmasøytiske giganters nekting av å gi avkall på deres immaterielle rettigheter på vaksinene. Som et resultat har utviklingsland kjempet for å ha råd til tilstrekkelige mengder vaksine for å immunisere deres befolkninger, som gjør Afrika langt mer sårbart for de akutte og langsiktige konsekvensene av Covid-19.
Lærdommen for arbeiderklassen er at for å beskytte seg mot den pågående Covid-19-pandemien og fra framtidige pandemier, må den omorganisere samfunnet rundt prinsippet om å sørge for menneskelige behov, ikke de private profittinteressene til et lite sjikt av oligarker.