Følgende ble tilsendt WSWS av en Harvard-ansatt.

I dag, 2. januar, da de fleste ansatte ved Harvard University kom tilbake på jobb etter ferien, kunngjorde Harvard-president Claudine Gay hennes fratredelse, med øyeblikkelig virkning. Hennes seks måneders periode i posten, den korteste i universitetets historie, ble avkortet av en ondsinnet mccarthyistisk kampanje anført av fascistiske politikere og milliardærer.

Jeg anvender her begrepet «mccarthyistisk» veloverveid og ikke bare som en etikett. Hva har skjedd her? Etter det militære Hamas-angrepet 7. oktober og begynnelsen av Israels genocidale kampanje mot Gazas befolkning utstedte Harvard en platt erklæring som tilbød berørte studenter ressurser og fordømte hat. Samtidig undertegnet dusinvis av studentorganisasjoner en uttalelse fra Harvard Undergraduate Solidarity Committee som fastholdt at «det israelske regimet er fullstendig ansvarlig for all utfoldende vold».

Selv da USA-levert israelsk ammunisjon forbrente hundrevis av menn, kvinner og barn daglig i angrep på sykehus, flyktningleirer og bedehus, og mens israelske politikere åpent begynte å proklamere deres genocidale intensjoner, ble studentene assosiert med uttalelsen og president Gay angrepet av høyreorienterte donorer, politikere og medieorganisasjoner: Studentene for å punktere den ahistoriske, propagandistiske framstillingen av hendelsene som utspiller seg, og Gay for ikke å fordømme dem raskt nok, og antagelig, utvise dem.

Påfølgende uttalelser, der Gay unødvendig og gjentatte ganger uttalte at Harvard er imot terrorisme og antisemittisme og islamofobi, og studentorganisasjonenes uttalelser ikke representerer Harvards institusjonelle synspunkter, ville aldri vært nok for denne gjengen.

I stedet ble hun, sammen med University of Pennsylvania-president Liz Magill og Sally Kornbluth, president for Massachusetts Institute of Technology (MIT), 5. desember «invitert» til å vitne for US House Committee on Education & the Workforce, hvor de ble utsatt for en times lang grilling av så anerkjente eksperter på akademia, ytringsfrihet og antisemittisme som representanten Elise Stefanik, den fascistiske New York-republikaneren som har forfektet den såkalte Great Replacement Theory, som hevder at jøder importerer ikke-hvite immigranter for å «erstatte» hvite i Europa og Amerika.

Under denne høringen gikk universitetspresidentene rett inn i ei felle, der Stefanik forlangte å vite om «å oppfordre til genodicet av jøder» brøyt med institusjonenes retningslinjer. Presidentene ga legalistiske, korrekte svar, men «unnlot» å fordømme slike «oppfordringer om genocid». Selvfølgelig blir ingen slike oppfordringer framsatt, hverken på collegecampuser eller i andre protester mot det faktiske, reelle, pågående genodicet av palestinere i Gaza.

Denne «gotcha»-lydbiten er basert på påstanden at å oppfordre til en «intifada» eller et fritt Palestina «fra elva til havet» faktisk er en oppfordring til utryddelsen av jøder. Dette er falskt. Det gir meg ingen glede å si at Gay til en viss grad ble heist på hennes egen petard: Hun hadde gjentatte ganger siden 7. oktober fordømt slagordet «fra elva til havet», inkludert i en e-post sendt til campus-tilknyttede bare dager før høringen.

Gay ba om unnskyldning til studentavisa Harvard Crimson, for ikke direkte å ha fordømt, igjen, hypotetiske og ikke-eksisterende oppfordringer om genocid. I en annen verden kunne hun ha bedt om unnskyldning for at hun ikke demonterte spørsmålets falske premiss, eller påpekte spørsmålsstillerens egne antisemittiske forbindelser (foruten Great Replacement Theory er Stefanik selvfølgelig en Donald Trump-supporter, som berømmet Charlottesville-fascistene og var middagsvert for Hitler-elskerne Nick Fuentes og Kanye West), eller ganske enkelt ha spurt henne: «Har du ingen anstendighetsfornemmelse?»

Selvfølgelig, i Stefaniks tilfelle, ville spørsmålet være like klart retorisk som det må ha vært for senator Joseph McCarthy.

Det så ut til at Gay hadde stått av uværet. Da høyreorienterte utsalgssteder begynte å prøve en annen taktikk – denne gangen med fokus på påstander om plagiering – møttes Harvard Corporation 12. desember og utstedte en enstemmig uttalelse dagen etter som støttet Gay, mens de innrømmet at hun hadde gjort feil under høringen, og at de hadde funnet tilfeller av «mangelfulle referanser» i noen av hennes arbeider, men ingen tegn på «forskningsfeil». Seinere uttalelser identifiserte flere tilfeller av «duplikativt språk uten relevant attribusjon».

Dette var selvfølgelig ikke nok for heksejegerne. Magills fratredelse fra University of Pennsylvania vekket bare deres appetitt. Huset vedtok 13. desember en resolusjon som forlangte Gays og MIT-president Kornbluths fratredelser. Åttifire demokrater stemte for resolusjonen, deriblant Husets minoritetsleder Hakeem Jeffries.

Hva som nøyaktig endret seg fra da til nå, og de nøyaktige manøvrene bak kulissene, er fortsatt uklare. Studentavisa Crimson rapporterte i dag at Gay traff hennes beslutning i forrige uke. Det pågående «donoropprøret» spilte uten tvil en stor rolle; 8 prosent av Harvards inntekter kommer fra nåværende anvendelsesgaver, mens ytterligere 37 prosent kommer fra universitetets gigantiske donorfond. Summene det er snakk om utgjør millionbeløp. Ved slutten av oktober skrev jeg

... krisestemningen er slik at «direkterapporterende»-underordnede til Harvard-president Claudine Gay møtes to ganger daglig der de responderer til «hundrevis» av harme donorer. Et tidligere planlagt møte i den uskyldiglydende «President’s Advisory Group» – som består av dusinvis av mangeårige velstående donorer og donorfamilier – ble viet temaet, i stedet for Harvards finansrapport. Jeg har hørt diskusjonen mellom donorene og president Gay på det møtet beskrevet med eufemismer som «utfordrende».

Harvards øverste lederskap har vært i «krisemodus» siden, med mine kolleger konfrontert med uforlignelige oppgaver: Det å bestemme hvilke donorer man skal slutte å søke for et år, selv om de har et pågående løfte; katalogisere de tusenvis av kommunikasjoner vi har mottatt om dette emnet, fra forsvar av president Gay til ondsinnede overtramp; og til og med nøkternt å varsle kolleger om at eventuelle trusler må meldes til politiet.

Ytrehøyre-politikere, hedgefond-milliardærer, forpliktede sionister og antisemitter slo seg alle sammen for å tvinge fram en collegepresidents avgang. Dette handlet ikke mer om plagiering enn det er om å beskytte jødiske studenter. Observatører innenfra Harvard-miljøet påpekte dette: Studentavisa Crimson publiserte to gjennomtenkte redaksjonelle uttalelser («Harvard og president Gay må ikke gi etter» 12. desember, og «President Gay plagiariserte, men hun burde bli. For nå» 31. desember) og en kommentar fra Bernie Steinberg, administrerende direktør fra 1993 til 2010 for Harvards Hillel («For jøders og palestineres sikkerhet, slutt å gjøre våpen av antisemitisme»), for å referere bare noen få.

Hundrevis fra fakultetet signerte et brev til Harvard Corporation i løpet av mindre enn en dag før dets møte i begynnelsen av desember, som sa: «Vi, det undertegnede fakultetet, oppfordrer dere på det sterkeste til å forsvare universitetets uavhengighet og motstå politisk press som er i strid med Harvards forpliktelse til akademisk frihet, inkludert oppfordringer om å avsette president Claudine Gay. Det kritiske arbeidet med å forsvare en kultur av fri utspørring i vårt mangfoldige samfunn kan ikke fortsette dersom vi lar dets form dikteres av krefter utenfra.»

Slike «ytre krefter» har tatt en skalp. Og, helt forutsigbart, disse vandalene er ute etter enda mer. Kornbluths utskyving er på horisonten, om de får deres vilje – de bryr seg ikke om at hun er jødisk, fakta er sekundære ting for disse sjiktene. Stefanik skrev i dag på X at «Harvard Corporations styremedlemmers avgang må være forestående.»

Gays tvungne fratredelse må tjene som en alarm for enhver som er bekymret for akademisk frihet, retten til å protestere og det palestinske folkets rettigheter. Dersom presidentene for to Ivy League-universiteter kan bli tvunget ut for «forbrytelsen» ikke nok å ha fordømt ikke-eksisterende «antisemittisk» tale, hvem er da trygg? Blir opposisjonelle professorer de neste? Hvor lenge går det før prinsipielle artister blir trukket for Kongressen og forlangt å si: «Jeg er ikke, og har heller aldri vært, en antisionist»?

Akademia er ikke på egen hånd i stand til å beseire denne ny-mccarthyismen. Det er prinsipielle forsvarere av demokratiske rettigheter på campusene, selv på de mest velsbeslåtte campusene som Harvard. Lederartikkelene og de åpne brevene som er referert ovenfor, sammen med studentenes livlige og ukuede protester, vitner om det. Men i den grad denne krigen blir sammenflettet med USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland og maskineriet for krig mot Iran og Kina, vil det bli umulig for USAs styringsklasse å tillate dissens, spesielt fra universitetene, som spiller en nøkkelrolle i det som anses som offentlig opinion.

De av oss i akademia som verdsetter fri utspørring og demokratiske rettigheter må orientere oss mot arbeiderklassen, som er den eneste sosiale kraften som ikke er organisk tilknyttet nasjon-staten, og som har en objektiv interesse av å erstatte kapitalistsystemet som avler krig, trangsynthet av alle former og autoritarisme. Kontakt International Youth and Students for Social Equality for å ta opp denne kampen i dag.