Kunngjøringene om de store bilselskapenes investeringer av milliarder av dollar i Brasil de siste månedene har vist at «Rosa bølge»-regjeringen til president Luiz Inácio Lula da Silva fra Arbeiderpartiet, Partido dos Trabalhadores (PT), og partiets fagforeningsapparat er erkjent som pålitelige forsvarere av den regionale styringsklassens og internasjonal kapitals interesser.

Stellantis-sjefen Carlos Tavares feiret 6. mars den offisielle kunngjøringen av selskapets investeringer på $ 6 milliarder i Brasil sammen med Lula i Brasilia.

Emanuele Capellano, Stellantis’ operasjonssjef for Latin-Amerika, benyttet anledningen til også å kunngjøre selskapets første betydelige investering i Argentina under «sjokkterapi»-regjeringen til den fascistiske presidenten Javier Milei.

Capellano erklærte: «I dag feirer vi en viktig dag for Stellantis i Brasil, men det betyr ikke at vi ikke har planer for Argentina, hvor vi er markedsledere og har to viktige fabrikker.»

Stellantis-kunngjøringene ble gjort tre måneder etter at den argentinske presidenten kunngjorde og presset på for ei megapakke med kutt i subsidier for sosiale programmer, pro-selskap-omvelting av hundrevis av reguleringer, begrensning av arbeideres rett til å streike og slutten på priskontroller i møte med en fortsatt økning i prisene på grunnleggende forbruksvarer.

Under valgene fordømte Milei gjentatte ganger all motstand mot ham selv som «kommunisters» oppfatning. I regjering erklærte Milei i slutten av januar at Colombias «Rosa bølge»-president Gustavo Petro var en «morderisk kommunist». Den argentinske presidenten har respondert på de massive protestene siden han ble valgt med å forskanse seg på hans trusler om voldelig undertrykkelse og med utplassering av opprørspoliti.

Selv om noen av tiltakene har blitt forsinket av den lovgivende forsamlingen vil Milei ha de kommende månedene og årene til å utdype det breie angrepet på alle den argentinske arbeiderklassens sosiale vinninger.

Til tross for forskjellene mellom de politiske typene representert av Lula og Milei er begge forpliktet til å forsvare den kapitalistiske samfunnsordenen i Latin-Amerika.

Lula har i løpet av det siste året sverget å foreta massive kutt i sosiale områder, enda sterkere enn under hans to foregående presidentperioder, samtidig som tusenvis av arbeidsplasser har blitt kuttet og arbeiderklassens levestandarder har blitt redusert ved hjelp av et fagforeningsapparat som blir stadig mer integrert inn i regjeringen. I bilindustrien har reduksjonen av den totale arbeidsstyrken vært enda større.

Slike tiltak blir av internasjonal kapital og det brasilianske borgerskapet ansett som å love massive profitter. Dette gjenspeiles i stigningen av indeksen for forretningstillit (ICE), fra Getúlio Vargas Foundations Brazilian Institute of Economics, basert på 49 segmenter av den brasilianske økonomien. Selv om ICE-indeksen i februar falt med 0,7 poeng, hadde den de foregående ni månedene akkumulert en økning på 4,5 poeng.

Bilprodusentenes investeringer i Brasil og Argentina blir kombinert med kjøp av eierandeler i gruveprosjekter for litium, kobber og andre sentrale mineraler. I Brasil har Tyskland-baserte Volkswagen vært i en tvist med Kina-baserte BYD om kjøpet av gruveselskapet Sigma Lithium i Jequitinhonha-dalen i delstaten Minas Gerais. Området har en estimert forekomst av litiummalm på titalls millioner tonn. I Argentina inngikk Stellantis i oktober en avtale verdt US$ 90 millioner med Argentina Lithium & Energy Group (ALE), der bilprodusenten vil kjøpe opptil 15 000 tonn litium årlig de syv neste årene.

Disse handelsavtalene og investeringene er del av de stadig hardere konfliktene om markeder, råvarer og geopolitiske fordeler mellom imperialistmaktene, og målretter umiddelbart deres økonomiske konkurrenter, mest avgjørende, Kina.

Samtidig med den raske utviklingen av en ny global imperialistkrig blir appellene for en ny «multipolar orden» fra figurer som Lula og andre representanter for «Den rosa bølga» i tiltakende grad avslørt som tomme. Ideen at USA-NATO-imperialismen kan bli presset til fredelig å akseptere utfordringen av deres regionale interesser i Latin-Amerika, eller til og med at Kinas fortsatte investeringer kan garantere en vedvarende kapitalistisk utvikling i regionen, er fullstendig i strid med virkeligheten.

I konteksten av den globale kapitalismens skjerpende krise kan det latinamerikanske borgerskapets klasseinteresser bare forfølges gjennom brutale politistatstiltak og, i siste instans, å imøtekomme imperialismens industrielle og økonomiske behov for å føre en tredje verdenskrig.

Alle Lulas handlinger iverksatt siden hans eget valg var faktisk ikke imot, men i retning av å forberede for en politistat i Brasil. Lula har respondert på bevisene som bekrefter generalenes deltakelse, sammen med tidligere president Jair Bolsonaro, i planleggingen, forberedelsen og gjennomføringen av 8. januar-kuppforsøket, med utvidelsen av investeringer i de væpnede styrker.

Mer nylig avlyste han notorisk en begivenhet planlagt for 60-årsmarkeringen av militærkuppet i Brasil 31. mars 1964, som var støttet av CIA, for å blidgjøre de væpnede styrkene. Denne harmoniske relasjonen som dyrkes av PT kan bare fremmes ved å tråkke over arbeidernes og ungdommens rygg.

Enhver mobilisering av den latinamerikanske arbeiderklassen som truer selskapenes profitter vil bli møtt med brutal vold, enten det er fra de fascistiske eller de såkalt «venstreorienterte» fraksjonene av borgerskapet. Det faktum at de transnasjonale selskapene anser Mileis og Lulas politikk som bare alternative metoder for å sikre deres egne interesser, viser at det ikke finnes noe reelt alternativ for den latinamerikanske arbeiderklassen innenfor det etablerte politiske kapitalistsystemet.