Etter hvert som Cubas økonomiske krise forverres har den cubanske regjeringen begynt implementeringen av et massivt spareprogram, som den kaller et «makroøkonomisk stabiliseringsprogram», ved først å kutte ned subsidiene for bensin. Innstrammingsprogrammet, som i stor grad vil reversere det lille som gjenstår av reformene assosierte med Den cubanske revolusjonen, er dypt upopulært blant cubanere, og truer å antenne ei krutt-tønne av oppbygd sosial misnøye.
Fra 1. mars ble prisene på bensinstasjonene femdoblet, der den vanligste drivstoffkvaliteten, 94 oktan, steg fra 30 cubanske pesos per liter til 156 pesos per liter. Dette bringer kostnadene for en 40-liters tank med bensin til 6 240 pesos (rundt $ 23 til svartebørsvalutakurser), eller omtrent 1,5 ganger den månedlige statslønna på 4 209 pesos.
Kuttet i bensinsubsidier, ett i ei pakke av alvorlige innstramminger, ble først kunngjort i desember av den cubanske statsministeren Manuel Marrero under en sesjon i Nasjonalforsamlingen. Opprinnelig planlagt å tre i kraft den 1. februar, ble det utsatt i én måned, der viseminister for økonomi og planlegging Mildrey Granadillo de la Torre hevdet det skyldtes en «cybersikkerhets»-hendelse.
Et publisert sammendrag av et møte i Ministerrådet 29. januar indikerte imidlertid bekymring for at det måtte gjøres mer for politisk å forberede innstrammingstiltakene og unngå en sosial eksplosjon, gitt allerede eksisterende mangel av mat og andre basisvarer, jevnlige strømavbrudd og kollapsen av vanninfrastrukturen.
Cubas president Miguel Díaz-Canel ble sitert for å si: «Vi kan finne oss selv ... med arbeidergrupper, med partikjernen, som ikke vil forstå, og vi må forklare det godt for dem.» En artikkel i Granma siterte Díaz-Canel som å innrømme: «Jeg vet at i offentlighetens oppfatning er det mye bekymring med tiltakene,» selv om han klandret opposisjonen for en «svertekampanje mot tiltakene, på vegne av fienden, for å skape forvirring og motløshet, spesielt på sosialmedia.»
Et tegn på tilbakeslaget mot regjeringen var kunngjøringen den 15. januar om at Det cubanske kommunistpartiets Andre nasjonalkonferanse, planlagt for det første kvartal i 2024, ville bli utsatt for å konsentrere på «landets presserende nødvendigheter og prioriteringer».
Díaz-Canel insisterte at tiltakene «ikke er ei nyliberal pakke (pacquetazo)», ordet brukt for å beskrive «Omnibus-loven» til den reaksjonære argentinske presidenten Javier Milei, og argumenterte for at planene ikke kunne sammenlignes på grunn av den cubanske regjeringens forslag om å øke lønninger til arbeidere i helse- og utdanningsvesenet. I virkeligheten introduserer lønnsøkningene et system med individuelle insentiver helt i tråd med «nyliberale» modeller, med helsepersonell som tilbys økt lønn for nattskift, antall tjenesteår, eksponering og kompleksitet, og for «maksimal innsats». Utdanningsarbeidere vil bli tilbudt lønnsinsentiver for ansiennitet og undervisningsbelastninger.
I et forsøk på å sette et nytt ansikt på de upopulære tiltakene sparket Díaz-Canel økonomiminister Alejandro Gil den 2. februar, og erstattet ham med Joaquín Alonso, presidenten for sentralbanken. Elba Rosa Pérez, vitenskaps-, teknologi- og miljøminister, og Manuel Santiago Sobrino, matindustriministeren, ble også erstattet. Gil hadde hatt stillingen siden 2018 og spilte en ledende rolle i å gjennomføre en sjokkterapiplan i 2021, som devaluerte pesoen og hevet prisene, som førte til inflasjon som det året offisielt var over 70 prosent.
Den offisielle inflasjonsraten i 2023 var 30 prosent. I tillegg anslår regjeringen at økonomien falt med fra 1 til 2 prosent i 2023, der den opprinnelig hadde spådd 3 prosent vekst. Budsjettunderskuddet vokste til 15 prosent av BNP, og regjeringen innrømmet at den overforbrukte sitt budsjett med 44 prosent.
Kollapsen av Cubas sukkerindustri har redusert dens eksportinntekter, med den nylige innhøstingen nært forrige års produksjon på 350 000 tonn, ned fra 1,5 millioner i 2019, og bare en brøkdel av de 8 millioner tonn som ble produsert i 1989.
Cubas avhengighet av de kraftig reduserte inntektene fra turisme for hoveddelen av landets fremmedvaluta har ført til omfattende mangler og lange køer for basisvarer, ettersom landet importerer rundt 80 prosent av hva det forbruker.
Turismen til øya har falt drastisk siden begynnelsen av Covid-19-pandemien, der det i 2023 ikke engang ble registert 2 millioner besøkende, langt under de 3,5 millioner som regjeringen hadde forventet, og færre enn de 4 til 5 millioner som besøkte øya per år før 2020. Dagens prognose fra regjeringen er på 3 millioner i 2024.
Det er ganske sannsynlig at de alvorlige økonomiske betingelsene i seg selv deprimerer nivået av turismeaktivitet, ettersom potensielle besøkende revurderer å reise til ei øy hvor det råder mangler. Bortsett fra hyppige timelange strømavbrudd, har det vært vedvarende mangel på brød i flere provinser, og for første gang i sin historie sendte Cuba en formell forespørsel til FNs Verdens matprogram om assistanse, og forespurte om melkepulver for barn. Nesten tre fjerdedeler av offentlig belysning blir slått av i topptimene for å spare energi.
Cubas økonomiske kollaps har blitt eksemplifisert av de mer enn en halv million cubanere som har flyktet til USA siden 2021, rundt 5 prosent av landets befolkning og den største emigrasjonen av mennesker fra øya siden 1959.
Ifølge Marrero er det planlagt en ytterligere valutadevaluering. For øyeblikket er den offisielle valutakursen for individer 120 pesos per amerikanske dollar, selv om uoffisielle rater for tiden er over 314 pesos til dollaren.
Andre tiltak foreslått av statsministeren som del av pakka inkluderer en kostnadsøkning på 25 prosent for elektrisitet for de 6 prosent private toppforbrukerne. Ikke-målte vanntjenestepriser vil tredobles og gassflasker, som mange boliger bruker for matlaging, vil se prisøkninger på 25 prosent. Engrosdrivstoffprisene er satt til å dobles og godstransporten vil øke med 40 til 60 prosent, mens kostnadene for offentlig transport også vil stige. Det vil sannsynligvis også bli permitteringer i statsselskaper etter hvert som myndighetene «gjennomgår de statlige strukturene og lønnslistene». Nye private virksomheter blir også fratatt deres ettårige skattefritak.
Et av de mer betydningsfulle av de varslede tiltakene er slutten på universelt subsidierte basisvarer. Regjeringen planlegger nå å erstatte dette med et system med behovsprøving, som Marrero beskrev som «subsidiering av mennesker og ikke produkter» og «en mer rettferdig og effektiv ordning». Arbeids- og sosialdepartementet vil gjennomføre en masseklassifisering av individer i henhold til deres grad av «sårbarhet».
Varer tilgjengelige gjennom Cubas libreta matrasjoneringssystem har blitt stadig mer skarve gjennom årene, med flere og flere varer som bare er tilgjengelig til markedspriser eller til og med i butikker der bare amerikanske dollar aksepteres. Ikke desto mindre var alle cubanere nominelt i stand til å tilegne seg noe grunnleggende gjennom deres libreta, som underbygde en viss sosial samhørighet og fungerte som et symbol på den angivelige likheten vunnet gjennom Den cubanske revolusjonen. Elimineringen av de universelle subsidiene vil uten tvil bidra til ytterligere vekst av ulikhet og mer åpen klassekamp.
Kollapsen av den cubanske økonomien og regjeringens gjennomføring av innstrammingstiltak er helt i tråd med handlingene foretatt av andre borgerlige regjeringer over hele Latin-Amerika og rundt om i verden.
Dette bekrefter riktigheten av Den internsjonale komitéen av Den fjerde internasjonales analyse av Den cubanske revolusjonen, som avviste påstandene fra pabloistisk revisjonisme om at maktovertakelsen av Fidel Castros småborgerlige geriljabevegelse i 1959 representerte en sosialistisk revolusjon og hadde etablert en arbeiderstat. De sosiale tiltakene som ble vedtatt av det cubanske regimet for seks tiår siden representerte snarere bare en av de mer radikale variantene av borgerlig nasjonalisme som preget regimene som kom til makten i de tidligere kolonilandene under etterkrigstiden.
Den pågående krisa og eskaleringen av angrep på arbeiderklassen understreker nødvendigheten av å bygge en seksjon av ICFI på Cuba.