Larry Jameson, midlertidig president for University of Pennsylvania, fordømte 4. februar foreleseren Dwayne Booths karikaturer som «antisemittiske», for å ha protestert mot Israels genocid mot palestinerne. Booth snakket nylig med Landon Gourov fra World Socialist Web Site om angrepet på ytringsfriheten på campusene og betydningen av hans kunst. Booth er en kjent politisk karikaturtegner som publiserer under navnet «Mr. Fish», og underviser ved Penns Annenberg School of Communications.

Landon Gourov: Hvorfor følte University of Pennsylvania-president Larry Jameson det nødvendig å fordømme dine karikaturer?

Dwayne Booth: Det har opphav i en artikkel som Washington Free Beacon publiserte. Det er et nettsted som er beryktet for å kalle alle og enhver en antisemitt, inkludert Bernie Sanders og Obama. De reagerte på karikaturene jeg har laget som fordømmer israelske grusomheter i Gaza. Dette var karikaturer og illustrasjoner som ledsaget artikler skrevet av Chris Hedges de siste månedene, fra og med 7. oktober.

Jeg har kritisert Israel i flere tiår. Washington Free Beacon så dette som en anledning til å fortsette deres angrep. Det har vært mange angrep fra høyreorienterte nyhetsorganisasjoner, på college campuser og på universiteter med imperativet å luke ut «antisemittisme» i disse angivelig venstreorienterte, marxistiske bastionene.

Det har vært blod i vannet på Penn på grunn av utskyvingen av tidligere president Liz Magill, så vel som kontroversen rundt Roger Waters’ invitasjon til å delta på en litteraturkonferanse kalt Palestine Writes på campus. De kaller Waters en antisemitt for å ikle seg ei skinnjakke og gjøre noe han har gjort siden 1979. Dette er fra The Wall. Det er teater. Det er så hinsides uoppriktig og unøyaktig at det knapt fortjener å kommenteres. Bortsett fra nå, fordi det er konsekvenser.

LG: Det har vært ei rekke av disse «antisemittisme»-etterforskingene åpnet av Biden-administrasjonen. De bruker, tror jeg, Artikkel VI i [loven] Civil Rights Act av 1964, som forbyr diskriminering på grunnlag av religion, for å etterforske det de hevder å være antisemittiske angrep. Penns president bruker nå lignende metoder, eller en lignende bruk av ordet, mot deg og din kunst.

DB: Du vet hva [spionasjeloven] Espionage Act er? Den ble satt sammen i 1917 for å gjøre det i all hovedsak ulovlig, eller forrædersk, å produsere kommentarer som frarådet verving til USAs innsats i den første verdenskrig. Det var karikaturtegnere som ble angrepet under den loven. Et magasin kalt The Masses i New York ble stengt ned av regjeringen på grunn av arbeidet karikaturtegnere der gjorde. Historien viser nå at den første verdenskrig var uberettiget. Men spionasjeloven ble utformet på en så brei måte at den siden den gang har blitt brukt til å angripe folk som har avvikende stemmer, inkludert nyligst, alle varslerne vi verdsetter. Julian Assange, for eksempel. Snart skal vi finne ut om han kommer til å bli utlevert, over til USA.

LG: Det å bruke ordet «antisemitt» mot mennesker i dag tilsvarer mccarthyisme-fiaskoen der det ble framsatt anklager mot vesentlige figurer som kommunister. Beskyldningen om antisemittisme er en alvorlig anklage mot noen, som kan ødelegge en persons omdømme og karriere. Akkurat som på 1950-tallet, da en beskyldning om å være kommunist ville ødelegge karrieren til artistene og regissørene som ble beskyldt.

Siden denne uttalelsen fra president Jameson kom ut, og media fokuserer på ditt arbeid, hva har responsen vært fra dine medarbeidere og dine elever?

DB: Elevene mine elsker det, fordi før tingen eksploderte slik den har gjort, var det dette det vi snakket om i klassen. Elevene mine ser på dette som en fantastisk anledning til å se det virkelige liv speile det vi har snakket om i klassen. Det skjer i sanntid. Jeg har ikke mistet noen elever.

Åpenbart, media blir drevet av folk som kaller meg en antisemitt. De har en bestemt agenda. Den første delen av denne episoden ble ledet av folk som fremmer det narrativet, uten å ha noen anelse om hvem jeg er, hvilket arbeid jeg gjør. Mye av rapporteringen sa de aktuelle bildene alle ble gjort på min personlige nettside, som er en unøyaktig gjengivelse. Dette er ting som blir publisert og kontrollert av faktiske nyhetsnettsteder, som ScheerPost. Robert Scheer er jøde, og mistet mer enn halvparten av hans familie under Holocaust. Han ville erkjenne hva antisemittisme er. Mange av mine lesere er også av jødisk herkomst.

Og da karikaturene mine ble publisert – som jeg sa i begynnelsen, de var oppe i flere måneder og trakk mange kommentarer på ScheerPost, og også på Chris Hedges Report, som er der arbeidene mine også vises – var det ingen som nevnte noe om antisemittisme. Tegningene handlet alle om debatten om hva som foregår i Gaza for Israels hender. Det er viktig å erkjenne at disse tingene levde ei god stund inntil de ble litt rødt kjøtt for folk som ønsket å bruke hundefløyta for de lateste tenkerne i samfunnet.

Jeg har undervist i ti år på Annenberg, og jeg underviste også ved Barnard College, med studenter fra både Barnard og Columbia. Jeg har hatt rundt 1 000 studenter som har gått gjennom kursene mine og kommet i nærkontakt med meg. Det har ikke vært en eneste klage på det jeg gjør. Det er ganske populære forelesninger, og vi har en veldig rigorøs tid der vi diskuterer alt dette i historien om ytringsfrihet og provoserende satire. Det er en voksensamtale i klasserommet. Men når den flyttes inn i riket til folk som ser en politisk anledning, da blir den til noe til og med utenfor meg. Jeg tar egentlig ikke engang dette som et personlig angrep, fordi det ikke er det. A, det er tull, og B, jeg ser andre mennesker som blir offer for tilsvarende angrep.

Når det gjelder ditt poeng om «Red Scare», er det tilsvarende. Tiden vinner fram, og du ser på den situasjonen nå og du sier til deg selv: «Wow, det var ekstremt urettferdig. Folks liv ble ødelagt helt uten grunn.» Det er bare synd at folk må vente til at støvet legger seg før de spør: «Hvordan lot jeg det skje? Hvordan deltok jeg i det?»

LG: Du tok opp Liz Magill og hvordan hun ble tvunget til å fratre. Jeg dro nylig sammen med en annen WSWS-korrespondent til campus på University of Pennsylvania. Det var elever som ikke hadde peiling på hva som foregikk. Mange av fakultetet jeg snakket med var veldig nølende til å snakke om anliggendene som var involvert. Ville du si at det har vært en atmosfære av trusler på campus siden McGill ble tvunget til å trekke seg?

DB: Hvis du ser på den midlertidige presidentens uttalelse, igjen, han kjenner meg ikke. Han kjenner absolutt ikke til satire, bevist av det faktum at han sa: «Dette er ikke en tid for satire, for å snakke om hva som skjer i Gaza med Israel.» Satire fungerer best når den gjør nettopp det. Ellers er det parodi og burlesk, og den trekker ikke blod og starter den typen samtaler som må startes. Når det er sagt, jeg tar det ikke personlig. Etter min mening er Jameson en politiker, så han må være tvetydig den ene veien, og smiske en annen vei.

Jeg kan ikke snakke på vegne av andre fakulteter, men fakultetet jeg kjenner og assosierer med på Annenberg mener studiestedet er ment å være et sted for å teste teorier, for å snakke åpent om ting, for å engasjere seg rett ut om det man kan betrakte som uheldige ideer, politisk eller kulturelt sett. De mener du bør kunne delta i slike samtaler uten å bli refset for noe du ikke er. Folk vil ha en tendens til ikke å si noe og prøve å holde hodet nede, fordi det er kuler som flyr i lufta.

Nå, til ditt spørsmål: Er det trusler? Ja, det føles veldig utrygt. Jeg har snakket med folk fra ACLU som har brakt fram den «røde trussel»-tiden og mccarthyismen, og de har sagt at det aldri har vært så ille som det er akkurat nå i USA, hva angår slike anliggender. Det som kan gjøres med det er å skyve tilbake, som er det jeg har gjort, i den grad jeg kan gjøre det.

Dette er ikke første gang dette har skjedd meg. Jeg fikk drapstrusler da jeg var kritisk til at Bush-administrasjonen gikk inn i Irak. Jeg fikk til og med drapstrusler da jeg fortsatte, etter at Obama ble president, med å kritisere Obama og snakket om hans droneprogram, for eksempel, og hemmelige tilbakeføringer [‹renditions›] og alt det motbydelige som han fortsatte å forevige. Forskjellen var at jeg den gangen ikke var tilknyttet en institusjon som jeg nå er. Så det å være tilknyttet Annenberg – et samfunn som har en historikk for å beskytte mennesker med unike forsøk på å fremme samtaler på mange forskjellige områder – det at jeg er tilknyttet denne institusjonen, den eneste smerten jeg har nå er at det er mennesker i denne institusjonen som blir angrepet og beskyldt for å huse en farlig person som meg. Jeg har empati for disse menneskene, og jeg setter pris på deres støtte, og de støtter meg.

Den andre siden av det er at jeg har vært i denne kampen hele mitt liv, og jeg setter faktisk pris på den, og jeg vil virkelig ha den kampen. Jeg burde også fortelle deg at jeg nå har svart på hver eneste e-post siden dette kom opp. Jeg har fått noen drapstrusler. Men jeg har ikke fått så mange hatefulle e-poster. Jeg har stort sett fått støttebrev. Ralph Nader skrev til meg i går kveld, faktisk.

LG: Ett bilde som har blitt trukket fram av media er tegningen din kalt «Antisemitten», som viser tre menn i forretningsdresser som drikker glass med blod merket «Gaza», stående foran et kombinert amerikansk og israelsk flagg, som ser på ei hvit due mens de sier til hverandre: «Hvem inviterte den lusete antisemitten?» Hva var inspirasjonen til det bildet?

DB: Svaret viser seg kanskje ikke å være så interessant. Jeg elsker New Yorker-karikaturene som har å gjøre med, for eksempel, et cocktailparty og elitefolk som snakker om ting. Det er på en måte en farse, som jeg setter pris på. Så da jeg tenkte på hele denne situasjonen med maktspillere, hva er deres mening? Hvordan drar de nytte av angrepet som pågår i Gaza? Selvfølgelig bryter du det ned til de mest grunnleggende spillerne. Du har USA som sender penger og våpen til Israel for å begå disse forbrytelsene. Så det er de to nyttehaverne. Så la meg sette dem på en fest. La oss gjøre det bare om disse to. Jeg satte begge flaggene bak dem, som et hybridflagg. De er tilknyttet hverandre.

Kommentaren viser til det faktum at alle som krever våpenhvile eller krever fred framfor en fortsettelse av massevold blir ropt ned. Karikaturen handler om meg på den måten også. Enhver som forsøker å blokkere denne etniske rensingen, genocidet, uansett hvilket begrep du vil bruke for det, blir kalt en antisemitt. Hva er den mest grunnleggende formen for det? Ei fredsdue. Så fredsdua kommer inn i rommet deres der de er så bekymringsløse og metter deres begjær etter fortsatt makt ved å drikke blodet til de mest uskyldige menneskene i konflikten, som er Gaza-beboerne. Det er deres eliksir som nærer deres moment framover.

Blod har lenge vært brukt ikke bare i visuelle kommentarer, men også i skriftspråk. Om du vil vise noen som er bekymringsløs med hensyn til smerten og lidelsen de forårsaker, får du dem til å drikke blodet til menneskene de ikke bryr seg en dritt om. Så hele tilknytningen til «blod injurie»-tropen slo aldri engang inn i mine tanker. Du kan ikke bruke det til å si at jeg er en antisemitt og at jeg ønsker å fremme den tropen. Spesielt den, da jeg publiserte den tegningen på ScheerPost og også på Instagram, da var det ingen som nevnte antisemittisme.

Noen mennesker som blir trigget ser ut til å tro at fordi David-stjerna brukes i et bilde som kritiserer Israel, det er et bevis på at bildet er antisemittisk, gitt historien for å bruke dette symbolet, spesielt på 1930- og 1940-tallets Tyskland. Som jeg sier, hør, jeg forstår det, men dere må se litt dypere, og dere må også se på strategien til den israelske regjeringen. Noen som ønsker å rette kritikk mot staten Israel, noen som bruker bilder, vil komme til å anvende David-stjerna, i en slags stenografi, fordi den står på det israelske flagget. Jeg skal utfordre dere rett tilbake og si, bevis for meg at noen av disse kommentarene ikke utelukkende handler om staten Israel. Det er ingen kommentar om jødedommen. Det er ingen kommentarer om jøder.

Og igjen, vi kan også snakke om det med hensyn til alle de andre bildene, det der jeg bruker Holocaust-overlevende som holder opp plakater om støtte for menneskene som lider i Gaza, som var en illustrasjon som ledsaget en artikkel av Hedges. Du kan si at min bruk av disse visuelle metaforene er for sterk, at de ikke gir gjenklang med deg som leser. Det betyr at du ikke er den tiltenkte målgruppa, fordi det er mange mennesker som absolutt elsker dette arbeidet jeg gjør fordi de setter pris på hvor fryktløst ekstremt jeg prøver å gå med kommentarene mine.

LG: Du sa en gang at du tror mange mennesker ikke forstår hvordan de skal tolke politiske karikaturer i disse dager. Vil du si at de som kommer med disse beskyldningene om «blod injurie» kommer fra et sted av uvitenhet, og prøver å pushe en agenda?

DB: Jeg tror det er en blanding. Det er viktig å gjøre en avklaring, fordi du sier noen ganger «media gjør dette» og «media gjør hint». Husk, alt dette stammet fra en veldig spesifikk type media som, igjen, er en ekstremt høyreorientert kilde.

La meg bare henge meg på det du sa om analfabetisme når det gjelder å vite hvordan man leser bilder inn i kommentarer. Folk er opplært til å samhandle med bilder basert på reklame mye mer enn noe annet. Nå har sosiale medier koblet seg til annonseringsmetoden, som betyr det er bilder som er der for å få en umiddelbar reaksjon. Folk pleide faktisk å vite at de måtte bruke litt mer tid på det, og prøve å tenke: «Hva betyr dette egentlig?»

For eksempel, på 1980-tallet, om du så den berømte David Levine-illustrasjonen av Henry Kissinger, «Screwing the World», ville du ikke automatisk sagt: «Å herregud, jeg vet ikke hva som skjer her, men dette er en voldtektsscene, og ingen burde se dette.» Når, faktisk, det tegningen prøver å kommunisere er at Kissingers arv er så brutal og så motbydelig som nettopp det. Det er en metafor for noe som er dypere og mørkere og fortjener vår oppmerksomhet.

Folk er ikke vant til å gjøre det i det hele tatt, og det er derfor jeg sa tidligere at jeg gjør alt jeg kan for å respondere på disse tingene på en måte som tillater og tvinger fram en annen type samtale, som er, vil jeg si, artikkelen du skrev i WSWS, som jeg setter stor pris på. Det å prøve å skru ned den emosjonelle varmen ved å navngi det vi kan si er de sannferdige komponentene inne i historien.

Dette er alle veldig seriøse ting å snakke om. La oss ikke avvike for langt fra det denne kommentaren tar for seg, et genocid som skjer i sanntid rett foran oss, og det er noe vi ikke har luksusen av tid til å fundere på i ettertid. Jeg kjenner folk som kjenner folk som er der borte. Jeg har familiemedlemmer som har slektninger der borte. Alt dette er så mørkt. Dersom det faktisk kan adresseres på en måte som vil minimere tapet av liv, da trekker jeg meg ikke tilbake fra det.

LG: Disse beskyldningene mot deg er virkelig latterlige med tanke på hendelsene som foregår i Gaza. Det er millioner av mennesker som er fordrevet. De har ikke tilgang til reint vann eller mat eller elektrisitet.

DB: Med mindre vi adresserer denne situasjonen som ei humanitær krise tror jeg ikke det er noe håp. Noen mennesker er så ivrige etter å falle inn på rekke med prinsippene til teamet de liker å være del av at det ødelegger kritisk tenkning og gir dem ikke anledningen til å se smerten som virkelig finner sted der borte.

Du har på dette tidspunktet folk som spiser gress, mennesker som dør av sult, i massivt antall i Gaza. Vær oppmerksom på det. Se på antallet drepte kvinner og barn. Sivile dør, uskyldige sivile i titusenvis. Det er det som bør lede samtalen. Ikke at jeg er en antisemitt for å si: «Dette er hvordan jeg i mitt hode ser for meg forbrytelsene. Og det er dette jeg latterliggjør i jakta på fred og opphør av helvete på jord, bokstavelig talt.»

LG: Før Magill ble tvunget ut i november var det ei studentgruppe kalt Chavurah på Penn som prøvde å vise en antisionistisk film kalt Israelisme. Filmen fikk veldig god mottakelse fra både jødiske og muslimske studenter her. Men gruppa og dens leder ble truet med disiplinærtiltak for å ha vist filmen. Så ble Magill beskyldt for antisemittisme for ikke å ha gjort nok for å prøve å få brakt opposisjonen til taushet. Nå blir du målrettet av presidenten som erstattet Magill. Du ser her på Penn denne sammenhengen mellom USA som støtter denne krigen i utlandet, og deres behov for å få stoppet opposisjonen hjemme.

DB: Folkene på toppen på Penn blir drevet, vil jeg si, av pengeanliggender. De er livredde for hva tilsynsrådet, the trustees, mener. Det er lettere å unngå samtaler enn å ha dem, spesielt når det kommer til vanskelige anliggender. Så holdningen er: «Hvorfor må du røre i gryta her på campus? Kan vi ikke ha en slik offentlig framvisning av bekymring og et dypt nivå av debatt om alvorlige problemstillinger? For vet du hva? Akkurat som i all reklame, vi har kunder vi ikke ønsker å oppildne. Så la oss bare ha offentlige debatter som appellerer til de svakeste lysene og med de menneskene det er minst sannsynlig vil skape problemer.»

LG: I hans uttalelse mot deg sa den midlertidige presidenten at det var «ting som ikke burde sies», eller at noen steiner burde forbli uberørt, noe i den retningen. Hva betyr det egentlig? Tror du dette er et angrep ikke bare på din rett til å protestere, men på rettighetene til alle studenter og fakulteter?

DB: Absolutt. Det er derfor jeg sier at dette ikke handler om meg. Faktisk påpekte artikkelen dere gjorde, akkurat det. Dere gjorde det riktig nok i en langt breiere diskusjon. For det som er interessant for meg med hele denne prosessen er at menneskene som synes minst trygge som studenter og fakulteter hører til på de mest pengesterke universitetene i landet. Dette er Ivy League. Dette er campuser der ytringsfriheten er i størst fare.

Da alt dette startet, da studentene begynte å komme sammen og forsøke å kommunisere, samles rundt deres sorg og frykt for en fortsettelse av volden i Gaza, leide disse høyreorienterte gruppene varebiler som kjørte rundt på Ivy League-campusene for å intimidere dem. Jeg har sett den på University of Pennsylvania. Den som var her hadde Roger Waters på skjermen, og sa hvordan kan Liz Magill støtte en antisemitt? Og den som kjørte rundt på Columbia hadde bilder av studenter på siden, studenter som hadde blitt sett på demonstrasjoner der de snakket om nødvendigheten av en våpenhvile. Og siden av varebilen ville ha bildet av studenten, og der sto det: «Columbias nye antisemitt nummer én.» Så det begynte å gjøre studenter livredde for å gå på disse arrangementene for å støtte fred.

Nå, hvis du skrev det ned og prøvde å selge det til noen, ville de sagt: «Hvilket dystopisk samfunn snakker vi om her?» Det påvirker folks liv på en måte som er uutholdelig urettferdig.

LG: Tror du at bruken av denne antisemittisme-svertingen er ment å forvirre den folkelige bevisstheten? Hva tror du er veien framover?

DB: Beskyldningen om antisemittisme mot dem som er kritiske til staten Israel har alltid vært uttalt, spesielt her i USA. Jeg kan snakke om det av direkte erfaring: Tidligere i min karriere da jeg prøvde å publisere en Israel-kritisk karikatur. Jeg jobbet for Los Angeles Times og ei rekke newspapers of record. De ville ikke publisere den fordi de ikke ønsket å bli beskyldt for antisemittisme.

For rundt fem år siden begynte jeg å legge merke til i mitt klasserom at den yngre generasjonen er modigere hva angår å ta opp dette emnet. Vi kunne snakke om problemer relatert Israel som du ville snakke om hvilken som helst annen stat. Det har tatt fart i den forstand at folk føler seg friere når de snakker om dette anliggendet og trosser den late sammenblandingen av motstand mot Israel med antisemittisme. Dette forsterker angrepene fra de menneskene som har mest å vinne på å få lagt lokk på den offentlige diskursen. De ser at tidevannet snur og de er redde og de er harme for det.

Hva meg angår, jeg har måttet gå over på Zoom for en klasse fordi det var potensielle farer for mine elever. Vi må komme til det punktet der vi kan ha meningsfulle og ærlige utvekslinger med hverandre. Jeg forventer ikke at den midlertidige presidenten eller UPenn-administrasjonen vil ha en samtale med meg, hvilket er synd, men det er veien videre. Veien videre går gjennom diskurs.

LG: Takk.