Kollapsen av brua Francis Scott Key Bridge i Baltimore er en begivenhet som har sjokkert verdens offentlighet. Containerskipet MV Dali mistet i løpet av få sekunder strømmen og drev inn i et brukar eller en støttekolonne, som førte til at en av de største bruene i en stor amerikansk by krasjet ned i Patapsco-elva.
Når dette skrives antas seks vedlikeholdsarbeidere som var på brua på det gjeldende tidspunktet omkommet, etter at søk- og redningsarbeid tirsdag kveld ble avblåst. Alle var immigrantarbeidere fra Mellom-Amerika. Den enorme utstrømmingen av sorg og sympati for arbeiderne og deres familier står i skarp kontrast til den ondskapsfulle antiimmigrantatmosfæren som stadig piskes opp i offisielle politiske kretser.
Katastrofen er den typen hendelse som avslører en dypere sosial realitet. Kollisjonen mellom containerskipet og brua har også avdekket kollisjonen mellom privat profitt og et moderne samfunns behov, som har de tekniske og økonomiske ressursene til rådighet for å forhindre slike katastrofer.
Den enorme veksten i verdenshandelen det siste halve århundret har ført til framveksten av en enhetlig verdensøkonomi, som har muliggjort enorme produktivitetsøkninger gjennom den internasjonale koordineringen av produksjon. En av de sentrale ryggradene i denne økonomien er shipping, gjort billigere enn noen gang før gjennom tekniske framskritt som automatisering, containerfrakt og byggingen av de største skipene i historien. Dali selv, av relativt beskjeden størrelse etter moderne standarder, «bare» på 95 000 bruttotonn, var på vei til Colombo, Sri Lanka, på den andre siden av planeten.
Transportminister Pete Buttigieg erklærte i kommentarer til pressen at «ei bru som denne, ferdigstilt på slutten av 1970-tallet, ble rett og slett ikke laget for å tåle et direkte treff på et kritisk brukar av et fartøy [av denne størrelsen], av en størrelsesorden større enn lasteskip som var i tjeneste i regionen på det tidspunktet brua først ble bygget.»
Dette er sant, men det reiser bare spørsmålet hvorfor brua, som har sett utallige skip på størrelse med Dali passere hver eneste dag, ikke ble oppgradert for å håndtere denne faren. Bruer rundt om i verden senker rutinemessig brukarene ned i neddykkede øyer eller bruker «delfiner» og andre barrierer for å begrense eller avlede slike sammenstøt. Etter en lignende kollisjon som i 1980 ødela brua Skyway Bridge i Tampa, Florida, og den gangen drepte 35 mennesker, bygde ingeniører brua opp igjen med slike mottiltak på plass.
Problemet er ikke mangel på teknisk evne, men at ressursene som trengs for å tygge sikkerheten til denne globale infrastrukturen i stedet brukes for å forsvare og berike finansoligarkiet som kontrollerer dem. Ifølge et 2021-estimat fra American Society of Civil Engineers (ASCE) står Amerika overfor et etterslep på $ 125 milliarder i nødvendige brureparasjoner. Nesten halvparten av USAs bruer er mer enn 50-år-gamle, og mer enn 7 prosent er i forfall.
Men så seint som denne lørdagen signerte president Biden en lovproposisjon for utlegg på $ 1,2 billioner, hvorav to tredjedeler, eller $ 825 milliarder, er viet militæret. Ingen utgifter er spart når det kommer til amerikansk imperialismes kriminelle forehavender, som har drept millioner rundt om i verden, inkludert titusener i Gaza og hundretusener i Ukraina. Og hver gang Wall Street går tom for penger er regjeringen der med billioner av dollar nesten over natta.
Som alltid spilte hensynsløse kostnadskutt og til og med direkte selskapskriminalitet en umiddelbar rolle i kollisjonen. Dalis plutselige tap av elkraft reiser alvorlige spørsmål om skipets tilstand, som allerede var involvert i en kollisjon i 2016, og nylig ble siktet for anliggender med framdriften.
Maersk, det globale rederiet som kontraherte skipet, ble også nylig siktet av arbeidsdepartementet for en illegal politikk med siktemål å få varslere til tie, ifølge pro-demokrat-nyhetsnettstedet The Lever. Dette kommer samtidig den massive og pågående skandalen ved Boeing over produksjons- og designfeil som har ført til flere katastrofer som involverte flytypen 737-MAX. Det uforklarte «selvmordet» til Boeing-varsleren John Barnett tidligere denne måneden er en indikasjon på den totale hensynsløsheten som styringsklassen er villig til å forsvare sine interesser med.
Fordi så mye av dens rikdom sløses vekk av selskapsoligarkiet er katastrofer som den som fant sted i Baltimore en daglig realitet i «det rikeste landet på jorda». I den en ene etter den andre, fra orkanen Katrina i 2005, til BP-oljeutslippet i 2010, vannkrisa i Flint som startet i 2014, avsporingen i East Palestine i 2023 og den pågående skandalen ved Boeing, har selskapers profittbegjær og forsømmelse av infrastruktur ført til katastrofe. Hver gang er det arbeiderklassen som har blitt tvunget til å bære kostnadene, mens regjeringen går for å beskytte selskapsforbryterne fra ethvert ansvar.
Det mest forferdelige uttrykket for dette er den pågående koronaviruspandemien. Det politiske etablissementet begynte å avvikle de utilstrekkelige folkehelsetiltakene som respons på Covid-19 nesten så snart de begynte, tidlig i 2020, under mantraet «kuren kan ikke bli verre enn sykdommen». Både regjeringen og selskapsmediene hevder feilaktig at pandemien for lengst er over, selv om Covid-19 hver uke siden august i fjor har drept minst 1 000 amerikanere.
Mens utlegg for sikkerhet har vært sulteforet for finansieringmidler investerer styringsklassen titalls milliarder i nye teknologier og forsyningskjeder som tar sikte på å kutte arbeidsplasser gjennom automatisering. I skipsfartsindustrien er massive investeringer i havneanlegg også rettet mot å eliminere flaskehalser i forsyningskjeden, som ikke bare er truet av ulykker gjort uunngåelige av kostnadskutt men som kunne brukes av arbeiderklassen til sin fordel under arbeidsstanser.
Massive investeringer pågår for tiden i havneanlegget Port of Brunswick, Georgia, som vil føre til at denne lille byen erstatter Baltimore som landets største bilhavn. Lignende investeringer gjøres i havner over hele landet, spesielt i det sørlige Atlanterhavet.
Som det er med pandemien vil styringsklassen se på Baltimore-bruas kollaps utelukkende som en økonomisk hendelse. Stengingen av havna i Baltimore setter amerikanske bilselskapers globale virksomhet i fare, som er fastlåst i bitter kamp med deres kinesiske rivaler om kontrollen over det framvoksende elbilmarkedet. Brua selv var også en viktig arterie i regionens økonomi og tilknyttet det betydningsfulle industriområdet Sparrows Point.
Det er også militære implikasjoner av stengingen av ei stor amerikansk havn, som er avgjørende for å flytte våpen og utstyr utenlands. Biden-administrasjonen påkaller gjentatte ganger den økonomiske mobiliseringen under den andre verdenskrig, for å understreke at den tar sikte på å sette hele den amerikanske økonomien på krigsfot for en ny verdenskrig rettet mot Russland og Kina.
Fagforeningsbyråkratiet er en sentral forlengelse av det militær-industrielle komplekset. Kontrakten for mer enn 40 000 havnearbeidere på østkysten, inkludert i Baltimore, går ut i slutten av september. Fagforeningen International Longshoremen’s Association (ILA) har lovet å streike dersom en ny avtale ikke er på plass innen den tid, for å komme i forkant av et dypt raseri på grunnplanet. Men det kan ikke være noen tvil om at ILA samarbeider med Biden-administrasjonen for å pålegge enda et utsalg, som det skjedde i fjor på vestkysten. Deres radikale posering gjenspeiler også påstandene fra Teamsters og United Auto Workers før de banket gjennom avtaler i fjor som banet vei for omfattende nedskjæringer.
I den grad noe blir gjort vil det bli innrettet for å gjenopprette de økonomiske operasjonene så raskt som mulig tilbake til normalen. I det umiddelbare tilfellet vil cargo sannsynligvis bli omdirigert fra Baltimore til andre havner gjennom massive hastighetsopptrappinger og tvungen overtid pålagt arbeiderne.
Arbeiderklassens respons på denne katastrofen må, som kontrast, være å slåss mot dominansen til bankene og de store selskapene. Katastrofer som dette gjøres uunngåelige av kapitalistmarkedets anarki, som ikke drives av sosiale behov, men av private profittinteresser. Billionene som kastes bort på krig og Wall Street må i stedet brukes til å møte alles behov.
Det fordrer en kamp av arbeiderklassen for den sosialistiske omorganiseringen av samfunnet. Det private eierskapet av de store selskapene må avsluttes. De må i stedet drives demokratisk av arbeiderklassen selv, som offentlige tjenestetilbydere.
Kampen for sosialisme er også en fundamentalt internasjonal kamp. Dali – bemannet av arbeidere fra hele verden, drevet av et Singapore-selskap, kontrahert av det danske selskapet Maersk, og som reiser fra USA til Sri Lanka – uttrykker det faktum at alle sosiale problemer i dag er internasjonale problemer, som krever globale, ikke nasjonale løsninger. Bare gjennom arbeiderklassens internasjonale enhet, på grunnlag av et sosialistisk program, kan det bli slutt på slike katastrofer.