Protester har brutt ut over hele Senegal etter at president Macky Sall 3. februar kunngjorde utsettelse på ubestemt tid av presidentvalget som var planlagt for 25. februar. Protestene fortsetter, med oppfordringer til demonstrasjoner i hovedstaden Dakar og andre større byer etter at Det konstitusjonelle rådet annullerte Salls valgdekret.
Sall refererte 3. februar konflikter mellom rettsvesenet og den lovgivende forsamlingen, så vel som forbudet mot nøkkelkandidaturer, for å erklære at Senegal «ikke har råd til ei ny krise». Regjeringen hadde forbudt mange kandidater, deriblant både Ousmane Sonko fra middelklassepartiet Afrikanske patrioter for Senegal for arbeid, etikk og brorskap (PASTEF) og Karim Wade fra Det sengalske demokratiske parti (PDS), sønnen til den forrige presidenten, Abdoulaye Wade.
Sall oppfordret til «en åpen nasjonal dialog for å skape betingelser for et fritt, transparent og inkluderende valg». Han foreslo å forbli ved makten til valg kunne avholdes tidligst i desember, i et utenom-konstitusjonelt grep etter makt.
Dette markerte første gang siden 1963, tre år etter Senegals formelle uavhengighet fra Frankrike, at presidentvalg ble utsatt. Gjennom hele denne epoken har det senegalesiske regimet fungert som et instrument for fransk, amerikansk og NATOs imperialistpolitikk i Vest-Afrika. Salls regime har vært sentrum for franske planer om å invadere Mali, Niger og andre Sahel-land som søkte allianser med Moskva etter at Frankrike trakk seg fra deres 2013 til 2022 krig i Mali.
Opposisjonspartiene nektet først å iverksette tiltak mot Salls maktgrep, og organiserte protester med bare noen få dusin mennesker og som raskt ble spredt av politiet. «Vi må finne nye strategier med ulike handlinger over hele landet,» sa en ikke-navngitt politiker nær PASTEF-PDS-koalisjonen 7. februar til Le Monde.
Fagforeningsbyråkrater sa de vurderte en generalstreik, men at de ikke kunne kalle for en. Cheikh Diop fra fagforbundet Nasjonalføderasjonen for Senegals arbeidere (CNTS), sa: «Kampen for å bevare en valgprosess som respekterer konstitusjonen er pålagt oss. Det å skape en maktbalanse utelukker ikke en generalstreik, men vi må ta oss tid til å gå til grunnplanet for å bli organisert.»
Masseprotester brøyt imidlertid ut 9. februar i Dakar og over hele landet etter at oppfordringer til protester spredte seg over sosialmedier. Sall-regimet, som organiserte ei bølge av arrestasjoner før protestene, lanserte et blodig tilslag der sikkerhetsstyrker skøyt og drepte minst to unge menn, i tillegg til at de skøyt mot dusinvis av journalister. Ikke desto mindre, protestene fortsatte, spesielt i Dakar, i Ziguinchor der Sonko og PASTEF har en valgbase, og i den nordlige byen Saint Louis hvor en student ble drept.
Bilder sirkulerte av demonstranter som svingte det russiske flagget, for å opponere mot Salls kollaborering med Paris mot Mali, Niger og andre Sahel-land, som søker allianser med Moskva.
Den franske regjeringen, som er beryktet for uopphørlig vold mot sosiale protester hjemme, meldte en uttalelse som effektivt sett støttet Salls begrunnelse for hans kuppforsøk. «Frankrike gjentar sin appell til myndighetene om å organisere presidentvalget så raskt som mulig,» sa det franske utenriksdepartementets talsmann Christophe Lemoine i et kommuniké. Lemoine ba også Sall om «en forholdsmessig bruk av makt» mot demonstranter som opponerer mot hans kuppforsøk.
Protestene har også skapt panikk blant Senegals offisielle borgerlige opposisjonspartier, som arbeider for å bygge opp under regimet. Den 11. februar utstedte de to tidligere senegalesiske presidentene Abdou Diouf og Abdoulaye Wade et åpent brev der de appellerte til Sall om «nasjonal dialog». De oppfordret det senegalske folket om å «sette en stopper for våre meningsforskjeller og politiske kriser». De oppfordret ungdommen til «umiddelbart å stoppe volden».
Sall har stengt ned mobile internettforbindelser i Senegal og forbudt en landsdekkende protest som ble kalt for tirsdag, som opposisjonspartiene deretter avbrøyt. Ikke desto mindre har protester fortsatt i Senegal, og også i den senegalesiske diasporaen internasjonalt.
WSWS-reportere intervjuet demonstranter under en marsj mot Salls kuppforsøk i Paris. Mustafa sa: «Vi kan ikke akseptere dette, så vi er her for å vise vårt sinne, for å vise til Macky Sall den store diktatoren at vi ikke er enige med ham. Sall hadde lovet oss en regjering der alle skulle føle seg bedre, hvor det skulle være rettferdighet og rettssystemet skulle være upartisk. Men vi ser at rettferdighet blir utøvd i hans interesser. Balanseregnskapet til Macky Sall er negativt, han har feilet, han leder Senegal og 80 mennesker har blitt drept i demonstrasjoner» mens han var president.
Han fortsatte: «Inntekter fra naturressursene blir aldri fordelt til befolkningen. Fra ethvert ståsted har Macky Sall feilet. Det er avskyelig, vi vil ikke ha ham lenger.»
«Sall satte franskmennene tilbake i posisjon» i regionen, la Mustafa til. «Men vi er i solidaritet med malierne som ble mobilisert» for å kreve slutt på Frankrikes krig i deres land.
Mendy kritiserte også Sall for å prøve å bli med i en franskstøttet allianse som truet med å angripe Mali, Niger og andre nærliggende Sahel-stater for å styrke franske imperialistinteresser i regionen.
Mendy sa: «Jeg ville bli overrasket om Senegal ble med i militæralliansen. Du ser allerede, i Mali vil de ikke ha franskmennene og er alliert med russerne. Denne debatten begynner å interessere mange mennesker i Senegal. Vi vil heller ha russerne som allierte enn franskmennene, som har vært i Senegal i så mange år siden uavhengigheten i 1960. Vi er selvfølgelig ikke imot at Frankrike er til stede i Afrika, men det må være rettferdig. Vi må kunne dra nytte av de ressursene vi har. Vi er ikke imot Frankrike, men vi er mot Frankrikes politikk.»
Mendy bemerket likheter med det pågående, NATO-støttede israelske angrepet mot palestinerne i Gaza: «Befolkningen i Gaza er ofre. Israelerne er tungt bevæpnet, palestinerne har bare steiner, så du ser at det er en totalt ulik kamp.»
Han forklarte: «Frankrike ønsker ikke at Senegals naturrikdom skal unnslippe deres kontroll. De har mistet Mali, Niger, Burkina Faso, andre land. Nå baserer de deres politikk på Senegal, og president Macky Sall er medskyldig i det. Som jeg ser det er det Macron som trekker i Macky Salls tråder.»
Kampen for demokratiske rettigheter og mot de rådende, groteske nivåene av sosial ulikhet kan bare gå fram med en revolusjonær kamp for å overføre makt til arbeiderklassen og implementere sosialistisk politikk. Denne kampen må føres på tvers av de kunstige nasjonale grensene som er trukket opp av imperialistmaktene i Afrika, og sammen med arbeidere i Frankrike og andre imperialistmakter. Dette krever en kamp for marxistisk internasjonalisme, det vil si, for trotskisme, mot borgerlige nasjonalistiske krefter som søker å underordne arbeiderne de lokale kapitalistelitene.
De bitre lærdommene må trekkes fra de revolusjonære opprørene i Egypt og Tunisia i 2011, så vel som mange andre nylige kamper over hele Afrika. De politiske partiene som lovet å bygge et blomstrende kapitalistisk demokrati viste seg ikke å ha noe annet perspektiv enn å føre massene bak lyset, og tjente som et dekke for å gjenopprette diktaturene arbeiderne nettopp hadde felt.
For tiden manøvrerer de politiske Sall- og Wade-dynastiene med PASTEF for å prøve å bringe protestene tilbake under det politiske etablissementets kontroll. Karim Wade kunngjorde 14. februar at PASTEF-leder Ousmane Sanko er «i forhandlinger med president Macky Sall for raskt å få hans frihet, og friheten til andre mennesker som er fengslet sammen med ham». Som et ekko av Sall sa Wade at dette ville tillate avholdelse av «valg den 15. desember med en demokratisk, åpen, transparent og inkluderende avstemming» for å velge den neste presidenten.
PASTEF framstiller seg selv som radikalt, men det er et pro-kapitalistisk parti som taler for sjikt av den velstående middelklassen, fiendtlig mot sosialisme og arbeidermakt. Det beskriver seg selv som et parti av «unge ledere av den senegalske offentlige administrasjonen, privat sektor, profesjonene, lærerkretser og forretningsmenn som for det meste aldri har vært aktive i politikk». Det promoterer «en pragmatisk doktrine, som ikke identifiserer seg med noen historisk kjent ideologi: sosialisme, kommunisme, liberalisme, etc.»
Den essensielle forutsetningen for å forsvare demokratiske rettigheter og stoppe spredningen av krig og diktatur, over hele Afrika og internasjonalt, er å bygge en revolusjonær marxistisk fortropp i arbeiderklassen, i opposisjon mot borgerlig nasjonalisme, som slåss for å bringe arbeiderklassen til makten og bygge sosialisme.