Israel forbereder for å utvide sin krig fra Gaza og Vestbredden inn i det sørlige Libanon, med Biden-administrasjonens fulle støtte.

Israels forsvarsminister Yoav Gallant sa i forrige uke, da han snakket med israelske reservister på grensa til Gaza at israelske tropper «snart vil gå til aksjon» på landets nordlige grense til Libanon. Styrkene nært dere, sa han, «forlater feltet og forflytter seg mot nord, og forbereder seg på det som kommer etterpå.» Titusenvis av regulære tropper og rundt 60 000 reservister er allerede utplassert i det nordlige Israel.

Statsminister Benjamin Netanyahu advarte på slutten av fjoråret at Israel «på egen hånd ville gjøre Beirut og Sør-Libanon, ikke langt herfra, til Gaza og Khan Younis [Gazas nest største by]» dersom Hizbollah – den borgerlig-geistlige gruppa alliert med Iran som har betydelig støtte i Libanon – lanserer en fullskala krig mot Israel. Han har insistert at Hizbollah må flytte sine styrker nord for Litani-elva. Dersom USA-ledet diplomatisk innsats ikke klarte å oppnå dette innen utgangen av januar, ville Israel begynne å utvide sine angrep på Hizbollah.

Sarit Zehavi, grunnlegger og president av Alma Research and Education Center, som dekker sikkerhetstrusler i Israels nord, fortalte nyhetskanalen Breaking Defense at Israels lederskap hadde eskalert mengden og «kvaliteten» på angrepene i et bud på å oppnå en militær suksess og skade Hizbollahs evner før noen diplomatiske samtaler førte til en våpenhvile.

Hizbollah spilte en sentral rolle, sammen med Iran og Russland, i å hjelpe Syrias president Bashar al-Assad til å beseire islamistiske stedfortrederstyrker støttet av CIA, Gulfstatene, Tyrkia og Israel som prøvde å styrte hans regime. Militisen, som er del av Irans «motstandsakse» som inkluderer Hamas, sjiamilitser i Irak og houthiene i Jemen, støtter ulike palestinske fraksjoner i det sørlige Libanon så vel som et Hamas-byrå i Beiruts sørlige forstad Dahiyeh, som er en høyborg.

Israelske luftraid og angrep med artilleriildgiving inn i Libanon, som i strid med internasjonal humanitær lov har inkludert bruk av hvitt fosfor i sivile områder, og Hizbollahs angrep på israelske styrker i det nordlige Israel har funnet sted på nesten daglig basis. Men så langt har Hizbollah kalibrert deres handlinger for å forhindre en fullskala krig med Israel, der lederen Hassan Nasrallah har bestrebet seg i hans offentlige uttalelser for å unngå å eskalere konflikten. Dette til tross for Israels målrettede angrep forrige måned som drepte Saleh al-Arouri, en høytstående representant for Hamas’ politiske byrå i Beirut og en sjef innen orgnisasjonens militære fløy, og Wissam Tawil, en prominent Hizbollah-figur og medlem av dens elitestyrker Radwan Force.

Bombardementet har tvunget rundt 76 000 libanesere som bor nært grensa til å flykte fra deres hjem. Det sørlige Libanon er hjemstavn for en fattig sjiabefolkning og er en Hizbollah-høyborg. Ifølge FN har israelske luftangrep skadet minst 426 rurale lokaliseringer, brent store strekk av jordbruksland og gjort det umulig for bønder å høste deres avlinger. Mer enn 170 Hizbollah-krigere og minst 25 sivile har blitt drept siden 8. oktober. Anslagsvis 80 000 israelere har evakuert Israels nordlige byer, mens ni soldater og seks sivile er drept.

Netanyahu og Gallants mål er å eliminere Hizbollah som en militær og politisk styrke i Libanon, som del av deres breiere forberedelser til krig mot Iran. Hizbollah, med 30 000 til 50 000 krigere og et arsenal av angrepsdroner, håndvåpen, artilleri, stridsvogner og presisjonsstyrte missiler er en langt mer betydelig militær motstander enn Hamas.

Med deres sjiamuslimske og palestinske allierte utgjør Hizbollah den største blokka i Libanons konfesjonsbaserte og fragmenterte politiske system, og har støtte fra de fattige massene ruinerte av plyndringen av landets rikdom av den håndfull milliardærer som har styrt landet siden slutten av borgerkrigen i 1990, deriblant Riad Salameh som i tre tiår styrte Libanons sentralbank og er ettersøkt av flere europeiske land anklaget for å ha sugd av hundrevis av millioner dollar og for hvitvasking av penger. Den libanesiske liraen har siden 2019 tapt mer enn 98 prosent av sin verdi, der svartemarkedsraten i midten av mars nådde opp til 140 000 til en amerikansk dollar, som førte til verdens høyeste vekst av matvarepriser. Fra februar 2022 til 2023 var Libanon vitne til en prisøkning på 261 prosent, etter år med tresifret inflasjon.

Det å utrydde Hizbollah betyr å eliminere all masseopposisjon mot Israel og USAs dominans av den lille staten, av Frankrike skåret ut av det større Syria etter Det osmanske rikets nederlag i den første verdenskrig, og hjemstavn til seks millioner mennesker. Dette er Biden-administrasjonens åpningstrekk, med Israel som sin stalking horse, dvs. sitt påskudd, for en breiere offensiv rettet mot å drive Iran, Hizbollahs allierte militser og Russland ut av Syria før de starter en fullskala krig mot Teheran som en kritisk komponent i deres eksistensielle kamp med Russland og Kina.

Imperialistmaktene, ridd av massive interne sosiale motsetninger, forsøker også å kanalisere disse indre spenningene utad, mot en ytre fiende. Disse krigene besørger grunnlaget for kontinuerlige angrep på demokratiske rettigheter og forbud mot innenrikspolitisk opposisjon.

USA har ledet samtaler, sammen med Saudi-Arabia, Egypt, Qatar og Frankrike, med noen av Libanons fascistiske kristne, sunnifraksjoner og væpnede styrker i et bud på å styrke deres hånd mot det Iran-støttede Hizbollah, som også er del av regjeringen. Deres mål er å underbygge støtte for Israel, tvinge Hizbollah til å gå med på valget av en libanesisk president akseptabel for deltakerne og å fjerne Hizbollahs styrker fra det sørlige Libanon.

Landet har vært uten en president siden Michel Aoun forlot embetet ved slutten av hans periode i oktober 2022. Dette har lammet Libanons midlertidige regjering ledet av landets rikeste mann Najib Mikati, som var ute av stand til å hamre sammen en regjering etter valget i mai 2022. Han har ingen makt til å vedta lovgivning eller et budsjett selv om landet har misligholdt sine internasjonale lån, langt mindre til å enes om de «økonomiske reformene» som forlanges av Det internasjonale pengefondet (IMF) og internasjonale banker som motytelse for en restrukturering av landets gjeld.

USAs utsending Amos Hochstein, som ble født i Israel og tjenestegjorde i Israel Defense Forces (IDF) som del av et stridsvognmannskap, forventes å returnere til Beirut i et forsøk på å tvinge Hizbollah til å trekke deres krigere tilbake 29 kilometer nord for grensa til Israel til den andre siden av Litani-elva. Libanon har imidlertid insistert på at Israel trekker seg tilbake fra okkuperte libanesiske landområder – det er 13 omstridte områder langs grensa mellom Israel, Libanon og Syria – og stopper deres overtredelser mot libanesisk suverenitet.

Israels krig mot Libanon er innrettet på å presse gjennom den politiske omstruktureringen av landet, og å undertrykke libanesiske arbeidere og bønders pro-palestinske og antiisraelske sentimenter, hvorav mer enn 80 prosent lever i fattigdom, og for å styrke makten til høyresiden, pro-amerikanske krefter som den kristne Phalange og De libanesiske styrkene og sunnipartiene innen 14. mars-alliansen bestående av antiSyria/pro-Saudi Arabia-krefter.

Etter at den mest høyreekstreme, militaristiske fløyen av sionistfraksjonene i Israel kom til makten i valget i november 2022 har Israel avvist alle bestrebelser for politiske løsninger, og har foretrukket militærmakt for å oppnå sine mangeårige mål om å utvide territoriene under landets kontroll og rydde alle hindringer av veien. Dette henger sammen med Biden-administrasjonens forberedelser for en framtidig militærintervensjon mot Iran.

Amerikanske og israelske intervensjoner i Libanon

Israel har lenge forsøkt å forvandle Libanon til et regelrett protektorat, der David Ben-Gurion, Israels første statsminister var opptatt av å støtte etableringen av en kristen stat i Libanon. De høyreorienterte maronittiske partienes langtrukne tilpasning til sionistene var slik at de bare kortvarig sendte en symbolsk styrke til den arabisk-israelske krigen i 1948 til støtte for palestinerne.

Etter den arabisk-israelske krigen i 1967, der Libanon ikke deltok, og Yasser Arafat og hans Fatah-bevegelses overtakelse av lederskapet i Palestine Liberation Organization (PLO), begynte PLO å gjennomføre angrep fra Libanon inn i Israel og tok kontroll over landets palestinske flyktningleirer. Israel tok igjen med raid mot libanesiske landsbyer for å oppildne det libanesiske folket mot PLO. Dette intensiverte etter at PLO, som i 1970 med Israels hjelp hadde blitt drevet ut av Jordan, flyttet sin base til Libanon.

Bortsett fra deres forpliktelse til væpnet kamp i forfølgelsen av en demokratisk og sekulær nasjon, artikulerte ikke PLO noe politisk eller sosialt program for de palestinske og libanesiske arbeiderne og bøndene, eller søkte den internasjonale arbeiderklassens støtte, men derimot fra de borgerlige arabiske regimene som gjentatte ganger forrådte palestinere. Mens PLO var en genuint folkelig bevegelse som i sine rekker inneholdt ulike sosiale tendenser, kunne organisasjonens borgerlige program aldri overvinne de politiske blindgatene som de palestinske massene hadde blitt ledet inn i av de arabiske regimenes svik, og som organisasjonen var avhengig av.

Israel bruke muligheten skapt av fredsavtalen i 1978 mellom Israel og Egypt – det viktigste arabiske landet – og begynte å skape en ny orden i Midtøsten ved å invadere Libanon. Landets mål var ødeleggelsen av PLO-lederskapet og den permanente økonomiske integreringen av De okkuperte områdene inn i Israel, samtidig som det ødela Syrias makt i regionen og etablere en høyreorientert kristen regjering i Libanon.

I mars 1978, under den libanesiske borgerkrigen, sendte Israel militære styrker over grensa der de berettiget deres handlinger som en respons på PLOs terroraktivitet. Selv om de av internasjonalt press ble tvunget til å trekke seg etter at deres militære operasjoner hadde resultert i mer enn 2 000 libanesiske dødsfall, opprettholdt Israel kontrollen over ei 20-km stripe nord for grensa ved å sponse en høyreorientert milits, kalt Sør-Libanons hær, under det stedfortredende lederskapet av major Saad Haddad.

Fire år seinere, i 1982, satte Israels statsminister Menachem Begin og hans forsvarsminister Ariel Sharon, i gang en mer ambisiøs plan for å ta politisk kontroll over hele Libanon og utvise PLO fra landet. Nok en gang ble det funnet et påskudd, da en israelsk ambassadør ble såret i London av en palestinsk snikmorder i juni 1982. Selv om etterretningseksperter erkjente at PLO ikke hadde noe med denne hendelsen å gjøre invaderte Begin-regjeringen Libanon. I en operasjon med tittelen «Fred for Galilea» feide israelske tropper nordover mot utkanten av Beirut, som ble utsatt for langvarig bombardering. Krigen tvang fram PLOs utvisning fra Libanon og førte i 1982 til israelsk-sanksjonert slakting av 3 500 palestinske flyktninger i flyktningleirene Sabra og Shatilla, begått av libanesiske fascistmilitsmenn.

USA ble involvert i underkastelsen av Libanon der Reagan-administrasjonen stasjonerte marinesoldater i Beirut. USAs deltakelse i angrep på de fattigere nabolagene i Beirut (som ble beskutt av amerikanske marinefartøyer) skapte dyp fiendtlighet, og førte til selvmordsbombingen av den amerikanske ambassaden i Beirut i 1983, som drepte 63 mennesker, inkludert 52 libanesere og ambassadeansatte. En måned seinere slo to lastebilbomber til mot amerikanske marinesoldater og drepte 307 mennesker. Kort tid deretter bestemte Reagan-administrasjonen seg for å kutte tapene og trekke seg ut av Libanon.

Framveksten av Hizbollah som en politisk og militær styrke

Det israelske regimet forsøkte å opprettholde kontroll over betydelige deler av det sørlige Libanon. Det var ut fra den folkelige motstanden mot okkupasjonen at Hizbollah oppsto som en militær og politisk styrke. Geriljakrigen ført av Hizbollah tvang i 2000 til slutt Israel til å trekke deres styrker tilbake, selv om grenseoverskridende angrep fortsatte.

For Israels styringselite er Hizbollah og Libanon uferdige anliggender. Hizbollah, «Guds parti», ble dannet på 1980-tallet som en «islamsk motstand» dedikert til væpnet kamp mot Israel, midt under Israels okkupasjon av Libanon under borgerkrigen fra 1975 til 1990 som fungerte som en stedfortrederkrig for de konkurrerende regionale maktene, Frankrike, Israel og USA. Organisasjonen ble støttet av Syria og Irans geistlige regime som kom til makten etter den iranske revolusjonen i 1979 som styrtet det forhatte USA-støttede Shah Reza Pahlevi-diktaturet. Innen Libanon hentet den sin støtte fra sjiamassene, historisk sett et av de fattigste og mest forsømte samfunnene som ble diskriminert av fraksjonene av de dominerende kristne, sunnimuslimene og druserne.

Hizbollah oppfordret til utvisningen av amerikanske, franske og allierte interesser fra Libanon og begrensninger for deres vasallers makt – noen av de kristne partiene – og mønstret en geriljakampanje mot USA og Israel. Der den anvendte finansiering fra libanesiske næringslivsgrupper og borgerlige figurer, den libanesiske diasporaen og penger fra Iran og Syria, besørget den også viktige velferdstjenester for sjiamuslimene, som ikke hadde tilgang til de samme fasilitetene og den sosiale infrastrukturen som de andre religiøse gruppene. Organisasjonen kombinerte dette med påbud om korporatisme og paternalisme som ei motvekt til klassekampen.

Denne reaksjonære ideologien, som kombinerer religiøs obskurantisme med den væpnede kampen, tilbyr ingen vei videre for de libanesiske massene. Hizbollah var bare i stand til å bli framtredende på grunn av den sekulære arabiske borgerlige nasjonalismens fiasko og stalinismens og dens ideologiske utløperes kvelning av et genuint sosialistisk politisk alternativ for arbeiderklassen.

Hizbollahs innflytelse vokste, spesielt etter at Taif-avtalene i 1990 brakte Libanons borgerkrig til en slutt under Syrias veiledning. Det var for å utrydde Syrias dominans over Libanon at USA i 2005 organiserte Sedertrevolusjonen, basert på maronittiske kristne styrker og andre libanesiske partier innordnet med Washington, Saudi-Arabia og Frankrike.

Bush-administrasjonen brukte drapet på den tidligere statsministeren Rafic Hariri i februar 2005, som den beskyldte Syria for å orkestrere, til å konstruere fjerningen av de syriske troppene som hadde okkupert landet siden 1976 og til å danne en pro-amerikansk regjering. Den utpekte Hizbollah som en terroristorganisasjon, lenge etter at gruppa hadde sluttet med deres kidnappinger og attentater mot amerikanske statsborgere, etter USAs tilbaketrekning fra Libanon i 1984. Så sterke var Hizbollahs motdemonstrasjoner at den nye regjeringen ble forpliktet til å inkludere Hizbollah eller deres nominerte i sitt kabinett, en situasjon som har fortsatt fram til i dag.

Israel erklærte krig mot Libanon i juli 2006 for å prøve å reversere Sedertrevolusjonens begrensede resultater. Til tross for to år med forberedelser og den massive bruken av ildkraft som ødela mye av Libanons sivile infrastruktur og drepte 1 200 libanesere, mot bare 160 israelere, klarte ikke Israel å nå sine erklærte mål om å frigjøre to tilfangetatte soldater og stoppe Hizbollah fra å skyte raketter inn i Israel, og langt mindre deres reelle mål: elimineringen av Hizbollah som en politisk styrke og kampstyrke i Libanon, reduksjonen av Libanon til en vasal av USA og Israel, og i siste instans et regimeskifte i Syria og Iran.

Hizbollah var i stand til å mobilisere utstrakt støtte til krigen blant de mest undertrykte delene av den libanesiske befolkningen, som gjorde det umulig for IDF å rykke fram eller stanse bombardementet av byer i Nord-Israel som gjengjeldelse. Etter en måned med krig ble Israel og Bush-administrasjonen tvunget til å akseptere en våpenhvile støttet av FNs sikkerhetsråd, som ble ansett som en fiasko for Israel.

Amerikanske krigsplaner i regionen

Israels trusler mot Libanon kommer der USA og Storbritannia siden 2. februar har rammet mer enn 100 mål mot Irans Islamske revolusjonsgardekorps (IRGC) Quds Force og Iran-støttede militser i Irak, Syria og Jemen.

USA har målrettet IRGCs operasjoner og etterretningssentre, lagringsanlegg for raketter, missiler og droner og «anlegg for logistikk og ammunisjonsforsyningskjeder», og Iran-støttede militsgrupper.

Disse angrepene etterfølger den tidligere bølga av angrep fra USA og Storbritannia mot Jemen, det fattigste landet i den arabiske verden, som har vært utsatt for en ruinerende krig fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, hjulpet og støttet av Washington og London, innrettet for gjeninnsettingen av Riyadhs protesjé i landet etter at han i 2014 ble kastet ut av houthiene. Biden-administrasjonen kunngjorde i desember starten på Operation Prosperity Guardian, en marineoperasjon i Rødehavet og Adenbukta rettet mot houthiene i Jemen. Den sendte en armada på nesten 20 krigsskip til Midtøsten, ledet av to hangarskip-angrepsgrupper. Den nye marineoperasjonen skal omfatte de fleste av de store imperialistmaktene, deriblant Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania.

Dette er en de facto krig mot Iran for å eliminere landets militære allierte i hele Midtøsten, omringe det og provosere fram gjengjeldelsesaksjoner mot amerikanske styrker som kan anvendes til å berettige en fullskala krig mot Teheran.

Det amerikanske utenriksdepartementet omdirigerte i september i fjor bistand fra Egypt på $ 55 millioner til Taiwan og $ 30 millioner til Libanons væpnede styrker, og sa det er «kritisk» å støtte de libanesiske væpnede styrker som «påtok seg ansvar utenfor deres normale mandat på grunn av sikkerhetsutfordringer som stammer fra de sammensatte krisene landet står overfor.» Den amerikanske hæren er allerede involvert i å hjelpe gjenoppbyggingen av Libanons marinebase som ble skadet i den ødeleggende havneeksplosjonen i Beirut i august 2020.

For at ingen skal tvile på Washingtons intensjoner er det lærerikt å merke seg at landet bygger USAs nest største ambassade i det lille Libanon.

Beliggende rundt tretten kilometer fra sentrum av Beirut, og der det okkuperer et 17,5 hektar stort område ser det nye stedet ut som en by, med en rapportert kostnad på $ 1,2 milliarder, med en flyplass, underholdningsarenaer, konsulatbygninger og boligenheter. Ambassadens erklærte hensikt er å motvirke «motstandsaksen», som i likhet med «den globale krigen mot terror» er en eufemisme for amerikanske planer om å kontrollere regionen.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Krig er nå det foretrukne instrumentet for amerikansk utenrikspolitikk for å etablere sitt overherredømme over hele Midtøsten. Befolkningene i Midtøsten, inkludert israelske arbeidere, vil måtte betale den blodige prisen. Det å bekjempe denne trusselen betyr å trekke grunnleggende lærdommer fra fallitten av alle varianter av nasjonalisme og oppdelingen av regionen i rivaliserende nasjon-stater, for å få slutt på imperialistisk dominans og løfte arbeiderklassen og de undertrykte massene ut av fattigdom. Det krever foreningen av arbeiderklassen på tvers av nasjonale, etniske og religiøse skillelinjer, og at den inngår en allianse med arbeidere i imperialistsentrene basert på Trotskijs teori om permanent revolusjon, i en kamp for De forente sosialistiske stater av Midtøsten. En slik bevegelse vil drive ut de rovgriske imperialistmaktene og sette regionens fantastiske ressurser til tjeneste for arbeidere og fattige bønder. Dette er perspektivet som bare fremmes av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).