Fem parlamentarikere fra pseudo-venstre-partiet Podemos kunngjorde 5. desember at de forlater Sumar-bevegelsens parlamentariske gruppe, og brøyt dermed med Spanias koalisjonsregjering sammensatt av Sosialistpartiet (PSOE) og valgsammenslutningen Sumar. Den angivelige begrunnelsen var opposisjon mot genocidet i Gaza, men en overveldende stank av politisk kynisme omgir manøveren.

Valgkoalisjonen Sumar ble dannet av Yolanda Díaz, Spanias visestatsminister og arbeidsminister, i forkant av det framskyndte parlamentsvalget i juli. Dette fortrengte effektivt Podemos som hadde nominert Díaz som deres de facto-leder etter at Podemos-grunnleggeren Pablo Iglesias trakk seg og nominerte henne som hans etterfølger.

Det brøyt snart ut rivninger mellom Sumar og Podemos. Som med tidligere splittelser innen Podemos hadde disse meningsforskjellene ingen prinsipiell karakter. De reflekterer de materielle interessene til den velstående middelklassens sjikt innen fagforeningsbyråkratiet og dets akademiske periferi, og reflekterer splittelser om hvordan de best kan styrke deres tyngde innen den kapitalistiske statsmaskina, samtidig som å undertrykke opposisjonen fra arbeiderklassen.

Før valget 23. juli favoriserte Podemos mer feministisk og kritisk «venstre»-retorikk angående PSOE, i et forsøk på å støtte opp om deres kollapsende støtte etter å ha samarbeidet med PSOE for å innføre innstramminger og støtte for NATOs de facto-krig mot Russland i Ukraina. Sumar ønsket i stedet å smi en ny avtale med PSOE ved å droppe ethvert radikalt klingende slagord og konfrontasjon med PSOE, og fokusere på faren reist av det ytre høyre for å berettige denne kursen.

Podemos, en sterkt redusert kraft, gikk likevel lett med på å stille opp i en valgkoalisjon med Díaz’ plattform, ledet av utprøvde pro-NATO-ministre og politikere som hadde fulgt PSOE-Podemos-regjeringens politikk for imperialistkrig mot Russland og klassekrig mot arbeidere. Podemos aksepterte til og med Sumars krav om å fjerne deres ledende figurer fra valglistene, som Irene Montero, den gang fungerende likestillingsminister.

Diaz behandlet Podemos, for deres lidelser, som piskede hunder. Hennes plattform etterlot Podemos uten noen representasjon i kabinettet under regjeringsforhandlingene mellom PSOE og Sumar etter valget.

Podemos valgte likevel å forbli i den parlamentariske gruppa ledet av Sumar, i håp om å komme med litt pro-forma-kritikk av PSOE-Sumar-regjeringen samtidig som de lojalt støttet den. Til tross for dette, som Podemos-kilder fortalte Diario Red, som kontrolleres av Iglesias, var «fiendtligheten» mot Podemos endeløs. «De blokkerte alt vi prøvde å gjøre, fra det største til det minste. Om én lov om våtmarker til en annen til forsvar av menneskerettigheter i Senegal.»

«Halmstrået som brakk kamelens rygg,» med ordene fra den samme Podemos-kilden, var genocidet i Gaza.

Hundretusener har siden 7. oktober demonstrert på tvers av Madrid, Barcelona og andre større byer over hele Spania. De tilsluttet seg flere millioner over hele verden i kraftfulle demonstrasjoner av internasjonal støtte for palestinerne. Arbeiderklassen begynte også å gripe inn, med 1 200 havnearbeidere i Barcelona som nektet å betjene ethvert skip som fraktet krigsmateriell til Israel, og arbeidere ved Navantia-verftet i Ferrol som fordømte PSOE-Sumar-regjeringens utsendelse av krigsskip til ei USA-ledet kampgruppe som nå patruljerer utenfor Israel-Gaza-kysten, og forlangte deres umiddelbare retur og en slutt på alle kommersielle og diplomatiske bånd med Israel.

Motstand mot genocid utvikler seg side om side med streiker mot lave lønninger og den globale levekostnadskrisa, og viser potensialet for arbeiderklassen til å mønstre sin egen, politisk uavhengige intervensjon inn i Spanias og verdensimperialismens rasende krise. Over hele Spania har titusenvis av arbeidere i mer enn 30 forskjellige sektorer tatt aksjon, deriblant en streik på ubestemt tid av 55 000 sykepleiere i Catalonia, 9 000 arbeidere fra teknologiske konsulentselskaper, 3 000 bakkeservicearbeidere for Iberia og 1 500 arbeidere ved Amazons enorme logistikksenter i Sevilla, som forlanger bedre lønninger og arbeidsvilkår. Neste uke er 150 000 arbeidere i serverings- og betjeningsbransjen i regionen Madrid kalt ut i streik.

Podemos trakk den konklusjonen at de konfronterte politisk glemsel takket være deres tilknytning til PSOE og Sumar, der det store flertallet av deres supportere tilsluttet seg pro-palestinske protester og en intensivering av klassekampen. Partiet besluttet derfor et parlamentarisk stunt som oppfordret til at dets leder Ione Belarra skulle få tale på vegne av Sumar i en debatt om Palestina.

Sumar valgte i stedet den tidligere FN-ambassadøren Agustín Santos, som bare sa PSOE-Sumar-regjeringen ville anerkjenne en palestinsk stat, men til og med utelot en henvisning til Israels genocid. De fem Podemos-parlamentarikerne, som ble fratatt en plattform, nektet å delta i sesjonen.

Podemos-talspersonen Javier Sanchez Serna sutret: «Resultatet av dette vetoet er at i dag har [Podemos’] stemme, som på det sterkeste har fordømt genocidet som Israel utfører på Gaza-stripa, manglet i Kongressen. Stemmen som mest spesifikt har krevd at statsministeren i [PSOE-Sumar]-regjeringen skal gå fra ord til handling».

Dette er latterlig. Regjeringen eskalerer bare de politiske orienteringene ført av den forrige PSOE-Podemos-regjeringen de fire siste årene der den innførte brutale angrep på arbeiderklassen: Pensjonskutt som konsoliderer pensjonsalderen til 67 år, lønnsøkninger under inflasjonen for breie lag av arbeidere, og en arbeidsrettsreform som reduserer arbeideres rettslige beskyttelse på arbeidsplassen. For å bryte streiker har den brukt drakoniske lover om minimumstjenester for helsetjeneste- og lufttransportarbeidere og har utplassert titusenvis av politi for å bryte streiker av metallarbeidere og tailersjåfører. Den har også vedtatt spansk histories største militærbudsjetter.

Mest betydelig er at under Podemos steig Spanias handelsrelasjoner med Israel til rekordhøye € 3,1 milliarder. Våpenhandelen blomstret også. Fra 2020 til 2022 importerte Israel våpen for € 140 millioner, mens Spania brukte hundrevis av millioner på å handle våpen fra Israel med stempelet «kamptestet». Deres beviste bruk mot palestinerne gjør dem mer verdifulle og mer pålitelige for Spanias væpnede styrker.

PSOE-Podemos-regjeringen opprettholdt også 646 tropper i Sør-Libanon, som del av det imperialistiske «freds»-oppdraget til den 11 000-sterke FN-interimstyrken i Libanon (UNIFIL), Spanias største utplassering i et FN-oppdrag. Ledet av den spanske generalmajoren Aroldo Lázaro Sáenz, er målet å sikre Israels nordlige grense mot Hizbollah, den Iran-støttede militsen og Hamas-allierte i Gaza.

Etter den palestinske 7. oktober-oppstanden proklamerte PSOE-Sumar-regjeringen, som Podemos satt i, Israels «rett til selvforsvar» og sendte den spanske fregatten Méndez Núñez og militærforsyningsskipet Patiño for å tilslutte seg kampgruppa til det nukleærdrevne hangarskipet USS Gerald R. Ford med 4 000 sjømenn og åtte skvadroner kampfly. Hangarskipet er for tiden utplassert i det østlige Middelhavet for å besørge amerikansk støtte til Israels krig i Gaza, spesielt rettet mot Hizbollah.

Madrid har nå gått med på å tilslutte seg den USA-ledede koalisjonen i Rødehavet og Adenbukta målrettet mot Houthi-opprørerne i Jemen, og som truer Iran. Dette gjør Spania gjennom den EU-ledede operasjonen Atalanta, godkjent i 2008 av EU-rådet som et angivelig antipirattiltak, men som har som målsetting å kontrollere en maritim lei som størstedelen av handelen mellom Asia og Europa passerer gjennom. Oppdragets hovedkvarter er i Spanias sørlige by Rota, og det ledes av kommandøren viseadmiral Ignacio Villanueva. Madrids fregatt Victoria ligger for tiden utenfor kysten av Somalia.

Dette er Podemos’ reelle historikk. Ved å sitte inne i en regjering som medvirker til Israels genocid i Gaza, har først Podemos og nå også Sumar gjort seg medskyldige.

Podemos’ kynisme er fantastisk. Partiet forlater ikke PSOE-Sumar-regjeringen fordi det motsetter seg dens støtte til Israel og alt av dens andre signaturpolitikk som den forbereder mot arbeiderklassen – € 20 milliarder i nedskjæringer og skatteøkninger og hevingen av militærutlegg til rekordnivåer. Den eneste reelle klagen er at Sumar har stengt ned deres evne til å lage sporadiske kritiske lyder i parlamentet for å skjule deres rolle som nøkkelstøtte for PSOE-Sumar-regjeringen.

Likevel har Podemos forsikret PSOE og Sumar om deres fortsatte politiske lojalitet. Javier Serna, Podemos’ talsperson i parlamentet sa til kringkasteren Onda Regional at «Sanchez’ flertall ikke er i fare». Podemos oppfordret onsdag statsminister Pedro Sánchez til å bruke ordet «genocid» når han refererte til israelske angrep på Gaza. Når vi snakker om «tusenvis av mennesker som brutalt blir utryddet av staten Israel», uttalte Podemos-lederen Belarra patetisk: «Sr. president, jeg ber deg stoppe genocidet i Gaza. Ta konkrete handlinger. Du kan stole på Podemos, på våre fem seter.» Hun beroliget Sánchez om Podemos’ lojalitet, og uttalte at «de demokratiske kreftene [Podemos, PSOE og Sumar] må samarbeide» for å stoppe de høyreekstreme i Spania.

For at arbeidere skal lykkes med å motsette seg genocidet i Gaza må de nå gå til en politisk arbeidslivskamp mot Israels kriminelle partnere – framfor alt imperialistregjeringer som Spanias og deres politiske lakeier, Podemos. Dette krever framfor alt byggingen av et nytt revolusjonært lederskap, seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), den trotskistiske verdensbevegelsen, i Spania og internasjonalt.