Perspective

Arbeiderklassen, kampen mot kapitalistisk barbari og byggingen av Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon (Del én)

Dette er del én av en serie på fire artikler. Her er del to, del tre og del fire.

1. Nyttår 2024 begynner under betingelser av eskalerende internasjonal krise. Ved begynnelsen av årtusenet var det rosenrøde spådommer om at verdenskapitalismen, under USAs velvillige og «unipolare» styre, gikk inn i en ny epoke med universell fred og velstand. Med oppløsingen av Sovjetunionen hadde demonene fra det «korte tjuende århundre» – framfor alt spøkelsene av marxisme og sosialistisk revolusjon – blitt begravd en gang for alle. Wall Street ropte ut til verden: «Mitt navn er Kapitalisme, kongen av konger, se på mine Verk dere Mektige og fortvil!» Men det har tatt mindre enn et kvart århundre å oppløse dette arrogante skrytet til et kolossalt vrak. Den triumferende kapitalismens nye århundre har vist seg å være det korteste av alle. De grunnleggende motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet som produserte det tjuende århundres kriger og revolusjoner er ikke løst og forbli fortsatt drivkreftene til de tiltakende økonomiske, sosiale og politiske omveltningene som feier over kloden.

2. Redslene produsert av det forrige århundrets katastrofer blir gjenskapt. Genocid blir åpent adoptert som et instrument for statspolitikk. Det israelske regimets forsøk på å utrydde det palestinske folket i Gaza går fram med åpen støtte fra USA og landets imperialistallierte, som gjentatte ganger har erklært deres motstand mot en våpenhvile. Et tett befolket urbant område blir utsatt for et nådeløst bombardement som har drept mer enn 25 000 mennesker, hovedsakelig kvinner og barn, i løpet av krigens 10 første uker.

3. Benjamin Netanyahu, Israels fasciststatsminister, erklærte i hans nyttårsmelding at angrepet vil fortsette gjennom hele 2024. Israel kunne ikke fortsette krigen ei uke til, enn si et år, uten den ubegrensede finansielle og militære støtten fra USA og deres NATO-medkriminelle. Den amerikanske presidenten, utenriksministeren, utallige andre høye embetsrepresentanter og toppersonell fra Pentagon drar i skysseltrafikk fram og tilbake mellom Washington og Tel Aviv, der de overvåker de israelske operasjonene og deltar i utvelgelsen av bombemål. Det er en åpen hemmelighet at amerikansk og NATO-personell er direkte involvert i morderiske handlinger på bakken inne i Gaza.

En bulldoser losser likene av palestinere drept av Israel i ei massegrav i Rafah, Gaza-stripa, tirsdag 26. desember 2023. [AP Photo/Fatima Shbair]

4. Sanksjoneringen av og deltakelsen i genocid representerer mer enn imperialistmaktenes vanlige brudd på deres påkallelser av menneskerettigheter. Gaza-genocidet bekrefter, på et høyere nivå, en tendens Lenin først bemerket midt under den første verdenskrig, for mer enn et århundre siden. Han skrev i 1916 at «forskjellen mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonær-monarkistiske imperialistiske borgerskapet er utslettet fordi de begge råtner i levende live ...» Erstatt begrepet «fascistiske» for «reaksjonær-monarkistiske» og Lenins analyse er i sin helhet valid som en beskrivelse av dagens imperialistregimer.

5. Gaza-genocidet er ikke en unik episode, best forstått som et produkt av eksepsjonelle omstendigheter relatert Israel-Palestina-konflikten og den iboende reaksjonære karakteren av sionistprosjektet og dets rasistiske og xenofobisk-nasjonalistiske ideologi. De sistnevnte elementene spiller selvsagt en betydelig rolle i det israelske regimets handlinger. Men den nåværende krigens uhemmede voldsomhet, utført med full støtte fra dens imperialistiske betalere og våpenleverandører, kan bare forstås og forklares i kontekst av sammenbruddet av verdenssystemet med imperialisme og nasjon-stater.

6. Amerikansk imperialismes strategers fundamentale «feiltak» i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen var at hendelsen ble forklart i reint ideologiske termer, det vil si, som kapitalismens triumf over sosialismen. Men den forklaringen, basert på den falske identifiseringen av stalinisme med sosialisme, skjulte den reelle årsaken til Sovjetunionens sammenbrudd og dens implikasjoner for den framtidige utviklingen av den amerikanske og verdensimperialismen.

7. Oppløsingen av Sovjetunionen bekreftet, til tross for dens tragiske konsekvenser, den essensielle marxist-trotskistiske kritikken av den stalinistiske politikken for «sosialisme i ett land». Den reaksjonære nasjonalistiske utopien om en isolert sosialistisk stat ble, som Trotskij hadde forutsett, offer for verdensøkonomiens realitet.

8. Slutten på USSR besørget USA en kortsiktig fordel over landets rivaler, som dets propagandister kalte det «unipolare øyeblikk». Men den fundamentale motsetningen som førte til det tjuende århundres to verdenskriger – konflikten mellom den objektive realiteten av en svært integrert verdensøkonomi og det utdaterte nasjon-stat-systemets utholdenhet – hadde ikke blitt løst av bortgangen av Sovjetunionen og dens satellittregimer i Øst-Europa.

9. USA forsøkte å utnytte sin geopolitiske fordel for å oppnå et nivå av global dominans som var blitt benektet landet i kjølvannet av den andre verdenskrig, som en konsekvens av den avgjørende rollen Sovjetunionen spilte i Nazi-Tysklands nederlag og bølga av antikoloniale massebevegelser etter den andre verdenskrig. Washington overbeviste seg selv at de endelig kunne reorganisere verdensøkonomien under sin kontroll gjennom sin militærmakt. Amerikansk imperialismes favorittkommentator, Thomas Friedman fra New York Times, proklamerte i 1999 at «den skjulte knyttneven som holder verden trygg for Silicon Valleys teknologier kalles USAs hær, luftvåpen, marine og marinekorps ...»

På dette arkivbildet fra 21. mars 2003 brenner en regjeringsbygning under USA-ledede styrkers kraftige bombardement av Bagdad, Irak. [AP Photo/Jerome Delay]

10. Den endeløse rekka av kriger lansert av USA – på Balkan, i Midtøsten og Sentral-Asia – var et desperat forsøk på å opprettholde sin dominerende posisjon gjennom militære operasjoner, til tross for landets generelle økonomiske tilbakegang. Den internasjonale komitéen forklarte motivasjonen for invasjonen av Irak i 2003, og forutså fiaskoen for dens underliggende hegemoniske prosjekt:

Lanseringen av en aggressiv krig mot Irak representerer et siste, desperat forsøk på å løse, på imperialistisk grunnlag, det verdenshistoriske problemet relatert motsetningen mellom produktivkreftenes globale karakter og det arkaiske nasjon-stat-systemet. Amerika foreslår å overvinne problemet ved å etablere seg som super-nasjon-staten, som skal fungere som den ultimate dommeren over verdens skjebne – som skal avgjøre hvordan verdens ressurser skal allokeres, etter at de har tilranet seg brorparten. Men denne typen imperialistisk løsning av verdenskapitalismens underliggende motsetninger, som var fullstendig reaksjonær i 1914, har ikke blitt forbedret med årene. Selve omfanget av verdens økonomiske utvikling i løpet av det tjuende århundre inngir faktisk et slikt imperialistisk prosjekt et element av galskap. Ethvert forsøk på å etablere en enkelt nasjonalstats overherredømme er uforenlig med det ekstraordinære nivået av internasjonal økonomisk integrasjon. Den dypt reaksjonære karakteren av et slikt prosjekt kommer til uttrykk i de barbariske metodene som kreves for å realisere det.

11. Gaza-genocidet symboliserer de «barbariske metodene» som oppstår fra USAs og landets NATO-alliertes stadig mer desperate og beleirede bestrebelser for å opprettholde deres dominerende posisjon i møte med utfordringen reist for deres hegemoni av Kina og gjenstridige nasjonalstater, med interesser som kommer i konflikt med Washingtons «regelbaserte» imperialistiske orden. Slaktingen av palestinerne utspiller seg midt under USA-NATOs blodige stedfortrederkrig mot Russland, som siden dens utbrudd i februar 2022 har kostet rundt en halv million ukrainske og minst 100 000 russiske liv.

12. Der krigen i Gaza har normalisert genocid som et akseptabelt instrument for imperialistisk politikk, har den uopphørlige eskaleringen av USA-NATO-krigen mot Russland blitt ledsaget av de facto aksepten av et høyt nivå av mulighet, sågar sannsynlighet, for at konflikten kan føre til bruk av taktiske og strategiske atomvåpen. Biden-administrasjonen sanksjonerer og rettleder regelmessig militære angrep på russiske eiendeler og territorium som ville vært utelukket under den kalde krigen, som oppfordringer til kjernefysisk gjengjeldelse. Biden-administrasjonen og de allierte NATO-regjeringene har gjentatte ganger krysset «røde linjer» og hevdet at deres gjennomføring av militære operasjoner ikke vil bli begrenset av trusselen om atomkrig.

Røyk stiger opp fra bygninger i dette flyfotoet av Bakhmut, i regionen Donetsk, Ukraina, onsdag 26. april 2023. [AP Photo/Libkos]

13. USA-NATOs imperialisme har har så langt, til tross for å blø Ukraina hvitt, mislyktes i å oppnå seier på slagmarka. Deres mye hyllede «våroffensiv» ved midten av 2023 endte i en fiasko. I de siste dagene av 2023 gjennomførte det ukrainske regimet en betydelig opptrapping av krigen ved å lansere et missilangrep på russisk grunn, som drepte minst 22 mennesker i byen Belgorod. Russland har respondert med ei ny bølge missilangrep på Ukraina, som Biden-administrasjonen utnytter for å presse på med sine forlangender om fortsatt ubegrenset finansiering av stedfortrederkrigen.

14. I den endelige analysen markerer USA-NATO-initieringen av krigen mot Russland intet mindre enn åpningsstadiene av en utfoldende USA-ledet krig mot Kina, som omdanner hver del av verden til en spesifikk operasjonssfære. Den internasjonale komitéen reiste ei rekke spørsmål, for nesten 20 år siden, i 2006, relatert USAs globale politikk, blant dem var følgende:

Vil USA være beredt til å trekke seg tilbake fra sine hegemoniske aspirasjoner og akseptere en mer egalitær fordeling av global makt mellom stater? Vil landet være beredt til å avgi terreng, på grunnlag av kompromisser og innrømmelser, til økonomiske og potensielle militære konkurrenter, enten det er i Europa eller i Asia? Vil USA nådig og fredelig imøtekomme Kinas voksende innflytelse?

Som respons på disse spørsmålene repliserte ICFI at de som ville svare bekreftende «plasserer tunge veddemål mot historiens lærdommer».

15. Svarene på disse spørsmålene er i dag ikke av en spekulativ karakter. Krig mellom USA og Kina blir ikke lenger ansett som en mulighet, men som en uunngåelighet. Denne konsensusen innen Washingtons utenrikspolitiske etablissement er oppsummert i et essay publisert i den nye januar-februar 2024-utgaven av Foreign Affairs. Dets illevarslende tittel «The Big One: Preparing for a Long War With China» – «Den store: Forberedelser for en lang krig med Kina». Forfatteren er Andrew J. Krepinevich jr., et seniormedlem av Hudson Institute, ei ledende imperialisttankesmie.

16. Essayet antar at USA og Kina vil gå til krig. Det tas for gitt, noe man ikke skal kaste bort tid på å diskutere. De reelle spørsmålene er relatert til hvordan og hvor krigen vil starte – i Taiwanstredet, på den koreanske halvøya, langs den kinesisk-indiske grensa eller i Sør-Asia – og om hvorvidt krigen vil bli nukleær. Krepinevich hevder:

Så snart en krig har brutt ut vil både Kina og USA måtte konfrontere farene reist av deres nukleære arsenaler. Som i fredstid vil de to sidene beholde en sterk interesse i å unngå katastrofal eskalering. Men likevel, i krigens hete kan en slik mulighet ikke elimineres. Begge ville konfrontere utfordringen med å finne det søte punktet der de kunne bruke makten for å oppnå en fordel uten å forårsake total krig. Følgelig, begge stormaktenes ledere vil måtte utøve en høy grad av selvkontroll.

For å holde krigen begrenset ville både Washington og Beijing trenge å erkjenne hverandres røde linjer – spesifikke handlinger ansett som eskalerende og som kunne utløse moteskaleringer.

17. Det er intet mindre enn vrangforestillinger å sette sitt håp om å unngå et kjernefysisk ragnarok på evnen til å begrense eskalering midt i en eksistensiell konflikt de stridendes skjebner er avhengig av. Og uansett, USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland har allerede fastslått at amerikansk imperialisme ikke vil la seg avskrekke av trusselen om kjernefysisk gjengjeldelse, og vil krysse alle og enhver «rød linje» for å oppnå sine målsettinger.

18. Krepinevich erkjenner at den uunngåelige USA-Kina-krigen, selv uten bruk av atomvåpen, vil få katastrofale konsekvenser for hele menneskeheten. Han skriver:

Selv om de to sidene skulle unngå kjernefysisk katastrofe, og selv om hjemlandene til USA og dets vesentlige koalisjonspartnere ble stående delvis uberørt, ville omfanget og utstrekningen av ødeleggelse sannsynligvis langt overstige alt hva det amerikanske folk og de alliertes befolkninger har opplevd.

19. Konklusjonen Krepinevich trekker er ikke at den militære katastrofen for enhver pris må forhindres, men at den USA-ledede koalisjonens «evne til å opprettholde folkelig støtte for krigsinnsatsen, sammen med en villighet til å ofre, ville være avgjørende for dens suksess».

Hangarskipet USS Abraham Lincoln, av Nimitz-klassen, i formasjon under manøvren Rim of the Pacific, 28. juli 2022. [Photo: Canadian Armed Forces photo by Cpl. Djalma Vuong-De Ramos]

20. Dette marerittaktige imperialistscenarioet av uunngåelig krig må motarbeides av den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen. Arbeidere i imperialistsentrene i Nord-Amerika, Europa, Asia og Australia og New Zealand har absolutt ingen interesse av å forsvare de globale geopolitiske og økonomiske interessene til deres maktgale imperialistiske finans-selskaps-styringsklasser. Heller ikke arbeiderne i Russland, Kina og andre store kapitalistiske regionalmakter – Brasil, Argentina, Egypt, Gulfstatene, Tyrkia, Nigeria, Sør-Afrika, India, Indonesia, for bare å nevne de mest betydningsfulle – må tilskrive noen progressiv karakter til de reaksjonære bestrebelsene for å omorganisere verdens geopolitikk på grunnlag av det utopiske perspektivet om multipolaritet.

21. Det faktum at amerikansk imperialisme oppildnet til Russland-Ukraina-krigen berettiger ikke, sett fra den russiske og internasjonale arbeiderklassens interesser, Putin-regjeringens beslutning om å invadere Ukraina. Putin-regjeringens respons på provokasjonene fra amerikansk og europeisk imperialisme ble ikke bestemt av abstrakt definerte betraktninger om «nasjonalt forsvar», men av klasseinteressene til den parasittiske oligarkisk-kapitalistiske styringsklassen som oppsto etter oppløsingen av Sovjetunionen, med privatiseringen og den regelrette plyndringen av unionens nasjonaliserte eiendeler.

22. I årene forut for oppløsingen av USSR utviklet den politiske konflikten innen det styrende byråkratiske apparatet seg langs nasjonale og etniske skillelinjer. Denne reaksjonære tendensen var blitt forberedt og tilrettelagt av Stalins avvising av proletarisk internasjonalisme og promoteringen av russisk nasjonalisme under dekke av en sjåvinistisk sovjetpatriotisme. I kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen utviklet de allerede eksisterende konfliktene mellom nasjonalistiske byråkratiske klikker – der de russiske og ukrainske var de mektigste – seg raskt til en åpen kamp om råvarer, markeder og territorielle fordeler mellom de nye nasjonale kapitalistiske styringselitene. Den internasjonale komitéen advarte i oktober 1991, mindre enn tre måneder før oppløsingen av Sovjetunionen:

I republikkene proklamerer nasjonalistene at løsningen på alle problemer ligger i opprettelsen av nye «uavhengige» stater. Tillat oss å spørre, uavhengige av hvem? Ved å erklære deres «uavhengighet» av Moskva, kan ikke nasjonalistene gjøre mer enn å legge alle viktige beslutninger knyttet til deres nye staters framtid i hendene på Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Japan og USA.

23. Den pågående krigen er en berettigelse av advarselen Den internasjonale komitéen kom med for 30 år siden. Kampen mot USA-NATO-krigen må ikke føres ved å tilpasse seg Putin-regimet, men i uforsonlig opposisjon til dets reaksjonære nasjonalistisk-kapitalistiske agenda. Russiske og ukrainske arbeideres antikrigpolitikk må baseres på samholdet mellom alle deler av arbeiderklassen i den tidligere Sovjetunionen mot de nye kapitalistelitene. Den internasjonalistiske politikken som ble opprettholdt av Lenin og Bolsjevikene under den første verdenskrig, av uforsonlig motstand mot forsvaret av den russiske kapitaliststaten, må adopteres av arbeiderne i dagens Russland og Ukraina.

Lenin der han taler til en folkemengde under Den russiske revolusjonen i 1917.

24. De samme fundamentale prinsippene for sosialistisk internasjonalisme bestemmer Den internasjonale komitéens holdning til konflikten mellom amerikansk imperialisme og Kina. USA streber etter å begrense Kinas økonomiske utvikling, begrense landets tilgang til kritiske ressurser og teknologier og blokkere utvidelsen av landets globale innflytelse. Kina forsøker å motvirke det uopphørlige presset som utøves av amerikansk imperialisme gjennom restrukturering av de rådende geopolitiske og økonomiske institusjonene der den amerikanske dollaren fungerer som bærebjelken for verdenshandel og finansielle transaksjoner. Men denne politikken, til tross for Kinas forsøk på å gi den en progressiv og til og med altruistisk finér (f.eks. gjennom promotering av «Belte og Vei Initiativet»), utfolder seg på en kapitalistisk basis, og har ikke annet siktemål enn reorganiseringen av den eksisterende globale maktbalansen blant kapitaliststater, og kan ikke avverge krig med USA.

25. Krigsutbruddet kan ikke avverges ved å sette amerikansk imperialismes hegemoni opp mot en ny multipolar koalisjon av kapitaliststater. Kampen mot imperialistkrig kan ikke oppnås gjennom en restrukturering av nasjon-stat-systemet, men bare på grunnlag av dets ødeleggelse. Som Rosa Luxemburg insisterte under oppløpet til den første verdenskrig, arbeiderklassen må «trekke den konklusjonen at imperialisme, krig, plyndringen av land, kranglingen om befolkninger, bryting av loven, og voldspolitikken, kan bare bekjempes ved å bekjempe kapitalismen, ved å sette sosial revolusjon mot globalt genocid.»

Loading