Havnebyen Viña del Mar og kommunene Quilpué, Limache og Villa Alemana i provinsen Valparaiso i Chile ble i løpet av to dager omsluttet av flammer, der fatale skogbranner innen torsdag hadde krevd minst 131 menneskers liv, med ytterligere hundrevis savnet. Denne verste brannkatastrofen i landets historie er en konsekvens først og fremst av ei kapitalistisk klimakrise som i økende grad truer befolkninger i alle hjørner av planeten.
Omfanget og skalaen av deres innvirkning på arbeiderklassens lokalsamfunn er samtidig et direkte resultat av tiår med sosiopatiske politiske orienteringer – i Chile begynt for et halvt århundre siden under general Augusto Pinochets brutale USA-støttede militærdiktatur – som stiller fruktene av samfunnets arbeidskraft, dens rikdom og dens ressurser til disposisjon for en tallmessig minimal og parasittisk selskaps- og finanselite.
Infernoet i Valparaiso, hjemstavn for over 1 million mennesker, er den dødeligste skogbrannen globalt siden de katastrofale krattskogbrannene i Australia i 2009, og den dødeligste katastrofen i Chile siden jordskjelvet i 2010.
Men, i likhet med Covid-19-pandemien, og enhver helse-, sosial-, økonomisk- og miljøkrise som gikk forut for den, rammer brannene uforholdsmessig hardt de fattige «barrios» og shantytowns, flere som mangler innlagt vann, kloakksystemer, elektrisitet, bredbånd, asfalterte veier og sågar brannhydranter, som i det minste ville gitt menneskene en liten sjanse til å redde liv.
Dødstallet på 131, rapportert onsdag, vil nesten helt sikkert stige, med mer enn 300 mennesker det ikke er gjort rede for. Ytterligere 40 000 av skogbrannens ofre sitter igjen med ingenting annet enn klærne på kroppen. Anslagsvis 12 000 hjem, familiebedrifter og lokale butikker, sammen med et stort antall kjøretøy, er redusert til ulmende aske. Mange av arbeiderklassens innbyggere i Valparaiso, ute av stand til å kjøre ned den kuperte topografien på grunn av de smale, dårlig konstruerte veiene, ble tvunget til å flykte til fots fra flammene.
Skogbrannsesongen er langt fra over. Chiles sentrale region og det sentrale sør, hovedsakelig regionale og rurale områder, var nøyaktig for et år siden også åsted for massive skogbranner, som da krevde to dusin personers liv og raserte mer enn 400 000 hektar skog, der den sørlige halvkula opplevde rekordhøye temperaturer og området ble rammet av vinder med kuling styrke, samtidig med ei tørke som hadde vart i ti år.
Rundt 9 000 kilometer nord, i California, hjemstavn til mer enn 22 millioner mennesker, ble flere fylker erklært katastrofeområder fordi et uforlignelig regnvær dumpet ned et halvt års vannmengde i løpet av ei uke, og forårsaket oversvømmelser og hundrevis av fatale gjørmeskred. Antall dødsofre steg sist tirsdag til ni.
Saken blir verre av det faktum at mindre enn 1 prosent av de 7,7 millioner husstandene vil bli gjort skadesløse på grunn av manglende forsikringer for flom, rapporterte Los Angeles Times 7. februar. I fem år på rad hadde delstaten kjempet mot noen av dens største skogbranner noen gang registrert, på grunn av alvorlig tørke og stadig stigende temperaturer, det vil si fram til 2023, da brått fenomenet «atmosfærisk elv» markerte dets tilstedeværelse.
Viktig ny forskning fra Australian National University avslørte i forrige måned at rekordvarme over hele verden i 2023 dypt hadde påvirket den globale vannsyklusen, og bidratt til alvorlige stormer, flommer, megatørke og krattskogbranner. Rapporten understreket at trenden mot tørrere og mer ekstreme betingelser var konsekvensen av vedvarende forbrenning av fossile brensler.
Forskerne fra ANU og Global Water Monitor Consortium baserte deres funn på data fra tusenvis av bakkestasjoner og satellitter som kretser rundt jorda som besørger sanntidsinformasjon om nedbør, lufttemperatur, luftfuktighet, jord- og grunnvannsbetingelser, vegetasjon, elvestrømmer, flommer og innsjøvolumer.
«Rekordbrytende hetebølger feide over hele kloden i 2023, og knuste tidligere rekorder, fra Canada til Brasil og fra Spania til Thailand,» forklarte professor Albert Van Dijk, hovedforfatter av studien som ble publisert i forrige måned. «Hendelsene i 2023 viser hvordan pågående klimaendringer truer vår planet og våre liv mer for hvert år som går.»
Ekstremt varme og tørre betingelser påførte verdens største skoger omfattende økologisk skade. Massive skogbranner herjet Canada i løpet av den nordlige halvkulas sommer, mens regnskogen og elvene i Amazonas på slutten av 2023 raskt gikk ned i ei alvorlig tørke.
Megabranner og forbrenning av fossilt brensel økte i sin tur temperaturen i havoverflata og i lufta, og økte styrken og nedbørintensiteten til monsuner, sykloner og andre stormsystemer.
Slike studier burde bli grunnlaget for å forutse og forberede for miljøkatastrofer som det foreløpige skrittet for å adressere årsaken til klimaendringer. Dette ville fordre involvering av betydelige ressurser og utviklingen av et massivt team for nødssituasjoner av en global skala, utstyrt med den nyeste teknologien og maskineriet, og vitenskapelig forankrede teknikker og informasjon for katastrofehåndtering.
Men engang å framsette et slikt forslag i den nåværende epoken av imperialistisk forfall, der rivaliserende kapitalistiske nasjon-stater streber etter å sløye offentlige utgifter for å tiltrekke seg internasjonalt mobil kapital, er en reaksjonær eksersis i selvbedrag.
Ikke én borgerlig regjering, enten den er påstått «venstre» eller høyre, våger å risikere konsekvensene av å hemme det innfødte borgerskapet eller deres imperialistherrers akkumulering av privat profitt – det bratte stupet i aksejverdier og sammenbruddet av valutaen ville ramme like hardt som enhver naturkatastrofe.
I stedet bøyer kapitalistregjeringer av alle sjatteringer seg ned til den laveste fellesnevneren: Til lov-og-orden demagogi eller enda verre, til å gjøre syndebukker av migranter, flyktninger, urbefolkninger og ungdommen, de mest sårbare delene av befolkningen, for de uendelige sosiale lidelsene kapitalismen produserer.
Den høyreorienterte greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis sa i august i fjor, midt under de ødeleggende skogbrannene som feide over Evros-regionen som grenser til Tyrkia, på en pressekonferanse: «Det er nesten sikkert at årsaken er menneskeskapt. Og det er nesten sikkert at det ble påtent på stier brukt av illegale migranter.» Han slapp løs ei heksejakt på asylsøkere.
Mitsotakis’ skitne bruk av flyktninger som syndebukker er dagens norm.
Det siste halvannet året i Chile, midt under stigende arbeidsledighet, høy inflasjon og rentehevinger, miljøkatastrofer, ei boligmangelkrise og den pågående Covid-19-pandemien, har kommunist-sosialist-koalisjonen Bred Front, Frente Amplio (FA), som regjerer, adoptert ultra høyres mantra og fastholder at regjeringens prioritet er å «bekjempe ungdomsforbrytelser, voldelig kriminalitet, narkotikasmugling og spredningen av skytevåpen». Regjeringen har, med hjelp fra høyresiden og selskapsmediene, profilert migranter og Mapuche-urbefolkningen som rotårsaken til alle problemene og satt inn militæret mot dem.
President Gabriel Boric gikk i forrige uke et skritt videre, ved å innkalle en diktaturlevning kjent som «Det nasjonale sikkerhetsrådet» for å lette bruken av de væpnede styrkene i politioperasjoner i arbeiderklassens nabolag, under påskudd av å beskytte «kritisk infrastruktur».
Så, som respons på Valparaiso-tragedien sist fredag, lovet Boric å bruke den fulle tyngden av statsapparatet, politiet, etterretningen og de væpnede styrker – nettopp institusjonene som har en historikk for i mer enn et århundre å begå fryktelige forbrytelser mot dem som kjemper for sosial likhet og demokratiske rettigheter – for å ta seg av ekte og innbilte brannstiftere, organisert kriminalitet og ungdomsforbrytere.
«Det er vanskelig å tro at det kan eksistere slike tragiske og elendige mennesker som er i stand til å forårsake så mye død og smerte. Men dersom disse menneskene eksisterer, vil vi lete etter dem og vi skal finne dem», sa Boric på en pressekonferanse der han kunngjorde at hans pseudo-venstre-regjering ville utrope en unntakstilstand, og sette de nasjonale forsvarsstyrkene til å ta ansvar for Valparaiso.
Dette ble fulgt opp av sjefen for det nasjonale forsvaret, kontreadmiral Daniel Muñoz, som mandag hevdet det fantes bevis for at brannene var planlagte. «I opprinnelsene er det, så vidt vi vet, indikasjoner på et atferdsmønster som indikerer at det var planlegging, noe som var orkestrert og organisert,» sa Muñoz.
Det er under disse uopphørlige provokasjonene at veksten av vigilantekrefter har oppstått, og, i prosessen avledet befolkningen, legitimt forarget over det totale fraværet av offisielle brannvarsler og den forsinkede og skarve regjeringsstøtten, som har utviklet seg til en febrilsk lynsjmobb mot «utenforstående». I en av mange lignende hendelser oppildnet av selskapsmedia ble to venezuelanske migranter nesten lynsjet av rasende innbyggere for angivelig å forsøke å starte en brann. De ble seinere løslatt av politiet på grunn av den fullstendige mangelen av bevis.
På mange måter overgår Boric og hans ‹venstre›-klikk hans opponent som presidentkandidat, José Antonio Kast, en rabiat xenofobisk demagog og fascistisk putschist som de syv siste årene har satt tonen for offisiell borgerlig politikk. Det er verdt å merke seg at Kast applauderte sammenkallingen av Det nasjonale sikkerhetsrådet, selv om hans ønske er en fullverdig gjenoppretting av militærstyret.
Hele styringsetablissementet og media har utnyttet brannene til å eskalere atmosfæren av paranoia om «organisert kriminalitet» og for å promotere nødvendigheten av ei sterk hånd. Åpent i dagen betinger de befolkningen til militarisering av samfunnet og en politistat, mens de bak kulissene forbereder for diktatur. Dette fenomenet er på gang internasjonalt.
Pseudo-venstres rolle har vært sentral. De satset på at massene skulle kjøpe deres løfte om å få slutt på Pinochets «nyliberale» fritt-marked-tryllemiddel, for desto bedre å undertrykke arbeiderklassens masseopprør som i 2019 eksploderte til overflata. De har bare lyktes i å ivareta Pinochets arv, som var en sentral faktor i brannene, og de baner nå vei for det ytre høyre.