Frankrikes president Emmanuel Macron kunngjorde tirsdag erstatningen av statsminister Elisabeth Borne med tidligere utdanningsminister Gabriel Attal. I en alder av 34 ble Attal den yngste statsministeren siden grunnleggelsen i 1958 av Frankrikes nåværende Femte republikk. Han skal nå forsøke å sette sammen et ministerkabinett for Macrons godkjenning.
Borne trakk seg mandag og gjorde det klart at hun var blitt skjøvet ut av presidentskapet. Hennes avskjedsbrev bemerket Emmanuel Macrons «vilje» til å «utnevne en ny statsminister» og forsvarte de «essensielle reformene» hun påla mens hun var i embetet. De viktigste blant disse var pensjonskuttene som ble innført i fjor vår til tross for overveldende folkelig motstand og massestreiker som ble brutalt undertrykt av opprørspoliti, og solgt ut av Frankrikes korrupte fagforeningsbyråkratier.
Borne skrev: «Nå som jeg må presentere min regjerings avgang, ønsker jeg å si hvor lidenskapelig jeg var for oppdraget, veiledet av vår felles bekymring for å produsere raske, håndgripelige resultater for våre medborgere.»
Den endelige kunngjøringen om at Macron hadde utnevnt Attal til statsminister kom imidlertid ikke før tirsdag ettermiddag, samtidig med rapporter om bitre konflikter innad i Macron-regjeringen. Finansminister Bruno Le Maire, innenriksminister Gérald Darmanin, stabssjef i Elysée presidentpalasset Alexis Kohler, og Macrons tidligere statsminister Edouard Philippe skal alle ha protestert mot Attal. «Bruno og Gérald skreik», sa en anonym minister til BFM-TV, mens en av Le Maires rådgivere sa han «ikke vil jobbe for en ungdom på 34 år».
Som et resultat av dette holdt Attal tirsdag morgen, selv etter at ryktet sirkulerte at hans navn hadde blitt nevnt som en potensiell statsminister, et møte med utdanningsfagforeningsbyråkrater som han tidligere hadde avlyst.
Etter at Macron til slutt utnevnte Attal, hevdet imidlertid funksjonærer i Elysée-palasset kynisk at det å ha en ny statsminister ville gi mulighet for en politisk hensiktsmessig omprofilering av Macrons politiske agenda. Macron, sa en av hans rådgivere til Le Monde, setter inn «et semikolon, som gir ham tid til å trekke pusten i hans tiår ved makten, og endre tone som man kan gjøre i et partitur eller i et dikt».
I virkeligheten, ved å utnevne Attal har Macron som siktemål å utdype og framskynde den stadig mer åpenlyst fascistiske vendingen han har gjennomført siden hans gjenvalg i 2022.
Borne ble foraktet for å ha pålagt Macrons massivt upopulære pensjonskutt uten en parlamentarisk avstemming, ved å bruke den franske konstitusjonens antidemokratiske bestemmelse Artikkel 49-3 om budsjettspørsmål. Siden Macrons parti mistet sitt parlamentariske flertall i 2022-valget, henfalt Borne til slutt til 49-3 for å blokkere parlamentariske avstemminger ikke mindre enn 23 ganger. Fra og med vedtaket av Macrons pensjonskutt i fjor vår var det stigende spekulasjoner i selskapsmedia om at Macron ville fjerne henne som en politisk belastning.
I siste instans overlevde imidlertid Borne som statsminister inntil krisa forårsaket innen Macrons parti av vedtaket forrige måned av hans fascistiske antiimmigrasjonslov. Denne loven blokkerer immigranter fra å motta sosiale ytelser, i tråd med politikken for «nasjonale preferanser» til Marine Le Pens nyfascistiske parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN). Denne loven, som fullstendig avslørte sjarlataneriet i Macrons påstander om å slåss for demokrati mot nyfascisme, førte til at flere medlemmer av hans parti trakk seg, deriblant Bornes tidligere stabssjef, helseminister Aurélien Rousseau.
Borne selv slo også an en noe dissonerende tone om immigrasjonsloven, der hun hevdet å være «dypt humanistisk» og pekte på hennes bakgrunn som datter av immigranter for å si at hun ville sikre at antiimmigrasjonsloven ville «respektere våre verdier».
Mens Bornes historikk er dypt reaksjonær, virker Attals historikk og hans støtte til immigrasjonsloven mer forenlig med den åpent fascistiske vendingen Macron gjennomfører.
Attal, produktet av en eliteutdanning ved skolen Ecole Alsacienne og det statsvitenskapelige Sciences Po-universitetet, var bare 26 år da han fulgte Macron og forlot big business-partiet Sosialistpartiet (PS) og i 2016 ble med i Macrons parti På gang (siden omdøpt til Renaissance). Etter å ha tjent som regjeringens talsmann arbeidet han med Macrons plan om å pålegge fransk ungdom universell nasjonal militærtjeneste, og deretter, som minister for balansert budsjett, på innstrammingsagendaen som førte til fjorårets pensjonskutt. Attal ble til slutt utnevnt til utdanningsminister i juli i fjor.
Som utdanningsminister hadde Attal tilsyn med antidemokratiske tiltak som innføringen av et forbud mot den muslimske abaya på skolene, planer om å segregere klasser i henhold til akademiske prestasjoner med start fra fra ungdomsskolen, og planer om å gjeninnføre obligatoriske skoleuniformer.
I en kort overfladisk tale tirsdag ettermiddag hvor han aksepterte statsministerembetet, la Attal fram en innenlandsk agenda for fortsatte angrep mot arbeiderklassen. Han lovet å «fortsette å transformere økonomien vår», å «drastisk forenkle livet for våre selskaper og gründere» og å utføre «resolutt handling mot ungdommen».
Offisielle funksjonærer fra ytrehøyrepartiet RN beskrev på deres side Attal som en som ville vedta en ytrehøyreagenda innenfra Macrons parti. «Han er veldig smart. Han forholder seg alltid rolig, med et smil, snakker slik vi gjør uten noen gang å fornærme oss, og bruker våre tema på en mye mer subtil måte enn de andre, som gjør ham vanskeligere å bekjempe,» sa Jean-Philippe Tanguy, en RN-lovgiver for Somme, som la til: «Vi vil la ham vise kortene, og så slå ham når vi trenger det.»
Macrons nominasjon av Attal er faktisk det politiske produktet av hans vending til det ytre høyre, spesielt etter fjorårets pensjonskamp. Det er nå allment forstått blant breie sjikt av arbeidere og ungdom i Frankrike, at Macron styrer via politivold mot folket, og utarmer arbeidere for å berike de velstående. Denne politikken går hånd i hånd med et massivt oppsving i franske militærutlegg, der Macron støtter NATOs krig med Russland i Ukraina og den israelske regjeringens genocid i Gaza.
Konfrontert med disse eskalerende og eksplosive klassespenningene har Macron-regjeringen begynt et forsøk på å avlede disse spenningene langs rasebaserte og etniske skillelinjer med fascistiske appeller til antiimmigranthat. Den planlegger også i vesentlig grad å vedta RNs agenda der den stiller mot RN i årets europeiske valg. Attal er godt posisjonert til å implementere denne reaksjonære agendaen i tjeneste for Macrons politiske orienteringer for imperialistkrig i utlandet og krig mot arbeiderklassen hjemme.
Der Macron baserer seg på politi-stat-undertrykkelse og støtte fra korrupte fagforeningsbyråkrater for å kvele arbeidernes kamper, er han avhengig av Frankrikes utøvende presidentskaps ublue fullmakter, betjent av en stadig smalere krets av toppfunksjonærer som er ham personlig lojale. Dette har skapt forutsetningene for den raske promoteringen av unge, politisk tilknyttede reaksjonære som Attal.
Attals utnevnelse bekrefter igjen perspektivene fremmet av Parti de l’égalité socialiste (PES) under pensjonskampen. Det er ingenting arbeidere eller ungdommen kan prøve å forhandle med Macron om, som leder en regjering som er fullstendig ugjennomtrengelig for sosiale protester og er fast innstilt på en kurs for global imperialistkrig og fascistisk politi-statsdiktatur. Den eneste veien videre er byggingen av en politisk bevegelse blant arbeidere og ungdommen, som avviser det franske styringsetablissementets sjåvinisme og tar sikte på å få ned Macron og overføre makten til arbeiderklassen.