Siden president Emmanuel Macron forrige måned utnevnte Gabriel Attal til å lede en ny fransk regjering har arbeiderklassen igjen begynt å tre inn i kamp. De nylige lærerstreikene og oppfordringene om transportstreiker er de første rystelsene som er forvarsler om et breiere utbrudd av klassekampen i Frankrike og internasjonalt. De utspiller seg midt i ei internasjonal bølge av masseprotester mot det israelske regimets genocid i Gaza, støttet av Macron og andre NATO-toppledere.

Arbeiderklassens sinne vokser med et oppsving av kapitalistutbytting som fører til en historisk kollaps i levestandarder. Europas kapitalistoligarki omdirigerer billioner av euro til bankredninger og økninger av militærutlegger samtidig med den eskalerende NATO-Russland-krigen i Ukraina. Mens Frankrikes milliardærer hvert år øker deres nettoformuer med hundrevis av milliarder, har siden 2021 prisene for matvarer økt med 20 prosent og for energi med 30 prosent, der lønningene har stagnert.

Denne framvoksende objektivt revolusjonære situasjonen reiser presserende spørsmål om perspektiv. Arbeidere møter ikke fagforeningskamper som kan føres innenfor et nasjonalt rammeverk, men en internasjonal politisk kamp mot kapitalismens stup ut i krig og fascistisk reaksjon. Det avgjørende spørsmålet er konstruksjonen av et internasjonalt revolusjonært lederskap som slåss for å få ned kapitalismen, for å bringe arbeiderklassen til makten og bygge sosialisme.

Frankrike besørger mange eksempler på at uten et slikt lederskap kan ikke engang den mest militante bevegelse få snudd angrepet på arbeiderklassen. Landet har sett nesten et tiår med eksplosive kamper: Mot Sosialistpartiets (PS) arbeidslov i 2016, «gul vest»-protestene i 2018 og 2019, mot Macrons ordre om tilbake-til-arbeid under Covid-19-pandemien. De største massestreikene i Frankrike siden 1936 og 1968 brøyt i fjor ut mot Macrons bruk av nødfullmakter for å innføre overveldende upopulære pensjonskutt uten en avstemming i parlamentet.

Men eksplosjonen nedenfra endret likevel ikke styringselitens reaksjonære kurs, som ikke responderte med å flytte seg til venstre, men til høyre. Dette er illustrert av Macrons installering av Attal, et trekk som er gjennomskuelig designet for å forfølge politiske orienteringer for krig og fascistisk reaksjon som praktisk talt ikke er til å skille fra Marine Le Pens nyfascistiske Nasjonal samling, Rassemblement national (RN).

Macrons parti stemte i desember for å godkjenne en antiimmigrasjonslov som avviser prinsippet om fødselsrettsborgerskap og truer ikke-statsborgeres tilgang til medisinsk behandling, et trekk Le Pen hyllet som en «ideologisk seier» for det ytre høyre. Attal lovet, så snart han var i embetet, angrep på arbeidsledighetsforsikringen og loven om minimumslønn. Han vil også ytterligere styrke Frankrikes massive politistyrker og forby muslimsk kledning og implementere «patriotisk» utdanning i offentlige skoler.

Og til slutt, mens britiske toppoffiserer forlanger at det britiske folket forbereder seg på masseverneplikt for å føre total krig mot Russland, planlegger Attal å implementere obligatorisk Universell samfunnstjeneste, Service national universel (SNU), for fransk ungdom, koordinert av den franske hæren.

Borgerskapets kommanderende stab kunngjør åpent at den nye regjeringen har som målsetting å plante nyfascisme i sentrum av det offentlige samfunnsliv. Attals utnevnelse, skrev Le Monde, «avslutter håpet om å marginalisere RN ... Tvert imot, det signaliserer en beslutning om å ‹utfordre› Le Pen, ikke basert på moralske prinsipper som har blitt uvirksomme, men på deres evne til å bringe en seriøs løsning for problemene hun peker på.»

Hvorfor hevder det franske borgerskapets hovedjournal, paper of record, at prinsipielle innvendinger mot fascismens arv er «uvirksomme?» Det er i siste instans tilknyttet imperialismens genocidale politiske orienteringer i dag. Nyfascismens historiske forsvar av Holocaust, utslettelseskrigen mot Sovjetunionen og fransk kollaborering med nazismen er esensielle for en styringklasse som støtter genocid i Gaza, stupet ut i en ny verdenskrig med Russland og fascistisk reaksjon hjemme.

Det er utbredt opposisjon mot Macron-Attal-regjeringen: Mindre enn en måned etter hans innsettelse har Attals oppslutning på meningsmålingene falt til 32 prosent. Men det er ingen vei framover for arbeiderklassens opposisjon innenfor rammeverket av valg-parlamentarisme. Valgalternativet styringsklassen, de store borgerlige media og det politiske etablissementet forbereder for makt er nyfascisten Le Pen, som utnytter sosiale klager og appellerer til antimuslimsk rasisme samtidig som å profittere på hele borgerskapets nyfascistiske orientering.

Et nytt revolusjonært lederskap må bygges i arbeiderklassen. Macrons fascistiske evolusjon avslører hvor bankerotte tendensene er som er basert på tradisjonene fra Folkefrontallianser med det liberale borgerskapet. Dette inkluderer ikke bare stalinistiske og sosialdemokratiske partier, men også middelklassens etterkommere av overløpere fra trotskismen som brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) for å orientere seg mot de stalinistiske eller sosialdemokratiske byråkratiene.

Det må bygges et revolusjonært lederskap basert på ICFIs forsvar av tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen og fra trotskisme. Dette kommer fram av en gjennomgang av rollen til fagforeningsbyråkratiet og dets politiske allierte i fjorårets pensjonskamp i Frankrike. Etter hvert som streiker og protester vokste over flere måneder, og spesielt etter at protester brøyt ut mot Macrons beslutning om å banke gjennom hans kutt uten engang fikenbladet av en avstemming i parlamentet, sank disse tendensene tilbake i frykt for hendelser.

Rundspørringer fant at to tredjedeler av det franske folket ønsket å blokkere økonomien og få ned Macron i en generalstreik, men lederne for de sosialdemokratiske og stalinistiske fagforeningene sa at protestene truet uakseptabel vold og måtte avsluttes. Da opprørspolitiet angrep streikende og ungdommen, arbeidet byråkratiene for å demobilisere opposisjonen og avsluttet til slutt alle streikene mot Macron. Dette tillot pensjonskuttene å passere til tross for motstand fra det overveldende flertallet av det franske folket.

Jean-Luc Mélenchon fra partiet Ukuelige Frankrike, La France unsoumise (LFI), fikk 8 millioner stemmer i presidentvalget i 2022. LFI appellerte imidlertid ikke til å mobilisere sine velgere for å forberede generalstreiken som var ønsket av folket. Som andre pseudo-venstre-grupper – det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), det morenoistiske Révolution permanente og det lambertistiske Uavhengige demokratiske arbeiderpartiet, Parti ouvrier indépendant démocratique (POID) – sa LFI at situasjonen ikke var revolusjonær. Dette miljøet begrenset seg til å appellere til Macron om å ta til fornuften, eller til å appellere til fagforeningene om å føre en folkelig, militant politikk.

Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av ICFI, var aleine om å slåss for å bygge en politisk bevegelse mot Macron. Partiet oppfordret arbeidere og ungdom til å vedta resolusjoner på deres arbeidsplasser og skoler som oppfordret til å få ned Macron, og forklarte at dette var et første nødvendig skritt i en kamp for arbeidernes makt og sosialisme. Macrons adoptering av nyfascistisk politikk og hans erklæringer om vennskap med sionistregimet midt under genocidet i Gaza bekrefter denne posisjonen.

Breie deler av den franske arbeiderklassen vet at Macrons styrer mot folket. Det er imidlertid fortsatt ei kløft som skiller den objektivt revolusjonære situasjonen fra de breie arbeidermassenes politiske bevissthet. Dette henger sammen med domineringen over arbeidernes kamper som utøves av nasjonale fagforeningsbyråkratier og pseudo-venstre-partier i den velstående middelklassen, som søker å avskjære arbeidernes kamper fra deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, og å knytte dem til kapitaliststaten.

Den kritiske oppgaven, i Frankrike og internasjonalt, forblir kampen for marxistisk revolusjonær bevissthet i arbeiderklassen. Den eneste veien videre er å gjennomsyre arbeiderklassen med bevissthet om nødvendigheten av internasjonal forening av dens kamper til en kamp om makt og for gjennomføringen av sosialistisk politikk. Dette krever bygging av PES i Frankrike og seksjoner av ICFI i land rundt om i verden.