Verdenspremieren på dokumentaren No Other Land fant sted lørdag 17. februar på Berlin International Film Festival (Berlinalen) til vedvarende applaus fra publikum og rop om «Fritt Palestina». Filmen, laget av det palestinsk-israelske kollektivet Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor, beretter om den brutale utvisningen av palestinske landsbyboere fra Masafer Yatta, en bosetting med 19 landsbyer sør for Hebron på Vestbredden.

Adra, en ung palestinsk jusstudent som vokste opp og bor i området, og Abraham, en israelsk journalist fra Tel Aviv, formidler de opprivende hendelsene intimt og i sanntid. De filmer alt de opplever, utveksler materiale med hverandre, prøver å spre det via sosiale medier og får oppmerksomhet i internasjonale medier. De er tvunget til å beskytte seg mot de aggressive handlingene til den israelske hæren og de fascistiske settlermilitsene som er alliert med den. Venner og slektninger hjelper gjentatte ganger med å skjule dem og deres opptak.

Enhver som motsetter seg utkastelsene blir nådeløst angrepet. Adras fetter er en av dem. Han overlever først, men er lammet. Han ligger på en madrass på bakken i ei hule, voktet dag og natt av hans desperate mor. Hans skjebne utløser betydelige protester fra hans venner og landsbyboerne. De forlanger medisinsk hjelp, men det er ingen plass på en helsetjenesteinstitusjon, og familiens hus og senger er ødelagt. Til slutt dør han, som filmen avslører på slutten.

Etter utkastelsen av de palestinske innbyggerne kommer bulldoserne og river alt folk trenger for å leve – deres hus, møbler, lamper, alt elektrisk utstyr, skur for sauer og høns, strømforsyningen, veier. Sjokkerende opptak viser en bulldoser som ødelegger et moderne, velholdt bad, etterfulgt av to eller tre israelske soldater som kutter vannrøret med ei sag.

Flyktningene finner tilflukt i nærliggende huler, som dateres tilbake til antikken, med de få eiendelene og teppene de klarte å berge. Uten vann og elektrisitet prøver de å klare seg under de mest primitive betingelser, og samler ved til oppvarming og matlaging.

Til slutt ødelegger de israelske okkupantene også skolen som landsbyboerne selv bygde etter at skolebussene deres gjentatte ganger ble angrepet og stoppet på vei til den neste landsbyen.

Venner av Adra demonstrerer for en fredelig sameksistens mellom palestinere og jøder: «Fra begge sider av muren», synger de. De viser til den høye betongmuren som det israelske regimet bygde på Vestbredden mellom settlerområdene og de palestinske landsbyene, og som de ikke har lov til å kalle en «mur», men bare et «sikkerhetsgjerde».

Abraham er tillatt å bevege seg fritt som israeler og kjøre hans bil gjennom denne militære grensa, men palestinerne kan bare gjøre det med spesielle tillatelser. Den ene gruppa har gule bilskilt, den andre grønne. Abraham er ikke den eneste israeleren som gjentatte ganger søker kontakt med palestinerne, som Adra seinere forklarer i et intervju. Men å dra til området som journalist med kamera er forbudt, og Abraham blir fordømt som en forræder av de israelske myndighetene.

Abraham og Adra ønsker å ryste verden med deres film – i Israel så vel som i Tyskland, USA og de andre vestlige landene som støtter Netanyahu-regjeringen med våpen og penger. Abraham bruker hans kontakter på sosiale medier. «Jeg hadde bare rundt 170 klikk i dag,» forteller han skuffet til hans venn. Adra oppmuntrer ham: «Utvisningene har skjedd i flere tiår, og du forventer endringer i løpet av en dag.»

Seinere spør Abraham hans venn: «Vil du ikke dra herfra?» Han kan ha muligheter andre steder med hans juridiske studier. Adra rister på hodet og forklarer at han har mistet håpet om jussen. Dersom han vil jobbe i Israel, som palestiner, kan han uansett bare få jobb på en byggeplass. Han vil ikke reise bort, han må hjelpe folket sitt. Dersom de gir fra seg deres land er de fortapt.

«Og hva vil du gjøre? Bygge et nytt hus, stifte familie?» spør Abraham videre. Adra er skeptisk og kommenterer: «Faktisk, bare litt stabilitet, til og med demokrati, for i det hele tatt å kunne leve.»

Adra og Abrahams idé om at de ved å distribuere materialet på Internett kunne utøve press på USA og andre vestlige regjeringer som kunne kalle Israel til orden, viser seg å være en illusjon. Deres håp om hjelp fra internasjonale medier er også knust, selv om noen rapporter kommer på fjernsyn, og et medieteam blir kjørt gjennom landsbyen.

En dag kommer Tony Blair, tidligere Labour Party-leder og britisk statsminister på besøk til det berørte området og skolen, under stor mediehype. Den korte filmkommentaren: Besøket hans varer i hele syv (!) minutter. Og skolen og den tilhørende landsbyen er skånet fra hærens angrep bare i tre dager – hvorpå de fortsetter. Tungt bevæpnet personell tar barna ut av klasserommene midt i timen, skriker til dem for å få dem ut på gata og ødelegger bygningen.

På slutten, sommeren 2023 – kort før begynnelsen av Gaza-krigen – er også Adras familiehjem ødelagt. Siden 7. oktober har de høyreradikale settlermilitsene, med støtte fra hæren, intensivert deres tilslag mot de gjenværende palestinske innbyggerne.

I No Other Land opplever vi en veritabel kamp av væpnede gjenger som banker opp palestinske innbyggere, inkludert mange kvinner og barn, og overdøver ropene deres om «Vi er mennesker, vi har også rettigheter, vi vil ikke ha noe annet land» med rop som «Dette er vårt land.» Hærens soldater står ved siden av og blir med i de grove brølene til de høyreekstreme kjeltringene.

Filmen avsluttes den 23. oktober 2023, da genocidet i Gaza allerede har krevd tusenvis av sivile ofre. Avslutningsvis informerer filmen oss om bekjentgjøringen av den israelske regjeringens hemmelige evakueringsordre fra 2022, «Demolition Order 1455», med kodenavnet «Ilan» etter navnet på den ansvarlige kommandanten. Det er en lisens for hæren til å utvise folk med makt og ødelegge alles levebrød for å skape en treningsplass for soldater fra Israel Defense Forces (IDF).

Et faktaark fra FNs kontor for koordinering av humanitære anliggender (OCHA), datert 6. juni 2022, bekrefter at israelsk ledelse for politikk og hæren spesifikt har forberedt denne operasjonen.

Deler av Masafer Yatta-området var allerede på begynnelsen av 1980-tallet erklært som et militært begrenset område, «Ildgivingssone 91», men angrepene på befolkningen etter det ble ansett å være illegale, som førte til internasjonale protester fra FN-representanter og domstoler i Israel selv. Den israelske høyesterett (HCJ) erklærte imidlertid 4. mai 2022 tvangsutkastelser og riving av hjemmene lovlige, for å skape en treningsplass for militæret.

Et år seinere startet den israelske hæren, trent og brutalisert i aksjon mot innbyggerne i Masafer Yatta, deres bakkeinvasjon av Gaza og slapp løs det pågående genocidet mot den palestinske befolkningen.

I et intervju i Berlinale Talk av radio eins, anklager Adra og Abraham den tyske regjeringen for å støtte dette genocidet. Når RBB-reporter Knut Elstermann tar opp det «grusomme angrepet fra Hamas» den 7. oktober, som etterlater «lite håp» om en fredelig løsning, svarer Abraham, som selv mistet venner den 7. oktober, at håpet om fred har avtatt ytterligere, spesielt i løpet av de 135 dagene siden da. Israels bombekrig har nå drept mer enn 13 000 barn i Gaza, ødelagt 70 prosent av hjemmene, gjort nesten to millioner mennesker til flyktninger. «Og jeg vet at Tyskland støtter denne krigen fullt ut,» understreker Abraham, «selv etter 135 dager ... etter denne totale ødeleggelsen!»

Når Elstermann protesterer og påpeker at den tyske regjeringen har «skaffet penger til sivilbefolkningen fra første stund og utenriksministeren svært ofte har bedt om respekt for menneskerettighetene», avbryter Abraham ham rasende. Dette betyr bare «å mate folk først og deretter bombardere dem». Som israelsk journalist har han snakket med over et dusin kontakter i de israelske sikkerhetsstyrkene som er godt informert om målene for bombingen i Gaza.

Denne krigen «er den mest brutale krigen i moderne menneskelig historie,» sier han, «og totalt umoralsk». Det er på høy tid å håndheve en våpenhvile, «men Tyskland gjør det ikke!»

No Other Land er en modig og skånselsløs tiltale av den tyske, amerikanske og andre vestlige regjeringer, hvis støtte til israelske forbrytelser uttrykker et avgrunnsdypt og fatalt moralsk forfall.

Samtidig fortjener filmkollektivet stor honnør for ikke å begrense seg til den filmatiske dokumentasjonen av de forferdelige voldshandlingene. De lar lokalbefolkningen komme til orde – de palestinske arbeiderne, bøndene, deres familier og også israelere, hvis avsky for Netanyahu-regjeringens og hærens forbrytelser øker. Som Abraham sier, føler han seg «ansvarlig, vi betaler skattene som stabiliserer dette apartheidsystemet. Vi er allierte med palestinerne, men de er under militær lov, kan ikke bevege seg fritt, i motsetning til meg.» De ønsker å slåss for en «visjon om full likhet og rettferdighet» for palestinere og israelere.

Filmen fortjener et bredt publikum blant arbeidere og unge mennesker, som også står overfor ødeleggelsen av deres levebrød, økende sosial ulikhet og krig i andre land.