Ei gruppe av 25 amerikanske historikere, deriblant James M. McPherson fra Princeton University, har meldt USAs Høyesterett en orientering, et såkalt domstolens venn, amicus curiae, og oppfordret den til å opprettholde Colorados Høyesteretts kjennelse som utelukker Donald Trump fra stemmeseddelen for hans rolle den 6. januar 2021, opprøret og beleiringen av US Capitol.

Trump brukte hans siste måneder som president til å organisere et opprør mot resultaet av 2020-valget, som han tapte for Joe Biden med mer enn syv millioner stemmer og 76 av stemmene til valgdelegatkollegiet. Den 6. januar var resultatet av detaljert planlegging orkestrert fra Det hvite hus, som førte til stormingen av Capitol-bygningen. Opprørerne truet med å ta gisler eller myrde kongressledere, deriblant visepresident Mike Pence. Det forsøkte coup d’état, som utspilte seg over flere timer og innebar at militæret, fortsatt uforklart ble holdt tilbake, var veldig nært å lykkes.

Ikke desto mindre gjorde Biden og Det demokratiske partiet ingen seriøs innsats for å straffe eller engang pålegge juridiske sanksjoner mot Trump og hans fascistkader, med Biden som uttalte at hans primære bekymring var å opprettholde «et sterkt republikansk parti».

Historikernes orientering, et amicus curiae, er i det minste bokstavlig talt lufttett. Det fjortende endringstillegget til Den amerikanske konstitusjonen, ratifisert i 1868 under perioden med gjenoppbygging etter borgerkrigen, fastslår klart:

Ingen person skal være en Senator eller Representant i Kongressen, eller valgdelegat for President og Visepresident, eller inneha noe embete, sivilt eller militært, i De forente stater av Amerika, eller i noen Stat, som, etter tidligere å ha avlagt en ed, som et medlem av Kongressen, eller som en embetsrepresentant i USA, eller som et medlem av en Stats lovgiver, eller som en utøvende eller juridisk embetsrepresentant i noen Stat, om å støtte USAs Konstitusjon, skal ha engasjert seg i opprør eller oppstand mot den samme, eller gitt hjelp eller bistand til dens fiender.

Språket gir lite rom for tolkning. Trump var «en embetsrepresentant i USA» – faktisk den øverste – som tok «en ed … om å støtte Konstitusjonen», men som så «engasjerte seg i opprør eller oppstand». Klausulen utestenger også fra offentlige embetsverv dem som har gitt «hjelp og bistand» til et opprør. Trump er derfor av Det fjortende endringstillegget utestengt fra å inneha «noe verv».

Trumps advokater har mønstret et eklektisk forsvar, hvis bestanddeler er gjensidig motstridende. Hans juridiske rådgiving har på forskjellige måter hevdet at Trump ikke engasjerte seg i opprør og ikke ga noen «hjelp eller bistand» til et, at presidenten i USA ikke er en embetsrepresentant for USA, og, mest absurd av alt, at den tredje klausulen i Det fjortende endringstillegget er uvirksom fordi Kongressen aldri vedtok spesifikke iverksettende lover – et argument hvis logikk ville omvelte mange av de 27 endringstilleggene til Konstitusjonen, inkludert Det første, som bekrefter friheten for ytring og forsamling, og Det trettende, som avskaffet slaveri.

Historikerne kaller de dokumentariske bevisene fra 1860- og 1870-tallet «mest overbevisende» mot Trumps posisjoner. Dokumentsjonen viser, konkluderer de, at «beslutningstakerne utformet Klausul 3 for å dekke Presidenten og for å skape en varig kontroll med opprør, som ikke krever ytterligere handling fra Kongressen». Blant andre framtredende fakta fra den historiske dokumentasjonen, framlegger orienteringen bevis som avslører at:

• I kongressdebatten om endringstillegget ble inkludering av presidenten under Klausul 3 uttrykkelig diskutert og opprettholdt.

• Samtidige uttalte offentlig at Klausul 3 utestengte den tidligere presidenten i De konfødererte statene i Amerika, Jefferson Davis, fra embetet som presidenten i USA.

• Ledende republikanere fra perioden uttalte at Klausul 3 ikke bare gjaldt de slaveeiende opprørerne på 1860-tallet, men også potensielle framtidige opprørere.

• Samtidige forsto at det ikke var påkrevd med lover for å håndheve Klausul 3’s forbud mot opprørere fra å inneha offentlige embetsverv.

• Presidenten i USA ble av samtidige omtalt, så vel som i 1787 av Konstitusjonens skapere, som «en embetsrepresentant for USA», i tråd med språket i Det fjortende endringstillegget.

Historikernes dokument er nidtidig etterforsket og presentert. De som har bidratt til det har, samlet sett, skrevet titalls bøker om 1800-tallet, borgerkrigen og gjenoppbyggingen. Foruten McPherson inkluderer orienteringen bemerkede underskrivere som Orville Vernon Burton fra Clemson University og University of Illinois, Nell Irvin Painter fra Princeton University, Manisha Sinha fra University of Connecticut, Steven Hahn fra New York University, George C. Rable fra University of Alabama, David Roediger fra University of Kansas, Brooks D. Simpson fra Arizona State University og Thomas C. Holt fra University of Chicago.

Var de høyreorienterte dommerne konsekvente i anvendelsen av deres doktrine om «opprinnelig hensikt» – som hevder å kanalisere Konstitusjonens utformeres indre tenkning – ville de bli tvunget av historikernes orientering til å fjerne Trump fra stemmeseddelen. Men det er de selvfølgelig ikke. «Opprinnelig hensikt» er ikke en konsistent juridisk doktrine, men en ex post facto begrunnelse som brukes når den passer inn i forutinntatte politiske formål, og forkastes når ikke. Allerede, for et kvart århundre siden, viste Høyesterett seg villig til å sette til side «opprinnelig hensikt» da den i 2000 intervenerte i presidentvalget Bush-Gore for å stoppe opptellingen av stemmesedler i Florida, og overleverte Det hvite hus til republikaneren George W. Bush.

Det republikanske partiet er stort sett samlet bak Trump. Det er ingen grunn til å tvile på at det samme gjelder det fascistiske flertallet i Høyesterett. Likevel håper en del av Det demokratiske partiet og dem som er i partiets omløpsbane at domstolen eller en annen deus ex machina vil få Trump til å gå vekk og returnere amerikansk politikk til en angivelig normaltilstand.

I mellomtiden frykter den dominerende delen av Det demokratiske partiet å gjøre noe som kunne fornærme Det republikanske partiet. Denne tenkningen ligger bak flere spalter som de siste månedene har blitt publisert i amerikansk liberalismes viktigste organer, New York Times og Washington Post, som motsetter seg fjerningen av Trump fra stemmeseddelen under Det fjortende endringstillegget. Deres sentrale argument, uttrykt mest åpenhjertig av jussprofessor Samuel Moyn, er at å gjøre det ville diskreditere en Biden-valgseier, og kunne provosere fram nok et fascistopprør. Moyn skriver i Times, der han begrunner at «å avvise Mr. Trumps kandidatur kan godt invitere til en gjentakelse av den typen vold som førte til utestengingen av opprørere fra det offentlige liv i utgangspunktet». Moyns logikk er ensbetydende med overgivelse. Trumps støttespillere vil selvfølgelig ikke godta en høyesterettsdom mot ham. De vil heller ikke akseptere utfallet av 2024-valget dersom Trump skulle tape.

Den mest ekstraordinære politiske tiltalen av Biden er at han ligger etter Trump på meningsmålingene, inkludert i de fleste «svingstatene» som vil avgjøre utfallet i valgdelegatkollegiet. Bidens smuldrende popularitet – hans godkjenningsvurdering er den laveste i historien for en sittende president som søker gjenvalg, lavere til og med enn Trumps for fire år siden – har alt å gjøre med det faktum at hans eneste fokuserte politikk har vært krig. Han har ikke gjort noe for å forbedre livene til de arbeidende massene og ungdommen, og han har overlatt Covid-19-pandemien til å rase ukontrollert, og til og med stoppet minimal folkehelseovervåking og rapportering. «Genocide Joe» har i stedet forpliktet alt til Washingtons stedfortrederkrig med Russland i Ukraina og Israels etniske rensing av palestinerne. Hans administrasjon har utvidet krigen i Midtøsten til Jemen og forbereder seg på å angripe Iran. Dette er en regjering for krig og sosiale innstramminger.

Den gapende kløfta som skiller massenes behov fra de to kapitalistpartiene og deres sannsynlige nominerte, fascisten Trump og krigshisseren Biden, er grunnlaget for den største amerikanske politiske krisa siden borgerkrigen. I likhet med den titaniske hendelsen, er det ei krise som ikke vil bli løst innenfor den føderale regjeringens normale «kontroller og balanser». Dette er et avgjørende poeng som mangler i historikernes orientering.

Kanskje sjangeren amicus curiae ikke tillater diskusjon om det mest framtredende historiske faktum av alle: At Det fjortende endringstillegget i seg selv var resultatet og kulminasjonen av en sosial revolusjon. Ratifisert i perioden kjent som «Radikal» eller «Kongressens» gjennoppbygging, var Det fjortende endringstillegget det politiske høyvannsmerket for borgerkrigsperioden, det McPherson treffende har karakterisert som «Den andre amerikanske revolusjon».

Attentatet på Lincoln, bare fem dager etter Konføderasjonens overgivelse ved Appomattox, fratok den revolusjonen dens sentrale leder. Verre skulle komme. Lincolns erstatter, Andrew Johnson, en mann fra Tennessee i 1864 brakt inn som visepresidentkandidat for Lincolns andre periode, avslørte seg å være en bitter motstander av Det republikanske partiets radikale fløy, ledet av Thaddeus Stevens fra Pennsylvania, og av de frigjorte slavene og republikanere i sørstatene.

Oppmuntret og ikke-angrende begynte de beseirede lederne av Konføderasjonen, inkludert figurer som Konføderasjonens tidligere visepresident Alexander Stephens, å arbeide for å rekonsolidere makten. På tvers av sørstatene ble «Svarte koder» pålagt for å undertrykke de tidligere slavene. Noen av disse lovene var så ekstreme at de krevde at de frigjorte skulle arbeide for deres tidligere eiere. Prominente røster oppfordret sågar til reversering av avskaffelsen av slaveriet. Det var i denne perioden Ku Klux Klan oppsto, faktisk det sørlige Demokratiske partiets paramilitære fløy, som terroriserte og myrdet både svarte og hvite republikanere. I mellomtiden forsøkte Johnson, i Det hvite hus, å bruke vetoretten for å forhindre kongresstiltak for å gjennomføre den politiske og sosiale gjenoppbyggingen av sørstatene.

Men Den andre amerikanske revolusjon hadde enda ikke gått sin gang. Thaddeus Stevens organiserte et motstøt, mobiliserte et kongressflertall som overstyrte Johnsons gjentatte bruk av vetoretten og gjorde ham til a lame duck, med hans sentrale oppgave som var å skumme mot Representantenes hus. Valget i 1866 ble til et referendum over kampen mellom presidenten og Kongressen. Velgerne leverte en voldsom irettesettelse av Johnson og demokratene.

Til Thaddeus Stevens og de radikale overrakte folket superflertall av republikanere i Senatet (42-11) og i Huset (143-49). Aldri har det amerikanske presidentskapet vært så svakt. Riksrettsanklager ble til slutt reist mot Johnson, Senatet kom én stemme fra å dømme ham – det nærmeste Senatet noen gang kom en skyldig dom og en presidents fjerning fra embetet, siktet for «høye forbrytelser og forseelser».

Det var i denne perioden Det fjortende endringstillegget ble introdusert og ratifisert. Uten tvil det mest radikale og viktige endringstillegget etter Det første, bekreftet det den mangeårige republikanske politikken med jus soli fødselsrettsborgerskap for barn av immigranter, og utvidet det til de frigjorte slavene. Det etablerte også «rettferdig prosess»-klausulen for å beskytte individer mot statlige myndigheters rovdrift. Den tredje klausulen som utestenger opprørere fra offentlige embeter, det sentrale punktet i Colorado-kjennelsen som nå er for Høyesterett, har aldri vakt mye oppmerksomhet, og har stått tilbake for disse andre av endringstilleggets nøkkelpunkter. At den tredje klausulen nå er relevant, vitner om den nåværende krisas dybde.

Høyesterett under høyesterettsjustitiarius Roberts, som snart skal beslutte i Colorado-saken, Trump vs. Anderson, er den mest reaksjonære siden pro-slaveri-domstolen under høyesterettsjustitiarius Taney, fra 1836 til 1864. Det er høyst relevant i denne forbindelse at Det fjortende endringstilleggets statsborgerskapsklausul var rettet mot Høyesteretts beryktede Dred Scott-kjennelse fra 1857. I den kjennelsen brukte høyesterettsjustitiarius Roger Taney og domstolens flertall et frihetssøksmål anlagt av en slave for å utstede en gjennomgripende juridisk utvidelse av slaveri, som besluttet at mennesker av afrikansk avstamming ikke hadde noen rettigheter under Konstitusjonen og at Kongressen ikke hadde noen myndighet til å forby slaveri noe sted.

Abraham Lincoln, som da var i ferd med å framstå som en vesentlig politisk figur i Det republikanske partiet, mistenkte en konspirasjon som involverte hans rival fra Illinois, senator Stephen Douglas, de tidligere og nåværende presidentene, Franklin Pierce og James Buchanan, og høyesterettsjustitiarius Taney. I hans berømte House Divided-tale fra 1858 responderte Lincoln på Dred Scott-kjennelsen ved å anklage konspiratørene:

Vi kan ikke med absolutt sikkerhet vite at alle disse eksakte tilpasningene er resultatet av forhåndsbeslutninger. Men når vi ser mye bearbeidet tømmer, forskjellige deler som vi vet har blitt hentet ut til forskjellige tider og steder og av forskjellige arbeidsmenn – Stephen, Franklin, Roger og James, for eksempel – og vi ser disse stokkene satt sammen, og ser at de nøyaktig utgjør rammeverket til et hus ... vi finner det umulig ikke å tro at Stephen og Franklin og Roger og James alle forsto hverandre fra begynnelsen, og alle arbeidet etter en felles plan eller et utkast utarbeidet før den første spikeren ble slått.

Noen tidlige historikere beskyldte Lincoln for overdrivelser. Men seinere historikere fant sterke arkivbevis som tyder på at Lincoln hadde rett, og at det hadde vært samspill mellom Buchanan og Taney.

Lincolns tiltale av en «Slavemakt-konspirasjon» gir fortsatt gjenklang. I likhet med dens forgjenger, Taney-domstolen, er den nåværende Høyesterett i sentrum for konspirasjoner mot demokratiske rettigheter, fra det Bush-Gore-stjålede valget ned til i dag. Høyesterettsdommer Clarence Thomas’ egen kone, Virginia Thomas, var faktisk sentralt involvert i planleggingen av opprøret 6. januar 2021. Det kan være liten tvil om at framtidige historikere vil oppdage ytterligere forviklinger mellom Trump og de fascistiske dommerne som utgjør domstolens flertall.

Likevel utgjør ikke bare Trump og Høyesterett, men Biden-administrasjonen og begge de store partiene, i essens en permanent konspirasjon mot befolkningen. Alle er enige om målene for utvidelse av krig i utlandet, oppnådd med hemmelighetsfulle virkemidler, og undertrykkelse av demokratiske rettigheter i USA – spesielt retten til å ytre seg mot krig, som sett i hysteriet rettet mot dem som uttaler seg mot genocidet i Gaza på colleger og universiteter.

Det er en kritisk historielærdom i dette: Det fjortende endringstillegget, sammen med periodens andre store oppnåelser – frigjøringen av slavene og ødeleggelse av sørstatenes slaveeiende styringsklasse – oppsto fra en revolusjon som først måtte overvinne helheten av det politiske oppsettet som eksisterte før borgerkrigen, inkludert Høyesterett.