En prominent artikkel i mandagens Financial Times (FT) rapporterte at USA og Japan «planlegger den største oppgraderingen av landenes sikkerhetsallianse siden de undertegnet en gjensidig forsvarsavtale i 1960». Styrkingen av pakten som forberedelse for en USA-ledet krig mot Kina skal ifølge FT kunngjøres når USAs president Joe Biden 10. april er vertskap i Det hvite hus for Japans statsminister Fumio Kishida.
Artikkelen, som er basert på flere kilder, forklarte at endringene vil bane vei «for å restrukturere den amerikanske militærkommandoen i Japan for å styrke operativ planlegging og øvelser mellom nasjonene». Det japanske militæret er for øyeblikket tvunget til å kommunisere med den amerikanske Indo-Stillehavskommandoen med base på Hawaii, 6 200 km unna, i en tidssone 19 timer etter Tokyo.
Japan er vertskap for den største amerikanske kontingenten av noe land i verden utenfor USA selv. Rundt 55 000 amerikansk militærpersonell på tvers av alle greiner – Army, Marines, Navy og Air Force – er plassert på permanente baser over hele landet. Den største konsentrasjonen av baser er på Okinawa der den amerikanske militærokkupasjonen fortsatte til øya først i 1972 ble formelt returnert til Japan.
Japan er sentralt i Pentagons krigsplanlegging, der USA det siste tiåret har intensivert sin aggressive konfrontasjon med Kina. Samtidig har Japans høyreorienterte regjeringer etter den andre verdenskrig grepet til anledningen for å undergrave restriksjonene pålagt landets militære – kjent som selvforsvarsstyrkene – til raskt å utvide deres væpnede styrker.
Kishida-regjeringen kunngjorde i desember en dobling av militærutleggene, og for første gang anskaffer den åpent offensive våpen, inkludert anskaffelser av kryssermissiler som Lockheed Martins Tomahawk og Joint Air-to-Surface Standoff Missile (JASSM). Den planlegger også å produsere egne avanserte jagerfly i samarbeid med Storbritannia og Italia, i tillegg til F-35-jagerfly som kjøpes fra USA.
Den japanske regjeringen har stilt på rekke mot Kina, ikke bare på grunn av deres egne territorielle tvister med Beijing i Øst-Kinahavet, men spesielt med USA for å provosere Beijing over Taiwans status. Som Washington har Tokyo forsøkt å undergrave Ett Kina-politikken, som anerkjenner Taiwan som del av Kina, ved å styrke de politiske båndene med Taipei.
Den pensjonerte generalløytnant Koichiro Bansho erklærte i desember at dersom det skulle bryte ut en militær konflikt med Kina over Taiwan, ville Japan spille den sentrale rollen i å kanalisere våpen til øya på en måte lik Polen i USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Han tok også til orde for å tillate det amerikanske militæret å stasjonere atomvåpen i Japan – åpent å avstå fra politikken om ingen-atomvåpen vedtatt etter USAs slipp av atombomber over Hiroshima og Nagasaki i 1945.
Washington og Tokyo har allerede tatt vesentlige skritt i retning forberedelser for krig mot Kina, og har overvunnet langvarig fiendtlighet mellom Japan og Sør-Korea ved å inngå en avtale om sanntidsdeling av etterretning. Japan og USA kunngjorde i januar 2023 en betydelig styrking av deres militærallianse med omformingen av et marineregiment til en kystenhet – dvs. en beskrevet som mer dødelig, smidigere, mer kapabel og fokusert på øykrigføring i øst- og sør-Kina-havet.
Planene avslørt av FT for amerikanske styrkers kommandant i Japans (USFJ) større operative kommando og kontroll, understreker det faktum at Pentagon forbereder seg på krig med Kina i den umiddelbart neste perioden, ikke mange år ned løypa. Konflikt mellom stormakter med avanserte våpen, deriblant atomvåpen, krever åpenbart den aller nærmeste sanntidskoordineringen. Som et supplement til et tettere samarbeid med USA setter det japanske militæret neste år også opp en «Joint Operations Command» for å forbedre koordineringen mellom greinene av deres egne selvforsvarsstyrker (SDF).
FT refererer kommentarene fra admiral Philip Davidson, tidligere kommandant for Indo-Stillehavet, som gjør det klart at endringene har blitt forberedt over lengre tid. Han erklærte, etter å ha lovpriset Japans remilitarisering som «den mest positive sikkerhetsutviklingen i Øst-Asia i dette århundret»: «Erkjennelsen at våre to nasjoners forsvarsstrategier har konvergert, gjør forbedringer i vår daglige kommando og kontroll til det neste logiske skrittet.»
Ryoichi Oriki, tidligere sjef for Japans SDF-fellesstab, fortalte FT at det var upraktisk å måtte koordinere med Indo-Stillehavskommandoen på Hawaii i stedet for USFJ-kommandanten, hans daglige motstykke. Tokyo sier det er en presserende nødvendighet å plassere en mer senior amerikansk offiser i Japan der landet tar på seg en større regional forsvarsrolle.
«Det sender et sterkt strategisk signal til Kina og Nord-Korea, og det er meningsfullt fra et synspunkt om avskrekking å si at USA styrker kommandostrukturen i Japan,» forklarte Oriki til FT.
Endringene i den felles militærpakten, som formelt skal kunngjøres neste måned vil nesten helt sikkert framprovosere folkelig motstand. Sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan fra 1960, som tillot USA å etablere permanente militærbaser i Japan, provoserte fram massive demonstrasjoner, kjent som Anpo-protester eller kamp.
Da regjeringen til statsminister Nobusuke Kishi i juni 1960 forberedte for å ratifisere traktaten gjennom det japanske parlamentet, omringet hundretusener av demonstranter bygningen praktisk talt daglig. Masseprotester fant også sted rundt den amerikanske ambassaden og statsministerens offisielle residens. Tre éndags, landsdekkende generalstreiker som involverte millioner av arbeidere fant også sted, støttet av stengingen av titusenvis av bedrifter i sympati. USAs president Eisenhowers planlagte reise til Japan ble kansellert, og Kishi trakk seg etter traktatens ratifisering.
Protestene reflekterte det utbredte antikrigssentimentet, spesielt blant arbeidere og ungdommen, etter slutten av krigstidens militaristiske regime, som Kishi hadde vært del av, som brutalt undertrykte enhver opposisjon. Det fant også i 2015 sted store protester i opposisjon til lovgivning fra regjeringen til statsminister Shinzo Abe, Kishis barnebarn og beundrer, for å «omtolke» konstitusjonen for å tillate «kollektivt selvforsvar» – dvs. Japans deltakelse i amerikanske angrepskriger.
Amerikansk imperialisme, allerede involvert i en krig mot Russland i Ukraina, og der den støtter Israels genocidale angrep på Gaza, akselererer sin krigspådriver mot Kina, som Washington anser som den største trusselen mot dets globale hegemoni. Reformeringen av sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan er en sentral komponent i amerikansk imperialismes militaristiske planer i Indo-Stillehavet.