USAs tidligere president Donald Trump har så godt som sikret seg Det republikanske partiets nominasjon, etter hans seire i «Super Tuesday»-primærvalgene og da Nikki Haley onsdag morgen trakk seg fra løpet.
Resultatet av de republikanske primærvalgene legger for dagen den svimlende krisa i hele det amerikanske politiske systemet. Det er litt over tre år siden kuppforsøket den 6. januar 2021. Daværende president Trump mobiliserte en fascistisk mobb som stormet US Capitol-bygningen i et forsøk på å stoppe sertifiseringen av valget for Biden, som hadde vunnet folkets stemmer og avstemmingen i valgdelegatkollegiet, begge med betydelig margin.
Etter hvert som valget strider fram anvender Trump stadig mer åpenlyst voldelig retorikk rettet mot hans politiske motstandere, samtidig som han uttaler at han har til hensikt å operere som en «diktator» på Dag én av hans gjenkomst i embetet. Ikke bare er han den absolutt dominerende figuren i et av de to store kapitalistpartiene i USA, han har mottatt millioner av stemmer og har på nåværende tidspunkt et betydelig forsprang på Biden på meningsmålingene.
Kapitalistmediene og pressen innordnet med Det demokratiske partiet er fullstendig i villrede hva angår å gi noen sammenhengende forklaring på hvordan dette har skjedd. Tallrike kommentarer snakker om en økonomi som har «skutt avgårde som en rakett i mer enn et år», med Washington Post’s ord, og uttrykker forvirring over at dette ikke har vært til nytte for Biden.
Det breie hatet for Biden og demokratene er faktisk ikke et mysterium. I løpet av de tre årene siden kuppforsøket har demokratene ikke bare vært ute av stand til å anlegge en sak mot Trump, men også til å vedta politiske tiltak som hever levestandardene eller utvider de demokratiske rettighetene til det arbeidende folket som utgjør det store flertallet av befolkningen.
I hans State of the Union-tale i kveld, torsdag, er Biden forventet å framheve de tre siste årenes «økonomiske suksesser». Det store flertallet av befolkningen konfronterer imidlertid økende sosial nød, forårsaket av stigende inflasjon og stillestående eller fallende lønninger. Husholdningenes gjeld har økt til $ 17,5 billioner, inkludert ei rekordhøy kredittkortgjeld på $ 1,13 billioner. Sosial ulikhet har nådd rekordnivåer, der USAs milliardærers kollektive formue i fjor nådde $ 5,2 billioner.
Den sentrale prioriteringen for Biden-administrasjonen siden han kom til makten har vært eskaleringen av USA-NATO-krigen med Russland over Ukraina og den hensynsløse forfølgelsen av amerikansk globalt hegemoni. For å forfølge denne politikken for global krig har han bestrebet seg for å gjenopplive Det republikanske partiet og dekke over betydningen av 6. januar-kuppet. De begrensede etterforskingene av 6. januar-kuppet, som gikk fram i rykk og napp, var basert på å skjerme og dekke over Trumps medsammensvorne i Det republikanske partiet og militær-etterretningsapparatet.
Biden begynte hans presidentskap for tre år siden med en oppfordring om to-parti-enhet, og insisterte på behovet for et «sterkt» republikansk parti, framfor alt for å føre imperialistkrig i utlandet. Demokratene ville godvillig overlatt Det hvite hus til republikanerne, og sågar til Trump selv, om de kunne sikre en forpliktelse for Ukraina.
Til og med media har blitt tvunget til å erkjenne de politiske konsekvensene av Bidens fulle støtte til det israelske angrepet på Gaza, som har fordømt ham for alltid som en tilhenger av genocid.
Hva angår Bidens sporadiske proklamasjoner om å være det siste håpet for «demokratiet» mot Trump, er dette fiksjon. For to uker siden appellerte han direkte til Trump om å «bli med meg» for å støtte lovgivningen som ville godkjenne historiens mest repressive tilslag mot migranter ved grensa mellom USA og Mexico. Biden-administrasjonen opprettholder aktivt forfølgelsen av Julian Assange, og søker hans utlevering fra Storbritannia for å møte anklager i henhold til spionasjeloven for å ha avslørt amerikansk imperialismes forbrytelser. Hele det politiske etablissementet har dessuten ført en ondsinnet kampanje mot masseopposisjonen til Israels genocid.
Det demokratiske partiet har for lengst forkastet enhver tilknytning til sosial reform og derfor enhver evne til å appellere til breiere deler av arbeiderklassen. Det er et parti for CIA og Wall Street. Dets politiske plattform er sentrert om å bygge en valgkrets blant deler av den øvre middelklassen basert på «identitets»-anliggender, der hvite arbeidere presenteres som legemliggjørelsen av rasisme og «privilegium».
Alt dette utnyttes av Trump og republikanerne. Mens Trump selv er en fascist, er det ikke en fascistmassebevegelse i Amerika. De millioner av mennesker som stemmer på ham, inkludert betydelige deler av arbeiderklassen, gjør det ikke fordi de ønsker et diktatur. Trump tjener heller på det faktum at den nominelle opposisjonen mot ham er gjennomgående høyreorientert og reaksjonær, berettiget foraktet og hatet. Som enhver høyreorientert demagog utnytter han forvirring og harme som ikke finner noe progressivt utløp.
Den ekstreme krisa i det amerikanske demokratiet kom ikke ut av det blå, eller ut av hodet til Donald Trump. Den kan spores over det siste kvarte århundre fra riksrettstiltalen av Bill Clinton til tyveriet av valget i 2000 og «krigen mot terror», først under Bush og deretter Obama.
Gjennom hele denne perioden har sosial ulikhet vokst til historisk enestående nivåer, mens endeløs krig har blitt forvandlet til en eskalerende global konflikt som reiser risikoen for nukleær utslettelse. Dette er betingelsene som driver styringselitene til diktatur.
Gjenvalget av Trump ville være en direkte trussel for arbeiderklassen, i USA og internasjonalt. Den enstemmige høyesterettskjennelsen for å sikre Trumps plass på stemmeseddelen avslører løgna om at demokratiske rettigheter kan forsvares og faren for fascisme avverges ved å stole på kapitaliststatens partier og institusjoner. Og jo lenger motstanden mot det ytre høyre forblir bundet til det politiske liket av Det demokratiske partiet, jo større vil faren for fascistdiktatur bli.
Det avgjørende spørsmålet er arbeiderklassens dreining til revolusjonær sosialistisk politikk. Socialist Equality Party intervenerer i presidentvalget, med kandidatene Joseph Kishore for president og Jerry White for visepresident, for å fremme og slåss for å besørge et sosialistisk alternativ for arbeiderklassen.
I kunngjøringen av SEP-valgkampen forklarte partiets nasjonalformann, David North, at formålet er «å heve arbeiderklassens politiske bevissthet, å utvikle dens forståelse av at ingen løsning kan bli funnet på noen av problemene arbeidere står overfor annet enn gjennom å få slutt på kapitalistsystemet og dets erstatning med sosialisme, og at denne store historiske oppgaven bare kan oppnås ved å adoptere en global strategi rettet mot mobiliseringen av makten til den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen i en enhetlig kamp mot det kapitalistiske verdenssystemet.»
Utviklingen av denne forståelsen er ikke automatisk. Det krever en iherdig og besluttsom kamp for å bryte gjennom løgnene og propagandaen til de kapitalistiske partiene. Samtidig korresponderer imidlertid sosialisme med arbeiderklassens objektive interesser, en massiv internasjonal sosial kraft, det store flertallet av befolkningen, hvis interesser ikke kommer til uttrykk i det sklerotiske og bankerotte amerikanske politiske systemet.
Bevæpnet med et sosialistisk program og lederskap er det arbeiderklassen som vil vise seg i stand til å stoppe den eskalerende verdenskrigen, motsette seg styringsklassens nedstigning til fascisme og diktatur, få slutt på kapitalistisk utbytting, restrukturere sosialt og økonomisk liv og gjenoppta marsjen for menneskelig framgang – på grunnlag av likhet og sosialisme.