Titusenvis av bønder protesterte i løpet av forrige uke mot den tyske regjeringens innstrammingspolitikk, der de blokkerte motorveier, adkomstveier og bysentra med deres traktorer. Noen av traktorkonvoiene var opptil 10 kilometer lange. Bøndene hadde planlagt nok en stor demonstrasjon i Berlin, mandag denne uka.
Bøndenes protester er del av et sosialt opprør mot regjeringen (koalisjonen bestående av Det tyske sosialdemokratiske partiet, De grønne og Det liberal-demokratiske partiet) som omfatter breie deler av arbeiderklassen, så vel som sjikt av middelklassen. Samme uke som bøndenes protester stengte lokførere i tre dager ned landets jernbanenett (Deutsche Bahn), og mange håndverkere ble med i bøndenes demonstrasjoner. Rundt 70 prosent av befolkningen har uttrykt støtte til demonstrantene, ifølge meningsmålinger.
I fjor stemte millioner av ansatte i offentlig sektor og posttjenestene overveldende for streikeaksjoner. Disse ble deretter sabotert av deres fagforeninger, som deretter solgte dem ut dem med lønnsoppgjør langt under inflasjonsraten. Samtidig utspiller det seg ei enorm bølge av tap av arbeidsplasser i bil- og leverandørindustrien, støttet og medorganisert av landets viktigste metall og ingeniørfagforbund, IG Metall.
Representanter for regjeringen og relaterte medier har vekselvis forsøkt å framstille bøndenes protester som en ytrehøyrekonspirasjon, eller protester fra privilegerte sjikt grådige etter subsidier.
Økonomiminister Robert Habeck (De grønne), som ble forhindret fra å forlate ei ferge av rasende bønder etter en ferie på ei øy i Nordsjøen, uttalte i en video produsert av hans departement: «Det sirkulerer oppfordringer som involverer fantasier om et kupp. Det dannes ekstremistgrupper, og nasjonalistiske symboler vises åpent.» Den tyske innenriksministeren Nancy Faeser (SPD) hevdet at «høyreekstremister og andre fiender av demokratiet prøver å infiltrere protestene».
Ukemagasinet Der Spiegel sammenlignet bøndenes protest med Trump-tilhengernes storming av US Capitol, og advarte om «ytre høyre-kuppfantasier». De grønnes tilknyttede avis taz erklærte: «Protestene er upassende og oppmuntrer høyreorienterte ekstremister.» Og Frankfurter Allgemeine kommenterte under overskriften «Bortskjemte bønder»: «Tyske bønder kan knapt redde seg fra subsidier. Men når de må gi fra seg et av deres privilegier, ruller traktorene ut på motorveiene. Dette er ikke en rimelig protest, men snarere en frekkhet.»
Dette er faktisk avskyelige bakvaskelser. Isolerte forsøk fra høyreekstreme på å knytte seg til protestene – for eksempel med en egen «bonde»-demonstrasjon fra De frie sakserne i Dresden – førte ikke til noe. Høyreekstremister var uvelkomne på de fleste av bøndenes samlinger. Forsøk på å integrere seg inn i protestene fra det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), som i sitt 2016-program hadde oppfordret til «mer konkurranse» og «færre subsidier» til landbruket, hadde også liten effekt. Og hva angår bøndenes økonomiske situasjon, er mange opp til haka i vann.
Protestene ble utløst av den tyske regjeringens beslutning om å kansellere skattelettelser for landbruksdiesel og avgiftsfritak for landbrukskjøretøy. Disse to tiltakene var ment å spare henholdsvis € 450 millioner og € 485 millioner i året, det vil si i underkant av en milliard euro. Omregnet på de over 250 000 gårdsbrukene som finnes i Tyskland, utgjør dette i gjennomsnitt den betydelige summen € 4 000 per gårdsbruk, direkte redusert fra bøndenes inntekter.
Skatteøkningen var imidlertid bare halmstrået som brakk kamelens rygg. Derfor stoppet ikke protestene da regjeringen sist torsdag foretok en delvis retrett, opphevet avskaffelsen av kjøretøyavgiftsfritaket og spredte avskaffelsen av avgiftslettene for landbruksdiesel over tre år.
Landbruk i krise
I flere tiår har det vært brutal konkurranse i landbruket, som hvert år har tvunget tusenvis av gårder til å legge ned produksjonen – en ekstremt smertefull og nervepirrende prosess. For 50 år siden var det fortsatt over 900 000 gårdsbruk i Tyskland, i dag er det bare 250 000.
For å forbli levedyktige må gårdene hele tiden utvides ved å forpakte nye jordområder, investere i nye maskiner og øke spesialiseringen. De må ikke bare slite med stigende forpaktningspriser – fra 2010 til 2020 steg den per hektar jordbruksareal fra € 230 til € 375 – og voldsomt svingende priser på deres produkter, som er diktert av spekulasjoner på internasjonale råvarebørser eller av markedsdominerende detaljforhandlere som Aldi og Lidl, men også med stadig nye regler fra EU og den tyske regjeringen. Selv om noen av disse tiltakene – som å legge ned drift av enkelte arealer av miljøhensyn – er tilknyttet utbetalinger («subsidier»), gjør dette bøndene enda mer avhengige av politikernes innfall.
Alt dette gjør langsiktig planlegging ekstremt vanskelig. Men med tanke på landbrukets høye grad av mekanisering er bøndene sterkt avhengige av en slik planlegging. Med € 794 300 kapital per ansatt (ikke inkludert grunn), er landbruket en av de mest kapitalintensive sektorene av alle. I produksjonssektoren (industrien) er dette tallet bare € 411 000, i handelen € 193 300, og i bygg og anlegg € 59 500. Så høye investeringer i maskiner, driftsbygninger og andre anlegg kan bare lønne seg dersom de planlegges over tiår.
Den tyske landbrukssektoren sysselsatte i 2020 937 000 mennesker. I underkant av halvparten av disse, 436 000, var familiearbeidere i enkeltpersonforetak; 229 000 var fast ansatte og 271 000 var sesongarbeidere. Inntektene var relativt lave og svært ujevnt fordelt.
Tallet € 115 000 i profitt per gårdsbruk, som ofte blir referert som bevis på bøndenes «rikdom», beviser faktisk ingenting av det slaget. I motsetning til selskapsprofitter, hvor ansattes og styremedlemmers lønninger allerede er trukket fra, må landbrukets profitter brukes til å dekke livskostnadene til gårdeieren og familiemedlemmer som arbeider på gårdsbruket.
Den faktiske per capita inntekten (profitt pluss personalkostnader per arbeider) utgjorde € 43 500 i budjettåret 2021/2022. Dette representerte et stort sprang på nesten en tredjedel sammenlignet med året før, og var resultat av økningen i matvareprisene i kjølvannet av krigen i Ukraina. Matprisene har siden falt betydelig.
Bøndenes inntekter hadde tidligere stagnert i 10 år. Gjennomsnittsinntekt i 2020/2021 var € 32 900, € 1 700 under nivået for 2012/2013, som tilsvarer ei gjennomsnittlig brutto månedslønn på € 2 740. Dette er godt under gjennomsnittslønna på € 4 100, og innebærer for mange bønder arbeidstider på mellom 60 og 70 timer per uke og knapt noen fridager.
I tillegg varierer inntektene mye avhengig av type gårdsbruk, region og type ansettelse, som betyr at mange bønder og landbruksarbeidere tjener betydelig mindre.
Det er 38 000 gårder i Tyskland med et areal på mer enn 100 hektar, som til sammen driver 62 prosent av landbruksarealet. Dette er ofte landbruksselskaper. Deres avkastning er relativt høy, men det betyr ikke at de også betaler deres ansatte godt. I Øst-Tyskland, hvor mange av disse landbruksselskapene er lokalisert, er en tredjedel eid av ikke-lokale investorer.
Derimot dyrker 86 prosent av alle gårdsbruk mindre arealer enn 100 hektar. Disse spenner fra intensivt husdyrhold til tradisjonelle familiegårder og økologiske gårder til deltidsgårder. 80 prosent av alle gårdsbruk er familieeide – i noen tilfeller gjennom generasjoner. Ifølge en undersøkelse fra det føderale statistikk-kontoret oppga 42 prosent at de i tillegg til jordbruk var involvert i andre inntektskilder som skogbruk, treforedling og produksjon av fornybar energi.
Ei rekke gårder har forsøkt å sikre deres eksistens ved å legge om til økologisk drift. Det er for nåværende 37 000 økologiske gårdsbruk i Tyskland. Prisene er her mer stabile, men inntektene er også spesielt lave på grunn av høy arbeidsintensitet. Regjeringens økning i prisen på diesel rammer disse gårdene spesielt hardt, på grunn av deres store avhengighet av maskiner for å kompensere for deres begrensede bruk av plantevernmidler.
Historiens lærdommer
Koalisjonsregjeringens innstramminger har nå klart å forene de ulike gruppene og seksjonene av bondestanden. I motsetning til i oktober 2019, da mindre bondeforeninger organiserte traktorprotester mot regjeringens landbrukspolitikk, har denne gangen Den tyske bondeforeningen, som tradisjonelt representerer interessene til store grunneiere og landbruksselskaper, tatt ledelsen. Den gjør alt som står i dens makt for å holde bevegelsen under kontroll og forhindre at den blir en del av et breiere opprør mot regjeringen og staten.
Faktisk er nettopp en slik bevegelse under utvikling. Politikken til koalisjonsregjeringen, som bruker hundrevis av milliarder på krig og opprusting, beskytter de rikes profitter samtidig som de kutter sosiale utgifter, lønninger og offentlige investeringer, og driver dermed stadig breiere deler av befolkningen til barrikadene. Tilsvarende utvikling finner sted i alle kapitalistland.
Selv noen mer framsynte borgerlige kommentatorer ser det slik. Næringslivsavisa Handelsblatt skriver:
Rundt 70 prosent av befolkningen sympatiserer med bøndenes protester. Bøndene har fått selskap på gata av ansatte i små og mellomstore bedrifter, håndverkere og helt vanlige industriarbeidere. De er alle forent av en følelse av hjelpeløshet, som for lengst har blitt til raseri over situasjonen i landet. Det handler ikke lenger bare om avkuttingene av subsidiene.
Pandemien, krigen i Ukraina og energikrisa har ført innbyggerne til randen av å hva de kan takle. Nå er det i tillegg også en grunnleggende mistillit til staten.
Koalisjonen i Berlin vil ikke stoppe for noe for å få undertrykt denne bevegelsen og forsvare det bankerotte kapitalistsystemet mot enhver opposisjon. Dette understrekes av den brutaliteten den nærer tapskrigen mot Russland i Ukraina med, støtter genocidet mot palestinere i Gaza og vedtar AfDs flyktningepolitikk. Til tross for noen taktiske forskjeller er regjeringen i all hovedsak enig med opposisjonspartiene, de konservative CDU/CSU, Die Linke og AfD.
Løsningen på den sosiale krisa er avhengig av å frigjøre arbeiderklassen fra fagforeningsapparatenes lammende kontroll og mobilisere den for en sosialistisk politikk som bryter bankenes og konsernenes makt over samfunnet. Bøndenes protester er et symptom på den sosiale krisa, men som et småborgerlig sjikt er de ute av stand til å utvikle deres egen uavhengige politiske linje.
Det Leo Trotskij, det 20. århundres framragende marxist, skrev basert på flere tiårs erfaring med småborgerskapet, er fortsatt sant i dag:
Under betingelsene for kapitalistisk oppløsing og den økonomiske situasjonens blindgate, streber, søker og prøver småborgerskapet å rive seg løs fra de gamle herrenes og samfunnets styreres lenker. Det er helt i stand til å knytte sin skjebne til proletariatets. Til det trengs det bare én ting: Småborgerskapet må oppnå tiltro til proletariatets evne til å lede samfunnet inn på en ny vei. Proletariatet kan bare inspirere denne troen ved sin styrke, ved fastheten i sine handlinger, ved en dyktig offensiv mot fienden, ved sin revolusjonære politikks suksess.
Dersom, på den annen side, det revolusjonære partiet, som Det tyske kommunistpartiet dominert av Stalin på den tiden, viser seg ute av stand til å samle arbeiderklassen, «da mister småborgerskapet tålmodigheten og begynner å se på de revolusjonære arbeiderne som de ansvarlige for sin egen elendighet». Det henvender seg til fascistene.
I dag er Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, det eneste partiet som slåss for å utvikle den voksende motstanden mot sosial ulikhet, undertrykkelse og krig til en mektig bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalismen. SGP deltar i årets europeiske valg i nært samarbeid med sine internasjonale søsterpartier for å føre en valgkamp for De forente sosialistiske stater av Europa – et Europa der sosiale behov og ikke de rikes profittinteresser bestemmer økonomien og politikken.
På dette grunnlaget vil det også være mulig å forene bøndenes sosiale interesser med nødvendigheten av å besørge sunn mat til befolkningen og samtidig ivareta miljøet.